Tips i kampens hete

Dette er ment som en kort veiledning i utsagn man bør styre unna hvis man ønsker at lokalsamfunnet skal vurdere deg til å være en egnet og vettug mor.
1.scene: På helsestasjonen, første treff med barselgruppe og alle skal fortelle litt om hvordan det føles å være mor. Man er lettere ustelt, søvnløs på tredje uke og ungen vræler. Fire stykker hyller moderskapet opp i skyene, og så er det din tur. Man kan da si noe slikt: Første gang jeg opplevde morsinstinktet var natt til torsdag forrige uke, klokken tre på natta på badet. Ungen remjet i vilden sky og mitt instinkt tilsa å klaske ham i veggen med hodet først. Men - jeg gjorde det ikke. Det var da jeg skjønte at morsinstinktet er sterkere enn viljen til å overleve.
Eller, man kan si noe annet...
2.scene: På dannet kafé i anledning bryllupsdag. Barnet i trilla har fått økologisk og politisk korrekt druejuice. Litt for sent oppdager man hva alle andre gjester for lengst har spottet; juicen har nøyaktig samme farge som foreldrenes rødvin.
3.scene: på vei fra varm dag på strand med ukjente mennesker foran og bak. Ikke si til sønnen på ti år; stikk og hent bilen du, så venter vi her.
4.scene: I barnehagen til den nye assistenten. Vi henter henne i morgen ettermiddag!

Og hvis dere tviler, fruen elsker sine barn.

Blomster og hjerter

Godt og varmt, og grønn hage. Neste år vil det forhåpentligvis være noe mer blomster rundt huset. Inntil den tid trøster man seg med strikkede blomster, for anledningen pent plassert på Woodys babyteppe.

Siden fruen ikke er helt i gang med sommerprosjekt - lær-å-hekle, må man holde seg til andre masketeknikker. Blomstene har vært vist i Norsk Husflid for noen år siden, men man tar sjansen på en liten repetisjon. Muligens er ikke alle her medlemmer i N.H., og muligens er ikke alle medlemmer ihuga sparere av dette bladet...

Gjør som så: Legg opp høvelig antall masker, f.eks 20. Strikk en omgang vrangt, neste omgang rett hvor du dobler maskeantall til 40. Så en omgang vrangt, en omgang rett hvor du øker til 80 masker. En omgang vrangt og fell så av. Blomsten ruller seg pent sammen av seg selv, og med oppleggsenden syr du sammen i bunnen. Blomstene kan du bruke hvor som helst, her er de brukt i øredobber og ring. Fin jobb som ikke klør i sommervarmen!

Skjermet oppvekst

Fruen vokste opp i en dal hvor man giftet seg og forble gift. Skilsmissestatistikken var under gjennomsnittet på landsbasis, mens selvmordstatistikken var noe høyere uten at dette var noe stort tema. Fruen var rett og slett ikke vant til at folk skilte seg, utenom i helt spesielle tilfeller hvor store mengder alkohol og brutal oppførsel var inkludert. Man kan derfor si det slik at overgangen til storbyen var en sjokkartet opplevelese. Fruen begynte som relativt ung og optimistisk i jobb i en velrenommert forretning i Tigerstaden, og den første kollegaen hun hilste på viste seg å være enke. Da den ene etter den andre fremstod som enslig trakk fruen den raske slutning at samtlige var enker, og syntes selvsagt grusomt synd på disse damene hun syntes var godt voksne men likevel ikke så gamle at enkestanden var helt naturlig.
Etter hvert dukket det jo opp eksmann etter eksmann, og fruen skjønte at ikke alt er som i Barndommens dal. Det er ingen grunn til å tro at de søte små vil vokse opp med samme oppfatning, begge to har venner som bor både her og der...

Sommerlykke

Dette har vært en perfekt dag sa Woody mens han og fruen fråtset i markjordbær i kveld. Og fruen er enig. Det kan knapt nok bli bedre enn å gå på en smal skogssti på vei mot et tjern og finne markjordbærsted etter markjordbærsted, urørt av menneskehender. Og når man kommer til tjernet kan Woody svømme ut til flåten åtte ganger og ta bomba åtte ganger mens lystige Laika vasser på grunna og ruller i sand, og mor tenker at i morgen skal hun også bade klokka ti om kvelden.

Queenie the meanie

Vel er det kokvarmt og italiensk stemning i hjemmet, men Queenie lar ikke dette påvirke kjeftamentet nevneverdig. Vi har nå sett utallige innslag om Michael Jackson på tv, ettersom Woody er fan, og det har oppstått en viss uenighet mellom mor og datter. I den forbindelse etterlyses en stk pedagog om klarer å overbevise et stk stridig syvåring om at M.J. anno 1980 er samme person som M.J. anno 2009. Vi har kapitulert. Med all sin overbevisning og sine gestikulerende armer har Queenie satt øynene i sin mor og fortalt henne følgende. Altså, hallo. Nå må du ta deg sammen mamma. Alle kan jo se at han derre der er neger,og at han der ikke er neger. Hvis du ikke ser det så har du et skikkelig problem.
Plastiske operasjoner og endring av hudfarge er nytt og ukjent for de søte små.
Litt senere bivånet vi et reklameinnslag hvor Guri Skancke i dempet belysning fortalte om hudkremen som har gitt henne et ungdommelig utseende. Queenie så forskende på sin mor og ytret følgende;
Jeg tror det hadde vært lurt av deg å begynne med noe sånn også. Heldigvis har man ikke rød nese i det minste. Det har nemlig en av jentene som jobbet der den lille søte har vært på bondegårdsuke og kost med ungdomshøner og andre dyr. Hun har den rødeste nesa Queenie har sett...

