dagens blomst

Sjelden har det vært så storveis godt å avslutte en arbeidsuke...To kurs, oppstart av og tilsyn på en svenneprøve. Og uendelig mange timer halvveis liggende på sofaen, for å lade opp som det så fint heter. Ryggen er fin, ganglaget tvilsomt og jeg har lånt krykker.

Heldigvis har jeg garn, nål og tråd av ymse kvaliteter lett tilgjengelig når jeg blir lei av å google sykdomsforløp, hvor lang tid det tar å bli kvitt en prolaps og andre skrekkscenarier. 

God helg forresten,, og god høstferie til dere som skal ha det. Jeg er sååå glad for at jeg ikke bestilte den der togturen til Stockholm:) 

bare en liten kollaps

Jeg har alltid trodd at en prolaps ville føles som et øksehugg i ryggen og at du stivner i en umenneskelig vinkel du må brekkes løs fra for å i det hele tatt komme inn i bilen og til legen. Så da jeg forrige helg ble nummen både hist og her og mistet følelsen under føttene googlet jeg meg gjennom ganske mange morbide sykdomsforløp før jeg innså at det var en årsak til at sider som omhandlet prolaps stadig dukket opp blant søkeresultatene... Og et besøk hos fastlegen kunne bekrefte at joda, her er det en prolaps.

Jaja, man lærer så lenge man lever...

Så får vi bare vente på resultatet av MR-undersøkelse og ta tiden til hjelp. 

Og så får jeg smøre meg med tålmodighet og tigerbalsam og være glad for at dette kom nå og ikke for et par uker siden. Det ville passet uhyggelig dårlig midt i innspurt til både egen og andres konfirmasjon.

Og nei, det er ikke synd på meg. Prolaps skal gå over i løpet av en seks ukers tid og jeg har ikke spesielt vondt. Bortsett fra at jeg går som en alkoholisert krabbe og har et svært distansert forhold til egne føtter og tær er det ikke mye å klage over.
Jeg har faktisk funnet et par midlertidige fordeler:
- forholdsvis uegnet som sjåfør
- problem med klesvask siden vaskemaskin befinner seg i kjeller med bratt trapp, husvask og stabling & tømming av vaskemaskin
- Kan ikke bære tungt og slipper derfor storhandling av mat
Se der, bare å planlegge litt så kan jeg faktisk få lest litt, brodert og ikke minst - jeg kan gå tur med god samvittighet midt på dagen  ( må bare bli bittelitt stødigere før jeg tar sjansen på å forlate tomta)
Og selvsagt den aller største fordelen, med fare for å høre ut som en Pollyanna-wannabe : jeg har lett for å sutre og klage over små vondter, nå får jeg tenkt litt over hvordan det er å være syk samtidig som jeg kan glede meg over at dette ikke er kronisk. Jeg kommer tilbake på høye hæler innen jul.
Mange er ikke like heldige, så i dag tenker jeg heller litt på dere som ikke har noe snarlig håp om å bli friske igjen.

om å eldes

Jeg har tenkt en del på dette med alder den siste tiden. Ikke fordi jeg føler meg spesielt tynget av noe som helst altså, men fordi , ja altså, jeg har jo tippet over i de godt voksnes rekker. Ti år, gitt. 

Selvsagt har jeg skjønt at jeg har gått over en grense, jeg er vel halvveis i livet og vel så det, og selv om ikke dette skal ende som en lang takketale over alt jeg har sett, gjort og smakt så føler jeg at tiden kan være inne for en bitteliten oppsummering:

For det første. Jeg er drittlei av å høre hvor vill jeg var som valp. Ok. Jeg var vill, jeg gnagde og åt og tok meg til rette. So what? Hvem har ikke lyst til det liksom?  Og nå, når jeg fremdeles er litt hopp&sprett&tjooghei så er det plutselig stas at jeg er sånn valpete. Hmmm, skal skal ikke? Tror jeg går og legger meg og tenker litt mer på dette.

