blogge? om hva?

Det hender man nevner det, litt sånn i forbifarten, at man blogger. Og svaret kommer gjerne raskt ;

jeg vedder du har en sånn strikkeblogg.

Eller er du en mammablogger? Skriver du om Storesøstera di? Eller om husflid?

Du skriver vel ( vill latter ) ihvertfall ikke om politikk?

Du har vel ikke en sånn kjent blogg, en sånn som raker inn reklamepenger og genererer ekle eposter?

Det pågår for tiden en diskusjon om hvorfor norske kvinner blogger om uvesentligheter istedenfor å skrive dypt og tankevekkende og livet og døden og muligheten for å påvirke verden rundt oss. For i USA er det visst det de holder på med de som blogger, de skriver konsentrert, med sterkt fokus og uten avvik fra den gylne sti. Slik får de lukrative avtaler med forlagshus, mediekonsern og; sukk hjerte - de kommer på tv. Eller, gjør egentlig alle amerikanske bloggere dette? For joda, man leser Soulemama og Heather Bailey og noen til av de store og suksessrike. Men via kommentarfeltene deres hender det da man kommer inn på amerikanske blogger som heller ikke ligger an til å vinne litteraturpriser og blog awards i hopetall. Så, nei. Ikke alle bloggere i andre land har høyverdige daglige skriverier om politikk, miljøhensyn og annet som anses som viktig.

For egen del så handler bloggingen om å ha kontakt med andre. Ikke slik å forstå man sitter aldeles mutt putt alene 24/7, men det blir tidvis stille stunder på systua. Da er det fint å kunne bruke lunsjen til å lese blogger og se hva andre bedriver dagene med, og kanskje selv skrive litt om det som opptar en, akkurat denne dagen. Noen ganger er det bunader, neon ganger er det de søte små, andre ganger er det noe helt annet. Og noen ganger er man lettere kynisk og skriver om det som ligger i tiden. For eksempel er markedet for bunadblogging mye større i begynnelsen av mai enn i midten av juni, og antall søketreff på flekkfjerning på bunadskjorte er også sterkt variabel og følger tradisjonelle familiefestdager. 

Noen ganger handler det om Storsøster og det å savne henne. Ikke nødvendigvis fordi jeg tror mitt savn er mye større enn andres, eller at min sorg på noen som helst måte er unik, men fordi jeg har stor tro på dette med åpenhet og å snakke om slikt som er trist, leit og ugreit. 

Og sånn som i dag; burde jeg skrive om kofferten som nå  er pakket med tyve materialpakker, fem kilo bunadbøker og diverse annet som skal gjøre ukekurset i søm og tilpassing av kvinnebunad? Men så er det den evige angsten da, for å ikke være god nok...Den burde man kanskje skrevet om? Eller, nei, kanskje ikke. En amerikansk bloggsuksess ville sikert ikke nevnt den slags frønsete nerver med et ord, så da er det vel best å forbigå lidelsen i stillhet?

Jeg vurderte en gang å definere Fru Storlien utfra en eller annen bloggkategori. Ikke er det en typisk mammablogg, heller ikke håndarbeidsblogg. Livsstilblogg forbinder jeg mer med mat og helse. Men sånn alt i alt; er det egentlig så viktig?