slitendottno

Stille på bloggen betyr ikke automatisk at det er så fryktelig stille ellers i livet. Jeg trodde det skulle stilne etter vårkonfirmasjonene, og etter 17.mai...nå satser jeg på at det blir litt mindre å holde styr på etter pinse.

Sjekkliste på slutten av dagen

Bunaddagen over alle er vel overstått, og hva gjør man så? Noen hadde kanskje et ublidt møte med en pølse i går, eller fikk en is i fanget. Andre kan oppdage at skjorta var penere før, eller at skoene klemte litt over tærne.
I dag er det lurt å oppsummere litt, tenke over hva som skal gjøres og om noe bør endres.
Derfor skal vi ta for oss litt om dette med stell og vedlikehold av bunad, for det trengs det også.

1. Selve bunaden.
Når du tar av bunaden, se over den! Mange små flekker kan du fjerne selv. Rensing sliter på tekstilene og bør spares til den dagen du får en bløtkake i fanget eller andre store tragedier inntreffer.

Flekker av blod, egg, fløte, juice fjernes med kaldt vann.
Flekker av alkoholholdig drikke, te og oppkast fjernes med lunkent vann.
Tyggis er vanskelig, da bør du putte plagget i fryseren og pille av tyggegummien når alt er kaldt.
Lebestift og annen sminke, matolje, sjokolade og smør fjernes med flekkfjerningsmiddel for fett.
Bruk en klut som ikke loer, ta litt vann/flekkfjerningsmiddel på denne og tørk pent og forsiktig. Ikke gnukk og gni!

La bunaden henge til lufting en dag, gå over den med klesbørste og heng den så pent inn i et skap hvor den ikke blir klemt flat. Bruk en bunadpose, eller et gammelt dynetrekk som beskyttelse mot støv og lukt.
Hvis du henegr bunaden ut, husk å ta den inn igjen...En dame vi kjenner hengte bunaden ut i januar og i slutten av april irriterte hun seg grønn over hva nå enn det var som lå og slang i hagen. Å skylde på slumsete naboer hjelper ikke når man går ut og finner egen bunad liggende i en snøfonn.

2. Skjorta.
Vask den, håndvask eller skånsom maskinvask. Heng den til tørk og pakk den bort ustrøket. Hvis du stryker og henger den bort vil den gulne fortere.
Eventuelle flekker av sminke og svette fjernes ved å ta litt zalo på flekker og skjolder før vask.
Hvis du ser i sidemenyen til høyre vil du se at bunadskjorter preger ti-på-topp-lista. Klikk deg gjerne inn der og les hvis du trenger flere tips.

3. Forklær og hodeplagg
Sjekk for flekker. hvis alt er rent og pent, pakk det pent bort til enste gang. Det kan være lurt å putte litt silkepapir i lua slik at den ikke blir flat.

                 
4. Sølvet.
Er alt komplett? Hvis sølja har mistet et løv, eller trenger profesjonelt stell, lever den til gullsmeden nå. Da får du den tilbake i god tid til neste gangs bruk. Oppbevar sølvet i en lufttett plastpose slik at det ikke blir svart.

5. Sko og strømper
Puss skoene, vask strømpene og sett dette bort. Hvis du har en strømpebukse du bare bruker til bunad, rull den sammen og putt den i den ene skoa. Da vet du hvor den er.

Og til slutt: satt alt som det skulle?
Hvis ikke bør du ta kontakt med noen som kan sy om eller sy nytt. Bestill ny skjorte hvis den gamle er for liten eller for sliten. Vurder å sy om bunaden hvis den ikke passet. Husk, det er bedre å ha plass til en ekstra pølse enn å sitte med en jernring rundt de nederste ribbeina og ha sure oppstøt.




Dette tar ikke lang tid, og om du gjør det nå vet du at alt er klart neste gang du skal trekke i finstasen.

Om å bruke hodeplagg

I morgen skal jeg ta på meg bunad, med bunadsko og hodeplagg, og feire nasjonaldagen. Jeg skal ut blant folk og det blir helt sikkert snakk om bunad og hodeplagg og ytterplagg og riktig sølje og hvite eller svarte eller røde strømper. 