En dag på systua

Fruen synes det er stas med litt variasjon i arbeidsdagen. Nå er det sjelden noe problem, siden arbeidsdagen gjerne brytes opp av barn som skal hit eller dit eller som har noe superviktig å berette fra sin dag, sin drøm eller sin fantasiverden. Men, selve arbeidsdagen kan godt være litt variert også. Det går mye i bunadsøm, mange bunader skal inn eller ut... Heldigvis, noen ganger oppstår jobber hvor man kan tenke litt utenfor rammene og gjøre noe mer kreativt. Bildet over er et eksempel på dette. Et ungt par skal gifte seg, og ikke i standardklær. De er nok over snittet opptatt av middelalderen og fruen syr modererte antrekk fra nevnte periode. Han skal ha grønn kjortel, hun skal ha rød kjole med fiolett overkjole. Det vil komme bilder av de ferdige antrekkene når de er klare for det!

Dette er en mer vanlig del av fruens hverdag, en bunad som skal justeres litt i vidden. I dette tilfellet en romeriksbunad. Fruen har brodert en slik bunad for noen år siden, og har en ting å si om den saken - det er morsommere med flere farger! Når man skal brodere en bunad synes fruen det er fint å sette seg daglige mål, og et kan f.eks være å brodere så og så langt med en bestemt farge, eller markere en rapport man skal ha ferdig. Trikset er å ikke gjøre dette uoverkommelig, men å ta et felt man vet med sikkerhet blir ferdig. Det har vist seg at motivasjonen øker med opptil flere hakk hvis man jobber seg godt forbi dagens mål...

En skunk?

For et par år siden sluttet fruen å farge håret rødaktig, og er nå sånn passe gråmelert. På gode dager kan man passere som blond, og mennesker man ikke har kjent hele livet har en tendens til å tro at fruen er noen hakk lysere fra naturens side enn hva som er tilfelle. Særlig de fine stripene har blitt kommentert. Her en kveld bedrev fruen tid foran speilet på badet og fikk den gode idé å speile seg bakfra i sterkt lys. Sekunder senere oppstod sterk jamring. Det er ingen tvil om at man er stripete. Fruen synes hun ser ut som en skunk!
De siste dagene har håret blitt oppbevart i hestehale...

Et hundeliv

Den siste uken har vi lært at lystige Laika har en sjelden evne til å krympe eget hodemål. Dette kan være kritisk når man har henne festet til et tre mens grilling og spising pågår. Plutselig snur man seg for å klappe dyret og gi henne et matbit, og oppdager at der det lå en hund ligger det nå et halsbånd. Og lenger bort på stranden sitter en lykkelig Laika med kulemage og ser smektende på en helt annen familie med stort overskudd av pølse.

Hva angår tilvenning til egen bolig, så går det fremover. Hun har vært frivillig der inne minst en gang, men synes tydeligvis det er bedre å bo sammen med resten av flokken i hus med sofa og puter.

Avskjedsgave

Woody var en liten tass på fem og et halvt år da han begynte på skolen, og det første året var definitivt ingen suksess. Så vidt man vet var hans eneste frivillige ytringer i timene Skal vi snart leke.
I andre klasse fikk de en fantastisk kontaktlærer, og hun har bidratt sterkt til å få gutten i gang. Hun er streng på den gode måten sier ungene, og forventer at de gjør så godt de kan.
Til høsten får de ny kontaktlærer, og i den anledning har fruen og en quiltemor organisert søm av lappteppe. Alle ungene har sydd minst en lapp, og så har vi montert teppet. Eller altså, fruen er ingen quiltedame så hun slapp unna med å sy knapphullsting rundt bokstavene i navnet og sy til kanten rundt for hånd. Det synes hun er helt passe!

Geologer på tur

Woody har luftet sin mor i dag, og tøyd hennes grenser hva personlig mot angår!

Sist høst var han på en tydeligvis vellykket tur med speidertroppen, og har etter det snakket varmt om en lokal gruve/steinbrudd som absolutt er verdt en gjenvisitt. Fruen har følt at dette er utenfor henens domene, og har satset på at Høvdingen skulle ta affære. Men, i dag har Queenie vært på bondegårdsbesøk og da fruen og Woody satt på kjøkkenet med hver sin del av Aftenposten og tenkte over livet og sånn, kom denne ekspedisjonen opp - igjen. Ifølge Woody var det superenkelt, inn i gruven, bortover en kort gang, klatre litt opp og så ut på en åpen plass. Ok tenkte fruen, vi gjør det.
Lett, my ass, sier vi. Gangen var sikkert 500 meter lang, fuktig og dyster. I enden skimtet man et lys, og da vi kom dit så man den smaleste og bratteste steinsluse som tenkes kan og der hadde Woody tenkt å drasse sin mor opp og ned. Glem det sa fruen.

Det ble isteden steinsamling i selve gangen, og hakking med hammer og meisel utenfor mens fruen drakk kaffe og samlet seg. Man liker ikke mørke, smale ganger hvor det drypper fra taket og det ligger patronhylser på gulvet. Selvsagt er det heller ikke mobildekning når man befinner seg under noe som føltes som hundre tonn med stein, og hvem visste egentlig hvor vi var? Ingen...

Men, juniorgeologen var fornøyd!

Hva griner du for?

Tøffe jenter griner ikke sa vi i ungdommen, plastret gnagsår, glemte kjærlighetssorg og gikk videre. Fruen trodde hun skulle bevare steinansiktet resten av livet, men da Woody var ventende skjedde det et aldri så lite omslag og etter det har fruen skammelig lett for å bli blank i øynene. Høvdingen ble alvorlig bekymret da han ringte henne etter en svangerskapskontroll for å sjekke tilstanden og fikk en hylgrinende frue i røret. Det ble etter hvert kartlagt at det ikke var noe galt hverken med mor eller barn, huset hadde ikke brent hverken opp eller ned og så vidt man visste hadde alle slekter det bra. Derimot satt fruen og strikket og så Silkesvarten på tv.
Ved en annen anledning gikk fruen helt i oppløsning på kjøkkenet da hun hørte DDE synge E6 på radioen. Hun gråt og gråt, og trengte såvisst ikke salte potetvannet den dagen. Da Woody vel og vakkert hadde blitt født mistet E6 sin magiske kraft, og fruen kom seg helskinnet gjennom diverse avspillinger av denne på radio. Helt til en dag, noen år senere da hun igjen gikk i total oppløsning da Bjarne Brøndbo remjet ut over huset Han kjøre eeee sæks den strakaste vein...
Dagen etter ble graviditetstesten kjøpt, og syv måneder etter var man lykkelig tobarnsmor.
Mest sannsynlig vil fruen aldri mer gravidegråte av DDE, men det er rart så mye man kan bli litt snufsete for. I slike situasjoner kan fruen skylde på allergi, feil mascara eller forkjølelse, men det hjelper ikke hvis de søte små er i nærheten. De måler sin mor opp og ned og sier lakonisk - Jeg tror egentlig du griner.

