om ull og gull

De som følger Fru Storlien på facebook fikk kanskje med seg denne statusoppdateringen?

har fått på meg bunad og er klar for bryllup. Hurra for ung kjærlighet, og hurra for at det ihvertfall ikke regner. 

PS. Om noen dager kommer det sikkert et innlegg om hvordan man overlever en lang og varm dag i bunad.

Aller først vil jeg gjerne si at det var en fantastisk dag fylt med kjærlighet, gode ord, musikk og glede.
Hurra for ung kjærlighet og for disse to som har valgt hverandre og som gjør hverandre så inderlig gode.

    

Deretter vil jeg si at - jeg overlevde. Men jeg skiftet etter middagen, da var jeg mer enn varm nok.

Og til slutt vil jeg si litt om dette med å bruke bunad når det er veldig, veldig varmt:
For hva gjør du hvis planen er å bruke bunad i festlig lag og kvikksølvet kryper oppover, oppover, oppover?
Velger du et annet antrekk eller bruker du bunad?
Og om du, som meg, velger å bruke bunad, kan du gjøre noe for å unngå å ende som vår venn på bildet under?

                         

Vel, her er mine velmente råd for overlevelse i ull:

1. Damer - dropp ytterplagget helt. 

2. Gå gjerne uten understakk. Minimer der du kan og husk at hvert lag med klær gir økt varme. 

3. Jeg bruker heller strømpebukser enn knestrømper - det gir jevnere fordeling av varme og jeg slipper den der ugreie følelsen av at lårene sitter fast.

Strømpebuksa trenger ikke være av tykk ull. Gå for en tynnere, men likevel kompakt, modell. Jeg valgte 40 den, matt versjon fra en kleskjede av svensk opphav. 

4. Langt hår? Sett det opp slik at du slipper svett nakke. Dette gjelder forsåvidt ikke bare til bunad.

5. Kan du gå uten forkle? isåfall går du uten forkle. Jeg valgte bort ullforkle og brukte silke. 

kan du slippe et ekstra lag med stoff så gjør du vel det?

6. Er bunaden litt stor? Vær glad til. Å sitte i solsteiken med bunad som klemmer i livet, gnager over bringa og gir deg akutt åndenød er enda verre enn å bruke samme bunad i kjøligere vær.

7. Tenk positivt. ærlig talt. Det er ikke så mange timene. Hold fokus på noe annet enn at du er varm, at det klør, klemmer eller trykker. Drikk to liter isvann, hold en kald brusboks mot nakken, smil til de andre gjestene og gled deg over livet. Jo mer du sutrer jo verre blir det.

Og så kan du alltids skifte når det holder på å koke over.

Og til dere menn - dropp ytterplagget når du kan. Bruk trøye i kirken, men ta den av når dansen starter. Hvis du ender ved et bord i solsteiken kan du ta den av under middagen også. Bryllup skal faktisk være hyggelig. Men, behold vesten på. Jeg gjentar - behold vesten på. Skjorte og bukseseler er omtrent like korrekt som at damene sitter i undertøyet.

PS.

Hvis du dropper understakken bør du bruke strømpebukse!  Ull kan klø...Varme lår mot stikkende ull kan gi deg visse problemer med å finne sittestillingen. 

hot dog

Face your fear, sier guruene.

Whatever gives me food, tenker jeg da. Og siden jeg ikke har stor sans for rå og levende fisk ser jeg liten grunn for å ta bomba fra flytebrygga. På den andre siden; når de som gir meg mat er i vannet blir problemstillingen litt annerledes. 

Jeg veier for og imot, for og imot. 

Hva ville du gjort?

Vann i nese, ører og påfølgende cred som den kuleste bikkja eller tviholde på alle prinsipper og ha ditt på det tørre?

xoxo, Laika 

#perfekt_sommer

Resten av ferien var det sol, sol, sol. 

              

              

Det å ha tid. Tid til å gå istedenfor å sykle, sitte litt lenger med morgenkaffen, bade en gang til, høre på sauebjellene, lese kart, ikke reflektere nevneverdig over at avisene er fra forrige uke...

Vagt har man observert at en avis oppmuntrer oss til å innse at mammakropper ikke er støpt i samme form og at en annen avis synes vi skal poste bilder av våre uperfekte liv. Men hva er perfekt?

Jeg trives på en hytte med enkel standard, en hytte uten strøm, inne-do, tv eller lynraskt nett. 

Andre synes de må ha hytter med høy standard. Noen pusser opp prinsesseværelse og sjørøverhule mens andre lar barna sove på et kjønnsnøytralt rom. Noen er lykkelige med å ha huset fullt hele ferien mens andre nyter stillhet og kjernefamilien. Noen leser, andre løper. Noen elsker å lage all mat fra bunnen av, andre er mindre entusiastiske på kjøkkenet. Vi har ulik mengde tid til rådighet og forskjellige ønsker og behov som må dekkes i løpet av døgnets 24 timer.

Vi er ulike, vi er egne individ og jeg undres hvor media vil med disse oppfordringene om å sette ord på det vi ikke er fornøyd med.

