fin fredag

Når skal man begynne å ta med barna på museer og utstillinger?
Uten å være ekstremt kulturelt engasjert har vi valgt å ta de med fra de lå i vogn, mens andre har valgt å vente lenger. Vår tanke har vært at det er fint å venne avkommet til at man lærer litt om steder man besøker, både på forhånd og mens vi er der. Det går også fint an å lese mer når man kommer hjem igjen.  Vi balanserer; rene museumsorgier ville ingen av oss taklet, like lite som vi ville klart en hel uke med intens bade&soleferie.
Og så planlegger vi. Hva ligger i nærheten av hverandre, hvor er det stengt mandager, hvor er det spennend spesialustillinger. Ligger det en hyggelig kafé i nærheten, eller en butikk noen gjerne vil innom? Hva gjør vi om formiddagen og kombinerer med lunsj? Kan vi dele oss, eller må alle gå sammen hele tiden?

Så da mormor, mor og de søte små var i London i vinterferien ble det planlagt grundig på forhånd.
Vi voksne  satte opp våre ønsker, Woody og Queenie fikk komme med sine ønsker og så sydde vi sammen et ganske fastsatt program fra dag til dag.
Fredagen var tettest i så måte. Da var vi ferdige med butikker, de søte små hadde på forhånd tenkt ut hva de eventuelt måtte trenge av klær, de hadde googlet opp noen butikker og funnet adresser og dette var lagt inn i planleggingen. Fire planløse timer på Oxford Street er rett og slett ikke stas når fire stykker fordelt på tre generasjoner skal gå sammen.

Vi startet dagen på Tower med forhåndskjøpte billetter. Det ble fort fullt, så det er fint å være tidlig ute.  Vi droppet guidet tur med en av disse biffspiserne, de er ikke alltid like enkle å forstå og vi klarer oss på egenhånd med kart og guidebok.

Det er rart å komme inn i dette som fra utsiden ser ut som en festning og se at det er omtrent som en landsby på innsiden. Riktig trivelig er det.

Ihvertfall til vi kommer til minnesmerket over de utvalgte som ble halshugd inne på Tower Green, de som slapp å halshugges på utsiden til allmenn forlystelse.  Hustruene Anne Boleyn og Katherine Howard og Margaret de la Pole som ikke hadde gjort noe annet galt enn å være siste gjenlevende av kongefamilien Plantagenet. Og flere andre. 

Roser hadde de fått også. 

Noe minnesmerke for de som ble halshugd utenfor og fikk hodene hengt opp til skrekk og advarsel rundt omkring i London og England så vi ikke. Kanskje finnes det også...

Litt nerdelykke; alt dette er i senga til denne kong Edvard. Og alt dette kan vi ta på. Vi kan klemme på puter og madrasser, beundre veving og mønster. Mye av det vi ser av hus og inventar fra middelalderen er ( opplagt nok ) gammelt og falmet. Det å faktisk se fargerikdommen de omga seg med er imponerende.

Og med tanke på at det i mange hus er tykke steinvegger,  åpne vindusglugger og langt mellom ildstedene så kan man godt forstå at mange var lungesyke og at de brukte så mange tepper og puter som overhodet mulig i sengene sine.

Ravnene er der, de hopper rundt og ser ikke ut som de har tenkt å forlate området noensinne. Og bra er det, vi vil ihvertfall gjerne tilbake.

Etter litt kaffe og te, en kakebit og litt underground gikk vi over Millenium bridge og inn på Tate Modern. Der oppholdt vi oss stort sett i museumsbutikken...

Og så - buss til Leicester Square, lunsj i St-Martin-in-the-fields, underground til South Kensington og innom V&A og Natural History Museum. På sistnevnte skulle vi i en anbefalt jordskjelvsimulator. Om den har man følgende å si; om tiden er knapp og det ikke er nerdete seismologer i følget kan denne utgå. Vi stod der, det ristet litt og vi ventet hele tiden på at skjelvet skulle starte på ordentlig. Etter hvert skjønte vi at det hele var over. Da gikk vi.

JAAAA! Vi hadde hotellrom med utsikt. Både til en hyggelig liten square, men også til en av de ordentlige telefonboksene. Ikke de nye som reklamerer med wifi, men de ordentlige. De vi tok bilde av hverandre i før i tiden. 