Og det som ofte gjør meg litt trist er hvor redde folk er for å gjøre feil. Samtaler innledes ofte med Gratulerer med dagen og går så rett over på ja jeg vet jeg skulle hatt på hodeplagg/lue/kyse/hette/skaut. Og ja, kanskje skulle du det, men om du av en eller annen årsak velger å ikke ta på hodeplagget så har jeg et råd til deg - snakk om noe annet. Ikke pek på det du er usikker på eller innerst inne vet ikke er helt standarden til din bunad, snakk om vær og vind og og andre dagsaktuelle temaer. 

Min nasjonaldag påvirkes ikke nevneverdig av hvorvidt du har på hodeplagg, selv om jeg blir veldig begeistret når jeg møter noen med hodeplagg  ( og jo større jo bedre). Din nasjonaldag derimot blir antagelig ikke bedre av at du går rundt og unnskylder deg. Så bær bunaden din med stolthet og glede og kvitt deg med bunadangsten. Til syvende og sist er det ditt valg og din bunad.

Men for ordens skyld - hvis du spør om jeg synes du skulle hatt på hodeplagg sier jeg ja. Det handler om respekt for det faget jeg jobber med. Men jeg sier ingenting hvis du ikke spør. Det handler om respekt for deg og dine valg.

Og vet dere - jeg snakker gjerne både mye og lenge om alt dette . Jeg snakker også gjerne om festdrakter og priser og skikk og uskikk og Kina og alt det andre som også hører med til det man snakker om i en samtale om bunad. Men jeg snakker veldig gjerne om mye annet enn bunad også. 

bunadbruk og bærekraft

Mange har bunad, stadig flere vil ha bunad. Samtidig skal vi være helt bevisst på at det går an å ha et aldeles strålende liv uten bunad og vi må unngå at bunadbruk blir en uniformering istedenfor en selvvalgt glede.

Vi er i midten av mai og mye handler om bunad. Skjortetips, flekkfjerning, hårbånd og ventelister - og diskusjon om pris. For ja, det koster å kjøpe bunad. Materialene er kostbare og arbeidstimene mange, noe som gir utslag på sluttprisen. Som bunadtilvirker ender jeg ofte opp med å forklare, eller forsvare, prisnivået på bunader, noe jeg synes er vanskelig. For meg handler det om lønn for jobben og respekt for håndverket og jeg føler ofte at argumentet om at bunad er så skamløst dyrt er en vag oppfordring om at jeg bør redusere timeprisen og oppfordre til bunaddugnad. Og da koker det ned til dette - er min tid mindre verdt enn din?

Jeg forstår og respekterer at ikke alle kan eller vil bruke penger på en tradisjonell bunad, og velger å heller kjøpe en festdrakt. Jeg går ikke rundt og fører logg over hvem som har hva , eller hvem som har Kinabunad. Jeg ønsker heller ikke å stadig måtte sammenligne disse to antrekkene. En bunad er en bunad, en festdrakt er ikke en bunad og er sjelden sydd med tanke på tilpasning til voksende barn.  Det innebærer at du ikke har den like lenge, og at de mest sannsynlig går av moten før du har en ny bruker.
Bunadene er sydd av naturmaterialer, gode stoffkvaliteter som holder seg i mange tiår. Plaggene er ofte konstruert slik at de  kan syes om og tilpasses en kropp i endring og særlig jentebunader kan med justeringer syes både inn og opp og ned og ut.

Bunad er faktisk av de aller mest bærekraftige plaggene vi har, de er upåvirket av motens svingninger og kan brukes gjennom et helt liv uten store endringer. Hvis du er av de heldige som får bunad til konfirmasjonen har du antrekk til livets høytidsdager uten å tenke på hva du skal ha på, om du er korrekt kledd, har gått ut på dato eller om noen i selskapet har sett deg i samme antrekk før. Ingen leer på øyelokket om du kommer i samme bunad år etter år, men få kvinner synes det er stas å gå i samme kjole ved enhver festlig anledning gjennom mange år.
Det innebærer at vi ved å bruke konfirmasjonsgaven en  til to ganger hvert år , sparer miljøet for en anselig mengde sko og klær.
I tillegg sparer vi oss selv for masse frustrasjon og usikkerhet, for ikke å snakke om penger. For selv om du mest sannsynlig må sy om bunaden et par ganger underveis og muligens skifte sko og skjorte vil det likevel koste deg atskillig mindre enn nytt antrekk hvert år. I vår har jeg gjort reparasjoner på bunader fra tredve- og femtitallet, og selv om de trenger stell og omtanke vil de fortsette å glede nye brukere i flere år.