Happy days

Lykkelige dager i Barndommens dal! Fruens morfar døde før fruen ble født, mormor da fruen var tre år. Mormor husker man bruddstykker av; krumkakesteking mens fruen satt på kjøkkenbenken, tv-titting når man egentlig skulle sove, hendene hennes som vifter en skitten hund ut av gangen og andre lykkestunder. Fruens mor ble foreldreløs da hun var i begynnelsen av tredveårene, og man skjønner jo nå at dette må ha vært tungt. Hun var mye alene med oss to jentene, den ene søsteren bodde i København og den andre ved Oslo. Langt fra Barndommens dal. Om somrene var vi mye sammen med Købenkusine og nestenoslofetter. Kusine og storesøster var omtrent jevngamle, så fruen var litt på sidelinja. Dette tok hun igjen for ved å finne på sprell, og organisere utflukter av den ikke-klarerte sorten. Nå er storesøster borte, og kontakten med søskenbarn er kraftig redusert, man har vokst opp og kanskje fra hverandre. Men når slike bilder dukker opp får man lyst til å ta et lite søskenbarntreff på hytta i barndommens dal. Fruen tror hun skal være mer nøye med påkledningen før eventuelle fotoshoot da!

Bare for å nevne det...

Først tenkte fruen å kalle dette innlegget Lykken er her og nå. Men så kom man på at dette kan minne om en reklame for et kulørt ukeblad av den mer lugubre sorten. Likevel, dette er dagens budskap. Lykken er her og nå. Fruen har tilbrakt atten år sammen med Høvdingen, og selv om livet ikke er bare gull og glitter og champagne i solnedgangen, har man det egentlig veldig bra. Høvdingen jobber mye, han er flink og pliktoppfyllende og tar godt vare på oss. Han trenger små pustehull i hverdagen, det vet fruen inderlig vel. Frustrasjonen kan imidlertid boble når man selv gjerne vil ut og svinse også. Man er forøvrig litt sår over at forbasket bronkitt/bihulebetennelse spolerte planlagt tur til Barndommens dal og russe-reunion...
Og selv om fruen ikke er frequent flyer eller har faste turer med gjengen booket i kalenderen, får man jo svingt seg litt.
Og for ordens skyld - vi har, som tidligere nevnt, verdens fineste gutt og verdens fineste jente - det er faktisk veldig hyggelig å være sammen med dem. De vokser opp. Etter hvert er de ikke små og søte lenger, og jaktmarkene vil utvides fra slagghauger og Bakugan-kort til erfaringer de ikke vil dele med sin mor. Fruen gleder seg over alle sorger og gleder og betraktninger de kommer med. Det er lykke! Og når de ikke vil snakke emd oss lenger, kan man jo leve på minnene...

God dialog?

Gutta boyz planlegger tur. De har kaffe og god tid og sola skinner. Fruen sitter inne med to jenter som skal bespises og legges. Inn kommer Høvdingen for påfyll av kaffe, og for å sjekke om man muligens kan overnatte på hytta i Barndommens dal.
Fruen er noe umotivert og svarer følgende:
- Jeg kan ringe. Men først skal jeg få disse til å spise opp, de skal på badet, de skal legge seg og etter det vil jeg gjerne rydde kjøkken, tømme oppvaskmaskin og muligens sette på en klesvask. Kaffe og avis hadde også vært hyggelig. Og forresten, jeg må jobbe litt. Og Woody må også gjennom systemet.
Det interessante svaret på dette er:
- Det går fint, vi sitter bare ute vi!
Og så er det fremdeles noen ihuga forskere som tror på full likestilling...Og forresten frøken Herland - tror du dette er å regne som afrodisia?
PS. Høvdingen er en hederskar, og fruen er ikke et tyende som vandrer kneblet rundt i huset. Isåfall ville ikke dette blitt nedskrevet. Dette er mer et øyeblikksglimt som illustrerer hvor forskjellige man kan være. Selvsagt skal man være klar og tydelig i sin tale og fruen skulle sikkert med fyndig røst delegert oppgaver, men samtidig har man jo fremdeles den kvinnelige holdningen at frivillighet er en kjekk sak.

Fri som fuglen

Høvdingen kjører motorsykkel. Heldigvis er dette en gammel vane, og ikke noe han la seg til da han fylte førti. De søte små har blitt transportert til og fra barnehage og skole, og synes dette er helt topp. Fruen har også sittet på, forrige gang var i mai 2007. Det kan dermed slås fast at
a. Fruen synes ikke dette er mer enn måtelig festlig
b. Høvdingen synes det er hakket festligere å kjøre MC sammen med gutta.
Det gjør han nå. Høvdingen og et par-tre andre er på sin årlige, og etter egen mening særdeles velfortjente, motorsykkel-tur. Livet og lykken er å ha en halvplan og så ta det derifra. Årets plan er omtalt som vestlandet, vi får se - jeg forteller når vi kommer hjem.
Det hender fruen blir mildt oppgitt, det er viktige turer på motorsykkel, det er julebord og hyttetur og så en og annen ørliten jobbtur. Det hender man føler seg som en pensjonat-vertinne av den gretne sorten som øser opp smakløs mat til de sultne hordene, ser dem skyfle i seg maten og stikke før noen har fått sagt oppvask. Det hender fruen vil ut og farte også, bare litt. Uten de søte små vel og merke, for visst skal vi svinge oss i helgen -det er tur til sentrum, bibliotek, kanskje ned til sjøen, kanskje gruver, sikkert handle mat og i hvert fall lufte lystige Laika.
Men, sukk hjerte, bare en time på kafe med kaffe latte og avis...Det hadde vært så deilig! Det aner oss at alternativet blir en iskaffe foran fjernsynet i morgen kveld.

