dagen derpå

Jaja, det kan fjases og mases om Alle hjerters dag. Hånlig og ironisk kan man proklamere at Nei, vi styrer unna slike dager.
Men på vei hjem fra dagens vikarjobb demret det for Fruen at hun muligens ikke befinner seg helt i målgruppen? For vi er gift, vi har vært gift i bra mange år og vært sammen enda lenger. Faktisk så lenge at i løpet av sommeren tipper man over til å ha tilbrakt mer enn halve livet med Høvdingen. Vi har det godt, vi liker hverandre og vi planlegger å fortsette å henge sammen. Det klarer vi helt fint å vise på eget initiativ, uten at en samlet handelsstand står og puster oss i nakken.
Men om man ikke var så heldig, da ville det kanskje vært hakket hyggeligere om det dumpet ned litt fanpost i postkassa denne dagen.
dagens tema blant de videregående og håpefulle var hvordan deres hjertens kjære markerte denne oh så viktige dag. Det var roser, middager, lyshjerter av fakkelbokser og oppmerksomhet opp og i mente. Ihvertfall for de som er heldige nok til å ha en hverdagshelt som har fått med seg en dose amerikanske såpeserier og har vett og forstand på å ta slike tradisjoner med seg inn i norske forhold.
Så kan man le litt, fleipe litt og si at nei, når dere er så gamle som meg, da er ikke slikt så viktig lenger.
Og så blir man møtt med vantro blikk og et unisont hæh, liker du ikke at han liker deg eller?
Og hva sier man da?
For tross alt er det jo hyggelig at han fremdeles , etter alle disse årene, synes det er fint og flott å dele hus med en tidvis stresset sydame. Det er bare det at det er så mye hyggeligere når han viser det på eget initiativ.
Og de blomstene Fruen egenhendig kjøpte på lørdag har overlevd både morsdag og valentinsdag.