Høstens kurs

 Det har vært uvant mye avlysninger av kurs denne høsten, og en stund så jeg for meg et skikkelig stup i interessen  for kurs. Eller rettere sagt interessen for kurs med meg, for det er jo gjerne slik at det som kan tas perosnlig blir tatt personlig.

Men nå som sesongen nærmer seg slutten og jeg kan oppsummere ser jeg at det ikke har være så ille likevel. Og her er en liten oppsummering av høstens kurs:

Fire bunadkurs som går over hele semesteret. To dagkurs, et kveldskurs og et som er en kombinasjon av kveld og helg. To helgekurs i bunadbrodering. Et kurs i broderipå strikk. To kurs med innføring i ullbroderi og et kurs i ullbroderi litt øvet. To bunadsmoduler, broderikurs på NHs tekstilsymposium, minikurs på fagdager bunad og folkedrakt og medarbeidersamling hos Akershus husflidslag. Og broderikurs for lærlinger i Småfag.

Nå er snart vårsesongen ferdig planlagt og om noen uker legger jeg ut en oversikt over hva og hvor og hvem som kan kontaktes. Men for å si det som det er - det er et par ledige helger over påske så det er bare å ta kontakt:)

Jeg har for lengst mista oversikten over antall kurs, antall kursdeltagere og antall bunader sydd på kurs. Men når jeg er rundt og holder foredrag eller er på møter treffer jeg ofte mennesker som har gått på kurs, i år, i fjor eller for flere år siden. Jeg får bilder av bunader som har blitt ferdige på eller etter kurs. Og når det er lange timer i bil og tre jobbehelger på rad kan jeg lede meg over at det jeg gjør faktisk er med på å holde bunadbruken levende.

Men, nok selvskryt. Norge kan ikke basere levende håndverkstradisjoner på kurs i det frivillige. For å få en sunn og naturlig tilvekst både av håndverkere og kurslærere trenger vi mulighet til fagutdannelse. Hvis fylkeskommunene fortsetter å rasere utdanningstilbudene blir det gradvis færre kvalifiserte kurslærere også.

Hva slags framtid vil vi ha?

 Vi er inne i en høst hvor det blir mange endringer i den videregående skolen i Norge. Mange skoler og skolesteder blir vedtatt nedlagt, linjer kuttes og ungdommens muligheter til utdanning reduseres kraftig. I morgen er det møte på Kongsberg videregående skole hvor Håndverk, design og produktutvikling er foreslått nedlagt. Det er Buskeruds eneste skole med dette valget. 

Jeg ble invitert til å delta på møtet, men i likhet med politikere må også en håndverker med eget firma tenke økonomi. Jeg har ikke anledning til å ta en fridag for å reise dit og stille spørsmål ved forslaget. Så jeg velger å heller stille et par spørsmål her.

Prinsesse Ingrid Alexandra har fått en brodert bunad fra Numedal i gave. Den er tilvirket lokalt og tilpasset en ung jente. I likhet med de fleste andre kommer sannsynligvis prinsessen til å få behov for justering av bunaden. Kanskje vil hun finne det naturlig å gjøre det lokalt, der man kan forvente å finne ekspertisen. Men det går ikke, for den muligheten har fylkeskommunen fjernet. 

Vår stortingspresident er stolt over og glad i sin bunad fra Eiker som  forteller om tilhørighet og tilknytning. Men hva skjer når hans barn og barnebarn vil ha denne bunaden? Det går ikke, for den muligheten har fylkeskommunen fjernet.

Nedre Eiker Barne- og Ungdomsteater har akkurat hatt årets forestilling hvor kostymene er en viktig del av oppsetningen. Men om noen år er det kanskje ikke noen igjen som kan sy kostymer, for den muligheten har fylkeskommunen fjernet.

Kan vi la dette skje? Må det være sånn?

Å tilby utdannelse i fag som bunadtilvirker, kjole og draktsyer, kostymemaker og andre sømfag er viktig. I dagens samfunn trenger vi mangfold, og vi trenger kontinuitet. Å utradere kunnskap og fagmiljøer er gjort med et pennestrøk eller et tasteklikk, å bygge opp igjen et tilsvarende miljø er vanskeligere.

Som håndverker har jeg møtt mange merkelige holdninger, men nå møter jeg en stadig økende oppfatning av hvor viktig det er å ta vare på kunnskapen og at det er flott, fint og spennende å være håndverker. Folk er oppriktig interessert og flere og flere ser verdien i å kunne sy i knapper, legge opp falder,f inne fagfolk som kan sy ut bunader og sy gode kostymer slik at barn og unge kan leve ut teaterdrømmer. 

Kan virkelig politikerne være bekjent av å fjerne denne muligheten i et helt fylke, et fylke som har gitt oss så rike og allsidige bunadtradisjoner som Buskerud? 

Seks nåler

 

Når jeg holder kurs for begynnere er det å ufarliggjøre sting og teknikker noe av det viktigste for meg. Det er lov å være fersk i faget, det er lov å knote litt og det er helt topp å gjøre feil og dermed få muligheten til å rette opp.

Det er også viktig å snakke om små triks som gir flyt i arbeidet. For eksempel å tre flere nåler om gangen. Ikke bare fordi det tidvis er litt vanskelig å få ulltråd gjennom nåløyet, men også fordi du kan jobbe mer konsentrert. Hvis du har fem- seks nåler klare kan du feste tråd, ta ny nål og brodere videre.

Og når alle nålene er tomme kan det kanskje passe med en kopp kaffe? 

For tiden er jeg i innspurten på et stort broderiarbeid. Jeg gleder meg til å bli ferdig, og ved å ha flere nåler stående klare i nåleputa er det lettere å holde jevnt tempo.

Fra øverste hylle

 

Ok, hvis jeg fikk være utdanningsminister for en dag ( eller helst en uke) skulle jeg svingt meg rundt og tatt en nærmere kikk på videregående utdanning i Norge. 

I dag er det fire fylker som ikke tilbyr VG2 søm og tekstil; Finnmark, Nordland, Vestfold og Telemark. I Oslo og Innlandet kan du ta det kombinert med studiespesialisering, eller på den private kulturarvskolen Hjerleid på Dovre, Innlandet.  Tilbudet om å kombinere med studiespes er bra for noen elever, men det er ingen lek å ta dette løpet, det er lange dager og mange fag, og det er ikke nødvendigvis elevene som ønsker å bli utøvende håndverkere som har størst utbytte av tilbudet.

Vi trenger håndverkere i dag, og vi kommer til å trenge enda flere håndverkere i årene framover. For å oppnå det må vi ha fagopplæring. slik at vi får gode utøvende håndverkere som kan ta inn lærlinger og ivareta denne delen av fagopplæringen. I tillegg trenger vi lærere med kunnskap om håndverk som kan bidra i grunnskolen slik at de som begynner på yrkesfag har et godt grunnlag ( og også at de som ikke velger yrkesfag ikke er helt hjelpeløse med nål og tråd, skrutrekker og annet verktøy.)

Så, om jeg altså var minister for en dag og kunne velge på øverste hylle ville jeg innført en bestemmelse om at alle fylkeskommuner skal tilby alle minst en klasse i de femten utdanningsprogrammene som finnes i dagens videregående skole. 

Vi trenger ikke gå inn på hvor mange videregående skoler som tilbyr utdanningsprogrammet idrettsfag, men det er mange. Og med fare for å virke nedlatende tillater jeg meg å antyde at det er lettere å legge seg til gode treningsvaner via apper og sosiale medier enn å få jevn stinglengde og gode ferdigheter innen tilprøving via disse kanalene. 

Er det så farlig tenker sikkert mange? Og ja, det er farlig. For i de fylkene som ikke tilbyr søm og tekstil blir det også vanskeligere å få lærlingeplass. Og hva skjer hvis det ikke finnes lærlingeplasser? Joda, da blir det enda mindre rekruttering til fagene.

 Og nå kan vi alle puste lettet ut, for dette er et såpass urealistisk og lite medievennlig ønske at ingen partier noensinne kommer til å verve meg. 

tilbake til hverdagen

Det har vært sånn en fin sommer! 

Ok, så var ikke været det beste hele tiden, men vi hadde da opphold hver dag. Jeg har strikket og lest, brodert bittelitt  gått masse tur.