Lommeskjerf

For mange herrens år siden var fruen blakk lærling på venninnetur til Gøteborg. Av alt man ikke kunne kjøpe, var det et lommeskjerf som brant seg sterkest fast i minnet. Det har blitt strikket et par slike, og på bildet ser dere Queenies utgave. Det er i Røros lamull som er lagt dobbelt. Nå venter vi bare på kaldere dager, eller rettere sagt vinterdager. Det er da søren a' meg kaldt nok i dag synes fruen. Her regner det katter og kniver, og Woodys klasseutflukt til badeplassen ble av forståelige og barnevennlige grunner avlyst. Hva med dere, ser dere sola?

PS. det er tynt med bilder herfra. En av årsakene er nevnt tidligere; hund med skarpe tenner og kabler slengt på gulv kan være en dårlig kombinasjon. Det er endelig bevist at slike kabler ikke er standard, så nå venter vi på ny. En annen årsak er at Queenie lånte knipsekameraet i helgen. Det er nå sprengfullt av hva man best kan kalle snapshots, og opprenskning må skje. Inntil videre går det i gamle bilder.

Høy lyd

Fruen hentet Queenie på sfo, og ble stående i lillegangen med to friske fyrer fra 1c. Mest sannsynlig var de ikke oppmerksomme på den voksne bak ryggen, og den laveste slapp en sjokkerende høy rap. Lyden var rett og slett så grov at fruen var fristet til å kontakte guttens mor og be henne ta avkommet med til øre-nese-halsspesialist for å sjekke eventuelle skader på spiserør.
Forståelig nok ble de små ganske rystet da de snudde seg og oppdaget fruen. I slike situasjoner bør man selvsagt bidra med en oppbyggelig kommentar som uten å skremme relativt ukjente små barn også gir dem forståelsen av at slike utslipp er helt uakseptable.
Fruens bidrag i denne situasjonen var: Oi, den var nesten like høy som du.
Man føler i ettertid at situasjonen kunne vært taklet på en mer pedagogisk måte.

Tilbakeblikk, dag tre

I barndommens dal flagger bygda når det er begravelse. Kirken er vanligvis full og hvis det er nær slekt stiller gjerne damene i bunad. Helst Råndastakk, brodert festbunad blir for pyntet. Man bærer lys foran kisten på vei fra kirke til grav og etterpå er det minnesamvær. For fjorten år siden ble storesøster begravet. Det var sol og kald vind da vi fulgte henne fra barndomshjemmet til kirken for siste gang, og fruen trodde aldri hun skulle komme gjennom denne dagen. Det hadde vært lange og tunge dager. Det var ikke noe velsmurt maskineri som bidro til å få storesøster hjem, og dette var før mobiltelefoni, bredbånd og epost, så det ble døgnville telefoner og turer til lensmannskontoret for å sende faxer. Mange detaljer skulle på plass, og en av dem var lettere hysterisk kan man vel si i ettertid. Vi kom plutselig på den amerikanske skikken med intens sminking av lik, og med tanke på at storesøster var prinsipielt usminket var det åpenbart at dette måtte forhindres. Konsulatet ble aktivisert, og man tror de hadde slitt litt med å forklare saken for et velvillig californisk begravelsesbyrå...
Vi hentet storesøster på Fornebu, og fulgte henne hjem. Vi byttet på å sitte i bårebilen, så hun ikke skulle være alene med en begravelsesfyr hun aldri hadde møtt og da vi kom hjem skjønte vi at hun måtte være hjemme de siste dagene. Den opprinnelige planen var at hun skulle være hjemme en natt, og så skulle hun til gravkapellet. Det klarte vi ikke.
Huset var fullt av hvite blomster, og fruen har ikke hatt hvite blomster i sitt hjem etter denne junimåneden. Det går ikke.
Vi kom gjennom denne dagen også, men det har vært mange tunge stunder i dagen, ukene, månedene og årene som har gått. Fruen savner en storesøster, en tante til de søte små og litt avlastning med foreldrene i Barndommens dal. Og i tillegg til savnet oppstår det situasjoner når dødsfall skjer i andre land. Alle rapporter, all informasjon kom på engelsk og fruen måtte sitte med dette og oversette for foreldrene som ikke skjønner engelsk. Og å få en far som har mistet at av sine barn til å forstå at man ikke helt skjønner forskjellen på stone/rock/boulder er ikke lett. Det var dager hvor man ville flykte skrikende tilbake til tigerstaden og bli der resten av livet, men man gjorde ikke det.

En liten en?

Det hender fruen får sånn aldeles gråtkvalt lyst på en liten attpåklatt. Queenie synes dette er en strålende idé, mens husets mannlige befolkning stemmer imot. Det gjør jo fruen også, men de er så søte og nusselige og myke og gode at innimellom hadde det bare vært så veldig veldig veldig koselig. Fruen er inne i en slik fase for tiden, så derfor gjør hun det eneste rette - nemlig å liste opp, svart på hvitt hvorfor dette ikke er en god idé:
1. Svangerskap:
Fruen har hatt lange svangerskap, hun gikk elleve dager over termin med Woody og fjorten dager med Queenie. Det skal ikke festes på papir alt man gjorde for å få ungene ut før de ble modne for konfirmasjon, men blant høydepunktene var hasardiøse bilturer på humpete veier, intens tauhopping, trappevandring og reelle trusler om å søke tilflukt i en stall ( gjett når Woody skulle ut)
2. Reduksjon av det private rom
Man blir veldig offentlig når man er gravid. Ikke slik at man figurerer i den kulørte presse, men alle kan mene noe om mage, vekt, legger, sovestilling, mulig kjønn og mye annet. Og dette avtar ikke etter fødsel.
3. Nattesøvn:
Woody hadde absolutt ikke behov for mer enn åtte timer søvn i døgnet, fordelt på smådupper. Vi tror han var ekstremt nysgjerrig allerede da, og at han var livredd for å gå glipp av noe. Første gang han sov en hel natt turte fruen omtrent ikke sjekke senga hans.
4. Spising:
Queenie nektet å ta til seg annen næring enn morsmelk. Dette førte til totalnekt av flaskefor, og brekninger når hun fikk fast føde i munnen, noe som varte til hun var over åtte måneder. Man kunne føle seg lett innestengt i denne perioden...
5. Plass
Fruen synes det er passe med en unge i hver hånd, og en på hvert kne. Dette går ikke med tre.
6. Eget liv
Jaja, det er superegoistisk, og skal vel knapt nok nevnes men det er ganske så ok når de vokser til og klarer å ordne seg selv også.
7.Kakebaking
Man baker og baker, til avslutninger på skole, i barnehage, bursdager og andre festligheter. Hvis man skal opprettholde dette nivået vil vi trenge ny stekeovn. (Og kanskje en Kitchen Aid)
8. Utstyr
Man har av sitt hjertes godhet fordelt det meste av babyutstyr; litt til venner og litt til vår venn Finn.no. Å anskaffe dette på nytt er uaktuelt. En attpåklatt måtte bodd i lekegrinda!
9. Laika
Lystige Laika ville definitivt tatt sin død av å ikke være minst og søtest lenger. Vi ser for oss grimme sjalusiscener.
10. Det viktigste
Vi har verdens fineste gutt, og verdens fineste jente. Hva slags stakkar skulle kommet slengende etter det?

