Svenneprøve

Søndag ettermiddag, da jeg aller mest hadde lyst til å busse hjem, trekke på meg ullstillongs og stirre tomt inn i veggen, reiste jeg til Gardermoen og fløy nordover for å sette i gang en svenneprøve.

Oppstart mandag klokken 0800, gjennomgang av oppgavetekst, så fri noen timer mens kandidat lager arbeidsplan, tilbake for gjennomgang av arbeidsplan, måltaking av kunde og avtale om innprøving. 

Deretter vandring i vintermørke gater og hvile på hotellet. 

Og i kjent stil; der hotellet liflig ymter om mulig utsikt mot kaia, sjøen og fjellene kan du være aldeles rørende sikker på at jeg ender med denne utsikten :




Og så er det ny dag, nytt tilsyn og nye timer som vi skal fylle med utfylling av skjemaer og medbragt arbeid.

Kurs i broderiteknikker

  

For en helg.
Jeg var spent på forhånd...var det for mye eller for lite? Ville lærlingene syes det var nyttig og lærerikt eller kunne de alt fra før?
Som nevnt i forrige innlegg så gikk vi først gjennom løpende sting ( mitt navn på attersting, forsting, kryssesting og andre sting som ligger fint på rekke) med og uten slyng. Vi sydde franske knuter og applikasjon med leggsøm  og prøvde oss på plattsøm og sjattersøm før vi gikk over til grunnsøm. Derfra gikk vi til kniplingsøm og så var det tid for enkel og dobbel uttrekksøm, aust- og vestmannarenning og en liten prøve på smøyg.

  

Og så var en hektisk og inspirerende helg over. Om vi ble ferdige?
ja og nei. Alle prøvde alt, og mange av prøvelappene ble ferdige, men ikke alle. Det var heller ikke mitt mål. Hvis du skal bli flink til å brodere, få nålene til å fly og stingene til å samarbeide må du øve. Og øve. Og øve. Jeg kan vise, gi råd og vink og en hyggelig introduksjon, . men jobben må du gjøre selv.

Men dere, fy søren så stas det er å omgås lærlinger som brenner for faget sitt og som virkelig ønsker å lære om, bli flinke i og ta vare på tradisjonshåndverk. Det er håp for fremtiden.

Helgen hittil

  

Jeg har kurs for ni lærlinger, fire bunadtilvirkere og fem kjole- og draktsyere, som skal få en grunnleggende innføring i broderiteknikker. De har vært gjennom kontursting og kjedesting, kryssesting med og uten slyng, plattsøm , sjattersøm, grunnsøm og enkel uttrekksøm.
I morgen skal vi sy dobbel uttrekksøm, kniplingsøm og en aldri så liten prøvelapp med smøyg.

  




Og så tok vi en aldri så liten øvelse i prikking og mønsteroverføring.




Og kveldene...de er korte...

Leseutfordring 2017: Ken Follett

  


Jaja, jeg får krype til korset og innrømme at den der leseutfordringen jeg så kjekt satte i gang med, den går ikke heeelt etter planen og jeg har fremdeles noen kategorier igjen.

1. En bestselger fra 2016 - Og hver morgen våkner jeg av Marita Hansen 
2. En bok med et navn som tittel - An-Magritt av Johan Falkberget
3. En bok med rødt omslag - Desiree av Annemarie Selinko
4. En bok skrevet før 1900 - Forraadt av Amalie Skram
5. En bok skrevet før 2000. Her har jeg tatt meg til rette. Jeg har byttet kategori og opprettet Biografi og valgt Dynastiet Romanov av Simon Sebag Montefiori
6. En bok med handling fra et sted du ønsker å besøke - De fortapte spillemenn av Vilhelm Heinesen
7. En bok med tall i tittelen - De tre musketerer av Alexandre Dumas
8. En bok på mer enn 600 sider - A Column of Fire av Ken Follett
9. En bok som er skrevet av en Nobelprisvinner  - Markens Grøde av Knut Hamsun
10. En bok som er oversatt fra et språk du ikke kan- Mi briljante venninne av Elena Ferrante
11. En bok som kun har ett ord i tittelen - Dadland av Keggie Carew
12. En bok som ble publisert den året du ble født - Gjøkeredet av Dale Wasserman