Hvorfor skal vi bruke tid på å vise ubrettet undertøy eller smuler på kjøkkenbenken?

Er det for å glede andre? For å gjøre oss selv mindre enn vi er?

Skal vi bli en nasjon hvor vi ikke kan være glade over det vi har? 

Jeg er ingen flittig deler i sosiale medier og det jeg deler her på bloggen er (for å bruke en forslitt og falmet bloggfrase) bare en liten bit av den jeg er. Slik er det vel med de fleste av oss? Selv de som oppdaterer facebook tre ganger om dagen har nok noe de ikke ønsker å fortelle omverdenen.  Noen vil være høyglanspolert, andre kan på en humoristiske måte formidle en mer avslappet holdning til livet. Vi trenger begge deler, og vi trenger alle som er et sted midt i mellom. 

Og dere - ha en fortsatt strålende sommer med eller uten myggstikk.

ordentlig ferie

                               

Joda. Det var upåklagelig feriestemning i Italia. Å påstå noe annet ville være ren løgn.
Men hvilepulsen, den totale følelsen av frihet, den oppnås på hytta.

 

Seriøst, når jeg ser på bildene blir jeg overrasket over hvor grått det var de første dagene...Det er rart hvor fort vi glemmer dagene med regn og svarte skyer. 

Og forresten - hengekøya er fra hytta til venninna. Jeg er bittelitt misunnelig, selv om jeg alltid blir sjøsyk i hengekøyer og bare ønsker meg en av dekorative årsaker. 

sharing is caring?

Jeg var ikke mer enn måtelig fornøyd med navnet mitt da jeg var barn. Mens alle andre hadde kule navn var jeg belemret med noe man helst forbandt med eldre damer og dødsannonser. 

Vanskelig å uttale var det også...

Nå derimot, takket være fri flyt av svensk arbeidskraft og et salgsvillig amerikansk konsern føler jeg meg riktig så i vinden! 

Ihvertfall en liten stund. 

Men jeg undres - er det meningen at man skal finne en som har det navnet som står på flaska og spandere eller skal navnebærer selv kjøpe og være vert? 

Eller er det greit, som i mitt tilfelle, å ha fifteen minutes of selfishness? 

PS.

Jeg har for lengst blitt vant til navnet mitt, jeg føler på en måte at jeg har vokst inn i det. Om tyve år er jeg midt i målgruppen ( eldre dame altså).

smaken av lykke

En neve markjordbær fra naboens hage...

smaker nesten like godt som de jeg plukket på hemmelige steder i barndommens dal. I sommer skal jeg ta meg tid til å gjenoppdage fiolstedet, de gule bringebærene og se om de største markjordbærene fremdeles vokser bak den flate steinen. 

veni, vedi, wi-fi

Det obligatoriske stoppet foran Fontana di Trevi, det like obligatoriske ploppet av mynt som møter vann mens man ønsker seg tilbake til Roma, det minst like obligatoriske klikketiklikk-et av kameraer som går av hvert minutt...Alt dette var planlagt, vi skulle gå forbi først og så komme tilbake senere på kvelden. 

Vi skulle se vannkaskadene i flomlys og ta fjollete selfies mens vi kastet mynter.

Nå viste det seg at eventuell myntkasting ville gått utover håndverkernes sikkerhet, så vi satser på andre måter å komme tilbake til Roma på.

  

Jeg vil benytte meg av muligheten til å fremsnakke eget avkom. Det har vært perioder hvor gleden over å bli drasset med for å se på forfalne steinhauger ikke har vært overveldende. Det har vært perioder hvor mors hyggelige innspill om å se malerier på en vegg ikke har blitt møtt med jubel og vilje til å skumlese kunsthistorie.

men i år:

Colosseum - ja, selvsagt må vi dit

Palatinerhøyden og Foro Romano - ja, det har vi/jeg hørt om. 

Capitolini - oj, kan vi se statuen av Romulus og Remus? Stilig!

Katakomber - tør du det da mamma, det vil jeg jammen se. ( ikke helt fornøyd med vinklingen der )

Vatikanet - ja til det sixtinske kapell og Peterskirken, nei til tur opp i kuppel ( der hadde jeg meldt meg ut uansett - det er langt ned).

Og ellers; gå og se, stoppe ved en fontene, på en piazza, reflektere over et navn eller en dato.

Spise en is, drikke litt vann.

 

 

  

   

Vi har helt siden barna var små og satt i vogn dratt de med på det vi selv har lyst til å se. Vi har ikke alltid kunnet bruke like lang tid som vi kunne gjort uten barn. Men vi har sett mye og de har blitt vant til at storbyferier ikke er shopping og kafeer ( hele tiden).
Noen legger storbyferier og museumsbesøk på is til barna er store nok til å ha glede av det de ser. Mitt tips er å se det dere selv har glede av å se og å formidle dette til barna. Og tro meg - en treåring i vogn kan være lettere å glede enn en trettenåring som er mer interessert i wifi enn i veni,vidi,vici.

i en italiensk garnbutikk

  

Før vi reiste bad jeg om tips til gode garnbutikker i Roma. Og det fikk jeg, både her, på epost og på facebook. Så altså - hurra for sosiale medier!

