hjemmelaget eller ferdigkjøpt?

Det er lenge til det blir jul i stua, men i går ble det i det minste flettet julekurver til den store gullmedalje.

Ettersom Fruen omsider, med god hjelp av Høvdingen, fikk dreisen på dette er det klinkende klart at vi i år kommer til å dekorere eget juletre med slik pynt. Denne gjenoppdagede flettegleden, kombinert med en del planløse vandringer i (altfor tidlig ) julepyntede butikker har ført til litt tanker rundt dette med pynt.
For;
Vi får så mange gode tips til hva vi kan kjøpe, hvilke fargetoner julen bør være i i år, hvilke trender som er in og hva som er ut. Vi kan se at nostalgisk jul innebærer skjøre ( som i tynne ) og vakre glasskuler, røde sløyfer og kvisthjerter, mens den moderne versjonen kan være hvit og sølvfarget.
Men hvor ble de av, barndommens kvelder og helger med masseproduksjon av dorullnisser, lenker i glanspapir, kremmerhus og annen pynt med en umiskjennelig hjemmelaget finish?

Skal alt dette bli overtatt av ferdigpakker fra hobbybutikker hvor du får nøyaktig tilmålt materiale til tre produkt og all kreativitet er ferdig plastpakket?
Selvsagt er det lettvint, du slipper å sitte på et lager av filtbiter, trådstumper, umake knapper og piperensere. Og om du ikke er mer enn måtelig glad i å lage noe med hendene slipper du lett unna når pakken er tom.
Men hva skjer den dagen avkommet kjeder seg og har lyst til å lage noe? Hadde det ikke vært kjekt å kunne finne fram litt småsaker og ha et aldri så lite hobbyverksted på kjøkkenet?
Eller om du går for den moderne, trendy versjonen av jul; hva gjør man da med vindskeive produkter fra barn og barnebarn? Kan man bare pakke ned minnene, gleden og forventningen som ligger i denne pynten? Og dette er kanskje noe av det viktigste; hva skjer med den iboende kreativiteten hos barn hvis den aldri får utløp noe sted?

Noen av det Fruen legger vekt på i arbeidet med barn og husflid er gleden i å lage, gleden i  lære og - gleden i å se resultat og utvikling i det man gjør. Og noen ganger sammenligner man i vilden sky - du løper ikke maraton første gang du trekker i joggeskoene, eller baker en tre-etasjes bryllupskake første gang du er på et kjøkken. Du kan heller ikke forvente å få et aldeles nydelig og særdeles salgbart pannebånd første gang du strikker. Faktisk kan det hende du ender opp med et armbånd der vi syr på perler for å dekke hull og hopp.
Og det er helt greit. Det er bedre med et ferdig armbånd enn et halvferdig og forhatt pannebånd.
Det er bedre med en tenåring som selv pakker ned pynten fra barnehagen enn at mor sorterer det ut til fordel for trendnisser og annet ferdigkjøpt.
Alt trenger ikke være perfekt, symmetrisk og masseprodusert. Noe skal være en begynnelse også.

Det er en måned til jul.
Hvorfor ikke sette av litt tid til et juleverksted der man prøver seg på noen av barndommens spesialiteter? Det viste seg å være ganske morsomt!

PS: et tips helt på tampen. Hvis du, som Fruen, sliter med å huske detaljene på noe av denne pynten kan det være lurt å øve litt før du setter i gang sammen med de søte små. Førjulsstria er definitivt ikke tiden på året hvor de er mest tålmodige...