Det handler mye om planlegging og å involvere ungene. De bør vite hva de skal se, og hva som er neste post på programmet. Det kan være lurt å ha en pose karameller eller en eske drops i veska til bruk i pressede situasjoner.
Og husk at det ikke alltid er de store linjene som fenger mest. Barn kan bli like fascinert av en god, gammeldags klaskedass som av å se en møysommelig brodert kroningskåpe. Utstående ører dekket av merkverdig parykk eller halvsmil grunnet dårlige tenner kan være morsommere opplysninger enn den glidene kunstneriske overgangen fra romantikk til regency.

Hvis det er noe du kan, noe du selv synes er spennende, morsomt eller tankevekkende - del det med ungene.
Få dem til å tenke over at bestemoren til Henrik den åttende fikk sitte eneste barn da hun var 13 år. Da var hun enke...Og at kvinner ble giftet bort til fordel for familien først og fremst. Den siste konen til selvsamme Henrik var gift fire ganger og hun ble ikke en gang førti år.
Handelsvarer, politikk, sjakkbrikker. Og likevel skrev de dikt og skuespill om kjærlighet...

Mye å tenke på, mye å snakke om. Ta det litt etter litt og håp at noe av det går inn.

Og forresten, det er mye lettere å ha med en unge i vogn på museum enn en totalt uinteressert seksåring med spring i beina og usvikelig tro på at mor alltid henger med i svingene.

en arbeidsdag

Etter å ha kjørt et barn og en fiolin til en skole og ( for søskenkjærlighetens skyld) kjørt et barn med kompis men uten fiolin til en annen skole, snakket med hunden og drukket kaffen som for lengst har blitt lunken er det tid for jobb.

Og arbeidsdagen er som følger:

sette på en maskin med kulørt tøy

sprette en bunad som skal syes om og presse delene slik at gamle sømmer forsvinner. 

Både klesvask og jobb tar halvannen time. 

Da kan jeg henge opp det som skal henges opp og legge resten av tøyet i tørketrommel. 

Setter på lysvask.

Begynner på selve syjobben på tidligere nevnte bunad. 

Tar ut av vaskemaskin; henger opp det som skal henges opp og legger resten i tørketrommel. Starter den. Setter på en maskin finvask.

Gjør ferdig omsømmen og justerer beltet tilsvarende. Børster stakk og plukker noen grå hår av livet.

Tømmer vaskemaskin og henger opp finvask. Sjekker klokka og ser at jeg rekker en maskin ullvask.

Ringer kunden med tidligere nevnte bunad, avtaler tid for henting og begynner på neste omsøm.

Demonterer og presser den, lager plan for i morgen.

Tømmer vaskemaskin og henger opp ulltøyet. Tenker at det som ligger i trommelen kan jeg ta i kveld. Tenker også at det noen ganger hadde vært fint med

A: mer selvdisiplin - er jeg på jobb så er jeg på jobb

og 

B: arbeidsplass utenfor husets fire vegger

Reiser for å hente barn med fiolin og lurer på om jeg skal snike inn en liten jobbeøkt mens jeg baker  til morgendagens jubilant etter kveldens foreldremøte? Det går helt fint å sy hekter og hemper mens det står et muffinsbrett i ovnen og et på kjøkkenbenken.

sy et enkelt plagg?

For noen uker siden stilte jeg følgende spørsmål på facebook:

Kan noen hjelpe? I fjerde klasse strikket vi lapper som vi sydde sammen til en slange. I femte sydde vi forklær. Men hva gjorde vi i håndarbeidstimene i sjette klasse? Hadde vi håndarbeid? Og hva med ungdomsskolen…Vi sydde en sparkebukse i åttende. Og vi lærte å hekle, vel nesten…Men hva annet? Det var noe med en sokk også, som sikkert skulle vært et par. Er det noen som husker hva som var pensum i håndarbeid i Barndommens dal på åttitallet?

