dum, dummere, håndverker?

En samtale for noen dager siden forløp som følger:

Bekjent: Jeg var inne på bloggen din her en dag, og du skriver jammen godt!
Fruen: Eh, ja takk. Jeg liker å skrive.
Bekjent: Ja vet du, hadde jeg ikke visst bedre så hadde jeg trodd du hadde mer utdannelse enn svennebrev.
Fruen svelger tungt og vet ikke hva hun skal si...

Det interessante er at dette var ment som en kompliment. For det finnes mennesker som har den oppfatning at håndverkere generelt er dumme som brød, og at vi har blitt geleidet inn på den verktøybestrødde vei for å i det hele tatt ha en mulighet til å overleve. Det antas at vi, om hjernen var litt hvassere, egentlig ville tatt en høyere utdannelse og dermed fått muligheten til å hevde oss mer i dagens samfunn. Hvorfor er det slik at en utdannelse som fører til svennebrev skal nedvurderes i forhold til en høyskoleutdannelse?
Selvsagt, som for de fleste andre yrkesutøvere, kan også en håndverker ha tunge dager og drømme om helt andre yrkesmessige utfordringer enn de vi møter i hverdagen. Vi kan drømme om  å kunne søke en jobb elektronisk uten at avsnittet for videregående skole er lang som et vondt år mens avsnittet for høyere utdannelse forbigås i stillhet mens vi vet at det i seg selv er nok til å sende oss bakerst i rekken av optimistiske søkere.
Men er det noe poeng i å skulle true seg gjennom en utdannelse bare fordi den er ansett som god og gir mulighet til sikker jobb hvis man egentlig vil noe helt annet og vet med seg selv at arbeidsdagene vil fortone seg som en jammerdal?
Å velge en utdannelse man med jevne mellomrom må forsvare kan være et like ønsket og bevisst valg som å velge et fler-årig løp på en høyskole eller et universitet. Det å finne lærested og få lærlingeplass er en utfordring i seg selv. Og mange må, når de står med svennebrevet i hånden, skape sin egen arbeidsplass med de utfordringer og bekymringer det medfører.

Det er ikke mulig å leve i et samfunn der alle er sykepleiere eller ingeniører, eller har en doktorgrad i et eller annet urspråk. Det vil alltid finnes arbeidsoppgaver som krever en helt annen kompetanse og en helt annen utdannelse. Vi trenger mennesker til alle typer jobber og et velfungerende samfunn har like stort behov for rørleggere og elektrikere som for ingeniører og fondsforvaltere.

Så kan man jo spørre seg selv; hvor skal vi få denne arbeidskraften fra om man skal fortsette med denne nedvurderingen av yrkesfagene? Når det skrives i avisene om ungdom som dropper ut av yrkesfag, eller tar allmenn påbygging istedenfor å søke seg videre i en fagutdannelse - er det så rart?
Antall lærlingeplasser har gått ned i de fleste fag og det er økende kamp om de plassene som finnes. Når samfunnet i tillegg heier høyest på de som velger boklig lærdom er det faktisk ikke rart at flertallet søker seg den veien. Og når noen spør - er det kult og sånn å være håndverker? Hva skal man svare...
For jovisst er det stas å ha en jobb, det er fint å bruke dagene på noe man trives med, og som man har valgt selv. Men når man møter mennesker som antar, og ikke minst antyder, at dette er et valg basert på nødvendighet og ikke evner og interesser, da får man virkelig ikke lyst til å anbefale yrkesfag til noen som helst .


For egen del undres man jo på følgende; ville man, om man for eksempel var advokat, automatisk vært flinkere til å skrive, til å sette sammen ord som gir mening? Er dette et eget fag på universitetet som gir vekttall og kompetanse på innskutte setninger? Eller ville man ved å lese tungt fordøyelige mursteiner om astronomi eller hundens fordøyelse vært bedre egnet til å beskrive et vanlig liv?


ps. noen vil kanskje synes dette er uthenging av bekjent. Det ville det vært om dette var noe som bare har skjedd en eneste gang. Lignende kommentarer er, heldigvis ikke veldig vanlige, men de forekommer i diverse sammenhenger.