Lørdagskvelden var sterkt preget av at huset ene og alene er bebodd av kvinnfolk. Det var kremer, neglelakker, filer og fjaseri på stuebordet. Det var brus i stettglass, levende lys og høyt nivå på samtalene om livet og døden og alt det andre.
Men samme hvor hyggelig det er å ha lørdagskveld med en tiåring så er det noe med den uimotståelige stillheten som senker seg når barn og bikkje har gått til ro, mor kan skjenke et bittelite glass rosévin og skifte kanal for et gledelig gjensyn med Leo.
Nå var han muligens hakket hvassere i kantene før. Men hey, vi preges av tidens tann, gjør vi ikke?
Og så går det som det ofte gjør i slutten av uka; mor slokner på sofaen.
Og mor drømmer. Det er riktig så hyggelig faktisk, men dyp pust, intenst nærvær og tunge. Litt for mye tunge.
Og mor våkner. Med en bikkje på brystet.
Og et ekstremt ønske om tannpuss.
PS.
Jeg er glad for at jeg har en datter jeg kan ta ansiktsmaske med og lakke negler sammen med. Det er definitivt morsommere å se etter små jenteklær, lettere å finne kalendergaver og et og annet problem i hverdagen kan være enklere for mor & datter å snakke enn om enn for mor & sønn.
Men aller eller gladest er jeg for at jeg har to friske, fine unger som er helt akkurat seg selv.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar