Romjul

Jeg er rett og slett et naturtalent når det kommer til å ta juleferie... Nå har jeg parkert meg selv i en passe dyp, passe myk sofa og strikker lystig i vei.
Fortsatt god romjul ønskes dere alle og på gjensyn neste år.


PS. Jeg er selvsagt ikke et naturtalent bare når det gjelder juleferie. Vi kan vel slå fast at ferie generelt er blant mine spesialfelt.

Gledelig jul

Vi har vel en julesang eller salme som gir blanke øyne eller klump i halsen og for

 meg er det Det lyser i stille grender. Den minner om barndom og å stå ved stuevinduet hjemme og se lysene i bygda. Den minner om å komme hjem til jul og se lysene fra sentrum når vi rundet siste svingen. Den minner om sene bilturer hjem fra bestemor. Den minner om julekvelder med Storesøster og julekvelder uten Storsøster.

  Og den minner om vår egen kjøretur gjennom stille bygder for tjueen år siden på vei til en fødeavdeling hvor vi selv fikk møte en liten en som gråt sårt.
Og selvsagt de gode men ikke fullt så fjerne minnene med de søte små. 

Det lyser i stille grender

av tindrande ljos ikveld,

og tusunde barnehender

mot himmelen ljosi held.

Og glade med song dei helsar

sin broder i himmelhall,

som kom og vart heimsens frelsar

som barn i ein vesal stall.

Han låg der med høy til pute,

og gret på si ringe seng,

men englane song der ute

på Betlehems aude eng.

Der song dei for fyrste gongen

ved natt over Davids by,

den evige himmelsongen

som alltid er ung og ny.

Den songen som atter tonar

med jubel kvar julenatt

om barnet, Guds Son, vår sonar,

som døden for evig batt.

Jakob Sande, 1931

Med dette diktet ønsker jeg dere en velsignet julehelg

Nå skal jeg ha fri et par dager. Fri fra jobb og fri fra amerikanske julefilmer.

Julekrybba kjøpte jeg på håndverksmessa Expoartesanias i Bogota.

snart ringes jula inn

Jul er tradisjoner og forventninger. Alle har sine ideer om hvordan høytiden skal være, hva som skal spises, hva man skal se på tv, når treet skal inn ( og ikke minst ut) og en mengde andre detaljer.
Media opplyser oss om de beste ribbetipsene ( det blir jul selv om svoren blir seig et år) og de beste gavene til ham, henne, bikkja og bror ( stort sett uten be beste gavene av alle - bøker) og ikke minst - gode råd til å unngå julestress.

La meg si det med en gang: Det blir ikke jul uten litt stress. Det er akkurat som om vi må legge inn et ekstra gir, gå oppover en bratt bakke for å oppleve gleden når alt flater ut og vi kan slappe av. Tenk så kjedelig det hadde vært om livet var helt flatt, uten en eneste stressfaktor? Så lørdag kveld satte jeg meg ned og skrev en liste over hva som manglet av bakst for at jeg skulle komme i julestemning.
Og i går tok jeg med min relativt detaljerte liste inn på kjøkkenet etter morgenkaffen.
Etter tre runder med oppvaskmaskina, et ukjent antall stekebrett ut og inn av ovn og flittig dokumentering på instagram-stories kollapset jeg foran fjernsynet utpå kvelden.  Da jeg innså at jeg satt med blanke øyne og så en særdeles gjennomsnittlig julefilm av den særdeles amerikanske sorten gikk jeg og la meg. Ærlig talt, hva er det med amerikanere og jul? Og hvordan klarer de å spinne så mye vatt rundt en historie som kort fortalt er slik: To brente sjeler treffes. Det oppstår søt musikk men de brente sjelene har problemer med tillit og fortrolighet. En nisselignende hjelper fungerer som katalysator og helbredelse oppstår. Happy ending. Nisselignende figur er forøvrig ikke i familie med spretne små fjøsnisser men mer sedat amerikansk cola-nisse og er veldig ofte den eneste personen i filmen med troverdig BMI. Ok, nok om det. Jeg er antagelig ikke i målgruppen og er glad jeg brukte dagen på å bake istedenfor å fråde over elendige filmer i beste sendetid.