Responsen var overveldende:
- vi sydde permomslag i patchwork
- veske eller bag av noe slag
- kappeskjørtene husket mange; doble kappeskjørt med strikk i linning og rynking med dobbel tråd.
- noen husker at vi vevde skjerf, noe som elevene i Barndommens dal gjør nå også.
- noen strikket bamser, andre luer og noen avanserte faktisk til votter.
- Det ble visstnok også vevd filleryer
- og av de som kom lenger enn til fastmasker ble det blant annet heklet rund toalettmappe.
 Og som flere kommenterte, både av tidligere klassekamerater og andre som gikk på skoler i mer tettbygde strøk , vi var gjennom et allsidig pensum. Selvsagt var ikke alt like lystbetont, og noen var overlykkelige når den tilmålte tiden på håndarbeidssalen var overstått og vi kunne trekke ned i smia eller inn på sløyden. Men det var en langsiktig plan i det vi lærte, det var kunnskap basert å tidligere tilegnet kunnskap og mulighet for å lage noe brukbart. Det meste vi laget var i utgangspunktet ment for å brukes - det var få pyntegjenstander vi bar med hjem etter håndarbeidstimene.

Dagens elever har større fokus på leken kreativitet. Det gir antakelig bedre minner enn oppstukne fingre, svette strikkepinner og vindskeive sømmer. Men vi trenger begge deler og her som i de fleste andre situasjoner vi må lære det grunnleggende først.

Ikke alle har et ønske om å ende opp som håndverker. Men å kunne sy i en knapp, fikse de to stingene som har raknet under genserermet eller å få skjørtefalden til å holde seg oppe uten å bruke lynlim og stiftepistol - det er vel ikke så dumt.
Og hvem vet, kanskje får du et barn, eller har et barn som ønsker seg skjerf og lue til kosedyret, eller brudekjole til yndlingsbamsen?
Det er ikke så dumt å leke litt med nål og tråd. Begynn i det små og bygg opp kunnskapen din trinn-for-trinn. Og om du trenger litt ekstra inspirasjon kan du jo kikke innom her!
Det er noen ledige plasser både på kveldskurs  og helgekurs i Søm av enkle plagg. Helgekurset er en gammel traver, det pleier å være hektisk og hyggelig. Kveldskurset er nytt i år, forhåpentligvis blir det like hyggelig men kanskje mindre hektisk siden det er større muligheter for hjemmearbeid mellom øktene.

Om pennesnapping og vesketømming

Har dere sett pennene våre? freser Fruen innover i stua Merkelig hvordan alt blir borte her i huset. Alt! Bestandig. Pennene skal ligge i øverste skuff på kjøkkenet. Dere eter penner. Ærlig talt, noen må vite hvor pennene blir av. Og drikkeflaskene. Dere kan i det minste rydde før jeg kommer hjem. Usj! Bortskjemte er dere. Bortskjemte.

Og gram i hu marsjerer man ut, fylt av irritasjon over alle andre som aldri rydder etter seg.

Nå viste det seg imidlertid at de som ble beskyldt for ivrig pennesnapping var uskyldige denne gangen. For da man for en gangs skyld tok seg tid til å tømme hverdagsveska helt, fant man dette:

åtte kulepenner hvorav tre virker

en blyant

to sikkerhetsnåler

en rull silkebånd

sånn papir som visstnok gjør deg matt i t-sonen

to ukledelige lipglosser

en foreldet lebepomade

et pinsett

en relativt uttørket mascara

innmaten til enda en kulepenn

en strikkepinne nr 2

en håndfull perler

Og selvsagt det man bare hadde puttet på toppen - almanakk, mobiltelefon, nøkkelknippe og lommebok.

Samt et par kvitteringer, en julegaveønskeliste, noen garnstumper som var vedlegg til en handleliste. Og litt lo i hjørnene. 

Jammen bra det var den lille veska...

Har du mye rart i veska? Sånn som kan være nyttig hvis du havner i en fiktiv MacGyver-situasjon? Og hvorfor er det så vanskelig å kaste uttørka penner? 

små venner

Joda. Vi så Rosettasteinen, mumier, byster av Livia Drusilla og keiser Tiberius. Vi så ryggen på mennesker som tok bilder av mumier og steiner. Vi beundret smykkearbeidet til etruskerne ( hvordan i all verden klarte de å fikle sammen disse intrikate detaljene?). Vi drakk te og la igjen litt penger i museumsbutikken. Vi oppdaget at avdelingen for europeisk middelalder åpnet kl 15 denne dagen, og innså at det å vente i tre timer ble litt i meste laget. 

