fredag 24. juni 2016

Hodeplagg til bunad

 Dette skjedde på tidligere arbeidsplass, jeg ble hentet til telefonen grunnet vanskelig situasjon;


Kunde: Heia! Du, jeg trenger litt hjelp. Du skjønner at jeg har akkurat vært i Russland og klippet av meg det lange lange håret mitt og nå passer ikke samelua lenger. Så nå vil jeg gjerne ha et sånn derre hårbånd!
Jeg: Nå er jeg litt usikker, men det finnes vel ikke hårbånd til noen av de samiske koftene?
K: Nei, det er jo derfor jeg ringer til dere! Jeg har sett bilder av sånne drakter, sånn som hun dronninga har, de har sånn fint stripete bånd i håret. Siden jeg har klippet av meg det lange lange håret mitt tror jeg at det hadde vært veeldig fint Er du ikke enig?
Jeg.: Nei. Det er jeg ikke enig i. Slike hodeplagg ble originalt brukt av ugifte kvinner. Det er likevel viktig å huske at de følger den lokale draktskikk. Det heter vippe i Telemark, roggebånd i Hardanger, og de brukes ikke til samekofter.
K: Jammen det er det vel ingen som vet her oppe! Og siden jeg nå altså har klippet av meg det lange lange håret mitt og samelua ikke passer så må jeg jo ha noe annet på hodet.
Her begynner jeg å bli lett amper, og lei av at kunden refererer til hårklipp.
Jeg: Nei, dette kan jeg virkelig ikke anbefale. Jeg kan jo ikke stå her og samtykke i noe som er helt galt i forhold til drakthistorie og tradisjoner. Jeg synes du skal gå med samelua.
K: jeg synes du er veldig firkanta der nede ( jeg regner med at hun refererte til Oslo). Kan du ikke bare sende meg en oppskrift og så kan jeg få naboen min til å veve et sånn bånd. Du skjønner at det hadde vært så fint siden jeg har vært i Russ...
Jeg: Avbryter selv om det er fy-fy: Du, nå må du høre på meg. Dette går ikke. Jeg kan ikke gjøre det. Selvsagt kan jeg ikke reise opp til deg 17.mai og sjekke hva du har på, men jeg synes ikke du skal blande to så vidt forskjellige drakter.
K: Å, det går så fint så. Jeg skal jo bare ha et lite hårbånd. Det er sikkert ingen i Telemark eller Hardanger som synes det er galt. De er sikkert bare glade for at flere vil gå med sånn bånd på hodet.
Jeg: Ok. men hvis du ser på tv 17.mai og ser en dame i Telemarkbunad som har en flott samelue på hodet, synes du da at det er helt ok også?
K: Nei vet du hva! Det ville vært en utskjemming av samelua! Jeg skjønner ikke hvordan du kan komme med en så stygg sammenligning! Her kommer jeg ingen vei.
Klask, der la hun på.
Det tok ganske lang tid før jeg var sikker på at dette ikke var en tulletelefon fra en radiokanal. 

Dette innlegget ble første gang publisert i 2009 ( oj, jeg har blogget lenge) og er en lett forkortet versjon av en teledonsamtale som gjorde uslettelig inntrykk på meg.Årsaken til at jeg deler den igjen nå er enkel - for meg er det dette den siste ukas diskusjon bør handle om; crossoverbunadene. 
Det handle rogså om hvor vanskelig det kan være å svare kunder, over disk og i telefon, for det er ikke alltid like fistende å bli fremstilt som det humørlyse, j....a bunadpolitiet som umusikalsk labber rundt uten å glede seg over kreativitet og nytenkning. 

onsdag 22. juni 2016

Den vanskelige kulturarven

Når jeg kler på meg bunad ifører jeg meg ikke bare et antrekk. Jeg velger å legge til side litt av min egen personlighet og jeg tilpasser meg en standardisering av klesdrakt som jeg vanligvis ikke følger.

Når jeg kler på meg bunad velger jeg å vise min tilhørighet til bygda jeg vokste opp i. Jeg viser ikke byen jeg gikk på skole i, byen jeg giftet meg i eller bygda jeg nå bor i og hvor mine barn vokser opp.
Jeg viser hverken musikksmak, hobbyer eller hva jeg jobber med. Ingen som ser meg iført bunad kan gjette hvilket politiske parti jeg stemmer på, hva jeg synes om EU eller hvilken religion jeg tilhører.

Det jeg derimot viser er glede over å ha tilhørighet til en familie og et sted i Norge. I tillegg viser jeg respekt overfor de menneskene som har ivaretatt lokal draktskikk og som har hegnet om tradisjoner uten å forholde seg til moter og trender. Når jeg kler på meg bunad sender jeg en takk til en bunadnemnd som jobber med å ta vare på kunnskap om veveteknikker, som vet hvor riktig linkvalitet kjøpes og som har brukt tid og energi på å utarbeide en helhetlig drakt.

I Norge har vi bunader som har vært i kontinuerlig bruk og som har gått fra å være hverdagsklær til festklær. Disse bunadene vil ha endel valgmuligheter ettersom de har vært i kontinuerlig bruk, de har utviklet seg over tid og de gjenspeiler dette samt lokale forskjeller på økonomi og tilgang på varer.
Andre bunader er rene kopier av klær som har vært i bruk og også her kan man ha valgmuligheter avhengig av hvor mange plagg rekonstruksjonen er basert på.
Den største delen av bunadene våre tilhører en annen kategori. De er rett og slett utarbeidet av en bunadnemnd eller andre entusiaster og har få ( eller ingen) valgmuligheter. Disse bunadene har et hodeplagg, faste forklær og fargekoder på broderiet. Hvis de hadde blitt utarbeidet i dag av mennesker med sans for økonomi og inntjening ville de vært mønsterbeskyttet.