I dag har jeg ordnet de siste småtingene ( håper jeg), dukene ligger klare til stryking og den siste pynten skal på plass. Og når jula ringes inn i morgen er vi juleklare både utenpå og inni.
Og så får vi håpe på riktig mye julebesøk, for nå er julebaksten klar. Og selv om det ikke ble sju slag så ble det da noen.
Mine må-ha-julekaker inkluderer pepperkaker, det blir ikke jul uten. Og selv om jeg de siste årene har sittet og pyntet alene er det såpass mange minner forbundet med pyntingen, både fra egen barndom og de søte små sin oppvekst at det må til. Så får vi være rause og leve med at julesangene er byttet ut med bloddryppende lydbok. Hvis dere ikke har stiftet kjennskap med forfatteren Peter May ennå så anbefales han varmt.

 I tillegg må jeg ha ekeblader. Ikke fordi de er så himmelstormende velsmakende men fordi de stikkes ut med en form som oldefar blikkenslager laget til oldemor for mange herrens år siden. Og det e rjo nettopp dette jula handler om - vi viderefører tradisjoner. Og selv om det kommer noe nytt og noe forsvinner underveis er det likevel en kjerne igjen, noe vi bygger høytiden rundt.

Sorry, arkivbilder igjen. 

Lover å trå til med oppdaterte julebilder i løpet av helgen!

snart er det jul

Jeg låner noen bilder fra tidligere julepynting for her er det fint lite som minner om at det er julaften om noen ganske få dager. Det tydeligste tegnet er adventskalenderen som er ganske tom, og den optimistiske samlingen av bakevarer og kakeformer på kjøkkenbenken.
Heldigvis er det en lang dag i morgen og jeg er helt sikker på at jeg klarer å presse inn både marsipan, brente mandler, småkaker og annen moro i løpet av en effektiv økt.
I tillegg kan jeg pakke inn de siste gavene, stryke en duk ( eller to) og glede meg over at det faktisk er juleferie. Planen var jo å være så godt som ferdig med bunadjobbing før jeg reiste til Colombia, men der bommet jeg med noen arbeidstimer. Det kombinert med forkjølelse ( ikke langt unna man-flu forresten) gjør at jeg virkelig ikke er så langt i juleforberedelsene som jeg skulle likt å være.

Kanskje kunne jeg kuttet marsipan, kjøpt brent mandler og kuttet ut enda flere sorter av småkakebaksten. Men på den andre siden så er det å holde jevnt aktivitetsnivå de siste dagene og la freden og roen senke seg utpå kvelden lille julaften litt av sjarmen med julehelg.
Og, i år som tidligere år gleder jeg meg over at han som skulle blitt født den 14.desember ventet i elleve dager før han meldte sin ankomst. Bursdagsfeiring i morgen ville passet særdeles dårlig.

Jeg synes denne frøkna ( eller madammen  ) er aldeles strålende fjong og et fint minne fra tiden hvor vi bakte pepperkaker første helg i advent etter følgende modell:

Kjevle ut fire brett med deig, la de håpefulle stikke ut former før de ble lei og var klare for barne-TV, bake ferdig, rydde og lage glasur mens de så Jul i svingen, pynte en halvtime før prøvesmaking, kveldsmat og godnatt før jeg pyntet ferdig, ryddet og vasket. Og passet på at ingen stoler var i nærheten av kjøkkenbenken hvor baksten lå til tørk over natta...Tro meg, lille ville hadde noen hasardiøse forsøk på å entre både benker og bord.

Hmmm, rart hvordan den tidvis noe hektiske småbarnperioden kan fortone seg idyllisk etter noen år...