Kysse - kysse ikke

Woody holder sin sti ren. Her skal det definitivt ikke brukes tid og energi på løse forbindelser i ungdomstiden. Det er imidlertid liten tvil om at han har blitt spurt av betatte småfrøkner i klassen. Fruen synes godt han kan senke forventningene noe, og ha et par -tre korte forhold nå, og ikke satse alt på et kort. Man har ymtet om hvor smart det kan være å ha litt erfaringer før man gifter seg, og at det faktisk er helt ok å ha kysset litt her og der før man innleder livslange forhold. Dette må selvsagt formuleres slik at man selv bevarer en viss verdighet og ikke fremstår som en lettsindig flokse.
Queenie har et noe romsligere syn på dette med kjærligheten. Hun hadde en stormende forelskelse i barnehagen, men betrodde fruen en kveld at hun hadde vært av sted og kysset litt med en annen gutt. Fruen syntes ikke det var noen god idé; en kjæreste om gangen er passe. Dette ble formidlet på en hyggelig og oppbyggelig måte, hvorpå Queenie målte sin gamle og ut-daterte mor opp og ned og kom med sin egen filosofi:
Altså, for det første var ikke W der, så han vet det ikke. Og dessuten så vet jo alle at det faktisk er smart å shoppe litt rundt, ikke sant?
Det kan bli spennende å følge den unge damen gjennom ungdomstiden, det aner oss at det vil bli livlig.

Steiner og diamanter

Woody har i lengre tid vært innstilt på et liv som arkeolog. Dette er delvis inspirert av Indiana Jones, delvis av en voldsom interesse for dinosaurer og delvis av en generell interesse for å kakke og grave og oppspore saker og ting. Han har sett for seg et liv i Italia, med hyppige studieturer rundt omkring. Fruen heier heftig!

For tiden vurderer han geologien, og steiner fyller hjemmet. Samme hvor man ser er det gråstein med islett av diverse glimmer. Han peker og forklarer, søker på nettet og har en imponerende samling. Fruen ser jo at dette kan være lønnsomt. Selv er man ikke så opptatt av å grave fram steiner fra jordens indre, men når de samme steinene kommer i pen innfatning er interessen en helt annen. Tirsdag ettermiddag ble tilbrakt på Naturhistorisk Museum. man brukte to minutter på lille Ida, og betraktelig mye lenger tid på å se på hver en stein de har innhentet. Fruen oppildner sønnen til å gjenkjenne ametyst, topas og rosenkvarts. Kommer han hjem med dette i rike mengder kan det være det samme med etruskiske krukker og kar!

Bildet viser deler av fruens steinsamling, sammen med en av Høvdingens bedre smiskegaver fra Kina og et par parfymer.( og sikkert en lille lodott i bakerste hjørne.)

I dag lurer vi på dette!

Man innrømmer det glatt; det er lett å slå på tv'en. Fruen har tidvis et og annet som skal syes for hånd, og da er det jo hyggelig med litt polert selskap. Problemet er at det på dagtid sendes en del amerikanske såpeserier som ikke er spesielt severdige. Imidlertid har de den fordelen at handlingen er usedvanlig langdryg, og man kan fint hoppe over et par tre måneder uten å egentlig ha gått slipp av så veldig mye. Men, det dukker opp noen spørsmål underveis, og i dag lurer fruen på følgende:
1. Hvorfor blir de aldri eldre? Eller, rettere sagt - hvordan kan barnegenerasjonen vokse opp med lynets hastighet mens foreldrene beholder sin ungdommelige glød, sin forplantningsevne og sin ukuelige tro på kjærligheten i år etter år. Det virker liksom litt rart, lett urealistisk liksom. Nå ja, de blir jo ofte filmet i noe dusere belysning eller i halvprofil, men likevel.
2. Disse menneskene har gjerne kule jobber og bør ha en viss kontaktflate både i jobbsammenheng og sosialt. Hvorfor i all verden bedriver de da en så intens resirkulering av kjærester? Og hvorfor i all verden driver mødre og forelsker seg i døtrenes kjærester/ektemenn. Har de ikke skam i livet?
3. Og til slutt; de dør jo aldri! Eller altså, de dør og etter en høvelig stykke tid gjenoppstår de og da gjerne i ny innpakning. Dette skjer igjen og igjen. Vårt spørsmål er følgende: Dette må jo de involverte i såpeserien også ha oppdaget, så hvorfor i all verden svir de av kronasjer og tårer på svulstige begravelser? De må jo ha erfart at "avdøde" med all sannsynlighet popper opp som troll-i-eske om en stund uansett?
4. Og til slutt - hvorfor i all verden ser man egentlig på dette...