PS.
Bildet er av råndastakken jeg fikk til konfirmasjonen i 1985 og som jeg har arvet etter mormor. Vi kjenner ikke hele historien bak den, men basert på måten den er sydd på antar jeg den er fra rundt år 1900.  Jeg har ingen andre plagg som er i nærheten av en slik alder som jeg faktisk kan bruke. Har du?

Bare en bukse

Til min store glede har husets yngste blitt riktig så flink til å bruke mine avlagte klær og jeg synes det er ganske stas å se disse plaggene oppleve en ny vår.
Det har også vært en fin påminnelse om hvor sterke følelser jeg har til klær, og hvor fint vi klarte oss med atskillig færre plagg i skapet. I fjor høst tok jeg med en del klær fra Barndommens dal og gjenopplevde deler av barndom ungdomstid når jeg pakket fram diverse skatter jeg ikke hadde sett på flere tiår. Siden jeg samtidig tok med en del årganger med dagbøker var det duket for mange minner. Jeg kan lese om hva jeg hadde på i den ene bursdagen, klassefestene, og første skoledag på ungdomsskolen. Det står om øredobber og sminke, gensere jeg arver etter storsøster og hvordan vi byttelåner av hverandre.
Jeg leser om mine første forsøk på å sy klær til meg selv ( ballongskjørt i hvit lakenlerret) og hvor kjedelig det var når mor prøvde inn bukselengder og livvidder.
Noe av dette går jeg med ( takk til den nokså firkanta gensermoten på åttitallet) og mye har altså husets yngste stor glede av.
Noe tenker jeg vi kan sy om, selge eller gi bort. Men noe klarer jeg ikke å kvitte meg med.
Som Calvin Kleinbuksene jeg kjøpte i New York påsken 1995.  De henger uløselig sammen med en lykkestund på Macy's, to søstre med hver sin nye bukse og en hel verden foran seg. Vi visste jo ikke da at det bare skulle være to søstre i noen få uker til og at jeg aldri skulle se henne igjen i live da vi skiltes på flyplassen. Jeg kan fremdeles huske hvordan Storesøster og jeg prøvde oss gjennom de ulike modellen før vi endte med hvert vårt par. Når jeg tenker tilbake er jeg litt usikker på hvorfor vi kjøpe disse olabuksene, de fleste som kjenner meg vet at det ikke akkurat er av mine favorittplagg, men olabukser skulle vi ha.

Men da det kom en sms fra husets yngste som lurte på om en venninne kunne overta mine avlagte Calvins kjente jeg det som en fysisk smerte og jeg måtte be om betenkningstid. Og så måtte jeg bare innrømme at nei, det klarte jeg ikke. Selv om jeg mest sannsynlig ikke kommer til å bruke buksene igjen klarer jeg ikke tanken på å ikke ha dem.

fredag og fine lommer

Fredagsfølelsen begynner å sige på og jeg er klar for frihelg. Etter en vinter og vår med helgekurs og andre helgesamlinger har det vært godt med to frihelger på rad (noe som ikke har skjedd siden begynnelsen av januar).
Jeg kommer sikkert til å sy litt, men tror også jeg skal få fart på strikkepinnene igjen ettersom det ligger et par-tre (fire-fem) påbegynte prosjekt til modning.
Noen av dere skal kanskje ta siste innspurt på bunadene til de håpefulle denne helgen: fikse falder, heve på skuldre, ut eller inn i livet. Og noen skal kanskje bråmontere noen litt større prosjekt , for vi kan vel være enige om  at 17.mai ofte kommer itt tidlig.

Men altså, om det er noen av dere som har mannsbunad med lommer på helgens arbeidsliste vil jeg si en ting. Jeg sier det gjerne på kurs, men en god ting kan ikke sies for ofte så vi tar den her også:

Husk at det er tynt skille mellom passepoilerte og passe spolerte lommer.

God helg:)

Viktige tradisjoner

Hadde det ikke vært for kontakten med andre land ville vi ikke hatt den rike bunadtradisjonen vi har i dag.  For når alt kommer til alt er det fint lite som egentlig er norsk. Stoff  og klesplagg ble importert fra England og Frankrike. Noen brukte importerte varer, andre kopierte og tilpasset mønster og snitt til norske forhold og norske råvarer. Vi kan spore broderiteknikker til andre land; åttebladsrosa dukker opp herfra til Mexico, smøyg ble sydd i Afrika og hardangersøm ligner veldig på richelieubroderi.  Men alt dette har blitt kjærlig bearbeidet og fått sitt eget uttrykk her i landet. 