Men noe av det man husker best fra British museum, er disse små dukkene som hang på en vegg vi bare skulle gå forbi. Og dette er noe av det fine med å være flere til å se; vi finner ikke det samme. Disse dukkene halset Fruen forbi, for å kartlegge sine vandrende barn, men takket være en observant mormor ble man tipset om å se på de på returen. De er små, de er litt lurvete og de er visst ikke særlig gamle heller…Men de er sjarmerende. 

På British Museum har de et spennende prosjekt i retning av Ta på en gjenstand. Vi så en eldre, engelsk dame med cardigan og tekkelig fremtreden fortelle levende og med enorm innlevelse om hva steinalderfolkene brukte øksene sine til. Og visste du at det kunne ta 4000 timer å slå et øksehode i stein i øksehodefasong? Bare tanken er nok til å gi ømme skuldre, eller hva?

Det er sikkert ment å være rettet mot barn - vi var minst like mange voksne som stod og måpte… Selv er man ikke av de som er dypt og altoppslukende opptatt av de politiske retninger opp gjennom århundrene eller følger filosofiske tankesprang med den største selvfølge. Man kan rote med kongerekker, blande faraoer og sliter med å holde styr på enkelte religiøse retninger. Men hevrdagslivets små utfordringer og gleder - det fascinerer. Hva de laget og hvorfor. Håndverk og praktiske løsninger.  Alt de må ha visst. Det er spennende.

I kofferten

Ja, hva har man i kofferten etter en knapp uke i London og omegn?

Bortsett fra skittentøy, komfortable sko, shampooflasker og det-som-ungene-ikke-fikk-plass til?

For, selv om de søte små har utviklet seg til å bli tålmodige museumsvandrere og ( relativt ) stilltiende finner seg i å besiktige for lengst avdøde forfattere, konger og kortlevde dronninger så hjelper det helt klart på tålmodigheten at man tar en omvei via en populær butikk eller to…eller kjøper en ekstra god sjokolade, en pakke kule sokker, noen blyanter eller et mobildeksel. 

Men hva kjøper man til seg selv?

Bøker? 

JA! Oversikt over alle engelske og senere britiske monarker, en håndarbeidsbok ( og en særdeles lettlest pocketbok som er så lettlest at jeg faktisk har lest den før uten å huske det). I tillegg er det et par bilder på mobilen av bøker man like gjerne kan klikke hjem fra Amazon.com. Det er forresten et godt tips herfra ; ta bilder av forsiden på bøker du synes er fine, da glemmer du de ikke. Og siden det ikke er moms på bøker trenger du ikke tenke på tollgrenser og den slags uhumskheter. 

En ny kopp?

Fra museumsbutikken til Tate Modern. 

Husker du forresten hvordan det er å være ung og desperat prøve å være kul og så kommer mora di med et sånn høylydt utsagn som får deg til å ville dø sakte? Veeeel, da vi så disse koppene ( den limefargede er forresten nesten like fin som den oransje ) utbrøt Fruen Oj, de har moder´n kopper! 

Og til de søte små sin enorme gremmelse stod det et par ved siden av, med sekker fra en norsk fylkeskommune og det så ikke ut som om de var det minste imponert over undertegnedes manglende forståelse av engelsk. Men, dette er min kopp.

Sjokolade?

Joda, noe godt til kaffen. Men ærlig talt. Kunne ikke denne flotte innpakningen inneholdt mørk sjokolade med et hint av chili?

Klær?
Nå burde man kjørt på med alle kuppene fra Regent og Oxford Street, vist inspirasjonen fra London Fashion Week? Eh nei. Men en t-skjorte fra museumsbutikken til V&A fikk plass i kofferten. Hva synes dere - denne kunne ikke bli liggende igjen i salgsavdelingen…

PS. Det ble noen andre innkjøp også; små bursdagsgaver til Queenies klassevenninner som fyller år på løpende bånd. Og gaver til to som var med på tur og som noen ganger sveiper innom her, så det forbigås i stillhet.

Og snart kommer reisebrevene!

