Det obligatoriske stoppet foran Fontana di Trevi, det like obligatoriske ploppet av mynt som møter vann mens man ønsker seg tilbake til Roma, det minst like obligatoriske klikketiklikk-et av kameraer som går av hvert minutt...Alt dette var planlagt, vi skulle gå forbi først og så komme tilbake senere på kvelden.
Vi skulle se vannkaskadene i flomlys og ta fjollete selfies mens vi kastet mynter.
Nå viste det seg at eventuell myntkasting ville gått utover håndverkernes sikkerhet, så vi satser på andre måter å komme tilbake til Roma på.
Jeg vil benytte meg av muligheten til å fremsnakke eget avkom. Det har vært perioder hvor gleden over å bli drasset med for å se på forfalne steinhauger ikke har vært overveldende. Det har vært perioder hvor mors hyggelige innspill om å se malerier på en vegg ikke har blitt møtt med jubel og vilje til å skumlese kunsthistorie.
men i år:
Colosseum - ja, selvsagt må vi dit
Palatinerhøyden og Foro Romano - ja, det har vi/jeg hørt om.
Capitolini - oj, kan vi se statuen av Romulus og Remus? Stilig!
Katakomber - tør du det da mamma, det vil jeg jammen se. ( ikke helt fornøyd med vinklingen der )
Vatikanet - ja til det sixtinske kapell og Peterskirken, nei til tur opp i kuppel ( der hadde jeg meldt meg ut uansett - det er langt ned).
Og ellers; gå og se, stoppe ved en fontene, på en piazza, reflektere over et navn eller en dato.
Spise en is, drikke litt vann.
Vi har helt siden barna var små og satt i vogn dratt de med på det vi selv har lyst til å se. Vi har ikke alltid kunnet bruke like lang tid som vi kunne gjort uten barn. Men vi har sett mye og de har blitt vant til at storbyferier ikke er shopping og kafeer ( hele tiden).
Noen legger storbyferier og museumsbesøk på is til barna er store nok til å ha glede av det de ser. Mitt tips er å se det dere selv har glede av å se og å formidle dette til barna. Og tro meg - en treåring i vogn kan være lettere å glede enn en trettenåring som er mer interessert i wifi enn i veni,vidi,vici.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar