Tilbakeblikk, dag 2

Atter en vakker dag i barndommens dal. Fruen og Høvdingen skal tilbake til Tigerstaden, og velger den lange veien hjem for å se flomstore elver og vann. Vi kjører forbi fjellstua der vi traff hverandre og der vi skal gifte oss om ti uker. Vi er lykkelige. Utpå ettermiddagen kommer vi til den varme lille vaktmesterleiligheten og Høvdingen begynner å rydde bakgård. Fruen drasser bagasje fire etasjer opp og ser en blinkende telefonsvarer. Det er mor som vil at fruen skal ringe hjem. Fruen setter seg på kanten av senga og ringer. Hun har på seg rød t-skjorte, svart kjole og svarte sko. Disse klærne skal hun aldri gå med igjen. Mor forteller at storesøster er død og at vi må komme hjem. Fruen åpner vinduet og prøver å rope på Høvdingen men oppdager at stemmen er helt borte. Hun går på do og kaster opp, og sitter i stua til Høvdingen kommer opp.
Vi kjører rett tilbake til barndommens dal, samme vei vi kjørte noen timer tidligere. Det eneste fruen klarer å tenke på er at hun snart skal sitte sammen med mammaen og pappaen sin og være et lite barn, og at de skal ordne opp i alt som skjer.
Når vi kommer til barndommens dal står presten ved porten. I stua sitter mammaen og pappaen og når fruen går inn til dem skjønner hun at nå er barndommen over. Det sitter to mennesker der og venter på trøst. Trøst hun skal gi dem.

Slik var det, for meg for fjorten år siden. Jeg kan fremdeles gjenfortelle nesten alle detaljer fra disse dagene. Det var vondt og trist og meningsløst. Det var også en veldig bratt overgang til voksenlivet. Og ja, jeg var 25 år, men direkte voksen og ansvarlig hadde jeg ikke blitt ennå.