Fruen arvet bunad etter sin mormor, en gave man på ingen måte var glad for å få. Misnøyen skyldes både at man ikke ville ha bunad, og at man ihvertfall ikke ville ha en gammel greie, mens alle andre og ikke minst Storesøster fikk ny. Etter en ti års tid snudde sorg til glede, og mormorbunaden er i jevnlig og høyt skattet bruk. Om noen år, når Queenie skal konfirmeres, arver hun Storesøsters råndastakk som henger hjemme i Barndommens dal. Hun skal imidlertid få nytt forkle. Ikke fordi det er noe galt med det gamle, men Fruen synes det bør være minst et innslag av nytt i en arvet bunad og helst noe mottakeren selv har valgt. Det er ikke alltid man setter pris på å overta og arve gamle klær, og i vårt velstandssamfunn er dette noe som heller ikke er så vanlig som for bare en generasjons tid tilbake.
De fleste som konfirmeres i dag kles opp i nytt fra topp til tå, og Fruen føler seg som en kjip og dårlig selger når man anbefaler å vente med de virkelig kostbare og broderte skjortene til jenta er ferdig utvokst.
I år har man gleden av å tilpasse to bestemor-bunader til barnebarn, og i begge tilfeller har dette vært en glede. Bestemor er glad for å gi, barnebarnet er glad for å få. Men begge jentene har fått byttet ut deler av stasen, en har nytt silkeforkle til sin Marie Aaenbunad fra Østerdalen, den andre får nytt liv til sin Grafferbunad.
Til bestemødrene har Fruen sagt følgende; Det er ikke sikkert de setter så stor pris på gaven nå som vi skulle ønske, men det kommer med alder og modenhet.
Og til konfirmantene sier Fruen alltid, samme om bunaden er ny eller gammel; Bestemor kommer til å gråte, men det er bare fordi hun er glad for å se deg vokse opp til en sånn fin jente! Du har ikke gjort noe galt og alle bestemødre gråter i dåp, konfirmasjon og bryllup.
Jeg var temmelig ambivalent til bunad når jeg var komfimant, ville heller ha en pen kjole gitt. Men forsto at det var en fin gave å få, som jeg ville ha mye glede av fremover, så når jeg først var ferdig med å være skuffet over hvor grim bunad jeg måtte ende med (region) så var det greit.
SvarSlettNå mange år senere er jeg særdeles glad i min røde romeriksbunad, og synes den er like fint som noe annet, men det tok meg altså noen år, og bunaden ble ikke brukt mye før jeg bikka 20.
Skjorta mi er forresten arveskjorte fra bestemor, fra rett etter krigen. Den var jeg forøvrig superglad for å arve, synes det var stas at den var gammel, og enda bedre at sølja er enda eldre. Skjorta begynner å bli sliten, og jeg har lurt på å bytte den ut for å spare på den, men jeg tror jeg heller får lappe pent på broderiene, for det er stas å gå med tøy med historie.
Ååååh, den er fin, den! Bestemødre gråter i dåp, konfirmasjon og bryllup :) Javisst! Også vi som har en gammel sjel .. :)
SvarSlettLille Hjerte er så heldig at hun skal arve både oldemors og min bunad. Bunad-grossist. Og hun gleder seg. Håper den stemningen holder. :)
SvarSlettAnne: Haha, her kjenner jeg meg igjen! Hva skjorta angår så kan du vurdere å flytte over de broderte delene til ny skjorte, vel å merke om broderiene fremdeles er pene.
SvarSlettEmbla: jeg griner også, pleier å skylde på alderen. kanskje jeg skal si jeg øver meg på å bli bestemor...
Anita: Hun er heldig:)
Her i huset sto konfirmanten i arva bunad forrige helg, vakker og smilande. Den er romsleg, arva etter bestemor, men ho set nok pris på den for det. Sølvet er frå min bunad, som slutta å passe for ca. 20 kg sidan. kven skal få den, tru?
SvarSlettJa, si det...For å holde tradisjonen i hevd får vel din bunad vente og lengte etter barnebarn?
SvarSlett