Learning to fly

Onsdag kl 9.30

"Jeg er glad i deg" hoier jeg nedover stien og ser skuldrene synke sammen inni motorsykkeljakka. Han snur såvidt på hodet og nikker oppgitt allerede før jeg fullfører med "send en tekst når du kommer hjem". 

Jeg var så glad for tre uker siden, da han stod der med midlertidig førerkort og hadde bestått oppkjøring på lett motorsykkel. Lettere for alle, tenkte jeg, nå kommer han seg på trening selv og kan kjøre til skolen. Det jeg ikke tenkte på er den innebygde utferdstrang som de fleste sekstenåringer besitter. Plutselig dukket det opp planer om å møte noen her og noen andre der, og å kjøre med meg til hytta var heeelt uaktuelt. Dit kunne han ihvertfall kjøre selv. Nåja, han kjørte sammen med far oppover. 

Så nå sitter jeg her på hytta. Sønnen har startet på sin første langtur alene. Fire timer på lett motorsykkel, i sommertrafikk med kuer i veikanten, bobiler, campingvogner, syklister med all verdens tid og motorsyklister uten all verdens tid. 

Jeg hadde mest lyst til å legge meg ned på kjøkkengulvet og strigråte da jeg hørte  motorsykkelen starte og så sønnen vente på klar veibane og svinge ut og kjøre fra meg. 

Onsdag kl 13.45

Hmmm. Hvis han har kjørt jevnt og pent og tatt en pause bør han være hjemme nå. Han skal ha parkert, låst seg inn og sett at alt står bra til med huset. 

Jeg har sydd alle knapphull som skal syes, jeg har drukket seks kopper kaffe, gått noen både rundt hytta og med meg selv, jeg har bitt alle negler og bedt stille bønner om at alt går bra.

Onsdag kl 14

"Hjemme"

Vi har snakket om dette, at sms er priset pr melding, ikke pr tegn. Enn så lenge holdes meldingene på et minimum. Men hva gjør vel det når budskapet er at turen gikk fint, huset står og alt er vel?

Vi vil ha voksne barn, vi vil at disse små vi bysser og bærer skal vokse opp og bli enestående, selvstendige og gode mennesker. Vi vet må slippe dem fri og prøve vingene sine. Vi kan ikke løpe etter med nett for å fange dem hvis de faller eller ta støyten hver gang de krasjlander. 

Men det gjør så vondt i morshjertet når de vokser ut av armkrok og sofakrok.

Det er ikke lett å være seksten år. Det er ikke lett å være mamma til en sekstenåring heller... 

PS.

Sønnen har kjørt mye, veldig mye, med far. Han er vant til å kjøre motorsykkel og er en fornuftig fyr. Engstelsen er mer basert på at jeg generelt engster meg og at det var første langtur alene enn på hvorvidt han er i stand til å kjøre alene eller ikke. Hvis far ikke hadde syntes dette var gjennomførbart ville det ikke blitt noen firetimers tur på egenhånd for den håpefulle. 

Berlin 2015, del to

 

Vi var ved minnesmerket for ofrene for Holocaust. Midt i Berlin ligger denne betongjungelen ( ok, det er sikkert ikke det jeg skal kalle det...) Jeg er ingen mester i symbolikk og kunstretninger, men det å gå her, opp og ned mellom disse monotone klossene fikk meg til å føle meg ensom og utrygg. Det er så enormt stort, og det er ingen steder å gjemme seg. Det er uhyggelig. 

  

Vi var i Sachsenhausen, konsentrasjonsleiren som ble bygd midt i en av Berlins forsteder. Det meste er revet, men noen av brakkene står fremdeles. I tillegg er grunnmuren, eller omrisset, av alle bygningene markert. Det er et verdig minnesmerke over en aldeles ufattelig ondskap.
Jeg skjønner ikke hvordan det var mulig å holde grusomhetene skjult for nærmiljøet. Noen må ha reagert på mengden mennesker som kom inn, og hvor få som dro derfra. Samtidig ser jeg ikke bort fra at jeg nok også ville vært fristet til å se en annen vei og ikke stille vanskelige spørsmål hvis jeg var mor med små barn å ta vare på. Jeg vil gjerne være modig som en løve, jeg tror virkeligheten ville vært en annen.

 

Vi var på det jødiske museet. Der lærte jeg forresten også at kippaer ikke bare er svarte eller hvite, men at de kan ha filmstjernemotiv, se ut som en amerikansk fotball eller være pyntet med diverse supermenn. I sommer er det forøvrig også en tankevekkende utstilling om jødisk oppvekst etter andre verdenskrig, og om veien videre med svært liten og ofte svært spredd familie. 

Det er lett å si at vi må lære av det som skjedde, at det aldri skal gjenta seg...