Sist jeg skrev om prosjektet nevnte jeg vel at George RR Martin hadde utsatt The Winds of Winter igjen men at jeg vurderte å bytte til Ken Folletts nyeste. Noen uker etter det ringte en venninne og fortalte at Ken Follett og Dan Brown skulle bokbade på Sentrum Scene i oktober og om jeg ville være med? Om jeg ville være med? Ja, absolutt.
Da fikk jeg jo litt ekstra fart på meg til å lese ferdig A Column of Fire også, den tredje romanen fra Kingsbridge. Jeg har lest de to første også, og selv om bøkene fint kan leses hver for seg er det nok en del referanser som forsvinner om du hopper inn midt i serien.  men , kort fortalt;
Elisabeth blir dronning, men det er sterke krefter som vil gjeninnføre katolisismen i England og kusine Maria Stuart er stadig i bakgrunnen. For å beskytte dronningen etableres det en hemmelig tjeneste og her spiller vår mann, Ned Willard, en viktig rolle. Det er fint for dronningen men også for Ned som da får noe annet enn ulykkelig kjærlighet å fokusere på. Hjemme i Kingsbridge har nemlig hans store kjærlighet, katolske Margery, måttet gifte seg med den ikke særlig sympatiske jarlen av Shiring. Og så skjer det en hel masse og ingen er bare snille og boka er spennende.
Jeg liker Ken Follett. Han skriver godt og han bruker tid på hver roman selv om det sikkert er mange utålmodige lesere ( jeg synes ofte kvaliteten synker utover i en suksesserie, akkurat som om forfatteren skynder seg for å bli ferdig). Dessuten skaper han vettuge kvinneskikkelser og han skriver fint om håndverk som en viktig del av hverdagen.

Og så var det forfattertreffet. Som altså var for flere uker siden, men som jeg ikke har kommet på å nevne med et ord. Først snakket Ken og svarte på spørsmål og så snakket Dan og svarte på spørsmål og så snakket begge to med Kjartan Slettemark og så var alle fornøyde og gikk hjem.

Det aller fineste var at de begge snakket om hvor viktig det er å lese. Begge nevnte Ian Flemings bøker om James Bond og begge snakket varmt om bibliotek og leseglede. Dette vet vi jo, men det er likevel fint å få det gjentatt. Og så er det faktisk veldig kjekt å høre at det ikke trenger være tunge litterære verk hele tiden, det kan være ren underholdning også.

Men om jeg skal lese Dan Browns nyeste, Origin? Det vet jeg ikke, vi får se. Først får jeg komme meg gjennom et par kategorier til på lista mi.


PS.
Fin lunsj i dag. Hjemmebakt brød. En skive med egg og kaviar, en med mors bringebærsyltetøy. Og karamellte, som noen ganger er helt riktig og noen ganger helt feil men som alltid lukter sånn skikkelig horribel syntetisk karamell. I dag var den helt riktig.

Dagen i dag

I dag tidlig var det rett og slett stas, på en litt ondsinnet og ikke særlig nestekjærlig måte, å sitte ved arbeidsbordet i andre etasje og se bort på bilkøa.

Nå skal det sies at de som satt i disse bilene nok også hadde utmerket god tid til

 å reflektere over livet. 

Men likevel.

Noen dager er det ekstra godt å jobbe hjemmefra.

Som en ekstra bonus har deler av dagen bestått i å lage materialpakker.

Jeg har telt tråder og laget fine kvadrater i ullstoff.

Ti av den, ti av den, fjorten røde og tre gule. 

Rett og slett en fin dag.

Jakten på en prikkemaskin, del to

Husker dere innlegget Jakten på en prikkemaskin?
Jeg har ringt, sendt e-poster, søkt på nettet, vært sjarmerende, spøkefull, optimistisk og til slutt - lettere resignert. Det er rett og slett langt ( og lenger enn langt) mellom disse maskinene I tillegg er det enda lenger mellom prikkemaskiner i omløp.
Til slutt bestemte jeg meg for at gode gamle nål-i-vinkork fungerer helt fint til mitt bruk og når jeg ble spurt om jeg hadde fått napp lirte jeg av meg noe i retning av minimalt behov, dårlig marked og den som venter får se.
Og så, når jeg hadde resignert og vurderte å begynne å samle på proseccokorker ( eller cava og champagne) som har en ideell fasong for optimalt prikkegrep kom det en epost:

Hei. Er du fremdeles interessert i prikkemaskin. Jeg har en. Du kan nå meg på telefonså&så.

