takk for nå, Rudolf

I går gikk jula ut, og i dag slapp Rudolf inn i varmen og opp i gryta.

Nå skal man selvsagt ikke spøke med den slags, tross alt har vi hørt om hårsåre amerikanere som blir aldeles gråtkvalt ved tanken på at noen gnafser i seg julenissens hjelpere med lett hjerte og nyslipte kniver...
Men mer enn å bekymre seg for eventuelle folk i Junaiten måtte tenke så går tankene til en sommerkveld i barndommen, den tiden vi var to søstre som hang på gjerdet og kikket storøyd på kalvmerkingen. Midt i flokken løp selveste Rudolf, hvit og fager, og fylt av pågangsmot fikk vi far til å frede dette dyret i all evighet. Løftet holdt noen år, vi hilste gledestrålende på kalven som ble bukk og følte oss halvvveis ansvarlige for at den hvite fremdeles var midt i flokken.
Et år var han borte. Far påstod hardnakket at han måtte ha rotet seg over kommunegrenser og havnet i en annen flokk. Vi ble aldri helt overbevist...

De var noe for seg selv de kalvmerkingene, før tamreinlagene gikk over til mer rasjonell drift og nå har merking og slakting samtidig. Fruen husker sen kveld, den magiske stunden når flokken kom trillende over bakkekammen og helst ikke skulle la seg skremme. Det var bål, sen mat, øremerker til ungene og litt snakk av den sorten vi egentlig ikke skulle hørt.
Og midt på natta gikk vi tilbake til hytta, skjevøyde av trøtthet, og sov lenge neste dag.

Bildet er fra i høst, vi bedriver absolutt ikke tjuvslakting. Men det er også noe man husker fra  barndommen, hviskende samtaler om tjuvslakt, mistanker og visshet om hvem som hadde vært ute utenom jaktsesongen. Ting vi barn ikke skulle vite noe om, men som vi med letthet snappet opp likevel.


Noe av det mest spennende et par år, var den ene gjeterhunden, den med epilepsi. Vi visste aldri når den kollapset med stive bein og hvite, rullende øyne...
Noen år senere bestod det store spenningsmomentet i å kikke på sommergjeterne...