Endelig

husflid for ungdom

Det lokale husflidslaget er stort, med aktive medlemmer og et allsidig tilbud. For noen år siden startet vi opp et eget barnelag som har blitt en sikker suksess. Men vi har sett at selv om barnelaget er stort, stabilt og fylt av skaperglede så skjer det noe ved overgangen til ungdomsskole. 

Om det skyldes at husflid ikke er mer enn måtelig kult eller at det ikke er like stas å henge sammen med andreklassinger eller om det rett og slett bare handler om en hektisk hverdag vet vi ikke; men vi så at mange aktive barnemedlemmer ble mindre aktive når de kom litt opp i tenårene. 

Derfor startet startet vi opp en egen ungdomsgruppe i fjor høst, Ungdommelig husflid.

På de fire samlingene vi hadde ble det jobbet med perlearbeid á la Voss, vi sydde reisesmykkeskrin og prøvde oss på re-design.

Denne uka startet vårsesongen.

Vi har andre utfordringer med ungdommen enn med barna: 

for det første holder  de fokus lenger og siden de stort sett har vært med i barnelaget en stund behersker de en del grunnleggende teknikker. Dermed er det lettere å finne på aktiviteter, men også mer krevende ettersom de alt har gjort mye forskjellig. Og tross alt, du avspsiser ikke en niendeklassing med noe hun helt fint gjorde i tredje klasse. Slik er det bare.

I tillegg må vi vite at aktiviteten kan avsluttes på en kveld. For kanskje er det tentamenslesing neste gang vi skal møtes, en ekstra håndballtrening eller konfirmantundervisning. 

Da kan det ikke ligge et halvferdig broderi eller et påbegynt perlearbeid på vent og forårsake interessekonflikt. Det skal være helt greit å ikke komme hver gang. 

Denne gangen strikket vi småting til interiør: 

Omslag til tekopper. 

Kanskje ikke det mest nyttige på denne jord. Men det blir en gjenstand - det er faktisk veldig viktig. Prøvelapper er og blir kjedelig. Dessuten kan det pyntes.

Omslag til telysestaker. 

Heller ikke av de mest nyttige gjenstander på denne jord og ifølge enkelte i nær familie likestilt med lysmansjetter med tanke på brann(u)sikkerhet. 

Fordelen med slike småting er at de ikke tar all verdens tid å lage. Vi får repetert opplegg, rett- og vrangmasker, felling og det store spørsmålet - hvordan lage planlagte hull i et strikketøy.
I tillegg kan vi bruke litt tid på strikkefasthet og utregning av antall masker.
Det er nyttig lærdom!

La oss si at du har et tekrus som er 15 cm høyt og et garn der strikkefasthet er 20 masker på 10 cm.
Hvis du da vil dekke hele krusets høyde bør du legge opp?
Nettopp. 30 masker.
Og så strikker vi. Frem og tilbake, passer på at det blir jevnt og at maskeantallet er stabilt. Lengden måles til underveis ved å holde arbeidet rundt kopp/ lysestake mens du strekker lett. Her er det fint å ha et påbegynr arbeid selv, slik at du kan vise hva du mener med lett.

Neste gang er det planer om hekling. Dermed må instruktøren enten legge seg i hardtrening for å ta steget forbi luft- og fastmasker eller rett og slett leie inn en annen instruktør. Mest sannsynlig det siste.
Det blir travelt nok de nærmeste månedene med kurs, konfirmanter ( kunder, ikke egne ), 17.mai og en aldri så liten utfordring ved siden av det hele - jeg er nå valgt som leder i husflidslaget og har litt av hvert å sette meg inn i. Er ikke det stas eller?

Ut i snøen?

Jeg er så dypt og inderlig takknemlig over at min fremste plikt her i livet, ved siden av å holde kjøkkengulvet smulefritt, er å være til glede. Jakthund, vakthund, redningsbikkje, sosial samvittighet og plikter utenfor husets fire vegger? Ikke denne jenta nei...

Derfor slapper jeg av som best jeg kan når huset er tomt. Må være klar vet dere, til klapp og kos. 

Innendørs vel å merke…Jeg gjør meg ikke så godt i tyve cm kamuflasjefarget nysnø. 