Queenie tenker over livet

Da Queenie var rundt to år snakket hun som en foss, i lange og vettuge setninger. Dette kunne føre til visse leie situasjoner, men sånn i ettertid er det jo ganske morsomt likevel.
Vi to damene satt på velfylt kaffebar en hektisk lørdag, og frøkna følte for å få oppdatert seg på familieforholdene. Med sin klare røst, uten snev av innestemme stilte hun sin mor følgende spørsmål:
Du, han derre Høvdingen.Er han egentlig pappaen min?
Fruen ville hest ta sitt barn under armen og rømme fra åstedet, men skjønte på forventningsfulle blikk fra nabobordet at det var best å følge opp. Man forklarte pent og rolig at jada,jada selvsagt er han det og hvorfor i all verden spør du nå om det da? Og den lille hadde svaret klart:
Det er jo ikke godt å vite, og så tenkte jeg at det er vel ikke sånn dere snakker om kanskje?
Fruen lover dere, i slike situasjoner har man mest lyst til å gå fra bord til bord og flashe giftering, fødselsattest og gjerne vandelsattest. Hun lover også at det er helt grunnløs frykt fra barnets side, og at tanken må ha kommet via en eller annen Disney-inspirasjon.
Like etter klappet Queenie sin mor beroligende på armen og betrodde henne at Vi er bestevenner vi mamma. Vi kan snakke med hverandre om alt.
Den skal hun ihvertfall få høre på konfirmasjonsdagen!

Høvdingen - en handyhunk

Her forleden ringte en nabo på døra, med det mål for øyet å låne en skrutrekker. Høvdingen var bortreist, og fruen tok seg av saken. Hun er godt vant med en nevenyttig mann i huset, og syntes det var helt naturlig å spørre om nabo trengte flatt eller stjerne. Dette resulterte i et uforstyrret blikk, og det ultimate svar Er det så viktig a?
Det må sies at Høvdingen har et assortert utvalg av ting til å skru med, og fruen vet ikke hva en tredjedel er. For noen år tilbake stod en dremel øverst på ønskelisten, og ettersom fruen fryktet at dette var et lureønske googlet hun ordet før hun oppsøkte nærmeste jernvarehandel for å begå innkjøp. Det viste seg å være noe til å pusse med, og fruen returnerte til hjemmet med en de luxe-utgave som tydeligvis er spesiallaget for å lokke naive koner i luksusfellen.

Dagens kulturelle innslag

Korpsspillende barn er slettes ikke dumt. Man får muligheten til å loppe seg heftig to helger i året, og man blir invitert på diverse musikalske arrangement hvor man treffer andre hyggelige og entusiastiske foreldre. Og når øvingen hjemme i tillegg er absolutt minimal er det jo egentlig ikke noe problem i det hele tatt. I kveld har man overvært sommerkonserten. Aspirantene dro til med en tankevekkende variant av We'll be together ( tror vi ) fra Grease, og hovedkorpset må ha kongerikets mest sprudlende dirigent. De startet sin del med en livlig versjon av SexBomb, og så kom slagerne på rekke og rad. Her snakker man Katie Perry, Alexander Rybak og et par moderne innslag fruen aldri hadde hørt om. Og vi som trodde Gammel Jegermarsj fremdeles var alfa og omega...

Oppbevaring

Noen lever i velordnede hjem med brettekanter og systematiserte kjøkkenskap. Man har vært i slike hjem, og vi kan fastslå at vårt hjem ikke er slik. I mangel av gode og varige løsninger tyr fruen til plan B:

Pene bokser! De har opptil flere fordeler; de er dekorative, de er lett tilgjengelige på loppis og i barndommens dal og sist men ikke minst - de har lokk. Fordelen med det siste er ta man kan fylle dem til randen og så smekker man lokket på og nyter synet av ryddige hyller. Helt til man trenger akkurat den knappen, det broderigarnet eller noe helt annet, og så velter man en boks eller to utover arbeidsbordet og mens man gjør det ringer telefonen, en unge kommer hjem og så går man fra kaoset for dagen og får seg heller en real nedtur når man kommer opp neste morgen og skal jobbe.