Og for det andre...selvsagt er det fint å bli eldre og klokere og få litt mer balanse i livet, men det er noen bakdeler også.  Plutselig oppstår det valg som ikke lenger er mine, valg som naturen tar for meg. Jeg kan ikke hoppe like høyt eller løpe like fort ( tro meg, jeg prøvde i høst og duogdu som det smalt i bakbeinet...jeg halter fremdeles når det er mat i sikte).
Og ikke minst - dette med å videreføre de gode genene. Jeg har alltid tenkt at jeg kom til å bli en god mor. En sånn mor som ordner opp og viser vei, rydder plass i sofahjørner og oppmuntrer til jakt og friluftsliv.Min tid kommer nok har jeg tenkt mens jeg gjorde meg litt ekstra lekker...Men nå, nå er jeg rett og slett gått ut på dato. Der jeg før brukte tigergutt for å vise hvor empatisk og omtenksom jeg er må jeg nå innse at dette plysjdyret er mitt nærmeste håp om barn.
Er det rart jeg steller pent med henne?

PS.
Matmor har snakket noe om dette med å eldes med verdighet. Høh. Som om jeg noensinne ville gjort noe som kan defineres som uverdig.

still crazy after all these years

Dagens jubilant

Lille ville fyller ti år og begynner å bli en voksen dame.

Dagen markeres med kjøttkake, gummipipeleke og umåtelige mengder kos

Hun var så liten da vi fikk henne...bitteliten og veldig stille. Og så - poff, tok det av og som en liten tornado sveipet hun inn over oss. Hun gnagde på lister, sko, votter, halsbånd og bånd. Hun utviste enorm spenst og en unik evne til å komme til absolutt over alt og fremstod som fullstendig umettelig.

Det var dager hvor jeg seriøst lurte på hvordan vi skulle takle denne kruttønna og hva vi hadde begitt oss ut på. Vedkommende som fortalte oss om en Jack Russell han kjente som stort sett bare sov foran peisen ble vurdert som løgnaktig ettersom vi aldri hadde sett Laika ligge annet enn til høyst nødvendig lading.

Men pluselig oppdaget vi at det gikk an å bytte listene i gangen uten at de nye ble frynsete i kantene. Alle sko stod urørt og vi hadde ikke kjøpt nytt bånd på flere uker. Hun hadde rett og slett blitt voksen ( eller tenåring) og innimellom hørte hun til og med etter når vi sa navnet hennes også.

Og nå, nå er det bare glede. Ja, nesten da, for det er fremdels mye vilje. 

Ikke like klar i blikket og ikke like kjapp ut av startgropa, men fremdeles en ukuelig optimist.

PS.

Det et stas med hundebursdag, men ti år er ikke så mye å hoppe i taket for.

At noen har vært gift i femtien år derimot, det er verdt et hallingkast, hipphipphurra,  

#relationshipsgoals og masse fine emneknagger. Men jeg får nøye meg med å takke for at jeg har fått vokse opp med foreldre som er glade i hverandre og som fremdeles har det godt sammen. Det er skikkelig stas og innmari godt jobba og slettes ingen selvfølge nå til dags.

Heldige er de og heldige er vi.

Hurra

Lørdag

Lørdag

Tid for de fine koppene og de gjenglemte makronene

( og et aldri så lite hurra for tømming av fryser)

Leseutfordring 2017: statusoppdatering

1. En bestselger fra 2016 - Og hver morgen våkner jeg av Marita Hansen 
2. En bok med et navn som tittel - An-Magritt av Johan Falkberget
3. En bok med rødt omslag - Desiree av Annemarie Selinko
4. En bok skrevet før 1900 - Forraadt av Amalie Skram
5. En bok skrevet før 2000. Her har jeg tatt meg til rette. Jeg har byttet kategori og opprettet Biografi og valgt Dynastiet Romanov av Simon Sebag Montefiori
6. En bok med handling fra et sted du ønsker å besøke - De fortapte spillemenn av Vilhelm Heinesen
7. En bok med tall i tittelen - DE tre musketerer av Alexandre Dumas
8. En bok på mer enn 600 sider - The winds of winter av George R.R. Martin
9. En bok som er skrevet av en Nobelprisvinner  - Markens Grøde av Knut Hamsun
10. En bok som er oversatt fra et språk du ikke kan- Mi briljante venninne av Elena Ferrante
11. En bok som kun har ett ord i tittelen - Dadland av Keggie Carew
12. En bok som ble publisert den året du ble født - Gjøkeredet av Dale Wasserman

Hmmm, denne har jeg ikke gjort så mye med i sommer. Men nå altså, nå skal det leses.

