skam og takknemlighet

Man skal ta seg tid til å kjenne på takknemligheten over hvor godt vi har det.

I dag tidlig, da vi stod på Vippetangen og kjente novemberkulda krype inn i tærne var Fruen fylt med motstridende følelser.
Hvis vi så utover fjorden kunne vi lukke øynene og tenke på hvordan det måtte ha vært for 70 år siden da M/S Donau la fra kai med 532 jøder ombord, kvinner, menn og barn.
Hvis vi så den andre veien så vi lysene, minnesmerket og menneskene som var samlet for å minnes og for å markere at noe slikt aldri må skje igjen.

Som mor kjenner man på den konstante redselen for at noe skal skje med de søte små og det evige, intense ønsket om å beskytte dem som best man kan. Og man tenker på de foreldrene som gikk ombord på skipet, uvitende om skjebnen som ventet dem og barna deres.
Maktesløsheten de må ha følt er ikke til å fatte.
Som nordmann kjenner man på skammen over hvor mange som var involvert i deportasjonen av norske jøder, skammen over hvor mange som hjalp til og hvor mange som ikke engasjerte seg.
De færreste visste vel hvilken skjebne som ventet jødene, men likevel. Det er så lett å snu seg bort, velge den trygge veien og holde fokuset på ens eget lune rede.

Og man kjenner på skammen over å stå der og fryse på tærne og glede seg til man snart kan varme seg på en kaffe. For, hvor heldige er vi ikke, vi som kan snu oss og gå derfra, leiende på et barn? Vi kan varme oss, vi kan reise hjem, på jobb eller på skole og ha mat på bordet, klær på kroppen og tak over hodet. Vi har så uendelig mye å være takknemlige for.

Det er ikke alltid lett å være mor. Men i dag kjenner Fruen på takknemligheten over at hun får lov å være mor, at man har barn som kommer hjem hver dag, barn som ikke opplever forfølgelse, sult og redsel for hva som venter. Like mye kjenner man på ansvaret i det å ha barn og oppdra dem til gode, omtenksomme mennesker som med åpent sinn møter andre mennesker og som ikke lar seg forlede til å tro at andre nasjonaliteter er laverestående.
Det er vårt ansvar; å snakke med våre barn om hvor heldige vi er, gi dem en forståelse av at ikke alle er like heldige og at de kan være med på å utgjøre en forskjell.
For som Queenie sa da vi gikk stille gjennom Oslos gater;
Mamma, jeg skjønner det ikke. Jeg skjønner ikke hvorfor noen kunne finne på å tro at jødene ikke skulle leve. Hvordan kan noen bestemme noe sånn og hvordan kan så mange være enige i noe så fælt?

Det er ikke lett å svare på slike spørsmål. Men man kan håpe at hun alltid bærer med seg denne tanken, og viljen til å være et godt menneske.