Alt det vi er

Hei fra Bogota og UNESCOs samling for bevaring av den immaterielle kulturarven ( og det vil komme et eget innlegg om hva dette er når jeg kommer hjem igjen). Uka er fylt av immateriell kulturarv, elementer som trenger øyeblikkelig hjelp for å ikke forsvinne, elementer som det jobbes aktivt med å ta vare på. Det er spennende, lærerikt og tankevekkende for immateriell kulturarv er så uendelig mye og samtidig vanskelig å definere.Når jeg sitter i salen her og hører innstillingene og de påfølgende diskusjonene slår det meg hvor personlig det er.
Vi har sett dans, språk, matlaging, fedrift over landegrenser, gregoriansk sang og mye annet bli innskrevet på UNESCO representative liste over immateriell kulturarv.
Det handler om nye landegrenser, nye bosettingsmønster, skillet mellom generasjoner og utfordringene man kan få ved å flytte fra bygdesamfunn til utbane strøk. Vi snakker om møtesteder, deling av kunnskap og ja det er så mange aspekt at jeg vil trenge tid til å fordøye det hele.
for hva er egentlig immateriell kulturarv, handlingsmåten kunnskap, det vi bare vet men ikke alltid evner å beskrive ned ord og tekst?

Når jeg sitter her i salen  med strikketøy eller broderi i hendene og oversetter i en liten dings i øret tenker jeg at min immaterielle  kulturarv er med på å gjøre meg til den jeg er. Hadde jeg ikke hatt den kunnskapen jeg mer eller mindre ubevisst har tilegnet meg gjennom å observere, øve og jobbe ville jeg ikke vært den jeg er i dag. Det hjelper ikke å skrive om broderte blomstre hvis jeg ikke kan vise det, og det holder ikke å beskrive en bevegelse hvis du ikke samtidig utfører den.
Mister vi den immaterielle kulturarven  blir vi fattige. Ikke bare rent materielt men også på kunnskap og følelser.
Så tenk på det når du rydder gammel julepynt, ser på hvordan skyen varsler værskifte, reparerer et håndtak eller syr et julebroderi i korssting. Hvem haddde du vært uten denne kunnskapen?

Ha en strålende fin dag! Nå begynner snart dagens første sesjon og i løpet av dagen skal stadig nye elementer listeføres og verdsettes.

Hva skal kluten koste?

For noen år siden skrev jeg et innlegg med den velklingende tittel Hva er en klut verdt, og dette innlegget møter jeg ofte igjen i sosiale medier. Det blir delt og diskutert og der noen synes kluten er for billig synes andre den er priset helt riktig og forsvarer sin rett til å selv bestemme hvilken pris de skal ta for eget håndverk.

Og ja, selvsagt skal ikke jeg komme trampende inn og pålegge noen å øke prisene skamløst. Og ja, jeg skjønner at det lønner seg å ha noen rimelige varer i tillegg til de mer kostbare. Og ja, det er forskjell på hobby og næring. Og dette er noe av det fine med slike innlegg som fortsetter å engasjere - de får både meg som skriver og dere som leser til å tenke på hvorfor varer prises som de gjør.
Det er viktig. For jeg tror vi er flere som går på julemesser og tenker at dette er altfor billig, ikke dette er altfor dyrt. Men likevel er det slik at hvis du på en julemesse går forbi tre damer med billige raggsokker og dame nummer fire  har priset raggsokkene sine høyere så vil du antagelig gå tilbake til en av de tre første selgerne. Da hjelper det ikke om dame nummer fire står der med  visittkort og firma-vipps og et ønske om å ha håndverk som næring. For utfordringen er kunden som ikke vet hvor lang tid det kan ta å strikke sokker, tove tøfler, støpe lys eller brodere bunad. Og hvis ingen forteller om tidsbruk og mengdetrening så vil sokkene og klutene fortsette å være så billige at neste generasjon ikke ser vitsen i å beherske håndverket.
Derfor tar jeg utgangspunkt i tiden det tar å fremstille en vare og materialene som benyttes når jeg omtaler varer som kostbare, rimelige, billige eller dyre.
Vi har alle vår personlige grense for hva vi vil eller kan betale for en vare eller en tjeneste, men siden det er personlig og styrt både av inntekt og interesse synes jeg ikke det hører mer hjemme i en diskusjon om prising av håndarbeid enn i en diskusjon om bilpriser.

