Sees vi?

Det hele begynte ifjor sommer, med en niåring som satt i senga med penn og papir i tilfelle hun støtte på vanskelige ord, og Anne Franks dagbok.
Og det ble mange vanskelige ord, og mange vanskelige samtaler.
Noe som igjen førte til ønsket om å besøke Anne Frank Huis i Amsterdam og økt innsikt i hva som skjedde før og under andre verdenskrig.
Vi har lest, og sett, Saras nøkkel, lest den norske ungdomsromanen Nærmere høst og snakket mye om galskapen og ondskapen som finnes i mennesket.
Vi har snakket om hvor heldige vi er som lever i et trygt og godt land og som har familie rundt oss.

For noen uker siden var vi på det norske Holocaust-senteret og da vi tynget av alvoret bak oss var på vei ut plukket vi med oss en liten påminnelse om 70-årsmarkeringen for deportasjonen av de norske jødene.
Dette skjer på Vippetangen, kl 8 mandag morgen. Vi skal dit, for dette angår oss alle.
Både de som husker og vi som trenger en påminnelse om hvor galt det kan gå når ideologi overtar for vett og forstand.

Så kan man spørre seg selv, når er barn gamle nok til å forstå?
Vi har, helt siden de søte små, dratt de med i museer, snakket med de om hva vi ser og opplever, lest og snakket sammen. Fruen tror ikke man noensinne er for liten til å forstå selv om man selvsagt ikke, i ung alder, er i stand til å ta inn over seg alt alvoret i verden. Og selvsagt skal ikke barn utsettes for alt alvor og all elendighet i verden, men det skader ikke å vise engasjement.
Når Queenie føler at det er riktig å bli bedt fri fra skolen for å være med på denne minnemarkeringen synes mor det er bra med et engasjert barn og blir gladelig med.
Det er ikke sikkert hun vil huske denne dagen resten av livet, men forhåpentligvis vil hun fortsette å ha medlidenhet med utsatte folkeslag og være bevisst sine egne valg når hun vokser opp.
Woody som skal på klassetur til Polen og Tyskland i slutten av mai mener det får holde...Dessuten skal han på besøk til videregående skole mandag og tirsdag og vi er enige om at det er viktigere for ham her og nå.