bunad - klær og kultur

Hvorfor, når alle andre kleskutymer er borte, holder nordmenn så hardt på hvordan bunaden skal brukes? Spørsmålet kom fra en kvinne som ikke helt skjønner hvorfor vi i et land hvor joggesko til dress er sosialt akseptert, får heftige debatter om blomstrete skjorter til en bunad. I år som i fjor vil valget av bunadskjorte prege deler av media og for mange kan det fremstå som en komplett labyrint hvor jungellovene gjelder. For hvorfor er mønstrete skjorte innafor i et dalføre mens det er helt ut i at annet? Og har det noe å si om vi blander draktdeler fra ulike områder?

For å forstå mer av hvordan det er slik og hvorfor det ikke finnes en felles regel for alle bunadene, bør vi se på opphavet til de omtrent 450 bunadene vi har i Norge i dag. For ja, så mange bunader har vi. Noen er lett gjenkjennelige, andre er ukjente for store deler av den norske befolkning. 

Noen bunader er videreførte folkedrakter, altså klær folk flest gikk med i Norge i første halvdel av forrige århundre. Disse bunadene har blitt brukt i lengre tid  og rakk dermed å utvikle seg. Derfor finnes det mange variasjoner innen tilbehør som forklær, skjorter, sølv og også materialvalg i selve bunadene.   Andre bunader er utarbeidet av enkeltpersoner, bunadnemnder eller butikker som har hatt et genuint ønske om å etablere en bunad for sitt lokalmiljø. Disse bunadene har færre valgmuligheter. Mellom disse ytterpunktene har vi bunader med ulikt historisk opphav og bunadene kan deles inn i fem kategorier som forteller mer om dette (https://snl.no/bunadskategoriar). 

Dette skiftende historiske opphavet er noe av det som gjør bunadbruken levende, spennende, og til en historietime i seg selv. Men det kan også være forvirrende, for hvorfor er alt tilsynelatende greit til en bunad mens det er helt fullstendig ugreit til en annen bunad som har tilknytning til samme område? Da er vi tilbake til hvordan bruken har vært og vi kan bruke råndastakken og festbunad fra Gudbrandsdalen som eksempel. Da førstnevnte var hverdagsantrekk i bygdene i Ottadalen ble den sydd i ulike stoff og det ble brukt forskjellige forklær og skjorter. Det ene skillet er hverdag og fest. Blåskjorte til hverdags og hvit skjorte til høytid. I tillegg forandret forklærne seg over tid, og vi finner blomstrete ullforklær, vevde stripete forklær, forklær med hardangersøm og broderte forklær med blomstermotiv i jugendstil. Stoffene ble fremstilt lokalt, av forskjellige veversker og med mange varianter i striper og ruter. Festbunaden derimot ble skapt på 1920-tallet, i datidens ånd og idé om hvordan en bunad skulle se ut. Det ble brukt samme farge på stakk, liv, lue og veske, med ullbroderi på alle deler. Det ble utarbeidet en hvit skjorte til, og vipps hadde Gudbrandsdalen en brodert bunad.

Som tidligere skrevet er bunadene basert på ulikt historisk materiale. Men vel så viktig er det at bunadene er basert på en enorm dugnadsinnsats. Da arbeidet med  å skape en nordlandsbunad for kvinner fantes det ingen klippemønster. Og broderiene som denne bunaden er basert på, og som befinner seg i Vefsn, er på ingen måte en komplett bunad. Majoriteten av de broderte bunadene er skapt på samme måte. De er basert på motiver som har vært tilgjengelige i lokalmiljøet. Fasong på plaggene har enten opphav i lokale plagg eller kan ha livkjolefasongen fra Gudbrandsdalen. Eksempel her er Lierbunaden som ble lansert på 1970-tallet. Selv om Lier har lange tradisjoner som fruktbygd var det ingen som gikk i klær med broderte epleblomster hverken på Tranby eller i Lierbyen før bunaden kom på markedet. Alle disse bunadene er resultatet av møysommelige prosesser, og bunad har alltid skapt debatt. Likevel er det klart at jobben som har blitt utført av nemnder, private ildsjeler og forhandlere har vært viktig. 

Dette arbeidet ble hverken patentert eller mønsterbeskyttet.  Med tanke på at bunaden er rundt hundre år, får vi leve godt med at både stoff og garn har endret kvalitet opp gjennom tiårene - men at bunadens grunnform er uendret. Men til tross for manglende copyright-stempel er det noen som har utarbeidet bunadene. Noen har bestemt hva motivene skal være og hvor de skal plasseres. Noen har tegnet ut mønster, farget garn, brodert prøvelapper, endret stingretning og brodert nye prøvelapper. Noen har tatt seg tid til å utføre denne jobben, uten særlig økonomisk gevinst, rungende takketaler eller annen påskjønnelse. 

Denne jobben er så viktig og verdifull at mange av oss som jobber med bunad ikke renner over av begeistring når noen friskt og freidig piffer i vei med nyvinninger og snakker om bunadtrender. 

Å bruke en bunad skal være glede. Det skal være noe du ser fram til, og noe du finner anledninger til. Det skal ikke være forbundet med bekymring eller provokasjon, og det er opp til den enkelte hva de vil vise gjennom bunaden sin. Det kan likevel oppfordres til å sette seg inn i historien bak din egen bunad og vurdere hvordan den skal brukes