om kultur og folkeskikk

Det pågår for tiden en diskusjon om hva som er norsk kultur, hva som definitivt ikke er norsk kultur og tydeligvis også hvem som er best egnet til å forvalte dette
I mitt daglige virke som bunadtilvirker jobber jeg med norsk kulturarv, men jo mer jeg jobber med dette jo tydeligere blir inspirasjonen fra andre land, andre kulturer. Likevel oppfatter jeg ikke bunadene som mindre norske.
For, hva om stoffet i livet til råndastakken er inspirert av skotske kilter? Hva om Setesdalbunaden har en kusine i Estland? Og er det noen som tror at silketørklærne som mange bruker som tilbehør til bunad noensinne har blitt fremstilt her i Norge? Av norsk silke...
I gamle dager reiste mange ut som sjømenn. De hadde med gaver hjem. Andre reiste ut som soldater, eller tjenere for utenlandske turister. Noen fikk klær av utlendinger som besøkte Norge, eller de nøyde seg med å se på hva slags merkelig påkledning gjestene hadde ( og kopierte dette etter beste evne).

Vi liker å tro at åttebladsrosa er norsk, men den finner vi over det meste av verden.
Akantusen som er et yndet motiv innen rosemalingen er en plante som vokser fritt i enkelte sydlige land.
Men er folkekunsten mindre norsk av den grunn? Opphavet til inspirasjonen er ikke alltid like påtakelig, men det meste av det vi omgir oss med er et konglomerat av ulike kulturer og tradisjoner. Å sette seg ned og skulle plukke ut det urnorske fortoner seg like fristende som det var for Askepott å sortere erter og linser i asken...

Norge er et land som er rikt på tradisjonshåndverk, og for mange er dette et godt eksempel på kultur. I tillegg har vi kunsten, og idretten. Men så kan man jo, i flisespikkeriets navn, spørre seg selv om det er gjevere å være norsk og flink til å gå på ski enn å være norsk og flink i strandvolleyball? Vi påberoper oss tross alt å bli født med ski på beina og deretter bli plassert trygt i skisportens vugge...

I tillegg har vi det som dukker opp en gang i blant; hva som er typisk norsk. Og selv om mye av dette er en del av folkesjela, og dermed en del av vår kultur så er det vel strengt tatt ikke en jobb for et departement? Mye av det som også oppfattes som kultur kan likestilles med folkeskikk og vanlig høflighet. Når vi f.eks sier at det å nave er en ukultur så sier vi vel heller at det er en uting enn at dette også skal puttes inn under kulturdepartemenet? Og hva skal isåfall bli igjen til justisminister, næringsminister og en del andre ministere som mest sannsynlig vil se at mye av det de forvalter plutselig ender i en samlesekk påskrevet kultur? Hmmm. Kanskje vi, inspirert av sangen Fru Johnsen trenger enda et departement ; tilsynet for folks moral?

For noen år siden skrev jeg om kaffedrikking som en del av vår kulturarv, og spurte senere hva som er typisk norsk. Etter en særdeles lang og bedagelig juleferie føler jeg for å si følgende; Det er atskillig mer behagelig å møtes over en kopp kaffe enn over en drink ( eller dram som det muligens bør hete)

Og om du, som jeg, skal pakke bort julepynt og juleduker og står der med en brikke i hardangersøm....visste du at forløperen for hardangersøm lyder det relativt unorske navn venetiansk søm og kommer fra Italia, via Frankrike ( hvor du kan kjøpe lignende broderier under navnet Richelieubroderi)? Og tror du amerikanske cruiseturister som står i kø for å handle hardanger stitchery bryr seg om opphavet?

Å gå på ski er også en del av vår kultur. At far går foran og bestemmer tempo er en del av vår private kultur og ikke alltid like velkomment.