Noen vaner og tradisjoner tar man med den største selvfølge med seg fra oppveksten, lykkelig uvitende om at det man selv er vokst opp med ikke nødvendigvis ikke er like selvfølgelig over det ganske land.
Det kan være små ting som å låse døra hver gang man går ut, eller store som hva man spiser på julaften.Det kan også være dette med at bursdagsbarnet velger middag, innen rimelighetens grenser.
Sistnevnte kan være kilde til mange spennende middager, nye smaker og en viss prosentandel av de rundt matbordet vil kanskje lengte mer enn andre mot dessert og kake.
Vi har latt de søte små styre. Vi har sagt pent nei takk til grandis og diverse hermetiske middager de få gangene det har dukket opp på ønskelista, men vi har spist hval, kongekrabbe og diverse annet som vi voksne kanskje ikke ville kommet på å foreslå.
Men noen ganger undres man; er dette en skikk som ingen andre har?
Eller er det sånn høvelig utbredt å la jubilanten velge meny?
Hva gjør dere, og hva har dere isåfall takket nei til?
Og ville denne tradisjonen endre seg om et av barna slumpet til å bli født på dag som alt før barnets ankomst er en merkedag av den typen hvor man kanskje har en litt fastspikret meny?
Etter å ha lest Tonje Glimmerdal for noen år siden måtte vi teste Joikakakenes fortreffelighet.
Det blir aldri en bursdagsmiddag her i huset.
:-)
SvarSlettBursdagsbarn har alltid sterk innvirkning på menyen - men vi snakker også litt om hvordan vi kan gjøre det - da kommer det også noen forslag fra hovedkokk og hovedfestarrangør her i huset (undertegnede)... Vi har alltid gjester - enten familie eller barnets venner på selve dagen - og da må vi jo også tenke litt på antall og opplegg forøvrig. Men bursdagsbarnet er i sentrum.
Det er godt å se at vi er flere som kjører denne linja:-)
Slett