Det er sommer og skoleavslutninger. Og to ting kommer i media etter skoleavslutningene, oppslag med elever som går ut med høyt karaktersnitt og oppslag med de som mener elever med skyhøyt snitt ikke skal omtales fordi det skaper press, usikkerhet og mindreverdighetsfølelse blant de som ikke går ut med skyhøyt snitt.
Jeg synes problemstillingen er trist. Det blir jo som at vi ikke skal omtale Erlend Braut Haaland eller Johannes Høsflot Klæbo fordi de utmerket seg langt over snittet på sine spesialfelt mens det store flertall aldri kommer til å tjene en krone på egne sportsprestasjoner. Mange kan løpe milevis uten å få opp tempoet nevneverdig eller løfte vekt etter vekt uten å få særlige utslag på hverken biceps eller triceps. Likevel fortsetter media å skrive om de som lykkes, de som er enere på sine idrettsfelt, og uten at vi andre går i svart og legger bort treningstøyet av den grunn.
Det må være lov å snakke om gode karakterer på samme måte som gode fraspark og det å fremsnakke noen er ikke automatisk det samme som å snakke ned andre. Som foreldre har vi en viktig oppgave i å oppdra ungene vår til å bli gode mennesker. Da må vi også snakke om at ikke alle er like og at vi har evner i ulike retninger. Vi må snakke om er at det å ha høye karakterer ikke automatisk gjør deg til et godt menneske, på samme måte som en med lavere snitt ikke er et dårlig menneske. Vi er bare ulike. Noen opplever glede og tilfredsstillelse ved å få tallrekker til å gå opp, andre syr, kobler ledninger, løper langt eller hopper høyt. Det handler om å finne sin indre drivkraft og det akkurat du brenner for.
Jeg vet det er kjedelig å jobbe og jobbe og aldri få full uttelling for innsatsen. Men du får jo uttelling gjennom å få gode arbeidsrutiner og ved å ikke gi opp. Det i seg selv er verdifull erfaring og noe som kommer godt med både videre i utdanningsløpet og i livet ellers. Og husk at den du skal måle deg mot er deg selv. Du skal, for å sitere Kompani Lauritzen, bli en bedre versjon av deg selv. Du skal ikke bli en kopi av nabo, bror, klassekamerat eller noen andre. Du skal ha ditt eget mål i sikte og være et godt menneske mens du arbeider deg framover.
Og ja, noen ganger tryner du, Men det gjør de med strake seksere også.
PS. Jeg gikk ut av allmennfag med et helt greit snitt ( jeg kom inn på de åpne studiene jeg søkte på). Så begynte jeg på sømlinje og de fleste jeg møtte antok at jeg ikke var blant de skarpeste knivene i skuffen. Det å da ha en søster som studerte matematikk gjorde at mange antok at intelligensen var relativt ujevnt fordelt mellom søstrene Storlien og jeg har faktisk blitt spurt om det ikke var sårt og surt å ha en søster som var så mye smartere enn meg. Men vi så ikke sånn på det, vi var bare veldig ulike og hadde alltid vært det. Hva som derimot ville skjedd hvis jeg trodde jeg skulle prestert på hennes nivå i matte og naturfag er en annen side av saken, men det var aldri et tema. Ikke for oss og ikke for noen i den nærmeste familien.