Nå er det siste uke før kurssesongen starter, og litt planlegging av høsten gjenstår. Den blir også fin. Jeg er heldig som kan jobbe så allsidig med faget mitt, og glad for at jeg noen ganger får noen morsomme utfordringer som må løses. 

  

    

sommerferie

 Husker du da vi var små skoleunger? Siste skoledag med en liten brusflaske, en liten pose drops og en avsluttende runde stikkball eller slåball før vi glade og fornøyde gikk hjem? Sommerferien lå foran oss, full av åpne dager uten planer, uten opplegg og uten annet å gjøre enn å vente på de første markjordbærene.

Etterhvert forsvant ritualene på barneskolen og ble erstatta av karakterbok og variabel stemning.Vi reiste tol fjells.Ikek for å g i fjellet, men for å jobbe i kiosker og på fjellstuer. Lukta av markjordbær måtte vikefor lyden og lukta av mopeder, men dagene var like planløse ( bortsett fra at de veksla mellom dagvakt og seinvakt).

I år skal jeg ha en slik sommer. Planløs, uten å sjekke langtidsvarsler og med tom kalender. Jeg skal gå tur, plukke markblomster og vente på de første moltene. Og så skal jeg glede meg til høsten, nye avtaler og nye, spennende oppgaver.

God sommer!

hva er husflid?

Det er et spørsmål som dukker opp med jevne mellomrom, og som det ikke finnes et klart svar på. Noen tenker bunad, eller bunadpoliti. Andre tenker på lilla sjal og furumøbler, som visstnok er på full fart inn igjen. Noen tenker på husflidenbutikkene og noen tenker på damer som meg -middeladrende med grått hår og dårlig syn. Kort sagt – husflid er så mye og ganske vanskelig å definere. 

Så, jeg oppsøkte Store norske leksikon. Som flere av dere sikkert vet er leksikonet nå heldigitalt. Det er veldig kjekt fordi det er tilgjengelig hele tiden, men litt vanskeligere å bruke til oppbevaring av bringeduker enn den tradisjonelle 16-binds utgaven.

Snl har en fin artikkel om husflid, en av leksikonets beste: Den begynner slik:

Husflid betegner produksjon i hjemmet til eget bruk eller salg. Begrepet brukes også om produkter som er fremstilt hjemme og om et preg eller en spesiell stil. Husflid har stor oppslutning, og interesserte er organisert i foreninger og nettsamfunn. Husflidsprodukter selges i husflidsutsalg, i gårdsbutikker, på markeder og gis som gaver.

Ja, det kan jo være ganske mye, men fremdeles litt flytende.

Imidlertid er snl villige til å utdype litt mer:

Husflid har blitt brukt politisk for å forhindre fattigdom, for å styrke nasjonalfølelse og som en kreativ og tradisjonsbevarende hobby og fritidsinteresse. 

Se de, nå begynnner det å hjelpe seg. Men så kommer vår mann Eilert Sundt på banen. Og det lover jeg dere, vår gode Eilert hadde mye på hjertet. Men noen gledesspreder var han helt klart ikke. 

Det sentrale i Sundts definisjon var at husflidsarbeid kom i tillegg til hovedvirket og således fylte ut ledig tid. Sundt var opptatt av å forebygge fattigdom og så husflid som en måte å støtte opp omm selvberging og selvforsyning. Han skriver at den lære som «så at sige ligger i selve husflidens begreb, nemlig at ‹Tid er penge›, står i motsetning til samtidens prinsipp om arbeidets deling». Sundt ser fordelene med dem begge, men mener at «husflid er noget gammeldags, som naturlig hører hjemme i tyndt befolkede og afsidesliggende egne», som i Norge, mens arbeidsdeling og industri passet bedre i land med tettere befolkning.

Eilert Sundt levde fra 1827 til 1875. Hele hans liv var Norge i union med Sverige og vi hadde ikke spesielt god økonomi. Med det bakteppet kan vi nok si at det Eilert mente om husflid var viktig da, og at han har vært viktig for å grunnlegge husflidbevegelsen i Norge. Men er Eilerts syn på husflid noe som fenger i dag?

Jeg tror ikke vi ville økt medlemsmassen voldsomt om vi hadde brukt hans teorier som formålsparagraf. Men som med mye annet kan vi ha tankene hans i bakhodet når vi tenker på hva husflid betyr. 

Vi kan være enige om at husflid er å lage noe. Men samtidig jobber vi med å bevare den immaterielle kulturarven, så kanskje er det like riktig å si at husflid også er muligheten til å lage noe? Hvis vi fortsatt skal ha mulighet til å være skapende mennesker i fremtiden må vi ha kunnskapen, og her er kunnskapsdelingen i våre lokallag uvurderlig. I fjor hadde vi over 70000 kurstimer i Norges husflidslag, og om ikke det er imponerende nok så er det ventelister på flere kurs. Selvsagt hjelper det med kongelig inspirasjon og en kronprinsesse som mener at å veve er å leve, men kan det også være at en del av husflidens magi 

er behovet for å lage noe? Da garnsalget gikk til himmels under pandemien var det ikke fordi vi hadde økt behov for ullgensere der vi satt innestengt i hvert vårt hus. Det var behovet for å ha noe i hendene som fikk oss til å bestille garnhenting utenfor husfliden, ha digitale møter og med stort engasjement dele oppskrifter.  Det er ikke behovet for en hjemmevevd fillerye eller en egensydd bunad som får oss til å vie time etter time til kurs, læringsverksted eller timer under lupelampa på kveldstid. Det er gleden over å se arbeidet vokse, føle at vi viderefører arven fra tidligere generasjoner og holder kunnskapen i hevd. Og med det kommer noe av kjernen i husflid for meg. 

For meg handler husflid om mer enn bare gjenstandene vi lager eller vøler. Husflid handler om møtene, de gode samtalene. Husflid handler om kjærlighet, omtanke og respekt for tradisjoner.

I dag har vi delt ut tre hedersmedaljer, og jeg vil gjerne nevne Annie som valgte å melde seg inn i husflidslaget da hun flytta tilbake til hjembygda. Det samme gjorde jeg da jeg flytta til Asker og vi er i godt selskap. Å oppsøke et husflidslag og finne et fellesskap der gir en trygghet og en unik følelse av tilhørighet. På møtene blir vi kjent med nye folk, vi lærer noe nytt eller – vi kan dele av egen kunnskap. Det siste er også viktig. 

Jeg har hørt folk si at de ikke kan bli med i husflidslaget fordi de ikke er flinke nok. Men jeg har aldri hørt om et lokallag som har opptaksprøve. Og siden jeg fremdeles ikke har lært meg å hekle er jeg glad for at mitt lokallag ikke kjørte noen test før jeg ble ønsket varmt velkommen som ung og lovende i begynnelsen av trettiårene.

Når jeg tenker på alle årene, alle møtene, alle kursene jeg har vært en del av i Norges husflidslag så tenker jeg ikke først og fremst på tingene jeg har laget eller epostene jeg har sendt. Jeg tenker på menneskene jeg har møtt, vennene jeg har fått,  de gode samtalene, latterkulene og lærdommen. 

Jeg tenker på hvor godt det er å være i et miljø hvor vi møtes på tvers av generasjoner og hvor det ikke stilles forventninger til et visst kunnskapsnivå når du kommer på første møte. 

Å være en del av dette miljøet er en trygghet i hverdagen, og kanskje er årsaken til at ordet husflid er så vanskelig å definere helt klart nettopp det at husflid betyr så mye for så mange. Vi har alle vår oppfatning av husflid, vår egen tolkning, og våre egne ønsker for hva vi vil fylle vår husflidshverdag med. 

Så, la oss fortsette. Med stopping og lapping,  spikking, meksikansk fletting og  bunadsøm. La oss heie på synliggjøring av husflidshåndverkere, tradisjonshåndverk og fagkunnskap. La oss dele emneknagger som husflid og husflidslag i sosiale medier og al oss fortsette å fylle på med alt vi synes skal være husflid.

La oss gå med bunader og kofter, eller ikke. La oss være åpne og engasjerte og la oss vise at husflid er glede. Vær gode mot hverandre, snakk sammen og tenk at vi er som en stor familie som skal samme vei.

