Neste år fyller boken Stormfulle høyder 200 år.
I den anledning har den britiske kunstneren Clare Twomey tatt initiativ til å gjenskape
the lost manuscript ved å la besøkende til The Bronte Parsonage skrive hver sin linje fra boka i en spesiallaget bok som skal oppbevares i museet for ettertiden.
Og etterpå er jeg glad jeg gjorde det. Det er noe så uendelig fascinerende over søstrene Bronte, deres korte liv og store forfatterskap. Og broren, som liksom aldri tok helt av.Hvordan var det å være Branwell Bronte og være omgitt av så mye kreativ skriving? For tiden leser jeg en biografi om familien, men det går i rykk og napp og jeg blir jevnlig minnet på min manglende entusiasme for litterær analyse på videregående ( eller som jeg kalte det - slakting av åndsverk).
Gjengen, de fire søsknene som vokste opp.
Jeg tror de hadde det ganske fint sammen selv om de ser litt olme ut hver.
Prøver å se dypt andektig ut samtidig som jeg ignorerer telefonen som vibrerer frenetisk i veska ettersom reisefølget hadde gått i forveien og lurte på hvor jeg var blitt av.
Jeg har fremdeles, selv om det begynner å bli noen måneder siden besøket, ikke helt klart å finne den kunstneriske betydningen av prosjektet. Men, jeg har skjønt at jeg ikke trenger forstå det helt og fullt, det holder med opplevelsen og tankene den har satt i gang. Og å reflektere over hva som er kunst kan være utfordrende nok. Og best av alt - jeg ble skikkelig inspirert til å lese Stormfulle høyder om igjen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar