stillheten etterpå

Storesøsters død kan ikke sammenlignes med det som nå har skjedd. Hun døde i en ulykke og ingen andre forvoldte hennes død. Likevel kjenner jeg det i sjel og hjerte, at jeg savner henne nå, mer enn på lenge.
Tanken på alle de som nå sitter igjen og er frarøvet sine nære og kjære, river og sliter i meg.
Jeg tenker på hvordan livet vil bli  for disse menneskene som så plutselig, så aldeles uten forvarsel, har mistet en av de aldri hadde trodd de skulle miste.
Og jeg tenker på Storesøsters begravelse, kisten med mogophjertet, gråten, fortvilelsen. Og mest av alt tenker jeg på to mennesker som jeg kjente litt, men ikke veldig godt.
Jeg tenker på hun som tok meg til side og spurte om jeg tenkte mye på alt jeg burde sagt og som jeg aldri fikk sagt. Og du vet, det var mye. For det er en gang slik at vi kan tenke og føle, men vi sier det ikke. Og det hun sa, denne kvinnen, det var så enkelt og så riktig;
Du vet, hun visste hvor glad du var i henne. Mor mi lå hjemme i flere år og vi visste hun kom til å dø. Jeg hadde dag etter dag til å si hvor glad jeg var i henne. Men jeg sa det ikke. Aldri. Men jeg skulle gjort det.Alle vi som så dere to sammen, vi så hvor glade dere var i hverandre. Det visste hun også.

Og så var det han som sa så stille ;
Be om hjelp. Det blir fort nok stille. Nå som hun er i jorda er mange ferdige med dette. Du skal bære det resten av livet. Folk slutter å spørre, du må selv be om hjelp.

Og dette tenker jeg på.
Kjærligheten vi føler men ikke tar oss tid til å vise. Tanken på alt man burde sagt ligger der, i bakhodet. Og det andre, omtanken vi trenger å gi og få. Jeg tenker på viktigheten i å være snill, være god. Vise omtanke og kjærlighet. Viktigheten i å være til stede for de som har mistet en av sine.
Livet er så skjørt, så dyrebart. Vi vet ikke hva som venter oss. La oss være venner.