(festtale fra Norges Husflidslag sitt landsmøte 2024)

kurs høsten 2024

Jeg håper riktig mange brukte 17.mai til å glede seg over mangfoldet av bunader og til å drømme om å sy hele eller deler av bunaden sin selv. Jeg gledet meg, både over bunadene jeg så  i levende live, og bildene eg fikk tilsendt av stolte og flinke kursdeltagere som enten brukte egentilvirka bunader selv eller hadde gleden av å se barn og barnebarn i bunader tilvirket på kurs. Det er kjempestas, og veldig motiverende.

Jeg har vært litt umotivert en stund, og for hver artikkel som forfekter friheten til å velge fargede og blomstrete og prikkete bunadskjorter, joggesko med broderte bunadmotiv og andre gledesdrepere har jeg kjent litt på om det er vits i å stå i mot. For hvis bunad tilsynelatende er en pest og en plage for store deler av den norske befolkning kan vi vel bare avvikle det hele?

Neida. Jeg tenker jo ikke det. Men noen ganger føles det som å kjempe mot vindmøller, og jeg er usikker på om jeg skal være bunadverdenens Don Quijote. Men så kommer det en hilsen, en sms, et bilde på messenger eller en post på instagram som viser at det nytter. Jeg endrer ikke noe verdensbilde, men hver bunad som blir sydd på kurs er en bunad som ikke blir sydd i Kina. Og forhåpentligvis er det slik at de som legger ned en hederlig arbeidsinnsats i å lage bunaden selv ikke løper avsted og bytter ut skjorta neste år fordi det er så fryktelig festlig.

Så, ja det blir kurs til høsten. Og som vanlig er noen allerede fulle, eller så godt som fulle. men send en e-post til det aktuelle husflidslaget uansett. Meld deg på, be om å stå på venteliste eller vent til neste sesong. Eller selvsagt - gå på kurs i et annet lokallag. Antall bunadkurs øker. 

Bunad, brodering eller montering

På disse kursene jobber deltager med egen materialpakke og jeg gir personlig veiledning. Deltager må selv skaffe materialpakke med ferdig klippede deler, påtegna mønster på stoffet eller ha med eget mønster. De som skal brodere må ha broderiplansje og de som skal montere må ha med monteringsanvisning.

Deltager skal også ha med egne sysaker, som nåler, egna saks, tråd og lignende, samt symaskin hvis de skal montere. 

Asker husflidslag post@askerhusflid.no

mandager 10 - 14, oppstart 29.august

mandager 18 - 21, oppstart 9. september

begge disse kursene går deretter på følgende datoer: 23.september, 7., 14. og 21.oktober, 11., 18. og 25.november

Eiker husflidslag -  eikerhusflidslag@gmail.com

onsdager 10 - 14 , oppstart 18.september. Deretter 2., 16. og 30.oktober, 13. og 20.november

Bjerke husflidslag - bjerkehusflid@gmail.com

onsdager + helg, oppstart 25.september.  deretter 9. og 23.oktober, 2.- 3.november, 6.november

Onsdager 18 - 21, lørdag og søndag 10 16

Bunadbrodering

Et tilbud til de som ikke trenger et kurs som går over hele semesteret, men bare vil ha litt hjelp til å komme i gang eller underveis. Her må deltagere ha egen materialpakke. 

Bærum husflidsforening 9.- 10.november

Asker Husflidslag - datoer kommer, men her blir det kveldskurs

-------------------------------------------------------------------------------------------------------

Bunadkursene er lagt opp slik at alle får hjelp til eget prosjekt og jobber med egen materialpakke. På kursene nedenfor har jeg med materialpakker og så går vi gjennom et fast, felles opplegg

--------------------------------------------------------------------------------------------------------

Ullbroderi. nybegynner:

Her er det ingen krav til forkunnskaper. Kursene har noe ulik lengde, så innholdet vil variere fra kurs til kurs. Jeg har med ferdig påtegna prøvelapp, med stoff, tråd, nål og plansje. Full gjennomgang av sting.

Kongsvinger husflidslag 21.september

Bærum husflidsforening post@baerumhusflid.no

torsdager 18 -21, oppstart 5.september , deretter 12. og 19.september

Ullensaker husflidslag post@ullensakerhusflidslag.no

helgekurs 16.- 17.november mai, 10 - 16 begge dager 

Raulandsakademiet post@raulandsakademiet.no

26.- 29.september

Ullbroderi, litt øvet

Her bør du ha brodert litt før . Det er ihvertfall greit om du kan kontursting og har prøvd deg på enkel plattsøm. Jeg har med materialpakke med påtegnet stoff, plansje, nål og tråd.Den betales til meg på kurset

Bærum husflidsforening

torsdager 18 - 21, oppstart 24.oktober.  Deretter 31.oktober og 7.november

Ullbroderi nybegynner, med fokus på broderi på strikk

Jeg har med materialpakke med alt nødvendig utstyr. Den betales til meg på kurset

Øystre Slidre Husflidslag 8.september 

Asker husflidslag 22.september

Sysselgården annth.skari@gmail.com.  26.oktober

Bunadbrodering, kom i gang/kom videre

Rett og slett et kurs hvor vi jobber videre med påbegynte prosjekt eller starter opp noe nytt. Det kan være godt å få litt hjelp for å komme i gang, og da er et slikt kortkurs en god hjelp. 

Lom husflidslag lomhusflid@outlook.com

Helg 19.- 20. oktober,  10 -16 begge dager

I tillegg:

dagskurs sjattersøm og grunnsøm på Tekstilsymposiet som Norges Husflidslag arrangerer i Skien, fredag 11.oktober

kortkurs silkebroderi fagdager bunad og folkedrakt, Asker, 29.oktober

Innføring i bunadtilvirkerfaget, praksis og teori, modul 1 16.- 17. september og 4. - 5.november

Og så kan det hende det blir noe moro med Sogn husflidslag ( Oslo) i løpet av høsten

Påmelding direkte til lokallaget, som også tar ansvar for praktisk informasjon. Og det er ikke alle lokallag som har lagt ut oversikten ennå. Vær tålmodige, dette er basert på frivillighet.

Gratulerer med dagen

17.mai er her. Det er sol, folk er glade og feststemte og har tatt på seg finstasen. For mange innebærer det å bruke bunaden. I dag skal vi feire at vi lever i et fritt og fredelig land, og vi skal glede oss over alle bunadene. Sett deg, gjerne i skyggen med en is, og glede deg over mangfoldet i bunadene våre. La deg sjarmere av felleskaut, konerull, jentebore og broderte luer. Se på flosshatter, toppluer og skjoldluer. Se på kruller, jåser, labbsaum, grunnsøm og franske knuter.

Ser du en mann i Fanabunad? Tenk at den har seksti knapphull! Damer i nordlandsbunad ser du helt sikket, men visste du at det er rundt 800 knuter på sjalet? Eller har du tenkt på hvor lang tid det tar å brodere forkleborden til en hardangerbunad? 

Tenk på timene som ligger i disse klærne, kunnskapen og håndlaget til de som har sittet i time etter time for å sy, strikke, hekle, veve, kniple og brodere stasplagg. Stasplagg som alle har sine historier. Den utvendige, som forteller hvilken bunad det er og hvor den kommer fra. Og den indre, som forteller hvem som har sydd, hvem og hvor den har blitt brukt. Den første historien kan fortelle deg at her har vi en bunad fra Vest-Telemark. Den andre, hvor du faktisk må komme i snakk med den som bærer bunad, kan fortelle at skjorta er etter bestemor, sølja er håndlaget i Bamble, stakk og liv er brodert av tante og montert av mor, mens veska er ny av året fordi den originale forsvant for noen år siden. Slik får bunadene liv, de følger oss og de skaper rom for gode samtaler.

Uavhengig om du selv skal bruke bunad eller ikke på nasjonaldagen – gled deg over mangfoldet, håndverket og historiene. Og gratulerer med dagen!