 Folkemordene i Rwanda nevnes knapt nok lenger. Forrige uke var det tyve år siden massakren i Srebrenica.Vi leser om Syria, om båtflyktninger og diskuterer antall flyktninger og forbud mot tigging på offentlig sted. Det er kriger og slåssing, krangling og elendighet. 

Er det ikke snart nok? 

Berlin 2015, del en

Det er så aldeles hoderystende uvirkelig at Berlin har vært delt i to, at det har gått en mur gjennom byen og at de som bodde på venstre side av enkelte gater ikke kunne besøke gjenboere på høyre side.

Vi har tatt buss, s-bahn og u-bahn og gått rundt i denne byen som på en merkelig måte er både ny og gammel.

  

 Bakgården vår i Neukölln og kirkegårdsmuren vi passerte på vei til toget. I bakgården satt tre blide fyrer og røkte vannpipe, og gatene rundt tilbød et variert utvalg av døner kebab og andre tyrkiske retter.

  

Vi spiste mye god mat. Hamburgerne på Schiller burger var et høydepunkt, steinovnsbakt pizza i en bakgårdscafé et annet. Bratwurst og currywurst ble det lite av, det får vi ta ved en annen anledning. 

Berlin er også fylt av elver og kanaler. Planen var å ta en båttur men så fant vi egentlig aldri ut hvor båtturene startet og så ble det ikke noe av. 

Det viste seg at mine håpefulle ikke hadde hørt sangen Brandenburger Tor...Det viste seg også at de ikke var kjent med tidligere tiders regel om at alle deltagerland sang på sitt eget språk og så kunne vinnersangen synges på engelsk også. Ketil Stokkan fikk vel aldri levert sitt bidrag på engelsk, men denne uka har han i det minste blitt spilt på YouTube til variabel glede for to norske tenåringer. Dette skal han ha ros for - det er et usedvanlig hjerneklistrende refreng...

Det mest uvante med denne ferien var at jeg for første gang har vært på tur med to tenåringer. Det har sine fordeler:

- jeg får hjelp til å lese kart og finne fram ( stort pluss her at eldstemann har vært i Berlin på skoletur)
- Jeg kan gå på do på kafé uten å være redd for at minst en unge stikker av
- jeg får sove lenger om morgenen ettersom tiden da ungene stod ekstra tidlig opp fordi det er ferie definitivt er over
- vi er mer enige om hva slags butikker vi vil gå i og om vi ikke er enige kan vi avtale møtested
- mat er mer spennende og vi slipper en uke med pasta norvegese ( spaghetti med tomatsaus)
- museer, minnesmerker og andre severdigheter kan gi inspirasjon til samtaler. De kan ganske mye, disse ungene!

Men det er vel at par ulemper også?
Nei, egentlig ikke.
Vi kunne nok bodd mer sentralt med tanke på at eldstemann gjerne vil gå en liten runde alene i ny og ne, men der vi bodde i Neukölln var det ikke så mye å gå og se på. De to siste nettene bodde vi nærmere Mitte, men heller ikke der var det utpreget mye å gå og kikke på av småbutikker.
For meg vil det si at med tenåringer på tur bør vi heller søke opp livlig nabolag enn familievennlig...

Noen ganger når jeg har reist med en eller to av ungene har de fått i oppgave å planlegge en  aktivitet, finne et museum eller en severdighet de vil se. Det burde jeg gjort denne gangen også, da måtte de lest litt mer på forhånd og vært litt mer oppdatert på Berlin. Nå skal det sies at vi var veldig enige om mye av det vi har sett, så helt uvitende var de ikke på forhånd.
Men den største ulempen, eller det store tankekorset er at nå er det ikke mange år igjen med familieferier...Om to år er eldstemann ferdig med videregående, jeg ser ikke helt at han vil være med mamsen på byferier da...og på direkte spørsmål er det ganske tydelig at heller ikke han ser for seg at det vil skje...
Jeg kommer til å savne å sitte i en kafé med en ungdom på hver side og diskutere hvilket nett som er raskest.  For det skal de ha, de finner alltid et nett, uansett.

Stjerneeksempel på humor som ikke fungerer mellom mor og tenåringer...

drømmedame, du... 

etterfulgt av mental øyerulling...

Bøker fra Berlin

Noe av det beste med byferier er å havne i en bokhandel, og ha tid til å drive planløst rundt mellom reolene. Jeg har med fire bøker hjem fra Berlin;

After the Wall av Jana Hensel

Boka handler om livet før og etter murens fall, sett gjennom øynene til en jente som var tretten år da muren falt.  Det vil si at hun er seks år yngre enn meg, og jeg gleder meg til å oppleve hennes oppfatning av historiske begivenheter som på samme tid er både nære og fjerne. 