Om jeg er interessert? Hah, jeg var så aldeles skamløst, hoppende interessert at det ikke kan beskrives med ord. Og hvor var den? Jeg så for meg roadtrip til en avsidesliggende øy på Vestlandet eller deromkring og farefull ferd på vinterglatte veier. Men neida. Tretti minutters kjøretur og jeg var den lykkelige eier av en prikkemaskin. Først var selger bortreist, så dro jeg til Raulandsakademiet og deretter var jeg  opptatt to kvelder. Men på onsdag gikk kabalen opp.
Nå står den nyoljet og med ny drivsnor ( ok, jeg vet ikke hva det heter men det får hjulene til å gå rundt og det er en snor) på kjøkkenbordet. Jeg skal prikke jevne streker og svake buer og ser lyst på livet.
Og ja, jeg må finne et sted den kan stå...kjøkkenbordet er ikke noe blivende sted.

   

  

Når maskina blir slått på begynner nåla å gå opp og ned og prikker hull i kalkerpapiret. Jeg må fremdeles påføre farge på stoffet etterpå, men selve prikkingen vil ta kortere tid ( etterhvert). Heldigvis kan jeg stille inn hastigheten...inntil videre snegler jeg meg avsted.

PS.
Jeg er av de som blir tett knyttet til gjenstander og prikkemaskina har derfor fått sitt eget navn. Det blir liksom så upersonlig å bare kalle henne prikkemaskina. Vi har prøvd ut litt forskjellig, Ulrikke og Fredrikke ble vurdert, likeså La Macchina helt til jeg kom på at det vel betyr bil og ikke maskin. Nå heter hun Ulla. Jeg tror vi skal bli gode venner.

Verdien i en strikket klut

Dette innlegget skrev og publiserte jeg i desember 2014, men det er like aktuelt i dag. Nå legger jeg det ut før selve sesongen for julemesser starter og oppmuntrer både de som selger og de som kjøper om å tenke litt på tiden det tar å utføre håndverk av god kvalitet.

Tidligere i vinter var jeg på en ganske liten julemesse hvor åtte-ti eldre damer satt ved hver sin del av langbordet og solgte håndarbeid og julebakst. Lusekofter, raggsokker, trekk til vinkartonger, selbuvotter og det som tydeligvis er årets "greie" - kluter.

Det meste var pent. Det kunne muligens vært litt mer farge på noe og litt mindre farge på noe annet, men alt i alt var det god kvalitet og pene fargekombinasjoner. Og billig. Skremmende billig.

En strikket klut, 20*20 cm , kostet femti kroner. Det er vel ikke så ille, tenker du kanskje, det koster det samme på kjøkkenbutikker og sikkert enda mer i de definert kule interiørbutikkene.
Men vet du, femti kroner er ille.
Værsågod - her har du forklaringen:


  

Kluten på bildet veier 35 gram og det er 50 gram i et standard garnnøste.
Vi kan for enkelthets skyld si at du får tre kluter av 100 gram bomullsgarn. De fleste som strikker til slike messer handler i butikk, ikke direkte fra leverandør, og betaler full pris.
La oss si at strikkersken kjøper rimelig garn, 15 kr pr. nøste. For 30 kroner får hun 3 kluter, og har altså materialutgifter på 10 kroner pr. klut.
Da har vi 40 kroner igjen av utsalgsprisen. 40 kroner som skal dekke arbeidstid og mulig fortjeneste.

La oss ta utgangspunkt i hva en ansatt på systue kan forvente å få, hvis han eller hun har svennebrev eller tilsvarende kompetanse; 165,- kroner timen eller 2,75 i minutter.
Ja, det er vel ikke så ille, tenker du, men hvis klutstrikkersken skal forholde seg til den timelønna har hun ikke særlig god tid på seg pr. klut. Faktisk har hun i underkant av femten minutter på seg til å legge opp, strikke, skjøte garn, felle av og feste tråder.
Tror du det er mulig? Eller er det mer sannsynlig at dette tar en, kanskje to timer og at timelønna er rundt 20 kroner? 

Jeg synes det er trist at vi, i et samfunn hvor stadig færre bruker tid på håndarbeid, fremdeles er villige til å bruke mer penger å¨masseproduserte og maksinelt fremstilte importvarer enn på håndverk. Kanskje er det de eldre damene som i sin bekjedenhet har skutt seg selv i foten med en limpistol, men samtidig vet de, like godt som vi, at om prisene blir skrudd opp forsvinner kundene.