Klemz, Laika

Tilknytning og svart samvittighet

Woody var ikke av de spedbarn som sov søtt og lenge. Han holdt seg våken, han var aktiv og virket fra tidlig alder å være svært opptatt av å fylle dagene med meningsfylt aktivitet.
Det var ikke alltid like lett å være mor. Det var ikke alltid fristende å gå på barseltreff når du ikke hadde sovet noe særlig de siste døgnene og du følte deg ustelt grunnet manglende tid til lang dusj og energinivået var generelt lav og ble primært holdt oppe ved inntak av julemarsipan kjøpt på salg ( han er født 25.desember).
Og det hendte når Høvdingen, som i perioder reiser litt i jobbsammenheng, fylte kofferten med nystrøkne skjorter og et blad til å lese på kveldene at man kjente litt på sjalusien og lengselen etter å kunne sove, spise og vaske seg når man selv vil.
Og det hendte, når man etter en periode som aleneforelder fikk Høvdingen hjem og så det tannløse gliset han ble møtt med også kjente litt på sjalusien.

Det kan være slitsomt å ha småbarn. Det kan være lett å føle seg utilstrekkelig og mislykket når den etterlengtede lykkeklumpen bare skriker, gulper og fiser. Det kan være lett å drømme om en dag alene.
Og om jeg hadde fått en natt sammenhengende søvn, en frokost uten avbrudd og en time i et badekar som jeg ikke skulle dele med en baby eller vaske etterpå. Hva ville skjedd da?
Ville barnet få varige sår på sjelen grunnet separasjonsangst? Eller ville jeg kommet hjem som en mer opplagt mor som gledet meg mer til å se barnet mitt, nettopp fordi jeg hadde fått tid til å kjenne på savnet?

Nå er ungene store, og mest sannsynlig er det snart min tur til å kjenne på separasjonsangsten når de skal flytte ut. Men likevel er det ikke lenge siden jeg var en småbarnsmor med matt blikk, ettervekst og konstant søvnunderskudd. Og jeg kjenner at jeg blir sur når forståsegpåere skal uttale seg om tilknytningshysteri eller ei, og fortelle om hvor viktig det er å ikke forlate sitt barn før det har nådd en viss alder.
Joda. Jeg vet det er fagfolk. Jeg vet det. Men det jeg lurer på er:

- hva med foreldre som har en jobb som innebærer endel reising?
Turnus i Nordsjøen, anleggsarbeidere, utestasjonering? Og mange andre yrkesgrupper som ikke jobber 8-16 i gangavstand fra hjemmet. Det var ikke slik før i tiden heller at alle jobbet hjemme. Det har alltid vært, mest fedre, som har reist. Som fehandlere, sjømenn, handelsreisende eller av andre årsaker. Noen må reise, enten i jobben eller til jobben.
Ville det vært smartere for disse menneskene å ikke få barn kanskje, for å unngå følelsesmessige problem senere i livet? Eller kan man anta at barn, nå som før, klarer å forstå at mor eller far ikke alltid er hjemme?

- Hva med senvirkningene for oss som vokste opp med fedre som ikke kom hjem hver kveld? Kan vi påberope oss en eller annen smerte fordi vi gikk glipp av åtte hender i hverandre rundt middagsbordet?
Jeg vokste opp med en reingjeterfar som i perioder var mye mer på fjellet enn hjemme. Om vi savnet ham? Det husker jeg ikke så godt. Vi var vant til dette livet og han kom jo tross alt hjem når han skulle.
Jeg tror heller ikke jeg kunne vært mer glad i ham enn jeg er, eller ønsket meg en bedre far.
Antakelig var belastningen større for mor som var hjemme med to døtre, men det merket vi ikke noe til. Og takk til henne for det!

- Er det verre med en natt borte for den som er mest hjemme enn to uker for den som er mindre hjemme?
Det er det jeg undres på når jeg leser om tilknytning, separasjonsangst og annet vi bør være oppmerksomme på. Om jeg hadde pakket kofferten og tatt inn på hotell en natt den sommeren Woody var et halvt år? Ville jeg automatisk vært en råtten mor?
Er det overveiende sannsynlig at sønnen ville husket det noe bedre enn alle de gangene vi vinket farvel til far som skulle på jobb? Vel har jeg eksepsjonelt smarte unger ( hallo, de er mine) men likevel…Jeg tillater meg å tvile.