Jeg har en følelse av av nummer åtte må endres, det virker som om den godeste Mr. Martin fremdeles finpusser detaljer. Heldigvis kom Ken Follett ut med ny bok om katedralen i Kingsbridge, jeg tror den overtar for sommervindene.
Og så angrer jeg litt på De fortapte spillemenn. For tiden har jeg ikke det minste lyst til å reise til forblåste øyer. Jeg har lyst til å sitte på en fortauskafe i høstsol, drikke kaffe og ha på meg lebestift og nye sko. 

på`n igjen

Da jeg låste opp kurslokalene mandag kveld gledet jeg meg virkelig til å treffe nye og gamle kursdeltagere. Etterhvert har jeg kommet inn i en ganske velkjent rytme - når en kurssesong er over er jeg lei. Jeg angrer som en hund på at jeg har fylt opp neste semester og jeg gremmes ved tanken på all tiden som går bort til kursing (i denne perioden ser jeg helt bort fra at dette er en jobb, og har et helt irrasjonelt reaksjonsmønster). Og så begynner jeg å glede meg igjen. Dette er såpass fast at jeg ikke bekymrer meg det minste over et par uker med lav motivasjon, jeg vet jeg trenger noen uker fri. Når det nærmer seg sesongstart og jeg får deltagerlistene for kursene som går over tid begynner jeg å bli spent på hvem som er nye, og hvem som henger med fra tidligere kurs. Ikke minst er det spennende å se hva slags bunader det skal jobbes med 

I høst har jeg fått en fin spredning; det skal jobbes med bunader fra Sunnmøre, Nordland, Sigdal, Hardanger, Oslo og Telemark. Noen skal montere og noen broderer og alle bunadene har jeg vært borti før ( på et av de første kursene hadde jeg en kursdeltager som skulle brodere hvitsømsforkle fra Nordmøre. Jeg måtte jo vedgå at dette ikke akkurat var mitt hovedfelt, så jeg endte med å oppdatere meg hjemme fra uke til uke og hun fikk streng beskjed om å ikke jobbe raskere enn planlagt. Det gikk fint).

PS.

Jeg har begynt å planlegge vårsesongen, så om noen skulle ønske seg en kurslærer. f.eks. i ullbroderi, så kan dere jo alltids sende meg en epost:)

Bunad til konfirmanten, del to

Jeg måtte gå noen runder med meg selv da det ble klart at bunadplanen måtte revideres og jeg måtte finne ut hva jeg skulle fokusere på:
Ville jeg prioritere mine egnesentimentale følelser og se datter i en bunad hun ikke følte seg vel i, eller ville jeg satse på bunadglede og eierskap hos den fremtidige eieren? Ville jeg se bunaden bli brukt ved flere anledninger eller ville den ende i skapet og være en kilde til irritasjon? Svaret gav seg etterhvert selv, jeg ville ha en bunad som ble brukt.

Så, vi dro til Oslo, så på stoff og la en plan. Jeg viste henne mine favoritter og hun valgte heldigvis en av de jeg likte best. Ærlig talt, jeg kunne gi meg på noe men litt ville jeg tross alt bestemme:)
Vi beholdt stakken, og skiftet til håndsydd liv i en grønn silkedamask. Slik holdt vi oss i samme draktområde og vi kunne bruke skjorta og sølvet. Forkleet er nytt, silkebroderi på silke. Jeg synes det er stas at det er flere valgmuligheter på forklær, og den opprinnelige planen var å skifte forkle til råndastakken.
Til slutt endte vi med en bunad hun føler seg vel i. Hun hadde den på hele søndagen og skal bruke den i konfirmasjon i morgen og hun oppfatter bunaden som sin egen. Den er jo hennes, men nå har hun fått være medvog velge. Hun har tatt stilling til livstoff og farger i broderi og slapp å bare få en bunad tredd ned over hodet, bokstavelig talt.