Garnbutikker i Italia er en noe annen opplevelse enn her hjemme hvor garn gjerne serveres hengende på vegg etter fargekart og system og hvor butikkene har navn som hinter om garn, strikking, håndarbeid. I Italia kan du gå du nedover en gate eller runde et hjørne og ser et vindu fylt med hekla hatter, stødige strømpebukser og litt ymse håndarbeidsutstyr spredd utover. Isåfall bør du gå inn!


         
 

I en italiensk garnbutikk, som for øvrig også selger andre hvitevarer av typen bysteholdere, solide strømpebukser, sysaker og andre litt diffuse saker, vil du veldig ofte møte en eldre kvinne med tynne legger og praktisk forklekjole. Hun snakker flytende og fornøyd italiensk og tar imot deg med åpne armer og stor entusiasme. Her kan det være lurt å skyte inn noen ord som
cotone, lana, seta slik at hun forstår hva du er ute etter. Hvis ikke vil hun mest sannsynlig, og med overraskende stor kraft geleide deg mot kurvene med syntetisk og særdeles fargesterkt raggegarn og si noe i retning av a la macchina, si, si! Dette kan enten bety at det er perfekt for strikking i bil ( som om jeg hadde turt det i Italia) eller at det kan vaskes i maskin ( noe som sikkert er perfekt for noen). Eller kanskje betyr det noe helt annet... Når du vel og vakkert har fått frigjort deg fra gloregarnet har hun gjort sin plikt og du er fri til å saumfare hyllene. Og det tar tid.

Som jeg nevnte er garnbutikker i Italia litt annerledes enn de norske. I Italia henger svært lite av garnet oppe. Enten ligger det trykket inn i hyller, fremdeles i plaspose som sikkert er kjekt med tanke på partinummer. Eller det ligger i pappesker slik at du må ganske tett innpå og kanskje stå på tå for å se hva som er i eskene.
Og godbitene ligger bakerst, gjerne halvveis bak stativet med mouline broderigarn.

     

Sjekk dørhåndtaket!
Denne butikken ligger i Roma, mellom Campo dei fiori og Corso Vittorio Emanule. Jeg hadde akkurat sagt til Queenie at det skal visst ligge en garnbutikk her et sted, men den gidder vi vel ikke løpe rundt og lete etter?
Og så snudde jeg meg, og der lå den.

 

Så, hva kjøper man?
Mitt tips er å gå løs på pakker og esker, kurver og kriker og kroker. Let, spør, kjenn, lukt og fremfor alt - vær entusiastisk. Slå deg løs med bellissimo, molto bene, bello, ahhhh og andre godord.
Jeg kjøpte litt her og litt der, noen bunter blankt viskosegarn som kan brukes som innslag i noe, tykk rosa tråd til håndsøm, noen bunter garn som rett og slett bare var fine og sikkert nok til et lite sjal og et aldeles praktfullt hvitt garn, merino&silke, som er aldeles ypperlig for fnugglett kniplingstrikk bare jeg får nøstet opp saligheten.

PS.
Jeg tar forbehold om at det finnes garnbutikker med hengende garn og ansatte under seksti år. Jeg har også vært i en garnbutikk i Firenze med en mannlig ansatt, men han virket å være mer glad i å selge generelt enn å selge garn spesielt.

f-e-r-i-e

Det begynte vel så smått på toget fra Roma, der vi satt omgitt av sommervarme pendlere med dårlig ordforråd på engelsk og sterkt ønske om plass til føtter og handleposer.

Sakte med sikkert ble planene om utflukter hit og dit byttet ut med vissheten om at fem dager med sol og sjø var aldeles nok.

  

Så hver morgen/formiddag trasket vi, iført vår gullglitrende solkrem til nærmeste strand med wi-fi og rigget oss til med diverse enheter, bøker og annet tidsfordriv.

 

Frukt og grønnsaker kunne vi kjøpe fra lasteplanet på en eller annen lastebil.

 

 

Mat...sjømat i alle former og fasonger, med og uten fangarmer...

Hvis dere er i en av disse små fiskerbyene langs kysten i Italia og ser et skilt med Coperative de pesceria - spis der! 

Sitte der, med hvitvin fra tappekran, dagens fangst som er fritert, stekt eller kokt, varm eller kald. Engangsbestikk, hvite papirduker, enkleste løsning på alt av servering...Fantastisk!

 

Drikke kaffe på torget, spise is, gå i gamlebyen, henge på broene over kanalen og se småfisken pile rundt i vannet...

 

Dt er fint og flott med storbyer, men altså - småbyer. Rusle rundt, nikke til den noe spesielle damen som mater katter, hilse på de som maler nabohuset, ta bilder av sitrontreet og late som man ikke ser at en av de søte små prøvesmaker druerankene som henger over gjerdet...Det er ferie.