Nettopp derfor bør vi ikke unnskylde utflagging av norsk bunadproduksjon generelt, og broderingen spesielt, med at dette er kunnskap som finnes i alle land og verdensdeler.  For, det er ikke det samme, det blir ikke likt og på sikt kan dette endre bunadenes uttrykk. 

Bildene i dette innlegget viser flere motiv fra Gudbrandsdalen festbunad. Det øverste er en detalj av to blomster, brodert av meg. Så kommer to bilder av løslomme og rygg, brodert i Kina og nederst flere bilder av norskbrodert bunad ( utført av meg).

Dere vil se at det er visse forskjeller i broderiteknikken:
De to midterste bildene har tydelige skiller mellom fargene i blomstene mens fargene går over i hverandre i den norskbroderte bunaden. For enkelthets skyld kan vi si at det her er brukt to ulike teknikker, plattsøm og sjattersøm, hvor den ene tar kortere tid enn den andre. Hvilken som er raskest? Plattsøm, for der kan du forholde deg til en bestemt linje hele veien mens du på sjattersømmen må gå inn og lage sjatteringene selv. Noen vil si at plattsømmen gir et roligere uttrykk, men det har faktisk ingen ting å si. I festbunaden brukes det sjattersøm, ikke plattsøm. Det skal være glidende overganger mellom fargene og det skal være liv i broderiet. Andre bunader har plattsøm og klart definerte fargefelt, der ville sjattersøm være helt feil. Vi kan for eksempel ikke se for oss en sjattert telemarksbunad.

Når jeg hisser meg opp over utflagging av norsk bunadproduksjon er det av flere årsaker. For meg handler det om arbeidsplasser, bevaring av kunnskap og tradisjoner og kontroll over en nasjonal kulturarv. Dette innlegget handler om en liten del av dette komplekse bildet - nemlig hva som skjer når håndverk endrer uttrykk.
Jeg vet at mange bunader som broderes utenlands blir brodert etter norsk standard. Men hva med alle de som ikke blir brodert på denne måten - vil de etter hvert sette en ny standard? Hva skjer når de som har lært av norske aktører etablerer egen virksomhet og tilbyr sine varer til det norske markedet?Vil lavt kunnskapsnivå bli overstyrt av ønsket om å spare inn noen timer hist og her ved å kutte noen sting og forenkle noen teknikker? Og hva skjer med oss forbrukere hvis vi stadig oftere blir presentert for en bunad med flat plattsøm ? Vil vi tro at dette er sannheten og endre vår egen teknikk slik at den ligner på kjøpebunadene? Er det dette vi vil?

Diskusjonen om utflagging blir ofte vinklet mot økonomi, hva kunden kan spare på å kjøpe bunadsdeler produsert i utlandet. Jeg skjønner at det kan være forlokkende å spare penger, og jeg skjønner det kan friste med kort leveringstid. Men tenk på hva du egentlig betaler for - du betaler for at dette IKKE skal utføres i Norge og at norske håndverkstradisjoner skal forringes av aktører med andre motiv enn bevaring av vår norske kulturarv.

PS. Vi som produserer i Norge sitter heller ikke i et stabbur og synger Håvard Hedde mens vi jobber.  Det å bevare tradisjoner og hegne om kulturarv er ikke det samme som å være bakstreverske og håpløst nasjonalromantiske, det handler om å ta bevisste valg og jobbe for en vital bunadtradisjon med levende broderier.


Dette innlegget har også blitt publisert før, men dessverre er det fremdeles aktuelt. 

Hurra, det blir bok

Jeg liker å tro at jeg er ganske flink til å ta vare på andres hemmeligheter, men mine egne er jeg ikke så flink til å holde på. Det har derfor vært litt ( les veldig) hardt å ikke kunne kvitre ut dette for mange måneder siden:

Jeg skal gi ut bok

Gjengen bak Magasinet Bunad startet opp Smøy Forlag i fjor og da den tredje venninna sendte meg en lenke om at forlaget var interessert i manus og bokideer tenkte jeg at ja, jo, jeg kunne jo prøve lykken.
Og gjett om jeg er lykkelig, for boka kommer til høsten og skal gi dere lyst til å  brodere av hjertens lyst. Jeg har selvsagt lyst til å vise bilder, fortelle om tekster og tanker og hele pakka, men det får vente litt til. Lanseringsdato er ikke endelig satt, tittelen er fremdeles i det blå og det er litt annet som skal på plass. Men - alt dette kommer jeg til å fortelle mer om etterhvert.

