og så Bukkelegeret

Mangt og mye kan sies og skrives om fotturer i Jotunheimen. Mange er sprekere og har høyere ambisjonsnivå enn oss. Noen teller høydemetre og totusenmeters-topper og noen nøyer seg med å botanisere i lavlandet. Vi ønsker å gi de søte små turglede og kjennskap til nærområdet rundt hytta og Barndommens dal. Og ettersom Woody muligens nærmer seg alderen der ferie-med-familie ikke troner øverst på ønskelista gjelder det å trå til før det er for sent. 

I går benyttet vi oss av vennlige værmeldinger og gikk den andre av de to turene langs Gjende, nemlig Bukkelegeret som går mellom Gjendebu og Memurubu. 

Det er nærmere 400 høydemetre opp selve Bukkelegeret, og Fruen har en mistanke om at noe har skjedd med terrenget de siste 25 årene. For ærlig talt, det var da ikke så bratt da man gikk her som syttenåring? Og var det like mye kjetting vi skulle hale oss opp etter?

Den kortbeinte tok, i sedvanlig stil, utfordringene på strak arm, og hoppet og spratt. Den ene gangen hun glapp og ble hengende etter selen tok hun dette med stoisk ro og vrengte øynene oppover mot Høvdingens sterke arm som fikk henne i sikkerhet.

Utsikten underveis er upåklagelig, og vel så fin som på turen over Besseggen. Og selv om ikke vi er så voldsomt begeistret over sen vår og mye regn så har det ført til noe bra også - grønt og fagert er det i fjellet og blomster, blomster, blomster. Vi plukket mogop i påsken, hadde Fruen orket kunne hun fint plukket med noen på denne turen også. Rødsildre, snøsøte, storkenebb, blåbærlyng. Det er lett å bli pinlig lyrisk i slike omgivelser og lire av seg adjektiv etter adjektiv...

Da vi kom opp på toppen møtte vi noen av de lokale heltene som lå og slappet av på en snøfonn. Visste du at reinsdyr er plaget av et blodsugende krek om sommeren og derfor stortrives på kald snø? Og at det er disse små krekene som gjør at det ofte er små hull langs ryggen i reinskinn?
De lå forresten ikke hele tiden. Da den lystige oppdaget dem, noe som tok skuffende lang tid, hylte og skrek hun som ei real torgkjerring. Og de lokale reiste seg, ristet på hornene og tenkte nok som så at det der var da et forferdelig masete lite krek.

 Og så er det langt å gå, og fint å ta små pauser og ned igjen til Memurubu var det bratt, men heldigvis ikke glatt.

Og så kom båten...og den rakk vi med flere timers margin. Lite er verre i fjellet enn å se bussen eller båten forsvinne ut av syne og du står igjen med valget om uplanlagt overnatting eller en frisk spasertur på tre-fire timer eller mer.

Ps.
I en av turbøkene på hytta står denne turen beskrevet med start i Memurubu. Vi er relativt enige om at det ihvertfall ikke ville passet oss. Det er lettere å klatre opp enn ned der det er bratt.