- Hvorfor må dere på død og liv gi oss dårlig samvittighet hele tiden?
Som kvinne vil jeg til enhver tid ivrig oppsøke enhver mulighet for å få svart samvittighet og undres på hva jeg har gjort galt. Jeg trenger ikke drahjelp fra aviser og forskere, dette klarer jeg helt fint å tenke ut på egen hånd. Heldigvis går de aller, aller fleste inn i morsrollen med et brennende ønske om å bli gode mødre. I det ligger også å ønske det beste for våre barn. Så, slutt å dytt svart samvittighet ned i halsen på oss og bruk forskermidlene på noe mer matnyttig. Nettmobbing for eksempel.

Folk får unger, nå som før. Og det blir folk av de aller, aller fleste. Og en uthvilt mor kan være en atskillig  bedre mor enn zombieutgaven som aldri viker fra sitt barns side.

PS.
Jeg tror jeg var en ganske god mor. Men det tannløse siklesmilet var forbeholdt far når han kom hjem fra tur. Og gud så misunnelig jeg var.

Katherine, Anne, Jane, Katherine, Anne og den siste

Neste uke: London med omegn.
Reisefølge: Mor, mormor og de søte små

Planen begynner å utkrystallisere seg. Det er mange behov som skal dekkes, mange ulike ønsker som skal klemmes sammen på et visst antall dager. Ideelt sett skal vi komme hjem uten behov for en ekstra hvileuke…

Foreløpig plan:
Mandag
Britisk Museum
henge litt rundt
National Portrait Gallery
Tirsdag
Busstur Stonehenge ++
Onsdag
Madame Tussaud
henge litt rundt
Tower of London
Torsdag
Warner Bros - Harry Potter
Fredag
London Eye
Natural History Museum
Lørdag
Hjem

Og ellers, en og annen kirke. Litt toetasjes buss. Litt fotbad om kveldene. Kanskje en garnbutikk eller to. Nye sko?
De yngste har fått i oppgave å google opp to-tre butikker hver de vil i ( og finne dem på kartet).

Og jeg, ja jeg skal finne ut litt av hvert. Blant annet hva den siste av konene til Henrik den åttende het, hun som overlevde. Og var Anne nummer to før eller etter Katherine nummer to?

den tiden av året

Det var en stille aften. Hun med regulering holdt sin mor med selskap foran fjernsynet da telefonen ringte. Ukjent nummer, kl 21.17.

Best å ta den, tenker mor, som alltid tror telefoner etter et visst klokkeslett varsler sykdom og elendighet ( som om ikke ulykker kan skje midt på blanke formiddagen).

I den andre enden - verdens blideste dame som skal ha sydd om bunaden sin. Hun ville være sikker på at hun ikke forstyrret i arbeidstiden.

Ja, for som alle vet; vi som jobber hjemme kan jo bare slange oss på sofaen med fjernkontroll og konfekt mens dere andre faktisk må jobbe…OL kan vi sikkert se også, hele tiden. 

Nå skal ikke dette handle om hvordan vi stakkars håndverkere blir hundset og sett ned på. Men derimot hvis du sitter foran skjermen nå, drar litt i en stram bukselinning og vurderer effekten av en joggetur eller to opp i mot det å få sydd om bunaden din…værsågod - her er noen gode råd:

1. Ring i arbeidstiden

Hvis vi er opptatt tar vi ikke telefonen. Enkelt og greit. Sjansen for at jeg ringer opp igjen er større hvis jeg har et ubesvart anrop tirsdag kl 11.15 enn samme tid søndag. Lørdag kveld er heller ikke noe sjakktrekk.

2. Presenter deg og fortell hva du vil

Sorry. At du kjenner noen som har en bekjent som tok buss til Juvasshytta sammen med en tidligere kollega er sjarmerende, men du rykker ikke fremover i køen av den grunn. 

3. Svar på det vi spør om

Hvis du for femte gang unnlater å svare på når bunaden skal være ferdig skjønner vi at du er sent ute. Det er bedre å kjøre på med frekkhetens nådegave. 