PS. En forklebord til hardangerbunad kan ta rundt 180 timer å brodere. 

bunad - klær og kultur

Hvorfor, når alle andre kleskutymer er borte, holder nordmenn så hardt på hvordan bunaden skal brukes? Spørsmålet kom fra en kvinne som ikke helt skjønner hvorfor vi i et land hvor joggesko til dress er sosialt akseptert, får heftige debatter om blomstrete skjorter til en bunad. I år som i fjor vil valget av bunadskjorte prege deler av media og for mange kan det fremstå som en komplett labyrint hvor jungellovene gjelder. For hvorfor er mønstrete skjorte innafor i et dalføre mens det er helt ut i at annet? Og har det noe å si om vi blander draktdeler fra ulike områder?

For å forstå mer av hvordan det er slik og hvorfor det ikke finnes en felles regel for alle bunadene, bør vi se på opphavet til de omtrent 450 bunadene vi har i Norge i dag. For ja, så mange bunader har vi. Noen er lett gjenkjennelige, andre er ukjente for store deler av den norske befolkning. 

Noen bunader er videreførte folkedrakter, altså klær folk flest gikk med i Norge i første halvdel av forrige århundre. Disse bunadene har blitt brukt i lengre tid  og rakk dermed å utvikle seg. Derfor finnes det mange variasjoner innen tilbehør som forklær, skjorter, sølv og også materialvalg i selve bunadene.   Andre bunader er utarbeidet av enkeltpersoner, bunadnemnder eller butikker som har hatt et genuint ønske om å etablere en bunad for sitt lokalmiljø. Disse bunadene har færre valgmuligheter. Mellom disse ytterpunktene har vi bunader med ulikt historisk opphav og bunadene kan deles inn i fem kategorier som forteller mer om dette (https://snl.no/bunadskategoriar). 

Dette skiftende historiske opphavet er noe av det som gjør bunadbruken levende, spennende, og til en historietime i seg selv. Men det kan også være forvirrende, for hvorfor er alt tilsynelatende greit til en bunad mens det er helt fullstendig ugreit til en annen bunad som har tilknytning til samme område? Da er vi tilbake til hvordan bruken har vært og vi kan bruke råndastakken og festbunad fra Gudbrandsdalen som eksempel. Da førstnevnte var hverdagsantrekk i bygdene i Ottadalen ble den sydd i ulike stoff og det ble brukt forskjellige forklær og skjorter. Det ene skillet er hverdag og fest. Blåskjorte til hverdags og hvit skjorte til høytid. I tillegg forandret forklærne seg over tid, og vi finner blomstrete ullforklær, vevde stripete forklær, forklær med hardangersøm og broderte forklær med blomstermotiv i jugendstil. Stoffene ble fremstilt lokalt, av forskjellige veversker og med mange varianter i striper og ruter. Festbunaden derimot ble skapt på 1920-tallet, i datidens ånd og idé om hvordan en bunad skulle se ut. Det ble brukt samme farge på stakk, liv, lue og veske, med ullbroderi på alle deler. Det ble utarbeidet en hvit skjorte til, og vipps hadde Gudbrandsdalen en brodert bunad.

Som tidligere skrevet er bunadene basert på ulikt historisk materiale. Men vel så viktig er det at bunadene er basert på en enorm dugnadsinnsats. Da arbeidet med  å skape en nordlandsbunad for kvinner fantes det ingen klippemønster. Og broderiene som denne bunaden er basert på, og som befinner seg i Vefsn, er på ingen måte en komplett bunad. Majoriteten av de broderte bunadene er skapt på samme måte. De er basert på motiver som har vært tilgjengelige i lokalmiljøet. Fasong på plaggene har enten opphav i lokale plagg eller kan ha livkjolefasongen fra Gudbrandsdalen. Eksempel her er Lierbunaden som ble lansert på 1970-tallet. Selv om Lier har lange tradisjoner som fruktbygd var det ingen som gikk i klær med broderte epleblomster hverken på Tranby eller i Lierbyen før bunaden kom på markedet. Alle disse bunadene er resultatet av møysommelige prosesser, og bunad har alltid skapt debatt. Likevel er det klart at jobben som har blitt utført av nemnder, private ildsjeler og forhandlere har vært viktig. 

Dette arbeidet ble hverken patentert eller mønsterbeskyttet.  Med tanke på at bunaden er rundt hundre år, får vi leve godt med at både stoff og garn har endret kvalitet opp gjennom tiårene - men at bunadens grunnform er uendret. Men til tross for manglende copyright-stempel er det noen som har utarbeidet bunadene. Noen har bestemt hva motivene skal være og hvor de skal plasseres. Noen har tegnet ut mønster, farget garn, brodert prøvelapper, endret stingretning og brodert nye prøvelapper. Noen har tatt seg tid til å utføre denne jobben, uten særlig økonomisk gevinst, rungende takketaler eller annen påskjønnelse. 

Denne jobben er så viktig og verdifull at mange av oss som jobber med bunad ikke renner over av begeistring når noen friskt og freidig piffer i vei med nyvinninger og snakker om bunadtrender. 

Å bruke en bunad skal være glede. Det skal være noe du ser fram til, og noe du finner anledninger til. Det skal ikke være forbundet med bekymring eller provokasjon, og det er opp til den enkelte hva de vil vise gjennom bunaden sin. Det kan likevel oppfordres til å sette seg inn i historien bak din egen bunad og vurdere hvordan den skal brukes

Dagens beste bunadtips

 Ja, godtfolk...I dag er det mandag 13.mai og det er altså fire dager til 17.mai og jeg har tre stalltips til deg som er ute i siste liten:

Har skjorta blitt gul? 

Legg den i iskaldt vann over natta, vask den i maskin og tørk den og stryk den og bruk den. Ikke kjør på med flekkfjerningsmidler av noe slag.  det er absolutt bedre, og mindre iøynefallende, å gå med en skjorte med gule flekker under ermene enn en skjorte som har blitt skurt fillete

Passer ikke bunaden?

Hvis den er altfor liten bør du rett og slett henge den inn i skapet igjen og bestille time for omsøm etter 17.mai. Ikke prøv deg på kvikkfiks med sprettekniv, innfellinger, foldinger eller andre Petter Smart-metoder ( dette gjelder selvsagt ikke hvis du faktisk kan sy bunad, da er det fritt fram natt til 17.mai) Hvis bunaden derimot er for stor kan du enten gå med den slik den er og nyte muligheten til å spise så mye is du orker, eller henge den inn i skapet igjen og bestille time for omsøm etter 17.mai.

Er sølvet upussa?

Legg det i en bolle med lunkent zalovann og la det ligge en halvtimes tid ( du kan alltids stryke bunadskjorta mens du venter). Skyll bunadsølvet godt, klapp det tørt med et mykt håndkle eller en utvaska t-skjorte som ikke loer og blås det til slutt tørt med hårføner.

Mye handler om å puste rolig, ikke få panikk og å huske at de aller fleste har mer enn nok med sin egen bunadstas på fredag:) Unngå kvikkfiks og lettvinte løsninger som kan bli svært kostbare i det lange løp.

bunad - en glede å gi og en glede å få

 

Værsågod, her er bunaden din. Den må du ta godt vare på slik at du har glede av den lenge. Og du -vær forsiktig når du bruker den. Det er ikke en joggedress akkurat.

Dette er en forenklet versjon av hvordan mange har fått presentert en av de største gavene man kan få, en bunad. Nå i vår skal en ny årgang med konfirmanter innvie bunadene sine, som de skal glede seg over, trives i og bruke i mange tiår. Men hvordan gjør de det, og hvordan kan stolte og glade givere bidra tiløkt bunadsglede? Det forplikter å få en bunad, men det hviler også ansvar på den eller de som gir bunaden. Ikke nødvendigvis for selve bunaden, men for å sørge for at mottakeren har kunnskapen om å ta vare på bunaden.

Basert på hva media setter søkelys på i disse maidager kan det se ut som om den norske befolkning har mistet den mest grunnleggende kunnskapen om å stelle klær. Det skrives flittig om hvordan vi skal få skjortene hvite, og det gis gode råd om flekkfjerning og stryketips. For ikke å snakke om sølvet, for hvordan skal sølv oppbevares og pusses? Skal det dyppes, slipes, masseres, eller er gammeldags sølvpuss godt nok? 

Første råd for fremtidig bunadglede er derfor å oppdra barn som kan bruke en vaskemaskin, som leser bakpå flasker og esker med vaskemidler. Vær føre var og tildel de håpefulle et kjøkkenhåndkle i bomull eller en liten duk de kan stryke før de slippes løs på bunadskjorta, og husk å fortelle dem at når strykejernet lekker er det enten fordi det er ødelagt eller fordi det ikke er varmt nok (vanligvis det siste). 

