offentlig død?

Vi ser nyheter på tv og advares mot sterke scener. Opp på skjermen kommer det bilder og filmer av lemlestede eller døende barn, sørgende pårørende og nærbilder av blodpøler. Fra andre land, mennesker vi ikke kjenner og hudfarger andre enn vår egen. Men gir dette mediene rett til å vise oss andre mennesker i deres svarteste øyeblikk?
Om en av oss satt utenfor et akuttmottak og ventet på hjelp med et døende, utsultet barn i armene våre, ville vi oppfattet det som riktig og viktig at et kamerateam filmet oss i vår sorg og fortvilelse? Ville det vært lettere å forholde seg til dette om filmingen skulle være til et nyhetsinnslag på den andre siden av kloden? Eller ville vi muligens følt dette som et overtramp...
For ikke så lenge siden gikk diskusjonen høyt om hvorvidt fotografer fra andre land skulle kunne bruke sine bilder fra terrorangrepet på Utøya i konkurranseøyemed. Det oppfattet vi som galt, fordi ofrene kunne identifiseres. Dette angikk våre egne og alle var enige om at bildene var en unødig belastning for de etterlatte og overlevende.
Men hva er forskjellen?
Vi snakker helst ikke om død, sorg og savn. Vi unnlater å snakke om hva som skjer, hva som venter oss og hvordan døden skal møtes. Døden har blitt oss så fjern, samtidig som den kommer til oss gjennom fjernsynet dag etter dag.
Og jeg tenker; har ikke en sørgende mor, far eller søsken krav på samme verdighet hvor enn de bor i verden...For selv om vi ikke skal lukke øynene for overgrepene som skjer altfor mange steder så trenger vi ikke detaljene. Vi trenger ikke se mennesker som dør, samme hvor ukjente de er for oss.
Vi er alle mennesker og bør ha samme rett til å oppleve livet og døden på samme premisser.