Jeg var ikke mer enn måtelig fornøyd med navnet mitt da jeg var barn. Mens alle andre hadde kule navn var jeg belemret med noe man helst forbandt med eldre damer og dødsannonser.
Vanskelig å uttale var det også...
Nå derimot, takket være fri flyt av svensk arbeidskraft og et salgsvillig amerikansk konsern føler jeg meg riktig så i vinden!
Ihvertfall en liten stund.
Men jeg undres - er det meningen at man skal finne en som har det navnet som står på flaska og spandere eller skal navnebærer selv kjøpe og være vert?
Eller er det greit, som i mitt tilfelle, å ha fifteen minutes of selfishness?
PS.
Jeg har for lengst blitt vant til navnet mitt, jeg føler på en måte at jeg har vokst inn i det. Om tyve år er jeg midt i målgruppen ( eldre dame altså).
Tror du kan ta det som et hint om noe dersom noen kjøper en flaske cola med ditt navn på, så kan du bare spekulere deg frem til hva det er et hint om!
SvarSlettJeg har ikke noen forventninger om å finne navnet mitt, så her går det i Mamma, Søstern og Brodern
SvarSlettDu er i godt selskap. Navnet ditt har gått i arv i over hundre år i bygda jeg kommer fra, Sauda. Jeg har en grandniese ved det navnet og syns det er svært så pent.
SvarSlett