4. Hør på det vi sier.

Er det fullt så er det fullt. Dette er ikke en sjarmoffensiv av typen døler som skal nødes og trues til kakebordet. Vi har bare et visst antall timer i døgnet. 

5. Vurder egen vekt og mulighet for reduksjon av denne

Hvis du tror du kan slanke deg inn i bunaden - gjør det. Hvis du er usikker på om fire uker er nok til å kvitte seg med tolv kilo, be om hjelp. NÅ. Til bunaden. Mirakler skjer sjelden over natta. 

Gaffatape, og ekstremvarianten av hold-in undertøy gjør vondt.

6. Spør du legen om du kan betale under bordet for å slippe tre kvarter på venteværelset?

Åh nei, du gjør ikke det? Hmmm. Og du, akkurat nå ville det være veldig, veldig dumt å si at legen har en ordentlig jobb.

7. Ikke spør om du kan komme rett fra trippeltime i spinning.

8.  Får du ikke svar selv om du ringer fire ganger før kl 12 en søndag?

Jammen så ring mandag formiddag da vel? Det hender folk gjør familiegreier i helgene, eller sover, eller er i kirken, eller på flyet til en verdensmetropol. Det hender også at man ikke gidder ta telefonen. 

9.  Smigre oss!

Oh yeah. Ros oss opp i skyene. Har du hørt noe fordelaktig - kjør på. Vi er ikke mer enn mennesker.

Her som i de fleste andre situasjoner anbefales det absolutt å være smilende og blid.

Og sist men ikke minst

10. Ikke spill på vår evne til å vise medfølelse.

jammen den var så trang sist jeg brukte den Det argumentet kommer hvert år, som en brodert bumerang. Og vet du - det er meg revnende likegyldig hvorvidt bunaden din satt som et pølseskinn i november eller ikke. Vel å merke hvis du ringer meg 10. mai og forventer medlidenhet og nattejobbing. Hvis bunaden din var for liten for et halvt år siden og hvis du ikke har gått nevneverdig ned i vekt så burde du ha skjønt tegninga i mars. 

Og forresten. Det begynner å bli akkurat passe fullt på systua. Sånn i tilfelle du lurte.

et sunt og variert kosthold

Er det fordi Høvdingen er bortreist? Eller fordi husets yngste har fersk regulering og dertil ømme tenner? Eller er det rett og slett fordi mor fullstendig mangler motivasjon?

Hun med reguleringen har akkurat oppdaget Murphy´s lov. Og i tillegg til å forklare den vanlige, den med brødskiva som alltid lander med syltetøyet ned tok mor med følgende:

du vet, når du er på butikken og egentlig bare handler drittmat og møter halvparten av lærerne, minst en fotballtrener og alle de tynne mødrene på trinnet. 

Sånn er det. Når du står der med en kålrot og en plan, derimot…da treffer du jo aldri noen du kjenner. 

Men, vi kan ikke være den eneste familien på denne jord som en gang iblant tyr til smaken av det store utland forkledd i en stusslig pose? 

Siden sist

Siden forrige innlegg har man jammen rukket å fylle år. Fireogførti. 

Om seks år er du femti, sa Queenie. Og det håper jeg da inderlig ettersom det å eldes er er luksusproblem. 

I det store og hele ble dagen feiret i dannede former. Og selv om det er fint å være i live og å ha noen å feire med så var det liiitt mere stas å fylle år for en tre fire tiår siden. 

Morsommere med dobbelthake og jakke som strammer på midten var det også...

fin lørdag

Fine bøker i posten, god kaffe på kafé.
Hvis helgen fortsetter i noenlunde samme spor så blir dette en særdeles god helg.

Og forresten, et lite tips på tampen:

Hvis du ser du får litt tid til overs en lørdag formiddag; ring en venninne og spør om dere skal treffes på kafé! Passer det, så passer det. Hvis ikke kan du vel ringe en annen venninne.

Ukene er jevnt over ganske travle og hvis dere møtes hjemme er det gjerne en unge, en hund, en ektefelle eller noen annet som man også skal hilse på og snakke med. Og bevares, ikke noe galt i det altså. Men det hender samtalen flyter friere uten nevnte elementer rundt omkring.