Knapphull og kveldskos?

 

bilder fra Kreativ sommeruke for barn, i regi av Asker Husflidslag. En fin og nøytral arna for barn som vil liker å bruke hendene

 "Hei, kan du ikke skrive litt om foreldrenes ansvar for å lære barna håndarbeid? Vi lærte det grunnleggende hjemme, og så ble det litt mer utover det på skolen. Er du ikke enig i at hovedansvaret for opplæring i håndarbeid ligger i hjemmet?".

Jeg kan svare ja. Jeg kan svare nei. Jeg vet faktisk ikke hva som er det perfekte  svar på dette.

Jeg er enig i at vi foreldre bør gi våre barn en viss forståelse for hva man bruker nål og tråd til, hvordan man bruker en drill og hvordan man starter gressklipperen. Men jeg er ikke så sikker på om vi skal sitte med hovedansvaret. Jeg er faktisk ikke helt overbevist om at dynamikken som kan oppstå mellom foreldre og barn i opplæringsituasjoner gjør underverker for hælfelling og  tilnærming til korssting.
For å gjøre det enkelt skal jeg argumentere både for og imot, og så kan vi se hva jeg lander på:

Argumenter for håndarbeidsopplæring i hjemmet:
1. Færre fag i skolen. Dermed kan det brukes mer tid på undervisning i lesing, matematikk eller gym.
2. Oversiktlig gruppe. Full klasse, noen&tjue elever, noen&tjue sakser, dobbelt så mange strikkepinner. Håndarbeidstimer kan være en prøvelse for lærer og elev. Selvsagt er det enkelre i sofakroken hjemme, med foreldre eller besteforeldre som tålmodig formidler.
3. Muligheten til å bestemme prosjekt og materialer selv. Dette er veldig viktig. Motivasjonen i å lage noe du faktisk synes er fint er synlig. Fint garn du har valgt selv er morsommere enn det du får ( og som det kanskje ikke er nok av ) på skolen.

Ok, der har vi tre punkter. Skal vi se hvordan det er med argumentene for at håndarbeidsopplæringen foregår på skolen:

1. Felles opplæring for alle. Alle i klassen går gjennom de samme oppgavene/kompetansemålene samtidig og kunnskapsnivået blir lettere å måle. Dette er en fordel ved karaktersetting.
2. Vi bevarer oppfatningen av at dette er et fag. Håndarbeid kan føre til en nyttig utdannelse, det er ikke bare hobbyvirksomhet hver tredje helg eller som juleverksted.
3. Avbrekk fra en teoretisk hverdag. Det er mye skriving og synsing om at barn bør ha en viss mengde fysisk aktivitet hver dag. Og ja, det bør de. Det er også fint for små ( og store ) å bruke litt tid hver dag på å tenke og jobbe med noe som krever en annen tankegang enn det de vanligvis beskjeftiger seg med.

Sånn ja, da har vi tre punkt for og tre punkt mot. Hittil vil jeg si at vektskåla er i god balanse.

Da går vi over til neste del. Nemlig dette med at før i tiden lærte vi det grunnleggende hjemme.

Jeg kan ikke huske at min mor bevisst gikk inn for å lære oss hverken å sette feste mønster på stoff, klippe jevnt, legge opp til strikketøy eller å sy i glidelåser. Jeg kan heller ikke huske at jeg noensinne var med faren min og kjøpte planker for å lære hvordan man velger riktig kvalitet. Jeg var med fordi det luktet godt på saga og fordi det alltids er fint å være med på tur ( og så hendte det vi fikk is på butikken på vei hjem). Det var ingen bevisst læring, men jeg lærte ved å observere og ved å ha redskap og materialer tilgjengelig. Vi, og mange av mine jevnaldrende, hadde foreldre som selv hadde lært å bruke hammer og sag, strikkepinner og symaskin, og som brukte disse redskapene for å spe på økonomien, oppveie for et dyrt og labert utvalg av kjøpeklær og et generelt dårligere utvalg av varer og tjenester man kunne kjøpe.
Mange av mødrene var hjemme, en god del av fedrene var gårdbrukere og relativt nevenyttige. Dette medførte at vi vokste opp i et samfunn hvor mange ( eller de aller fleste slik jeg husker det) var ganske selvhjulpne.
Antakelig var dette ganske vanlig blant oss som vokste opp på syttitallet. Men samtidig slapp vi litt lettere unna enn foreldrene våre som ofte måtte hjelpe mer til hjemme. Og da mener jeg hjelpe til som i jobbe, ikke som i sitte stille og ikke gå i veien.   Da min far var barn kardet han ull, mens søstrene tok seg av spinningen. Det kan godt hende dette var hyggelig, men det var mest av alt nødvendig arbeid for å få garn til strikking. Han hugget ved fra han var ganske liten, og har bevart en god sving med øksa.  Jeg tror ikke bestemor og bestefar hadde en pedagogisk tilnærming til dette. Jeg tror de lærte opp ungene fortløpende, de selveller de eldste barna lærte de yngste for å kunne hjelpe til hjemme.
 Slik fikk vi det som kalles handlingsbåren kunnskap, lærdom i naturlige omgivelser.