La ungdommen pusse litt sølv, vis dem hvordan du kan putte sølja i en bolle med lunkent zalovann, klappe den nesten helt tørr med et håndkle og bruke hårføner for å få bort siste rest av fuktighet.

Det tar litt tid, men det er ikke så vanskelig. Og tro meg – det er lettere å ta det på kjøkkenet enn via facetime når den håpefulle er student i annen by og du ikke vet helt nøyaktig hva hen egentlig spør om. 

Vær forberedt på at det må gjentas neste år, og året etter der igjen også. Og vær litt raus. Hvor godt husker du selv detaljene i ting du gjør en gang i året?

Og når du likevel står der, med tenåringen, og viser puss av bunadsølv... hva med å repetere bunadhistorien?

Og nei, ikke den store, høytidelige som inkluderer Norges 450 ulike bunader. Fortell om den håpefulles egen bunad. Fortell hvem som vevde beltet, broderte skjorta, betalte stasen og hvem sølja og mansjettknappene er arvet etter. Det er lett å tro at denne kunnskapen, som gjerne blir delt om morgenen på konfirmasjonsdagen, sitter klistret. Det er det dessverre ingen automatikk i. De fleste som har vært tenåring selv eller hatt omgang med tenåringer vet at de ofte har veldig mye å tenke på, og at de sjelden er opptatt av det voksne synes de bør være opptatt av. Sannsynligheten for at det er dem fullstendig likegyldig om mansjettknappene er etter mormors mor eller mormors oldemor er absolutt til stede, og det er liten grunn til å ta det personlig.  Pust dypt inn og gjenta det neste år. 

Du må også huske å på en positiv måte minne den håpefulle på å prøve bunaden i god tid. Det at bunaden er et antrekk du kan ha glede av hele livet er ikke ensbetydende med at den ikke må endres. De færreste bruker andre plagg fra tenårene hele livet, så at bunaden må sys ut er helt naturlig. Men det er ikke dermed en selvfølge at en gutt eller jente i begynnelsen av tyveårene er oppmerksomme på dette, og særlig ikke i dag hvor de aller fleste plagg inneholder snev av elastan som tilfører plagg en viss elastikk. Oppmuntre til å prøve, og kom gjerne med tips og telefonnummer til en du vet om som kan bistå med tilpasning. Og vær gjerne villig til å betale for jobben. Omsying av bunad er ikke øverst på prioriteringslista til fattig student. 

Bruk litt tid på dette. Gjenta deg selv, ikke daglig, men med passende intervaller og gi bunadbrukeren en oppfatning av verdien som ligger i en bunad, både den økonomiske og den emosjonelle. En bunad du er glad i og som du kjenner historien til har større sjanse for å bli brukt enn en bunad som i dine øyne bare er klær i skapet.

Og du - det skader ikke å nevne sånn omtrentlig hvor lang tid det tar å brodere og montere en bunad. 

Om å kjøpe brukt bunad

Det er mange måter å anskaffe bunad på. Noen arver, noen kjøper alt nytt i butikk eller får sydd hos bunadtilvirker. Nen går syr hele eller deler av bunaden selv, på kurs eller på egenhånd.
Og noen kjøper brukt.
Jeg synes det er helt supert at folk handler brukt. Det er miljøvennlig og økonomisk og en hjelp både for de med fulle og de med tomme skap. Et raskt søk på Finn og Facebook viser at det selges mange brukte bunader i Norge, enten hele antrekk eller enkeltdeler. Noen har tydeligvis vokst fra bunaden sin, andre har hengende en arvebunad som ingen bruker. Noen selger sølv, noen ytterplagg.
En venninne blir varslet når ( eller hvis) drømmebunaden dukker opp, en bekjent har kledd opp barn og barnebarn i fine ( og nå veltilpassede ) bunader fra sin barndoms dal.
Men så spørs det da, hva skal man tenke på hvis man skal kjøpe  brukt bunad? Her er noe av det du bør huske på:
1. Les deg opp på forhånd 
Innhent informasjon om bunaden du ønsker deg. Det er ikke alle som kan så mye om det de selger heller, så det lønner seg å være oppdatert.
2. Prøv bunaden.
Javisst kan det være fristende å få tilsendt drømmebunaden, mål kan dobbeltsjekkes og alt kan se bra ut på papiret. Det er likevel noe helt annet å se det på egen kropp.
Hvis prøving er helt umulig - ha en god avtale om retur hvis den ikke passer ( og da bruker du den selvsagt ikke i mellomtiden)
3. Se opp for skader
Flekker kan være vanskelig å fjerne. Hull og rifter er heller ikke alltid lett å gjøre noe med, og dette er en tidkrevende jobb som kan bli kostbar. I tillegg kan selve bunaden være slitt, med blanke eller tynne felt. Se også over broderiene og kontroller at stingene ikke har begynt å løsne eller at grunnsømmen har blitt slitt og må skiftes.
4. Kan den tilpasses
Du er veldig heldig hvis bunaden sitter som et skudd. Kanskje er den litt trang eller litt for vid. Da er det viktig at den kan syes ut. Sjekk om det er stoff i sidene ( såkalte vokselegg), om den kan senkes på skuldre og om det er noe å gå på i stakkelengden. Husk at det er enklere å sy inn en litt for stor bunad enn å skape mirakler av en trang bunad uten mulighet for utsying.
5. Sjekk prisen
Ta en telefon til forhandler og forhør deg om hva de ulike delene koster. Noen tror fullt og fast at salgsverdi stiger parallelt med affeksjonsverdi, men det stemmer ikke.
6. Hva om noe mangler
Du kan kjøpe hele bunaden eller enkeltdeler. Noen ender med å kjøpe ny skjorte, eller bytte forkle. Jeg har brodert løslommer for et par kunder som har kjøpt brukt bunad hvor denne hadde forsvunnet i løpet av flere års lagring. Sjekk med forhandler at det du mangler kan skaffes, men vær oppmerksom på at det kan forekomme forskjeller både i farge og stoff. Det finnes mange varianter av mellomblått ullstoff...

Lurer du på om dette kunne være et alternativ? Ta et søk da vel, du vil bli overrasket over hvor mye som selges. Jeg fikk nesten lyst på ny bunad selv:)

I dag ligger det atskillig flere bunader for damer enn for menn til salgs. Det kan skyldes at bruken av kvinnebunad har vært mer utbredt lenger slik at det rett og slett er flere kvinnebunader i omløp. En annen årsak er nok at det er lettere å tilpasse en kvinnebunad hvor det meste skjer fra livet og opp. En mannsbunad tilpasses hele veien, og hvis du har en modell med knebukse har du liten eller ingen mulighet til å gjøre noe med lengden.

Gullbroderiene inni den røde blomsten, grunnsømmen, kan bli slitt og må isåfall skiftes. 

Hvis du derimot er i den andre enden og skal selge bunad bør du huske på dette:
Les deg opp, ta gode bilder., opplys om mål både i lengde og bredde, ta med opplysninger som mulighet for utsying, er den nylig renset, er det feil og mangler du vet om og selvsagt - ha en realistisk pris og vær forberedt på at folk pruter.

PS:  I tillegg er det selvsagt viktig å være sikker på at du kjøper av rettmessig eier og at det ikke er tyvegods.

trend og tradisjon

Dette innlegget ble første gang publisert 17.mai 2023, og oppsummerer fjorårets debatt rundt bruk av bunad. Det vi har sett så langt i år tyder på at også denne sesongen vil fokusere på skjorter. Jeg synes, om jeg kan si det selv, at denne teksten er god, så jeg sender den ut i verden på nytt og ønsker dere samtidig en fin innspurt til mai og årets vakreste eventyr - bunadbruk.

Årets debatt har vært omtrent som forventa og handla mest av alt om skjorter. Hvordan få de hvite skjortene hvite og hvordan få de farga eller mønstrete skjortene stuerene. I tillegg de tradisjonelle spørsmålene om hva bunadspolitiet ville si om dette og hint og diverse influencere som betror oss at de tar på seg akkurat hva de vil og at de blåser en langvarig nordisk jegermarsj i hva bunadpolitiet sier.