ME-ME-ME-ME

Fruen har fått en utfordring fra hyggelige Husmorvikaren, og er herved klar for å opplyse om sitt liv og levned:
Hva er du opptatt av for tiden?
Vil gjerne være en god mor, og så prøver jeg å dra i land noen litt spennende prosjekt ved siden av rene syjobber.
Hva har du på deg i dag?
Grå linbukse ( irriterende, se egen post), svart cardigan og lilla genser. Blomstrete tresko og giftering.
Hva skal du spise til middag?
Har spist, innbakt blomkål.
Hva vil du gjerne lære deg?
Hmmm, økonomi... Disponering av tid, litt mer avansert kokking. Hekling!
Hva hører du på akkurat nå?
Lystige Laika som bjeffer i søvne.
Hvordan er ditt favorittvær?
Det følger årstidene, men er veldig glad i klare høstdager med sol og vindstille og man kan ha på kule klær uten å fryse og bruke tette strømpebukser uten å se åreforkalket ut.
Hva er ditt mest utfordrende mål akkurat nå?
I likhet med mange, mange andre - kunne gå bikinisesongen i møte med hevet hode og glatte lår.
Hva synes du om personen som tagget deg?
Hun vil jeg gjerne drikke vin med! Bloggen hennes er full av de gode hverdagene, og jeg kjenner meg godt igjen i mye av det hun beskriver.
Hvis du kunne få et hus, ferdig innredet, hvor som helst i verden - hvor skulle det være?
Italia. Jeg er ganske fleksibel på nærmere kartreferanser, Italia er bra! Ja takk!
Hva vil du gjerne ha akkurat nå?
Akkurat nå - Middelhavet foran meg, Høvdingen ved siden av meg og et glass prosecco lett tilgjengelig. Og en Pucciveske ved de nystelte føttene...
Hva vil du gjerne bli kvitt?
Min kvinnelige evne til å pådra meg dårlig samvittighet og ekstraarbeid. Mer realistisk - noen kilo her og der.
Hvis du kunne dra hvor som helst i verden den neste timen, hvor ville du dra?
Italia
Hvilket språk vil du lære?
Italiensk, og latin. Jobber med saken.
Hva ser du etter i en venn?
Humor, felles interesser. Tid til å treffes, evnen til å ta kontakt og unne hverandre fremgang.
Hvem vil du gjerne møte?
Anna Piaggi - italiensk motedame som fremstår som rav, ruskende gal. Den amerikanske forfatteren Anne Tyler, som skriver fantastisk om vanlige mennesker som viser seg å være særdels uvanlige i sin alminnelighet. Og hvis man kan fortsette på øverste, høyglanspolerte hylle - David Letterman.
Hva slags musikk liker du?
Ømt punkt...Er fremdeles svak for dr.Hook, spiller Kizz og Queen i bilen. Ellers hører jeg på det meste, men trekker linja ved jazz og hardingfele.
Hva er favorittplagget i garderoben din?
En femtitallsdrakt fra loppis, mors brudekjole i rød ull, nikkersen fra ungdomstiden og en syrinfarget kjole fra Edel Design i tynn ull som passer til omtrent alt.
Hva er drømmejobben?
Åhhh, skrive og formidle fagkunnskap og -stolthet. Spaltist i blad på si'. Kunne forme jobben rundt hjemmet, reise og oppleve med Høvdingen og de søte små og bruke det i jobbsammenheng. Trenger du en partiløs assistent, Trond Giske?
Har du noen favorittmodeller?
Er vel ikke helt oppdatert her, men hadde sansen for Sophie Dahl da hun hadde former og fasong.
Hvis du hadde 1000 kroner nå, hva ville du brukt dem på?
Sko, sko,sko. Trenger svarte sandaler med passe helhøyde, rund tå og fleksible reimer.
Beskriv stilen din?
Variabel. Kan fremstå som polert bimbo på gode dager, men ettersom mye av arbeidsdagen tilbringes innestengt på loftet blir stilen deretter. Går sjelden i bukse, og tviler på at beinbygningen min er konstruert med tanke på olabukser.
Hva var det siste motebladet du leste?
Amerikanske Vogue ( fra februar), ligger på do.
Den siste cd-en du kjøpte?
Sikkert noe til de søte små. Åhja, Mamma Mia soundtracket. Ifjor...
Hva hørte du på da du ble tagget?
Lystige Laika tyggende i gangen. Herregud, har glemt å sjekke hva det var...
Hva vil du akkurat nå?
Sjekke hva lystige Laika tygde på, sy knapphull, og sende utfordringen videre, til:
MiaiMyra, Ragna og Sulvis.

Man bare spør!

I rekken av livsviktige spørsmål har vi i dag kommet til dette:
Når skal man bli voksen og forstandig nok til å ha følgende i bakhodet når man er ute og lufter visa-kortet: Lin utvider seg. Kjøper man en bukse i lin bør det tas høyde for dette slik at man velger den som sitter som et pølseskinn. Hvis man derimot gjør som fruen og velger den som er mest behagelig i kjøpsøyeblikket, vil man ved senere anledninger finne seg selv med et fast grep i bukselinningen og lett sig i bakbuksene. Ulekkert!

Være seg selv

Man vil så gjerne være en god mor og ha lykkelige harmoniske barn som svømmer i venner og kule aktiviteter. Man vil så gjerne ha barn som blir nedringt av klassekamerater og invitert med på alskens heftige saker. Man vil så gjerne ha barn som kommer styrtende hjem med tre-fire kompiser i helene, spiser to skiver og forsvinner med et "sees". Og så får man jo ikke det da...
Man får en rolig fyr som leser om amerikanske presidenter, bygger lego og tenker på fossil og geologi og som ikke synes det er stas å hoppe på sykkel eller å ligge bak en busk og kikke på solbadende jenter. Fruen har brukt masse tid og energi på å sosialisere Woody, få ham til å svinge seg litt rundt og ta av sted. Og så blir det litt heftige diskusjoner og man synes kanskje ikke at sønnen i huset tar all verdens initiativ på å vinne venner. Mor engster seg for sønnen og ser en ensom ulv søke mot fjellviddene, omtrent som Peer Gynt. Men så en dag, som lyn fra klar himmel innså fruen at dette er jo egentlig helt ok. Hvorfor i all verden skal vi bruke tid på å forandre en fullstendig oppegående gutt med egne interesser og presse ham inn i en form han ikke ønsker? Som den reneste Jesper Juul satte hun seg ned med sønnen og betrodde ham dette, og sa at hun nå vil slutte å presse ham til å omgås andre gutter bare fordi de går i samme klasse. Man kan trygt si at gutten lyste opp, og som han selv sa det: Det var jammen på tide. Du skjønner at det å gå på skolen er jo en jobb, bortsett fra at vi ikke får penger da, og det er jo ikke alltid man vil være sammen med de man jobber sammen med heller.
Hmmm, lurer på hvor mye han husker fra en viss sykemeldingsperiode noen år tilbake...

Lage og klage

Aller først ; det vil komme nye bilder av håndarbeidsprosjekter etterhvert. Man må bare skaffe ny kabel til nedlasting av bilder, ettersom lystige Laika har gjort ubotelig skade på den vi har hatt. Queenie har satt inn nådestøtet på å få jakka ferdig, fruen har sitt eget strikkeprosjekt, de søte elevene man underviser har inspirert til smock-sying og så jobbes det litt med et lappeteppe. Fruen er ingen rev innen quilteverdenen, dette er noe hun stort sett holder seg unna. Man kan forstå nytten i lappesøm i gamle dager, når man måtte sy om og alt skulle taes vare på. Men ehh, altså, å kjøpe nye stoff, klippe opp i småbiter og sy sammen igjen. Vi vet ikke helt. Samtidig - ære være alle som faktisk gjør noe med hendene sine og fruen ser jo at mye av det blir riktig lekkert. Nevnte teppeprosjekt er avskjedsgave til en godt likt frøken ( kontaktlærer), og alle i klassen har sydd minst en søm. To mødre gjør resten, og fruen har nå sydd knapphullsting rundt lærerens navn. Man er glad hun ikke heter Maria Victoria Aktualia Antoinetta... Det er også en mannsbunad som burde vært ferdig for noen dager siden, men panikken har ennå ikke oppstått.