I dag er de aller fleste foreldre utearbeidende, og håndarbeidet er ikke lenger en naturlig del av arbeidsdagen. Slik mister vi voksne den daglige kontakten med og kunnskapen om håndarbeid. Det er dessverre ikke slik at alt vi lærte på skolen sitter som spikret i minnet. Vi glemmer både tyske verb og tråkling, vi husker ikke at vi for tredve -førti år siden lærte å høvle og hamre i en viss ( på den tiden ) logisk rekkefølge. Alt dette er kunnskap som skal holdes ved like, og som vi bør beherske før vi kan videreføre det til våre barn med et snev av glede. For, kan du tenke deg noe verre enn å skulle lære bort noe du knapt nok husker selv?
Vi lager heller ikke for nytte, slik mine foreldre gjorde. Håndarbeid er hobby og mer basert på innfall og  motesvingninger. Det er morsommere å sy fort på overlock og lage en ny kjole i ullfilt enn å skifte glidelås i en gammel kjole. Det er morsommere å spraylakkere en bokhylle fra en rimelig møbelkjede enn å snekre en ny. Og ikke minst - mange ser at det å jobbe to-tre timer overtid kan gi det økonomiske smutthullet til å få noen andre til å legge brostein på gårdsplassen, snekre gjerde, vaske hus og legge opp skjørt. Vi ( eller mange ) ser ikke lenger på håndarbeid som en inntektskilde eller en måte å spe på økonomien men som en selvrealiserende hobbyvirksomhet hvor vi gjør ting som er morsomme og som vi etterpå rydder vekk alle spor av.

Så nei, jeg tror ikke det er så lett nå lenger, dette med å inkludere barna i det daglige virke og slik la dem tilegne seg kunnskaper innen sløyd og håndarbeid.

Det siste, og her vil jeg snakke av egen erfaring, er at jeg synes det er vanskeligere å formidle håndarbeidsteknikker og tålmodighet til egne barn. Andres barn er mer mottakelige, de lytter på en annen måte og de spør ikke så lett om hjelp. Det kan virke som om den gode gamle "ikke gjør som morra di sier" gjelder mer enn inntak av sukker og sirup... Jeg har en forventning om hva jeg synes de bør kunne, de har en forventning om hva jeg bør gjøre for å hjelpe dem i gang. Kombinasjonen er ikke alltid ideell. Mange av de som har lært hjemme har også lært av andre kvinner enn mor, bestemødre, tanter, tjenestefolk ( litt lenger tilbake i tid). Slik vi lever i dag har vi ikke så god tilgang på andre hender og lysere stemmer.

Hmmm, konklusjonen blir? Jo, den blir at den grunnleggende opplæringen bør foregå i skolen og så bør vi som foreldre legge til rette for at de søte små og håpefulle i tillegg kan få utfolde seg på hjemmebane. Slipp dem løs med symaskin eller gi dem en skarp spikkekniv og lær ungene å aktivisere seg selv mens de gjør noe nyttig.

PS.
Apropos gressklipping så er det slik at da vi skiftet til en nyere modell viste Høvdingen Woody hvordan han starter treskeverket. Jeg synes ordningen fungerer aldeles utmerket og nøyer meg med å servere saft. Vi trenger virkelig ikke kunne alt alle sammen og hvis gresset blir for høyt er jeg faktisk ganske god til å slå med ljå. Tror jeg. Jeg var ihvertfall ganske dreven for trettifem år siden...