La oss ta det siste først. Hvis du er så engstelig for hva bunadpolitiet sier har jeg et godt råd til deg: Gå med den skjorta som er utarbeida til bunaden din. Da unngår du ganske greit mulig konfrontasjon. Hvis dette av ulike årsaker ikke er ønskelig har jeg et annet råd. Ta på deg den fjonge silkeskjorta, legg ut bilde og dokumenter stasen ( det er tross alt det viktigste) men la være å påkalle bunadpolitiets vrede. Skriv en caption som for eksempel - er jeg ikke fin? Jeg er sikker på at kommentarfeltet fylles med flammende emojis og ferskener likevel. 

Og apropos bunadpoliti. Det finnes IKKE noe bunadpoliti. Har aldri eksistert, blir aldri oppretta. Vi har heller ikke bunadfengsel, offentlig oppnevnt reglement med bøter og inndriving av tvangsmulkt. Hvis noen opplever å bli tilsnakke på gata er det helt sikkert av privatpersoner som ikke jobber med bunad. Vi som jobber med bunad har fri på 17.mai. Hvis vi er på jobb er vi mest sannsynlig innleid i kulissene og bedriver påkledning og søljeoppretting på folk som skal på tv. da har vi i hvertfall ikke tid til å springe gatelangs og bjeffe.

Derimot har vi noe annet, som er ganske hyggelig. Det kaller vi tradisjoner og er noe helt annet enn trender som det har vært snakka mye om i år. 

Jeg tror det er plass til begge deler i den spennende, levende og allsidige bunadverdenen vi lever i. Og vi som er opptatt av tradisjonene virker ofte vel så åpne for trendene som omvendt. Kanskje fordi vi vet at bunader har vært påvirket av trender siden de kom på markedet og at måten vi ser på bunad og ifører oss bunad har forandret seg opp gjennom tiårene? 

Tredvetallets helhetlige svarte eller mørkeblå silhuett som vi finner i  mange bunader passet godt overens med datidens motebilde. Det er liten tvil om at ulike farger og kvaliteter i femtitallets bunader passet godt overens med New look som også kjørte markert midje som blikkfang. På nittitallet kom festdraktene, og silkeskjerfene forflytta seg fra Telemark til resten av landet.

Jeg er ganske sikker på at mange av dere som leser dette har en bunadsparaply liggende i en skuff og lurer på hva i all verden dere tenkte på da dere brukte ti ganger så mye på den som på en normal svart paraply. Om noen år er det kanskje mangfoldet av skjorter vi ler av. Enten fordi vi ikke skjønner hvorfor det var så innmari viktig å sprenge grenser, eller fordi det ikke har så innmari mye å si. Vi har definitivt blitt mye mer individualistiske og opptatt av å uttrykke oss selv gjennom klærne våre. 

For et par år siden ble det lansert bunadbroderte munnbind, heldigvis enda mindre langvarig enn covid og i år er det altså mønstrede skjorter. Men det at stoffene er fra Liberty er ikke ensbetydende med at det er full frihet. Ihvertfall ikke til samlet stående applaus. Det vil alltid være noen som fokuserer på tradisjonene og framsnakker verdien av å bevare kunnskapen om håndverk her til lands. Og med håndverk menes ikke bare det å brodere og montere, men også hele prosessen fra linfrø til metervare. Den er lang, oppstykka og tidkrevende og de som har vært gjennom et slikt prosjekt med hekling, bråking, røyting og veving vil nok tenke seg om både en og tre ganger før de pakker bort linskjorta til fordel for blank silke.

Men hva med å kle oss som påfugler gjennom hele året? Står du på en norsk togstasjon en tidlig morgen er det mye svart, grått og beige å se. Hva med å kjøre på med en skikkelig gild cape i rosa ulldamask i november? Eller silkeskjerf, silkeskjorte og glitrende sølje til de grå dressbuksene? Hvis vi absolutt skal uttrykke vår personlighet de dagene i året vi bruker bunad bør vi vel gjenta suksessen de andre 360 dagene også?

Og til slutt. Det skal ikke være slik at vi MÅ ha bunad og når jeg leser ilske kronikker om at bunadpolitiet kan ta seg en bolle, at skribenten går med opprulla skjorteermer, hater bunad, foretrekker pumps eller andre vinklinger så ender jeg med å tenke at det går da helt fint an å ta på seg annet pentøy. For hvis det ikke er noen glede forbundet med å gå med bunad kan man vel like gjerne la være å gå med bunad?

bunadbunadbunad.no

 Jaja, det ble litt feil med den lanseringen i går...jeg var så glad for å komme hjem fra fjellet, få tilgang på tastatur og kunne dele ideene mine. I all viraken glemte jeg helt å tenke på datoen...

Neida. Det var selvsagt, som dere forstod, en aprilspøk som jeg har hatt det ganske så morsomt med å planlegge. Og selv om hverken syretester eller andre finurligheter kommer til å komme på markedet er det helt klart at mange har et litt vel anstrengt forhold til bunad og bunadbruk. 

Husk derfor dette når du planlegger vårens vakreste eventyr, årets bunadbruk,  at bunad skal handle om glede, kjærlighet og tilhørighet. Tilhørighet til et sted, til en familie eller rett og slett til bunaden i seg selv. 

Og pust lettet ut ved tanken på at menskopper i bunadmotiv aldri kommer til å bli en påkrevd del av bunaden!  Og ja, det kom så mnage gode innspill i går at det kan hende jeg må lage en ny lansering, om et års tid:)

veien videre og ny nettside

I de senere årene har vi sett stadig nytt tilbehør til bunadene og selv om noe absolutt har et logisk opphav er det også enkelte objekter vi stiller spørsmål ved. Ja, det har gått så langt at vi i lystig lag har avholdt veddemål om hva som blir det neste. Ikke det beste, men det neste. 

Etter mye om og men, søvnløse netter og utallige diskusjoner med faglig relevante personer har jeg derfor besluttet å opprette en nettside med gode råd. Selve siden vil være oppegående om kun kort tid, men for å holde dialogen åpen og positiv ønsker jeg å lufte enkelte tanker med dere allerede nå.

Nettsidens misjon er ganske enkelt å gi gode råd, faglig baserte med rot i lokale tradisjoner. Her kan det for eksempel være aktuelt å løfte fram den mer ukjente vinterbunaden fra Oslo vest på linje med Håbunaden fra Jæren og andre klassikere.  Dette er en bunadkategori som sjelden omtales og som ligger noe på siden av det tradisjonelle kategorisystemet. Min oppfatning er at større åpenhet om disse bunadene vil være en øyeåpner for mange og gi en dypere forståelse for hvordan bunadfenomenet oppstår.

Dessverre kan ikke slikt opplysningsarbeid tuftes på ren og skjær idealisme, og for å øke den potensielle inntjeningen har jeg derfor utarbeidet varer som kan passe for bunadbrukeren og bunadbetrakteren. Dette er to grupper i samfunnet som ikke alltid har samme behov, og jeg føler at særlig sistnevnte gruppering har et uutforsket potensiale.

Siden rådgivning og salg vil følge hverandre tett i dette konseptet kan jeg begynne presentasjonen med å si at det foreslås å anbefale null-toleranse for make-up, akrylnegler og løsvipper. Dette er attributter som i bunadens barndom ene og alene ble brukt av gatens løse fugler og i dagens samfunn anbefales  det ikke å kle seg som en slik. Alternativet er selvsagt å iføre seg skammeskaut etter gammel vestnorsk modell.

Det arbeides iherdig med å utarbeide en syretest for å kvalitetssikre hårfarge på bunadbruker. Idealet er også her det naturlige, men vi erkjenner at det kan fremstå som i overkant bakstreversk å avfarge hår for en dags bunadbruk. Et alternativ kan være å sterkt anbefale dekkende hodeplagg for de som ikke har bevart opprinnelig hårfarge ( eller manglende hårfarge). Utfordringen pr i dag er å finne en test som skiller mellom kjemisk behandlet hår og hår som er bleket av påskesol eller sitron.

Det vurderes også å tilby et stempel for å vise at man har en ekte bunad, sydd i Norge. Ideelt sett utført av hullende budeie i solnedgang, men systuer med HMS i høysetet kan også godkjennes. En av diskusjonene i faggruppen går på plassering av stempel, men vi ser ut til å lande på ryggstykket på bunaden. Utvendig.