Dette er også en av årsakene til at det har vært litt stille her på bloggen i vinter. Jeg har skrevet tekster og fordelt bilder og dette i tillegg til andre jobber og forpliktelser har gjort at tiden ikke har strukket helt til.
Og selvsagt - hver gang jeg har levert noe, fått en tilbakemelding eller tatt noen riktig fine bilder har jeg hatt superlyst til å fortelle og siden jeg ikke har villet si noe før nå har andre forsøk på blogging blitt litt tamme og teite.
Nå har vi tatt de siste bildene, og forlaget har lagt ut en liten filmsnutt fra den seansen på facebook og da er det offisielt og på en måte enda mer sant og spennende ( og bittelitt skremmende).

Tiden det tar

Det er viktig å nytte tiden.
Omtrent samtidig med at pilotene i SAS bestemte seg for å streike kulle jeg fly til Bergen for å delta på fylkesledersamling i Norges Husflidslag og jeg fikk dermed en spontan togtur.
Nå hadde jeg opprinnelig tenkt å ta tog, men så dukket det oppe en bunaddebatt og en kunde og så måtte miljøhensyn vike. Men altså, det ble tog og Bergensbanen har jeg ikke tatt siden jeg var i begynnelsen av tyveårene og vi hadde en vinflaske i en ullstrømpe ( som om ikke konduktørene skjønte det...)
Nå hadde jeg ikke vin, og ei heller spesielt god mobildekning, og kunen derfor bruke tidne til matnyttig kartlegging.
Og hva jeg fant ut?
Jo, det tar Oslo-Arna uten forsinkelser å brodere veska til en Nordlandsbunad.

Slik liker jeg å jobbe - skrive lister og krysse av etterhvert som jeg syr meg gjennom broderiet. 

På togturen hjem sydde jeg knapphull og prikkesting. Og mellom togturene hadde jeg en fantastisk helg i Bergen med masse fine folk . Jeg er så imponert over alle disse entusiastiske og kunnskapsrike menneskene jeg møter i Norges Husflidslag, og alt det som blir gjort av frivillig arbeid rundt i vårt langstrakte land. Jeg tenker noen ganger på hvordan livet mitt ville vært hvis jeg ikke hadde meldt meg inn i lokallaget mitt og hva som hadde skjedd hvis daværende leder ikke hadde huket tak i meg på mitt første medlemsmøte og plassert meg ved to vennlige og pratsomme sjeler. Jeg hadde sikkert hatt en helt fint liv, men jeg er ganske sikker på at det ville vært kjedeligere. Og jeg hadde garantert ikke blitt kjent med alle disse fantastiske menneskene.

For å si det på ordentlig bloggespråk - I am one lucky grl!

Det snør?

Puh..den store konfirmasjonshelgen er over og dermed forsvant det verste trykket på systua ( og før du lykkelig tenker at det er tid for en henvendelse om omsøm så er jeg fremdeles fullbooket til godt over Jonsok).
Men i går tok jeg fri nesten hele dagen og gikk gjennom blomsterbedene. Som noen kanskje husker hadde vi en aldri så liten utbedring av hagen i fjor høst ( da vi lånte plenrulle) og siden jeg var på sluttsalg på et lokalt hagesenter og plantet litt sent på høsten var jeg spent på hva som har overlevd vinteren.
Og hurra - det ser ut som om alt har bestemt seg for å bli med videre!
Fylt av optimisme strøk jeg av sted og handlet flere planter som jeg plasserte her og der. Ideen er at det litt sånn utstudert tilfeldig skal poppe opp perleblomster, hvitveis og fioler inni hekken og rundt trærne, men det går sånn passe.

Litt nedtur å se på værmeldingen at det skulle komme snø i dag, så jeg var glad da jeg våknet og det var bart i hagen. Nå derimot laver det ned og jeg prøver å tenke positivt og se på dette som viktig fuktighet for bakken. Fint bunadsvær er det også, og en påminnelse om at jeg må finne fram snippsjalet jeg bruker over bunaden istedenfor trøye.

Bilde fra i fjor... I fjor høst vurderte jeg å fjerne en hvit pion fordi den har sett så stusslig ut i flere år og bare bidrar med en enkelt blomst. Nå har den tatt seg sammen og har hele fire knopper, så den er tatt til nåde igjen og skal få være med i det gode selskap.