fin fredag

Når skal man begynne å ta med barna på museer og utstillinger?
Uten å være ekstremt kulturelt engasjert har vi valgt å ta de med fra de lå i vogn, mens andre har valgt å vente lenger. Vår tanke har vært at det er fint å venne avkommet til at man lærer litt om steder man besøker, både på forhånd og mens vi er der. Det går også fint an å lese mer når man kommer hjem igjen.  Vi balanserer; rene museumsorgier ville ingen av oss taklet, like lite som vi ville klart en hel uke med intens bade&soleferie.
Og så planlegger vi. Hva ligger i nærheten av hverandre, hvor er det stengt mandager, hvor er det spennend spesialustillinger. Ligger det en hyggelig kafé i nærheten, eller en butikk noen gjerne vil innom? Hva gjør vi om formiddagen og kombinerer med lunsj? Kan vi dele oss, eller må alle gå sammen hele tiden?

Så da mormor, mor og de søte små var i London i vinterferien ble det planlagt grundig på forhånd.
Vi voksne  satte opp våre ønsker, Woody og Queenie fikk komme med sine ønsker og så sydde vi sammen et ganske fastsatt program fra dag til dag.
Fredagen var tettest i så måte. Da var vi ferdige med butikker, de søte små hadde på forhånd tenkt ut hva de eventuelt måtte trenge av klær, de hadde googlet opp noen butikker og funnet adresser og dette var lagt inn i planleggingen. Fire planløse timer på Oxford Street er rett og slett ikke stas når fire stykker fordelt på tre generasjoner skal gå sammen.

Vi startet dagen på Tower med forhåndskjøpte billetter. Det ble fort fullt, så det er fint å være tidlig ute.  Vi droppet guidet tur med en av disse biffspiserne, de er ikke alltid like enkle å forstå og vi klarer oss på egenhånd med kart og guidebok.

Det er rart å komme inn i dette som fra utsiden ser ut som en festning og se at det er omtrent som en landsby på innsiden. Riktig trivelig er det.

Ihvertfall til vi kommer til minnesmerket over de utvalgte som ble halshugd inne på Tower Green, de som slapp å halshugges på utsiden til allmenn forlystelse.  Hustruene Anne Boleyn og Katherine Howard og Margaret de la Pole som ikke hadde gjort noe annet galt enn å være siste gjenlevende av kongefamilien Plantagenet. Og flere andre. 

Roser hadde de fått også. 

Noe minnesmerke for de som ble halshugd utenfor og fikk hodene hengt opp til skrekk og advarsel rundt omkring i London og England så vi ikke. Kanskje finnes det også...

Litt nerdelykke; alt dette er i senga til denne kong Edvard. Og alt dette kan vi ta på. Vi kan klemme på puter og madrasser, beundre veving og mønster. Mye av det vi ser av hus og inventar fra middelalderen er ( opplagt nok ) gammelt og falmet. Det å faktisk se fargerikdommen de omga seg med er imponerende.

Og med tanke på at det i mange hus er tykke steinvegger,  åpne vindusglugger og langt mellom ildstedene så kan man godt forstå at mange var lungesyke og at de brukte så mange tepper og puter som overhodet mulig i sengene sine.

Ravnene er der, de hopper rundt og ser ikke ut som de har tenkt å forlate området noensinne. Og bra er det, vi vil ihvertfall gjerne tilbake.

Etter litt kaffe og te, en kakebit og litt underground gikk vi over Millenium bridge og inn på Tate Modern. Der oppholdt vi oss stort sett i museumsbutikken...

Og så - buss til Leicester Square, lunsj i St-Martin-in-the-fields, underground til South Kensington og innom V&A og Natural History Museum. På sistnevnte skulle vi i en anbefalt jordskjelvsimulator. Om den har man følgende å si; om tiden er knapp og det ikke er nerdete seismologer i følget kan denne utgå. Vi stod der, det ristet litt og vi ventet hele tiden på at skjelvet skulle starte på ordentlig. Etter hvert skjønte vi at det hele var over. Da gikk vi.

JAAAA! Vi hadde hotellrom med utsikt. Både til en hyggelig liten square, men også til en av de ordentlige telefonboksene. Ikke de nye som reklamerer med wifi, men de ordentlige. De vi tok bilde av hverandre i før i tiden. 

Det handler mye om planlegging og å involvere ungene. De bør vite hva de skal se, og hva som er neste post på programmet. Det kan være lurt å ha en pose karameller eller en eske drops i veska til bruk i pressede situasjoner.
Og husk at det ikke alltid er de store linjene som fenger mest. Barn kan bli like fascinert av en god, gammeldags klaskedass som av å se en møysommelig brodert kroningskåpe. Utstående ører dekket av merkverdig parykk eller halvsmil grunnet dårlige tenner kan være morsommere opplysninger enn den glidene kunstneriske overgangen fra romantikk til regency.

Hvis det er noe du kan, noe du selv synes er spennende, morsomt eller tankevekkende - del det med ungene.
Få dem til å tenke over at bestemoren til Henrik den åttende fikk sitte eneste barn da hun var 13 år. Da var hun enke...Og at kvinner ble giftet bort til fordel for familien først og fremst. Den siste konen til selvsamme Henrik var gift fire ganger og hun ble ikke en gang førti år.
Handelsvarer, politikk, sjakkbrikker. Og likevel skrev de dikt og skuespill om kjærlighet...

Mye å tenke på, mye å snakke om. Ta det litt etter litt og håp at noe av det går inn.

Og forresten, det er mye lettere å ha med en unge i vogn på museum enn en totalt uinteressert seksåring med spring i beina og usvikelig tro på at mor alltid henger med i svingene.