Vi er også i sluttfasen på solbriller med vendbare glass. For å holde optimismen på topp ønsker vi å tilby solbriller med rosa glass, men med mulighet for å snu glassene. Tanken er at om du skulle påtreffe bunadbruker med gulnet skjorte kan glassene med et enkelt knepp snus slik at du ser blendende hvite skjorteermer.  Dette produktet er i den særstilling av det passer både for bunadbruker og bunadbærer og det vil være en enorm avlastning for tidsklemte foreldre som skal sende barn ut i 17.maitog, iskøer og andre sosiale settinger hvor hvite bunadskjorter forventes. Jeg ser ikke bort fra at denne ideen også kan utvikles til bruk ved andre anledninger, og tenker blant annet på ønsket om å fremstå som solbrun og fresh etter sommerferier.

Men, det jeg er aller stoltest av, og som kommer til å endre vårt syn på the real deal bunad og muligheten for å gå all in i nasjonalromantisk korrekthet, er mønstertilpassa menskopper. Som tidligere nevnt  har det blitt observert stor usikkerhet rundt riktig bruk av tilbehør til bunad. Mange er redde for å trå feil og bli utsatt for bunadpolitiets vrede. Uten å på noen som helst måte fremstå som et politi har jeg derfor utarbeidet en kolleksjon menskopper som tilfredsstiller selv den mest kresne bunadbruker. 

Her vil det komme modeller med intrikate perlearbeid, solide broderier og  muligens også med sølvdetaljer. Arbeidet med den neverflettede varianten ble av opplagte årsaker skrinlagt og heller ikke grunnsøm viste seg å fungere optimalt. Her jobbes det også med å tilby materialpakker for personlig tilpasning ( slik at motiv matcher bringeduk og belte altså)

Jeg håper dere alle vil glede dere over denne siden som vil sette bunadlede i fokus og gi svar på alle deres spørsmål om bunadbruk. Endelig lanseringsdato vil jeg komme tilbake til og det vil selvsagt være mulig å betale for annonseplass for de rette produktene. For mer informasjon, sjekk denne lenken www.bunadbunadbunad.no eller denne yggdrasil.no

Beste hilsen

Barbro

Tradisjonell menskopp til venstre, bunadvariant til høyre

   

God påske

    

Vi ønsker dere en riktig god påske, med håndarbeid, gode venner, gode samtaler og upåklagelig skiføre

Ebba gleder seg over at flokken samles.

om kunst, klær og kroner

 Kan man være både glad og skuffet på samme tid og for samme sak?

Denne uka ble tildelingen av statens kunstnerstipend offentliggjort, og i likhet med alle andre som søkte ( og sikkert endel som ikke søkte) kastet jeg meg over tildelingslistene. Først arbeidsstipend, hvor det var tildelt tre ettårige stipend i kategori folkekunst, og så diversestipend hvor det var litt flere tildelinger.

Arbeidstipendene gikk til folkemusikere. Og all ære og gratulasjoner til de som slapp gjennom nåløyet. De er flinke og fortjener hver krone. Men hvert år sitter vi som jobber med håndverk og håper på bekreftelsen på at det vi gjør også er viktig. At det å skape i tekstil er like viktig som folkemusikken og at den tekstile kulturarven også er en del av folkekunsten. Vi sitter på verkstedene våre, vi deltar på kurs i kunsten å søke kunstnerstipend og vi får litt, noen ganger. 

Like viktig som musikken, som kunsten vi har på veggene og ordene i bøkene er klærne vi har på oss. Dagens klær er ofte fast fashion uten rot i folkekunsten. Men bunadene våre, den unike tradisjonen vi har i å tilvirke og bruke bunader  er både klær og kunst. Vi trenger kunnskap om å tilvirke klærne, slå nuperellene, veve stoffene. Vi trenger kunnskap om de kvinnene og mennene som gikk foran med nål og tråd, strikkepinner og målebånd. Noen er godt dokumentert mens andre er navnløse og finnes som muntlige overleveringer. Vi vet det ble brodert av gjetere, av ugifte tanter og enslige mødre. Den tekstile kulturarven er ikke bare klær, den er også historien om de som har skapt klærne, som har skapt materialene, som har spunnet fiber til tråd og omskapt franske motemagasin til norsk folkedrakt. Inspirasjonen som ligger bak den folkelige norske klesskikken må holdes ved like og formidles. Den må formidles av noen som kan, ikke bare den teoretiske delen, men også den praktiske. Den må videreføres av noen som skjønner dialektene i stingene og årstidene i sømmene. 

Folkekunstaspektet er kanskje ikke så lett å se når det ikke handler om frie tolkninger slik som i musikken. Men forståelsen for tidligere generasjoners folkekunst er også viktig og er med på å bevare dagens uttrykk. 

Så mens jeg gleder meg over diversestipend og muligheten for en studietur og - at en nyutdanna bunadtilvirker ble tildelt ettårig arbeidsstipend for ung/nyetablert håper jeg også at litt flere av søkerne får uttelling for både søknadsskriving og fordypning ved senere tildelinger. 

de viktige nyansene

 

Om spor i ord og spor i sting

Da jeg var ung kunne jeg høre forskjell på dialektene mellom bygdene i barndommens dal. Det var et skille mellom Vågåmo og Garmo, og et nytt skille mellom Garmo og Bergom. Dialektene endret seg oppover Bøverdalen og nordover mot Skjåk og det var forholdsvis lett å høre hvor folk hadde vokst opp. Nå har jeg bodd lenge utenbygds og ørene er like fininnnstilt lenger. Det kan glippe mellom Skuggestrond og Bergom. Likevel har jeg i meg gleden over at det finnes små nyanser i ord og tonefall. 

På fest dansa noen masurka med vårdalshusk, mens andre var stivere i knærne. Skjåkgenever trenger vi ikke snakke om i denne sammenhengen, men det kan vel slås fast at forskjeller finnes i de fleste tradisjoner. Og hvis vi går lenger tilbake kan vi stille andre spørsmål om språkets utvikling. For var det en frankofil prest som gav poteter navnet jordepler i Vågå, mens en mindre jålete kollega i Lom gikk for den danskklingende varianten kantøflo?

På samme måte som vi i Ottadalen hadde våre skiller, har andre områder hatt sine. Byer har hatt østkant og vestkant, daler har hatt solside og bakside.Vi har hatt fiskevær med utstrakt omgang med omverdenen og små bygder som snødde inne om vinteren.  Oppover Gudbrandsdalen ble dialekter påvirket der toget stoppa. Det samme ser vi i Telemark der Rjukan og Notodden er gode eksempler på områder hvor Norsk Hydro satte sitt preg på språket. 

På linje med de språklige nyansene har vi de ulike bunadene. Innbyggerne i stasjonsbyene oppover Gudbrandsdalen la av seg folkedraktene tidligere enn de i sidedalene.I folkedraktene våre er det forholdsvis enkelt å skille mellom endel områder og Hardanger er lett å skille fra både Hallingdal og Telemark. Setesdal igjen har sin helt egen klesskikk og Nord-Gudbrandsdalen er helt forskjellig fra Valdres. I bunadene som ble konstruert i forrige århundre er forskjellene annerledes. De er ikke nødvendigvis så lette å spore etter lokal klesskikk, men blant annet broderiene er lett gjenkjennelige. Selv om en bunadfra Lier i Buskerud og en festbunad fra Gudbrandsdalen har helt lik fasong er det lett å skille dem ved å sepå brodriene. Likeledes har kvinnebunaden fra Nedre Buskerud lite til felles med Løkenbunaden fra Østfold selv om Halfdan Arneberg var involvert i utformingen av begge to.

For meg videreføres disse nyansene også i broderiene, gjennom motiver, teknikker og materialvalg. Garnet som brukes til Hallingbunadenes markerte roser ville blitt omdanna til små usjarmerende ullklumper hvis vi skulle brodert sjattersøm fra Gudbrandsdalen med det. De ørsmå detaljene fra Vest-Telemark er ganske annerledes enn de like små detaljene i den nye Valdresbunaden. Slik kan vi forflytte oss rundt i Norge, se forskjeller og tenke på historiene som ligger bak de lokale tradisjonene. Vi kan se hvordan utformingen av dekor på tre og tekstil følger hverandre og la oss begeistre av detaljrikdom og materialkunnskap.