Tilbakeblikk, dag 2

Atter en vakker dag i barndommens dal. Fruen og Høvdingen skal tilbake til Tigerstaden, og velger den lange veien hjem for å se flomstore elver og vann. Vi kjører forbi fjellstua der vi traff hverandre og der vi skal gifte oss om ti uker. Vi er lykkelige. Utpå ettermiddagen kommer vi til den varme lille vaktmesterleiligheten og Høvdingen begynner å rydde bakgård. Fruen drasser bagasje fire etasjer opp og ser en blinkende telefonsvarer. Det er mor som vil at fruen skal ringe hjem. Fruen setter seg på kanten av senga og ringer. Hun har på seg rød t-skjorte, svart kjole og svarte sko. Disse klærne skal hun aldri gå med igjen. Mor forteller at storesøster er død og at vi må komme hjem. Fruen åpner vinduet og prøver å rope på Høvdingen men oppdager at stemmen er helt borte. Hun går på do og kaster opp, og sitter i stua til Høvdingen kommer opp.
Vi kjører rett tilbake til barndommens dal, samme vei vi kjørte noen timer tidligere. Det eneste fruen klarer å tenke på er at hun snart skal sitte sammen med mammaen og pappaen sin og være et lite barn, og at de skal ordne opp i alt som skjer.
Når vi kommer til barndommens dal står presten ved porten. I stua sitter mammaen og pappaen og når fruen går inn til dem skjønner hun at nå er barndommen over. Det sitter to mennesker der og venter på trøst. Trøst hun skal gi dem.

Slik var det, for meg for fjorten år siden. Jeg kan fremdeles gjenfortelle nesten alle detaljer fra disse dagene. Det var vondt og trist og meningsløst. Det var også en veldig bratt overgang til voksenlivet. Og ja, jeg var 25 år, men direkte voksen og ansvarlig hadde jeg ikke blitt ennå.

tilbakeblikk

For fjorten år siden var det to søstre. Lillesøster var hjemme i barndommens dal og planla bryllup. Storesøster var nesten ferdig med studieåret i USA og hadde reist rundt med tog der i to uker. På denne vakre junidagen skulle storesøster bort fra storbyer og museer og oppleve en av de vakreste nasjonalparkene i USA, Yosemite. Hun stod tidlig opp, pakket tursekk med kamera, klesskift og niste. Lillesøster sov lenge, og i anledning storflommen som raserte dalen skulle hun og Høvdingen på tur og beskue vannmassene. De kjørte av sted, men etter en kilometer kom de på at far i huset nok også ville se vannmasser så bilen ble snudd og far som akkurat hadde blitt pensjonist ble hentet. Mor i huset ble hjemme og stelte hage og tenkte bryllup. Vi hadde en fin tur, kom hjem og spiste middag og så tegnet fruen 44 bryllupsinvitasjoner. Det var en fin dag, vi snakket om storesøster som skulle komme hjem og som nok ville mene både det ene og det andre om meny, bordplassering og blomster. Fruen skrev 44 bryllupsinvitasjoner og solen skinte.
Samtidig skinte solen i Yosemite, på storesøster som var på fjelltur, men det visste vi ikke. Hadde vi visst at hun var i fjellet akkurat denne dagen ville vi vært fornøyde med det. Det er ikke lett for foreldre å slappe av når et av barna toger rundt i USA alene, det er mye å engste seg for. Mye kan skje i store byer, fjellet derimot er ikke farlig. Fjellet vokste vi opp med, og vi visste hvor vi skulle gå, hvor det var løsstein og hvor viktig det er å hvile og tenke seg om.
Den siste invitasjonen skulle bli ekstra fin. Den skulle storesøster få. Men hver gang lillesøster begynte på den invitasjonen, begynte fyllepennen å lekke. På tredje forsøk ga hun nesten opp, det ble en stort blekkflekk ved siden av navnet til storesøster. Vi ble enige om å lage en ny neste dag, og så gikk vi til sengs. Det hadde vært en fin dag, og snart skulle storesøster komme hjem. Men mens invitasjonene ble skrevet og livet var godt i barndommens dal, skjedde en meningsløs ulykke i denne vakre amerikanske nasjonalparken. Vi vet nesten hva som skjedde, men ikke helt. Det er ikke alltid vitner til de store tragediene i livet. Storesøster falt, hun slo hodet og selv om hun ble funnet i løpet av veldig kort tid og redningsmannskap ble tilkalt var livet hennes over. Og mens solen gikk ned over to nasjonalparker, en norsk og en amerikansk, sovnet en storesøster inn for alltid og en lillesøster sovnet for natten uten å vite at det skulle bli henne siste natt som lillesøster.

Halvblodsprinsen

Den brystsvake sliter med arbeidslyst og motivasjon. Selv om man føler seg bedre, er fremdeles dagene lange og hodet tungt. Det spøker for gymnas-jubileet til helgen. Bittert når valget er kuttet ned til tre kjoler og fire par sko, men det er muligens ikke lurt å kjøre bil i fem timer når man mest av alt vil sove, sove, sove?

Det mest vettuge fruen bedrev i går, var å bestille billetter til premièren på Halvblodsprinsen.

Denne filmen har Woody og fruen ventet på både lenge og vel, og 15.juli kommer den omsider til Norge. Nå satser vi på at værgudene er med oss og mot Voldemort og at utendørsvisningen på Akershus festning blir helt - magisk!

Aldri så galt...

Fruen føler seg som en brystsvak kvinne fra Victoriatiden her hun ligger bak bølgende gardiner og hoster hult. For å holde stilen burde man jo hatt en liten broderiramme liggende ved siden av sengen, helst med små, små petit point-sting tett i tett. Det får vi ta neste gang, nå er det Revolutionary Road og strikkeprosjekt nummer to fra København som ligger på nattbordet. Fruen synes det er helt meningsløst å strikke for og bakstykke hver for seg og sy sammen etterpå, så her kryper det oppover med merketråder og inn- og uttagninger. Chenillegarn er heller ikke favoritten, så det gjelder å strikke på før man blir altfor lei...