A woman in Berlin av en anonym kvinne

Dagbok fra tidsperioden 20.april til 22.juni 1945, om kampen for å overleve når den russiske hær inntok Berlin. Boka ble først utgitt i 1954, men vakte sterk misnøye i Tyskland ettersom det var en del hendelser det helst ikke skulle snakkes om. Forfatteren bestemte  da at den ikke skulle utgis før etter hennes død. Fortelleren er en bereist kvinne, jobbet i et forlag og er mest sannsynlig journalist. 

The Words to remember it av Caroline Jones

Minner fra barn som overlevde Holocaust. Noen av disse visste ikke før de var voksne hva de hadde gått gjennom. De var berøvet identitet og vokste opp hos velmenende slektninger som mente det hadde vært best å legge lokk på all elendighet. Jeg har lest forordet og det første kapitlet, og er spent på resten. 

Remembering Survival av Christopher R. Browning 

Om nazistenes slaveleirer i Starachowice, Polen, fortalt av jødiske fanger, nazistene og de polske naboene. Totalt er det nesten trehundre mennesker som forteller sin historie. ( denne er valgt av Queenie)

De to siste bøkene er fra museumsbutikken i Sachsenhausen, jeg tviler på at de selges i vanlige bokhandler. 

Mer fra Berlin kommer i løpet av de nærmeste dagene. Det var visstnok tysk Fashion Week, men det lot vi oss ikke påvirke nevneverdig av. 

sommerferie

Som nevnt i forrige innlegg skal jeg altså være litt flinkere til å være turist på hjemmebane i sommer.

Dessuten skal jeg lese. Jeg vet ikke helt hva ennå. Hun på tretten leser A song of ice and fire og anbefaler kampen om jerntronen  på det sterkeste. Dessuten har jeg tenkt å prøve meg på Ringenes herre ( igjen ) og litt forskjellig annet. Kristin Lavransdatter er aldri feil, og jeg har noe lettlest svada liggende på vent.
Når det kommer til lesing så jobber jeg forresten med å venne meg av uvanen med å smuglese litt på siste side. Jeg vet, jeg vet, dette burde jeg ha vokst fra for lengst. Men jeg gjør det likevel, jeg blar om til siste side og sjekker diskret utviklingen i historien. Her forleden hadde jeg i denne anledning en skjellsettende opplevelse ettersom siste side etterlot meg som et tent lys og jeg skjønte virkelig ikke hva disse personene gjorde i  min spennende bok. Etter febrilsk blafring viste det seg at siste del av min bok bestod av første kapittel i en ny bok. Jaja...Det endte nå godt da, både i boka jeg leste og kapitlet jeg egentlig ikke var så interessert i.

I tillegg skal jeg være litt flinkere til å faktisk ha fri. Jeg kan la de  grønne konturstingene vente til etter ferien, og jeg trenger strengt tatt ikke snike inn knapphull før frokost.
Det er lett å bli grepet av virkelyst og tenke at jeg kan ligge litt i forkant av høstsesongen. Men hvis jeg ligger i forkant påtar jeg meg bare mere jobb og da er jeg strengt tatt like langt. I sommer har jeg lyst til å være kreativ og lage noe ( et eller annet) bare fordi jeg har lyst.

Men altså, jeg skal ha fri. 

Så nå gjenstår bare å ønske dere en flott sommer!

Bilde fra i fjor. Nå er boka for lengst utlest og skoene utslitt. 

Donna Tartt er heller aldri feil, selv om ingenting noensinne kommer til å toppe the secret history

Og ja, jeg trenger visst nye sandaler. 
Hmmm, kanskje et par svarte? Og gjerne noen hvite...
Oh, jeg husker fremdeles de hvite med fletting og åpne sider som jeg fikk sommeren jeg skulle begynne på ungdomsskolen. Undres om Queenie vil ha like sterke minner om klær og sko?

Turist

Et av sommerens mål er at jeg skal være litt flinkere til å være turist på hjemmebane.

Derfor kunne jeg med lett hjerte ( og heldigvis flate sko) parkere i veikanten, trive mobilen og løpe ut av bilen for å forevige beitende tamrein ved Valdresflya.

  

Og jeg har, etter å ha visst om disse formasjonene bestandig, omsider sett Kvitskriuprestin på Sel. Og dere, dette bør dere se. Ikke bare fordi det er fascinerende at jordsøyler med stein på toppen kan stå så lenge, men rett og slett fordi klimaendringer gjør at nevnte jordsøyler kanskje ikke står der så veldig mye lenger.

Planen videre er å gjøre litt mer turistgreier på hjemmebane. Du vet, sånn man gjør når man får besøk langveisfra men aldri ellers. Vikingskipene, Holmenkollen, omvisning på Slottet; sånn vi hele tiden tenker vi kan gjøre en annen gang siden det er så lett tilgjengelig. 

PS.

Vi har sett både Vikingskip og Holmenkollen, men siden ungene var ganske små husker de ikke noe særlig av dette. Ergo - på tide med nye besøk.