Dette er folkekunst og kulturarv. Dette må vi være stolte av og hegne om.Det kan ikke være slik at vi fortsetter å avvikle linjer på videregående fordi det er mer lønnsomt ( eller mindre kostbart her og nå) med en skoleklasse på studiespesialisering enn en klasse som trenger symaskiner, strykejern, klippebord og sømbyster. Vi må fremsnakke kulturarv og være like stolte av de som skapte klærne som de som bar dem. Vel brukte Nansen og Amundsen lang tid på å teste ut påkledning for ekspedisjonene sine, men de var like fullt avhengige av kvalifiserte råd fra fagfolk som kunne sy og som kjente de ulike materialenes styrker og svakheter. 

La oss være stolte over bunadene våre. Du trenger ikke elske alle 450 variantene, men vær begeistret over mangfoldet. Vær imponert over kunnskapen som ligger bak og vær ydmyk for de som fremdeles tilvirker bunad i Norge. Og det går helt fint an å framsnakke norske tradisjoner uten å rakke ned på andre.

de blå blomstene

    

 

Forrige uke delte jeg en tekst og to bilder på facebook. Deretter gikk jeg på jobb, og da jeg sjekka facebook i lunsjen oppdaget jeg at innlegget hadde slått an mer enn forventet. I skrivende stund har innlegget blitt delt over 200 ganger og fått utallige kommentarer både hos meg og på de ulike delingene .

For dere som ikke er på facebook, eller ikke har sett innlegget så handler det kort fortalt om at jeg på et foredrag om tekstil kulturarv viste bilde av den lille bl blomsten på Gudbrandsdalen festbunad. Den ene er brodert i Norge med sjattersøm og franske knuter, den andre er brodert i Kina og er i plattsøm. 

For meg er ikke den store forskjellen noe nytt og overraskende, men mange har tydeligvis fått en aha-opplevelse.

For det blir forskjell, og det handler ikke om at det broderes i Kina ( eller et annet lavkostland). Det handler ikke om rasisme eller nasjonalisme og det handler absolutt ikke om at kinesere ikke kan brodere.

Det handler om kunnskap og kulturarv. 

Det er flere årsaker til at jeg ikke liker bunader som produseres utenlands. For det jeg kaller Kinabunader blir ikke bare sydd i Kina. Du kan få deler av bunaden produsert i Kina, Vietnam, Bangladesh, Baltikum og sikkert flere andre land som her en ting felles- lavere lønnskostnader.

Og her har vi det første problemet, eller et av problemene - hvem tjener på disse bunadene?
Det er vanskelig å vite nøyaktig hva det koster å brodere en bunad  i et lavkostland, men det er vel ikke utenkelig at størstedelen av det du som kunde betaler ikke går til den som har brodert. Selvsagt koster administrasjon, måltaking og etterbehandling, men hovedjobben utføres med nål og tråd, ikke tastatur. Slik faller et av hovedargumentene for produksjon utenlands bort, de lave produksjonskostnadene kommer forhandleren til gode i form av større fortjeneste mens kunden ikke merker nevneverdig til hvor bunaden blir produsert.  Så ja, utflagging av bunadsproduksjon gir arbeid til flere mennesker som antakelig ikke hadde hatt jobb ellers, men egen inntjening motiverer nok mer enn dette med å skape arbeidsplasser og gi flere et verdig liv.

Et annet minus er at lavere produksjonskostnader utenlands holder vårt nasjonale prisnivå nede. For det er bare å bite tenna sammen og innse at veldig mange heller betaler 7000 enn 21000 for å få brodert en bunad. Hva dette resulterer i? Joda, det resulterer i at få bunader broderes med fortjeneste her til lands. Vi som broderer vet at inntjeningen er minimal og at mye av jobben er ren ideologi ( det kan også kalles idioti) ettersom det er mye mer lønnsomt å sy om femten bunader enn å brodere en.
Vi kan spørre oss selv hva tiden vår er verdt og hva vi fortjener å ha i timelønn. Men det det koker ned til er hva kunden er villig til å betale, altså spørsmålet om lønn eller forventning til lønn og hva en vare skal koste.
Dette kan vi se i sammenheng med vår betalingsvilje når det kommer til sportsutstyr, sesongens vesker og oppussingen av hus og hytte. Det er tankevekkende hvor mye lettere det ( for mange) er å betale friskt for en snekker som bygger ut hytta mens håndverkeren som syr bunaden din ikke kan forvente lignende timelønn.

Så kan vi gå over til neste problemstilling som vil bli stadig mer synlig, nemlig bevaring av kunnskap og tradisjoner.
Det er slettes ikke vanskelig å rasere en tradisjon eller viske ut kunnskap. Atskillig vanskeligere er det å bygge opp igjen kunnskap og tradisjoner. Det er også slik at når etterspørselen synker vil også antall utøvere av et fag, et håndverk, en teknikk synke. Ingen oppmuntrer sine barn til å utdanne seg til arbeidsledighet, ingen velger å etablere egen virksomhet som mest sannsynlig ikke vil overleve.
Jeg har tidligere spurt hva som skjer hvis eller når all produksjon er flagget ut? Hva skjer hvis det vi i dag anser som lavkostland skrur opp prisene? Og hva skjer når ingen lenger kan sy ut en bunadsvest eller skifte hekter i et liv -skal slike jobber sendes jorda rundt? Vil det være lønnsomt eller kan man like gjerne bestille en ny bunad og kassere den gamle? Og hvor miljøvennlig er det?
Apropos miljø...Tenker du noen gang på at det blir sendt bunadmaterialer fra Norge til en annen verdensdel og tilbake igjen  og at mange bunader er mer bereiste enn en gjennomsnittlig norsk minstepensjonist?

Og til slutt en problemstilling som absolutt ikke gjelder alle forhandlere men noen:
Mange av våre broderte bunader er basert på dugnadsarbeid og idealisme. Noen butikker solgte en bunad, andre butikker en annen. Hvis vi ser på for eksempel kvinnebunader fra Telemark så finnes det et utall varianter som bare har to ting til felles - de er fra Telemark og ingen av de er eksakte kopier av kvinneklær fra attenhundretallet. Her har lokale ildsjeler og bunadkomiteer, husflidutsalg og andre interesserte gått sammen om å skape bunad. Dessverre har det sjelden vært fokusert på åndsverklov og mønsterbeskyttelse, men snarere vanlig folkeskikk og en oppfatning av at det ikke tar seg ut å kopiere annen manns ( eller kvinnes ) verk.  Så kommer det en friskus med sans for inntjening, kjøper en materialpakke og kopierer denne for salg. Unnskyldningen er ofte at bunadene ikke eies av noen og at dette er gamle plagg som hvermansen kan kopiere. Det stemmer overhodet ikke. Nordlandsbunaden er et annet godt eksempel. Arbeidet med å konstruere en bunad fra landsdelen startet i 1926 og bunaden slik den fremstår er utarbeidet av gruppe mennesker som lot seg inspirere av broderier funnet et sted, en stakk fra et annet sted, et liv funnet her og forkleet der. Det ble aldri noensinne hentet en komplett nordlandsbunad fra et skap for ren kopiering.
For meg er dette en kombinasjon av historieforfalskning og lettvint omgang med lover, regler og normal folkeskikk. Og jeg synes vi bør tenke på at om grupper, nemnder og enkeltpersoner som utarbeidet bunadene i sin tid hadde mønsterbeskyttet arbeidet sitt ville denne typen videreformidling kunne blitt politianmeldt.

Og til slutt, det siste argumentet som kanskje er det viktigste av alle - vi snakker om norske bunader, arvesølv, kulturarv, stoltheten i 17.maitoget...skal det virkelig stå made in China på innsiden?

Hvis vi mister kunnskapen om hvordan om hvordan bunadene broderes, hvordan hosebånd fingres, vester tilpasses og hodeplagg stives så mister vi de lokale særpregene. Vi mister de tekstile dialektene som i dag primært bevares i bunadene. Er vi villige til det?

deler av innlegget har blitt publisert tidligere, men det er like aktuelt i dag.