kvinneplager

Fruen har ikke lenger 22 små liv liggende i en koffert…nervene har roet seg og pusten kommer fra magen. Kurset er godt i gang, to grupper er vel loset gjennom Fruens draktområde og snart står tredje og siste pulje for tur.

Og ja visst er damene flinke, og ja visst kan de mye. Men det kan jo Fruen også!

Og da er det tanken dukker opp, den beklemmende tanken om hvorfor man skal bruke så mye tid på å grue seg, gå rundt med magevondt og utsette planlegging og pakking fordi man innerst inne synes det finnes noe sånn som trehundre og syttifire andre som hadde vært betraktelig bedre egnet for slik kursing.

Høvdingens innspill om at "Nå får du gi deg. Hvorfor tror du de spurte deg?" møter lite gehør når Fruen føler seg som en futt, men vekker straks mer refleksjon nå. 

For det er klart han har et poeng. mest sannsynlig ville vel ingen kursarrangør bevisst velge en aldeles elendig lærer? Og ihvertfall ikke spørre læreren enda en gang? Og elevene pleier da nikke og smile og gjøre som man ber de om? Det er hittil ingen som har himlet med øynene og antydet at kurslærer er et fjols uten respekt for eller kunnskap om bunadsøm?

Men det ligger likevel der, som en ekstra innvoll, denne tanken om at man egentlig ikke er god nok, ikke flink nok. Og selv om man ler av det og rister på hodet så er det vel flere der ute som har det på samme måte? Men hvorfor er vi kvinner slik, hvorfor synes vi hele tiden vi skal nedvurdere oss selv og våre egenskaper? 

Tror vi kanskje det er ukvinnelig å stramme oss opp og si hva vi kan, tilby våre tjenester? 

For mange skyldes det vel oppdragelse, en idé om hvordan pene piker oppfører seg  og ikke minst, hvordan de IKKE oppfører seg. Vi har blitt pent oppdratt av våre mødre til å ikke stikke oss undøig frem og tro vi er noe. 

Det blir spennende å se hvordan våre døtre blir og hvor mye som henger igjen av ideen om pene pikers gjøren og laden. Kanskje vil Queenie om tredve år ringe til Fruen og fortelle at hun skal av sted og holde ukeskurs i et-eller-annet og avslutte med Du vet, jeg er jo flink til dette! Og Fruen vil være hjertens enig og glede seg over at barnet, som da slettes ikke er et barn lenger, kan erkjenne egne positive evner og gi uttrykk for de uten å føle seg som en fremadbusende bavian…

Men det er en fremtidsvisjon…Selv ville man helle gjøre ganske mye annet enn å si høyt foran andre at dette kan jeg gitt! jeg er faktisk skikkelig flink! 

Huff, høres det ikke skamløst ut?