 Jeg brukte litt mer tid enn planlagt, men det var det verdt. I ettertid kan jeg se at jeg gikk i en ikke-ukjent-voksenfelle, jeg overførte ukritisk mine forventninger om bunadbruk til konfirmanten og regnet med at mine forhåpninger skulle bli tatt godt imot og hegnet om. Jeg kan også se at hun hadde lagt ut små drypp ganske tidlig om at dette ikke var hennes drøm., men hun skal ha ros for at hun ikke brølte det til meg. Det ville jeg ikke vært klar for og da ville vi nok endt med bunad i kirken, hurtigskifting til kjole etterpå og påfølgende innspill om hvilken bunad hun ville hatt hvis hun kunne velge selv. 

Så kan vi jo si at det er fint å ha tilhørighet i et draktområde hvor det finnes valgmuligheter, og det er fint å kunne sy selv. Dette er faktorer som gjorde det enklere for henne å få gjennomslag for endringer. Jeg er ikke tilhenger av å bare ta seg til rette og endre etter eget forgodtbefinnende, men i  områder med sterke og lange drakttradisjoner vil det ofte være flere alternativ enn der det bare finnes en eller to nyere bunader. 

Forkleet er i silke som far i huset kjøpte i Singapore i vinter, etter at det ble lagt sterke føringer på kvalitet. Sterke føringer =  jeg tok ut en bit av falden på mitt forkle og sendte med, sammen med en liste fra google over de fire beste stedene å kjøpe silke basert på søket god kvalitet + lite mas. 

PS.

Det opprinnelige livet ligger pent i skapet ( mitt ) i påvente av et eller annet. Et barnebarn, en svigerdatter eller rett og slett endret hårfarge på den håpefulle:)

Bunad til konfirmanten, del en

Det har vært planen hele tiden... hun skulle konfirmeres i råndastakken som hang i Barndommens dal, tantes bunad.  Tante som hverken hun eller storebroren har møtt, bare hørt om. Jeg hadde gledet meg til dette, en sår glede over å se noe etter henne bli brukt om igjen.
Bunaden som var ny til konfirmasjonen på begynnelsen av åttitallet hadde hengt ubrukt siden storesøster døde og nå skulle den frem i lyset igjen. Jeg hadde sett over bunadsølvet, beundret skjorta som er sydd av en av mine tanter og tenkt at det kunne være fint med et brodert forkle.
Jeg hadde snakket varmt om slekters gang, kjøpt nye bunadsko og var klar for innprøving og en eventuell tilpasning. Konfirmanten derimot var lunken, svært lunken. Og til slutt dukket det opp at hun egentlig ikke var så tent på denne bunaden, og særlig ikke det rødrutete livet.
For å si det mildt så ble jeg fryktelig lei meg, dette hadde vært en drøm så lenge og jeg hadde sett fram til å se bunaden i bruk igjen. Jeg syntes hun var vrang, det har tross alt vært opptil flere jenter med rødt hår som har både brukt og kledd råndastakk, og håret er tross alt ikke like rødt som da hun var liten.
Jeg var inne på tanken om å trumfe gjennom gjenbruk, men innså at det ville føre til minimal bunadbruk og enda mindre bunadglede. Jeg tenkte på hvor lite takknemlig jeg selv var da jeg som konfirmant ble tildelt en arvet bunad som ikke var lik de andre, de som ble vevd og sydd av en dame i Barndommens dal. Og jeg innså at selv om drømmen var både vakker og vemodig så hjalp det ikke, det var min drøm. Ikke konfirmantens.
Derfor endte vi med en litt annen løsning, med noe gammelt og noe nytt i skjønn forening.

Og det skal jeg fortelle om i morgen. 

konfirmasjon

Fin dag, fin konfirmant. 

Bilder av bunaden kommer når mor har kviknet til ( bittelitt sliten etter å ha holdt konfirmasjon)

Inntil videre - bilde av borddekorasjonen.