Men; om vi sier at det tar en time å strikke en klut og setter pris basert på timelønn og materialer ender vi på en utsalgspris på rundt 180,-. Det er antakelig mer enn de fleste av oss er villige til å betale for en klut. Men  kanskje flere ville strikket selv? Da ville det jo i det minste lønne seg med litt egeninnsats.

Jeg forstår ikke hvorfor den turkise, håndstrikkede kluten med mønster bare skal koste fem kroner mer enn den røde som definitivt er produsert på fabrikk med dertil egnet maskinpark.  

Forstår du det? 

PS. Selvsagt handlet jeg, både kluter og raggsokker. Men jeg sa også, til samtlige damer jeg handlet av, at de burde sette mer pris på seg selv. 

Tiddelibom

     

Den første snøen her hjemme...Og jeg kjenner roen senke seg når jeg ser ut på det hvite, virvlende som laver ned.
Helt til jeg begynner å tenke på at jeg trenger nye vintersko, det er seksten dager til første desember,
jeg skal en tur inn til byen etterpå og der regner det sikkert og hvor glatt blir det i overimorgen når snøen har smeltet og gjenoppstått som tynn, tynn is?
Hm, hva skjedde med å leve her og nå?

Heldigvis har jeg ihvertfall tre nye luer å velge mellom.

Introduksjon til ullbroderi

   

Jeg skulle ta en hel masse bilder underveis,  stemningsfylte detaljbilder av broderende hender, påbegynte broderier, kreativt kaos på arbeidsplassene, morgensol over snødekte fjell og fotspor i snø. Jeg skulle lage små rapporter underveis, om de første kjedestingene torsdag kveld, plattsøm før lunsj og sjattersøm på glad mage ( det er strålende servering på Raulandsakademiet). Jeg skulle ta bilder av de andre kursene og vise det fine mangfoldet vi opplevde i helgen. Men gjorde jeg det? Neida....jeg holdt kurs.
Åtte ivrige damer har sydd seg gjennom kjedesting, kontursting, leggsøm, franske knuter, grunnsøm, plattsøm og sjattersøm. Vi har snakket om både det ene og det andre, sprettet opp for lange sting pg for korte sting og sett hvor mye en runde med strykejern kan bety. Jeg har brodert minst av alle, og kom hjem med alvorlige abstinenser i går kveld. I morgen skal jeg helt klart brodere i flere timer.



 For meg er det viktig å legge vekt på en positiv opplevelse og at det å brodere skal være hyggelig og avslappende, ikke bare mas og evinnelig opplukking av skjeve sting. På begynnerkurs syr vi og så blir det bedre etterhvert. Det å komme igang, få en flyt i arbeidet og oppleve mestring gir et bedre resultat på sikt enn om vi sitter og filer og filer på perfekte sting på første stilk.



Snø var det også...kan man be om mer? Bare veier kanskje? For å si det sånn - det var ikke noen umiddelbar fare for fartsbot da jeg kjørte hjemover. Jeg ville hjem.



Og heldige meg- jeg skal holde kurs på Rauland neste år også. Datoer og mer info kommer når alle detaljer er på plass. Hva synes dere forresten, kunne det være en idè med en oversikt over kursene mine i sidemenyen her på bloggen?

valgets kval

     

Samme motiv, ulike farger.

Om noen dager kommer de ferdige variantene, så får vi se hvilken som er finest.

Broderikurs

  

Fredag prikket jeg mønster, klippet stoff i riktig størrelse og la alt i pene stabler.
Søndag stengte jeg meg inne på vaskerommet med åpent vindu og tegnet på i to timer.
Modeller er brodert, farger er sortert og tråder telt opp.
Og til helgen er det Innføring i Ullbroderi på Raulandsakademiet.
Rett etter helgen kommer det litt flere bilder, og stemningsrapport. Og ja, jeg er veldig heldig som får lov å holde slike kurs og møte så mange hyggelige og engasjerte mennesker.

morgenstund ( med lo i munn)

Jeg har bestemt meg for å gjøre noe med garnlageret mitt.

Vanligvis innebærer dette å sortere garn etter tykkelse og kvalitet og sette opp en liste over hva jeg mangler for å kunne strikke noe av det jeg har liggende.

