Hvem eier bunadene våre?

For noen dager siden fikk jeg en forespørsel på facebook; om jeg visste hvordan man får tak i mønster til bunad. Vedkommende hadde stoff, men trengte nå selve mønsteret, og lurte på om jeg visste noe om veien videre.

Jeg kunne jo ikke gjøre stort annet enn å si som sant er at det sjelden selges rene klippemønster til bunader og i de tilfeller hvor slike mønster selges  er det som en del av en komplett materialpakke. Mitt beste råd er å ta kontakt med forhandler av den aktuelle bunaden. 

Svaret kom prompte - hvorfor noen skal sitte på slike mønster som tilhører allmennheten, og hvordan skal folket ta bunadene tilbake. Og ja, det kan man jo spørre om...og her skal jeg prøve å gi et svar:

I dag har vi omtrent 400 ulike bunader i Norge, hver og en med sin egen historie og sine egne tradisjoner. Noen er direkte kopier av tidligere tiders hverdagsklær, andre har et mer fantasifullt opphav. Det kan være vanskelig å se noen fellestrekk, men en ting har alle felles - det at de finnes kan vi takke noen ildsjeler for. Noen har jobbet gratis, andre har hatt dette som lønnet arbeid. Men uansett, noen har gjort jobben og fortjener honnør for timene de har lagt ned.

Ingen av de bunadene vi brukes i dag er basert på snittmønster som ble solgt, eller sirkulerte fritt,i en eller flere daler for 150 år siden. For det første fordi det ikke fantes snittmønster, det som skulle klippes ble stort sett klippet av skreddere. I de tilfeller hvor slike plagg har dannet grunnlag for dagens bunad har kanskje mange like plagg blitt sammenlignet og et ( eller et par ) er valgt som utgangspunkt. Dette plagget igjen er målt og snittet tilpasset dagens kropper ettersom vi jevnt over er litt høyere nå enn for noen generasjoner siden. Stoff skal velges, stakkelengder og antall hekter skal kvalitetssikres basert på kunnskap om tidligere tiders tradisjoner. Dette tar tid, og all denne informasjonen må samles inn ettersom det ikke finnes en egen lærebok eller en oppskrift.

For det andre så har mange bunader en mer allsidig bakgrunn som gjør at de faktisk ikke kan defineres som allemannseie som enkelte pengegriske aktører har tusket til seg.  Her har man kanskje latt seg inspirere av en rosemaling, en brodert lue eller et importert silkebånd. Kort sagt, utgangspunktet er variabelt, og resultatet vil gjenspeile både tiden hvor bunaden ble konstruert, tilgjengelighet på materialer og formgiverens smak. 

Noen bunader er utarbeidet av enkeltpersoner med et sterkt engasjement, stor kunnskap og imponerende vilje til å bruke mange timer på arbeidet med å fremstille en komplett bunad. Her snakker vi om fordypning i eldre materiale, utarbeidelse av broderiplansjer til bunad og skjorte, utvikling av prototyper for bunad, skjorte, sølv og annet tilbehør.

Andre bunader er utarbeidet på samme måte, men av en nemnd bestående av flere fagfolk. Selv om disse nemndene ikke får det samme personlige eierskapet til bunaden som en privatperson vil de også føle ansvar for arbeidet de har lagt ned, de vil etterstrebe å bevare bunadens utseende gjennom å opprettholde retningslinjer for søm og utforming, de vil ivareta materialkunnskap og aktivt søke å finne nye forhandlere hvis en eller flere produsenter legger ned virksomheten. 

Det er lett å tenke at det vi i dag kaller bunader er rene kopier av tidligere generasjoners klær, enten hverdagsantrekk eller høytidsklær, men det stemmer ikke. Det ligger arbeid bak, og mye av dette arbeidet pågår fremdeles i form av kvalitetssikring. Dette er en viktig prosess, for noen må vite hvilke veverier som kan fremstille stoff, hvor man får riktig renningsgarn, broderitråd og fargekoder. Noen må vite hvem som kan kontaktes når den ene leverandøren legger ned, og oppmuntre eksisterende leverandører til å utvide sitt varesortiment, Alt dette tar tid og krever stor kunnskap om en omskiftende bransje og det medfører at vi trenger mennesker som ivaretar bunadens utseende.

Her finner du tre detaljbilder av bunader fra Gudbrandsdalen:

Kvinnebunad fra Gudbrandsdalen, utarbeidet av Den Norske Husflidsforening i Oslo på begynnelsen av femtitallet. Basert på stakk tilhørende Norsk Folkemuseum. Stakkestoffet er annerledes, broderiene avviker noen fra originalen. 

Gudbrandsdalen festbunad utarbeidet av Aksel Valdemar Johannesen og kona Anna i 1922. 

Grønt liv, blå stakk med silkebord nederst. Broderiene er inspirert av samme stakk på Folkemuseet.

Aksel Valdemar og Anna etablerte Heimen Teiknestove i Oslo, som ble overtatt av Hulda Garborg og som dannet utgangspunkt for Heimen som i dag forhandler denne bunaden.

Gudbrandsdalen festbunad slik den er mest vanlig i dag, på svart eller blå ull, samme stoffkvalitet i stakk og liv. Denne er en videreføring av bunaden på forrige bilde og tilpasset motebildet på slutten av tyvetallet hvor samme farge i hele bunaden ble ansett som det beste alternativet. Denne modellen forhandles av Heimen i Oslo og Husfliden Lillehammer. 

Ingen av disse tre bunadene hadde eksistert i dag hvis ikke noen hadde

- levert inn et gammelt plagg til museet

- stelt plagget og stilt det ut

- tatt turen til museet, sett plagget og ønskes å bruke det som utgangspunkt

- lagt ned tid og penger i det vi i dag kaller produktutvikling

- markedsført det ferdige produktet

- ivaretatt arbeidet med å bevare bunadens utseende ved å finne nye leverandører

- laget nye plansjer når de gamle blir utslitt

- oppdatert sømforklaringer

Dette er et eksempel ( eller rettere sagt et tredelt eksempel) og som dere ser er det mer enn en eprson involvert i denne prosessen. Jeg er ganske sikker på at ingen av disse bunadene ville hatt dette utseendet hvis det var mulig for alle interesserte å tegne på selv, velge farger og skaffe materialer og jeg er ganske sikker på at bunadene ville endt mer som private plagg og mindre som plagg med en bestemt tilhørighet.

Selvsagt heier jeg på deling og samarbeid, men jeg synes også at de som legger ned tid og omtanke i  arbeidet sitt bør få noe igjen for det.