I tillegg håper jeg vi kan bli flinkere, eller modigere, til er å  sette pris på tiden vår. For vi vet faktisk ikke om det finnes folk med større betalingsvilje før vi har forsøkt. Det kan tross alt hende det finnes noen som vil betale den ekstra hundrelappen og som forstår at den økte prisen ikke skyldes selgers griskhet men selgers tidsbruk.

Dagens tips:Varme tær

Det har hopet seg opp med større og mindre biter ullstoff. Noen som faktisk kan bli noe , f.eks. prøvelapper, og andre som ikke er til så mye mer enn å ta opp plass. Forrige uke ryddet jeg i bunken av småbiter. Jeg sydde sammen to lag og så brukte jeg såler fra diverse sko her i huset, klippet ut og sydde i sikksakk eller rundt og rundt for å feste lagene enda bedre sammen.
Og vips hadde vi gode og varme ullsåler.

Det fungerer fint med grundig tova ullgensere også, I tillegg er det en fin måte å kvitte seg med sytråd. Jeg har en mengde trådsneller i relativt ukurante farger og klarte å tømme et par.

Dessuten er det en fin måte å øve seg ved symaskina ( i tilfelle du eller noen i familien trenger å øve seg på jevne sømmer).

Høstens kurs

Jeg burde ha lært...Ærlig talt, dette erfarte jeg for flere år siden...Det er ikke særlig lurt å avslutte et innlegg med følgende setning: Etter tre helgekurs på rappen tar jeg meg en frihelg.

Ihvertfall ikke hvis det ikke er utrolig viktig å fremstå som en latmakk. For hva skjedde denne gangen som så ofte før? Joda. Dagene gikk og plutselig hadde jeg tilsynelatende hatt fri i nesten to uker.
Det har jeg ikke. Derimot har jeg avsluttet og telt opp kurssesongen:
To dagkurs - bunadsøm og ullbroderi
To kveldskurs - bunadsøm og ullbroderi
Et kombinert helg - og kveldskurs - bunadsøm
Fem helgekurs - ullbroderi,  bunadsøm og kombinert kallligrafi og broderi til jul i samarbeid med Firingan kalligrafi
Og innom halvannen dag på en bunadsmodul og et kurs på en dag i stopping og lapping sammen med en venninne.

Nå har jeg fri fra kurs og gleder meg til neste sesong som starter med et helgekurs i ullbroderi i Mosjøen. Deretter går det jevnt unna, men jeg tror jeg har klart å legge inn noen gode luftlommer underveis. Høsten ble ekstra bratt fordi jeg ikke la inn noe særlig høstferie. Den eldste håpefulle har studert et semester i utlandet og de andre to var på orkestertur til utlandet i høstferien og jeg hadde ingen å høstferiere med.  Da fylte jeg likegodt høstferieuka( etter en del år med skolebarn er vanen med høstferie uke 40 godt innarbeidet) med to jobbehelger og tur til Barndommens dal i høstferieuka   Det siste er selvsagt både hyggelig og avslappende, men jeg kjenner jo at kroppen ikke synes det er så stas med lange bilturer lenger.
Og apropos biltur... Nå i helgen tok jeg med den yngste håpefulle på tur til Karlstad som er en hyggelig by ( kanskje spesielt på sommerstid) for et lite avbrekk i hverdagen.
Dessuten har eldstemann kommet hjem  igjen og har tenkt å bo hjemme et semester. Jeg kjenner at det blir fint.

I dag skal jeg sy ferdig et bunadsliv. For ja, det blir sydd bunad innimellom alle andre prosjekt.