Nå skal jeg ikke være så naiv. 

Hvis jeg har nok til en lue skal jeg strikke en lue, ikke et skjerf eller en genser.

Hittil går det aldeles glimrende. Jeg har strikket tre luer, som ingen vil ha,

 og vurderer å belønne meg selv med fire nøster ubleket finull for å lage en stripegenser.

Ideen er at jeg da kan kvitte meg med umåtelige mengder små restenøster.

Problemet er at jeg antagelig går tom for minst en farge underveis og må supplere enda en gang, og så er det på`n igjen. 

Hmmm, kanskje jeg ender med stripevotter i babystørrelse? Som Jensemann og spekefjøla, bare i tekstil utgave...

Jeg skal ihvertfall ikke strikke fingervanter. 

Da jeg jobbet i garnavdelingen i Møllergaten kom det en dag en godt voksne dame inn og trengte hjelp til felling ( og opplegg ) til fingrene i en vante. Hun var relativt oppskjørtet og frustrert og snakket på inn- og utpust og skjønte ingen ting. Det gjorde ikke jeg heller, men jeg kom rett og slett ikke til orde. Heldigvis snakket hun seg selv fram til løsningen og takket meg hjertelig for all god hjelp før hun tok med strikketøyet og gikk igjen.'

Jeg hadde alltid litt dårlig samvittighet når hun var innom etter det, hun trodde faktisk at jeg hadde hjulpet henne og var utrolig takknemlig. 

Wuthering heights - det tapte manuskript

Neste år fyller boken Stormfulle høyder 200 år.

 I den anledning har den britiske kunstneren Clare Twomey tatt initiativ til å gjenskape

the lost manuscript ved å la besøkende til The Bronte Parsonage skrive hver sin linje fra boka i en spesiallaget bok som skal oppbevares i museet for ettertiden.

Jeg hadde ikke hørt om prosjektet før vi besøkte The Bronte Parsonage, og skjønte ikke hvorfor folk plutselig begynte å stimle sammen i dannet engelsk kø. Da jeg fikk spurt meg litt rundt og lest oppslaget på veggen syntes jeg først det var litt merkelig - hva var vitsen i å sitte der og skrive en linje hver i en håndlaget bok? Helt ærlig, jeg syntes det var litt teit. Men så er det noe med denne følelsen når alle andre stimler sammen og venter på tur...Så ja, jeg stilte meg i kø jeg også, satte meg pent på plass, fikk vakten til å ta det obligatoriske bildet og skrev mine ord fra Wuthering Heights.

Og etterpå er jeg glad jeg gjorde det. Det er noe så uendelig fascinerende over søstrene Bronte, deres korte liv og store forfatterskap. Og broren, som liksom aldri tok helt av.Hvordan var det å være Branwell Bronte og være omgitt av så mye kreativ skriving? For tiden leser jeg en biografi om familien, men det går i rykk og napp og jeg blir jevnlig minnet på min manglende entusiasme for litterær analyse på videregående ( eller som jeg kalte det - slakting av åndsverk).

     

Gjengen, de fire søsknene som vokste opp. 

Jeg tror de hadde det ganske fint sammen selv om de ser litt olme ut hver.

Prøver å se dypt andektig ut samtidig som jeg ignorerer telefonen som vibrerer frenetisk i veska ettersom reisefølget hadde gått i forveien og lurte på hvor jeg var blitt av.

Klærne var fra en BBC-serie om familien Bronte. Husker dere forresten hvordan NRK pleide å sende engelske serier i romjula? Jeg tror det var en om Anne Boleyn, og en som het The mill on the Floss? Jeg synes absolutt NRK burde anskaffe denne serien og sende den i romjula.

Jeg har fremdeles, selv om det begynner å bli noen måneder siden besøket, ikke helt klart å finne den kunstneriske betydningen av prosjektet. Men, jeg har skjønt at jeg ikke trenger forstå det  helt og fullt, det holder med opplevelsen og tankene den har satt i gang. Og å reflektere over hva som er kunst kan være utfordrende nok. Og best av alt - jeg ble skikkelig inspirert til å lese Stormfulle høyder om igjen.

Ta en potet

Altså, når du har vært hjemme i Barndommens dal og fått med poteter:)

Og finner denne midtveis nedi posen -
det er stas.