om å eldes

Jeg har tenkt en del på dette med alder den siste tiden. Ikke fordi jeg føler meg spesielt tynget av noe som helst altså, men fordi , ja altså, jeg har jo tippet over i de godt voksnes rekker. Ti år, gitt. 

Selvsagt har jeg skjønt at jeg har gått over en grense, jeg er vel halvveis i livet og vel så det, og selv om ikke dette skal ende som en lang takketale over alt jeg har sett, gjort og smakt så føler jeg at tiden kan være inne for en bitteliten oppsummering:

For det første. Jeg er drittlei av å høre hvor vill jeg var som valp. Ok. Jeg var vill, jeg gnagde og åt og tok meg til rette. So what? Hvem har ikke lyst til det liksom?  Og nå, når jeg fremdeles er litt hopp&sprett&tjooghei så er det plutselig stas at jeg er sånn valpete. Hmmm, skal skal ikke? Tror jeg går og legger meg og tenker litt mer på dette.

Og for det andre...selvsagt er det fint å bli eldre og klokere og få litt mer balanse i livet, men det er noen bakdeler også.  Plutselig oppstår det valg som ikke lenger er mine, valg som naturen tar for meg. Jeg kan ikke hoppe like høyt eller løpe like fort ( tro meg, jeg prøvde i høst og duogdu som det smalt i bakbeinet...jeg halter fremdeles når det er mat i sikte).
Og ikke minst - dette med å videreføre de gode genene. Jeg har alltid tenkt at jeg kom til å bli en god mor. En sånn mor som ordner opp og viser vei, rydder plass i sofahjørner og oppmuntrer til jakt og friluftsliv.Min tid kommer nok har jeg tenkt mens jeg gjorde meg litt ekstra lekker...Men nå, nå er jeg rett og slett gått ut på dato. Der jeg før brukte tigergutt for å vise hvor empatisk og omtenksom jeg er må jeg nå innse at dette plysjdyret er mitt nærmeste håp om barn.
Er det rart jeg steller pent med henne?

PS.
Matmor har snakket noe om dette med å eldes med verdighet. Høh. Som om jeg noensinne ville gjort noe som kan defineres som uverdig.