The most wonderful time

Åh, jeg bare elsker april og mai altså! Elsker, elsker, elsker!
Dørklokka som ringer, ukjente mennesker inn i huset nesten hver dag...Jeg mener det, seriøst, kan det bli bedre?

For midt i det hele finner du meg, den lille tornadoen, som løper fra sofarygg til gang med munter bjeffing. Jeg, som hopper og pruster og uler når matmor åpner døra. Jeg som får koooos og roooos og fine komplimenter fordi jeg er såååå fin og akkurat passe stor og flink til å passe på mor.
Men etterpå, når jeg har fått kos&ros og matmor sier det er nok, da tasser jeg pent ut i stua. Da har jeg gjort mitt. Da kan jeg slappe av i sola.

Og dere, jeg er litt omtenksom altså. Hvis det kommer folk som ikke liker hunder ( tro meg, vi ser det i løpet av et bittelite blunk) så holder jeg meg litt unna.

xoxo,  Laika

PS. Jeg overlater labbaturet til matmor, hun har visst også noe på hjertet ( tenkte jeg det ikke ).

Matmor: Jeg har vokst opp med hund, men jeg har også vokst opp i en familie hvor ikke alle er udelt begeistret for hunder. Det å ikke slippe villdyret rett i fletta på alle besøkende er derfor en selvfølge for meg. Jeg vet at selv om vi som eiere synes den lille lystige er verdens søteste og fullstendig uimotståelig så vet jeg at det finnes mennesker som ikke liker hunder og ser på selv den tammeste terrier som en potensiell drapsmaskin.
Derfor holder jeg henne alltid når jeg åpner, og jeg lar henne ikke hoppe når folk skal bøye seg for å ta av sko. Jeg sender henne inn i stua når hun har hilst, og systua er forbudt område ( når det er kunder  der).
Laika har blitt en trygg og sosial hund, hun bjeffer til folk er inne i gangen og derfra er det greit.
Men det vet jo ikke de som står på utsiden av døra og hører en ellevill bjeffing, kombinert med hopping, krafsing og uling. For alt jeg vet , jeg har jo aldri stått der, kan de jo tro at beistet ikke er tamt i det hele tatt.