hvor lenge har man en søster?

Det hender det faller seg naturlig å snakke om Storesøster, også sammen med mennesker man kanskje ikke kjenner så godt. Det kan være så enkelt som å snakke om julefeiring;
- Jeg bruker alltid kalenderen mor broderte til oss da vi var små
Og så sier kanskje den andre, å så heldig du er som fikk den. Og dermed må man forklare at det er slik fordi Storesøster er død.
Eller man kan møte noen som kanskje har studert samme sted som henne og plutselig føle at man må spørre - kjente du henne? Hun er søsteren min.
Og så tenker man etterpå, hvorfor nevnte jeg dette. For noen ganger kjente ikke vedkommende henne, eller det blir en sånn fryktelig stillhet fordi vedkommende vet hvem hun er, eller var.

Og spørsmålet melder seg:
Når, eller om, man skal begynne å si hun var søsteren min.
Når slutter et menneske å eksistere, når skal man slutte å snakke om de som er døde?

Det har vært viktig for meg å bevare Storesøster som person, ikke et ikon. En jente vi kan snakke om og minnes, en jente som har vært og fremdeles er en viktig del av livet mitt, tankene mine, oppveksten. Og kanskje aller mest, en person som har vært med på å forme meg til den jeg er i dag.
Ikke bare gjennom livet hennes, men også hennes død som for meg var en krasjlanding i det å bli voksen og måtte ta ansvar.
Jeg har ikke lenger en søster jeg kan be i barnas konfirmasjon, spleise på julegaver til foreldre med eller mimre om mer eller mindre vellykkede prosjekt i barndommen. Men hun er med meg, alltid.
Og det skal hun være. Jeg kan ikke legge lokk på at jeg har en Storesøster bare fordi hun er død.

Samtidig er det vanskelig å nevne henne i forbifarten. For der jeg synes det er naturlig å flette henne inn som et referansepunkt, en del av en historie, kan andre kanskje tro at dette bringes på bane fordi man er ute etter medlidenhet eller oppmerksomhet og samtalen styres uvilkårlig over på det at hun er død, ikke det at hun har levd.

Men hun slutter jo aldri å være Storesøsteren min?