Jeg blir lei meg når jeg ser at disse bunadene utsettes for  kreative innspill som er mer motivert av enkeltmenneskers behov enn av genuine ønsker om å utvikle lokal draktskikk basert på lokale funn og forskning. For meg har det ikke noe å si om disse nyvinningene er et resultat av religion, politikk eller bare er økonomisk motivert og jeg synes ikke bunadparaplyene som feide inn over oss for noen tiår siden er verre eller bedre enn denne ukens debatt om bunadhijab.
For meg handler ikke dette om hva jeg synes om hijab. For meg handler det om at jeg ikke ser behovet for at det konstrueres et hodeplagg til en bunad som ikke er forankret i lokal draktskikk fra samme periode som klesplagg selve bunaden er basert på. Vi skal ikke gå langt tilbake i tid før norske kvinner dekket håret med hodeplagg hvis de forlot hus eller gårdstun, og det er enda kortere tid siden det var relativt uvanlig med damer på 50+ med langt løst hår. Og basert på denne kunnskapen og tradisjonen for å dekke hår og hode har det blitt bevart og utarbeidet hodeplagg til norske bunader. Det finnes, såvidt jeg vet, ingen bunad som ikke har et eget hodeplagg. At ikke alle synes alle hodeplagg er like vakre er en annen side av saken.

For mange er dette vanskelig og det koker ofte ned til en diskusjon om rasisme, fremmedfrykt og kvinneundertrykkelse. For meg handler det om noe annet - det handler om å velge hva du vil være, her og nå. Ikke hele livet, ikke hver dag, men her og nå.

Det er som om du skal se finalen i Champions League og egentlig er helt uinteressert i hvem som vinner av Liverpool og Real Madrid. Du blander ikke draktene. Du velger. Og hvis du ikke klarer å velge, ja så stiller du helt nøytral.


  

Sorry, fikk ikke noen til å stille som modell på et så blasfemisk motiv

mandag 20. juni 2016

coming around again



Hvis man bare sparer på alle klær,  aldri pakker bort noe og aldri kaster noe kan man finne gull i egne skap og alltid ha noe å ha på seg...

Jeg har, i likhet med mange andre, en stor avdeling for klær som nesten passer i klesskapet. Enten passer de ikke fordi de er stilmessig helt uaktuelle, snittet er feil eller klærne er for må ( dette høres mye penere ut enn at jeg er for stor). På lørdag gravde jeg fram dette skjørtet fra heeelt innerst i skapet, og selv om Queenie for ti år siden hevdet at det var så vakkert at hun ville gråte var det ikke like stor jubel nå. Det var greit nok, og så avsluttet vi samtalen der. Jeg har for lengst skjønt at det er liten eller ingen vits i å tvære ut diskusjoner om mors klesstil.

Det skal imidlertid sies at om alle levde etter ideen om å spare på alle klær så hadde ikke jeg hatt dette, for det ble kjøpt på loppemarked for minst tolv år siden.


PS.  jeg har tydeligvis ikke skjønt at det er lurt å ta på høyhælte sko, vinkle meg selv i heldig og radbrekkende positur og fjerne såkalt støy i bakgrunnen.
Men altså. Ikke er jeg moteblogger, eller interiørblogger. Jeg er, ja, hva er jeg? 
Bunadblogger?


søndag 19. juni 2016

Ut på tur




Her forleden skulle jeg på dagstur, tur-retur med tog. 
Jeg satte meg på toget, plasserte håndvesken på fanget, la hendene pent over veska og lukket øynene et sekund. Trodde jeg. 
Jaja, jeg våknet etter halvannen time med stiv nakke og en beklemmende følelse av å ha enten snorket eller smattet ( eller begge deler)
Heldigvis rakk jeg å drikke litt kaffe før det var skifte til det velkjente fenomenet buss-for-tog.
Returen derimot gikk strålende, med bok, broderi og null buss-for-tog.


Jeg er ikke så veldig flink til å ta tog. Det er altfor lett å sette seg i bilen og kjøre fra a til å og tilbake igjen. Men du altså, så godt det er å bare bli transportert innimellom, bare sitte der med håndarbeid, eller bok. Eller rett og slett bare vinkle hodet bakover og dorme seg oppover landet. 
Jo, jeg tror jeg skal bli litt flinkere til å reise kollektivt.

onsdag 8. juni 2016

Hva skal jeg lese?

Jeg har hatt gode broderidager denne uka. Nåla går ut og inn av stoffet uten at jeg behøver telle tråder eller tenke på svinger. Det er godt når denne flyten oppstår; jeg er i siget og kan tenke på alt annet enn grønn nummer to eller blå innerst til høyre. 
Jeg kan tenke på sommerferie, klesvask, jordbær og bikkja og bøker jeg skal lese.






Jeg tror ikke jeg har travlere dager enn folk flest, men det har vært litt å holde på med siden jul. Det har blitt mindre lesing enn jeg er vant til, og jeg savner å bli virkelig, fullstendig oppslukt av en roman. Jeg hadde det slik med En bønn for Owen Meany av John Irving, men den nyeste synes jeg ærlig talt var litt lite lesverdig. Er det greit å si at forfatteren virket ltt umotivert?
The secret History av Donna Tartt var en lignende, enestående opplevelse og bøkene om Harry Potter. Nå blafrer jeg umotivert gjennom bokhyllene på biblioteket og i bokhandelen, jeg skummer gjennom Amazon.com og Barnes&Noble og drømmer om å ramle over denne store episke romanen som holder meg våken kveld etter kveld. Stor, tung, detaljert, tankevekkende.

Men finner jeg den? neida....Så, kanskje det finnes noen tips der ute?
Gode bøker som varer mer enn en kveld og som kan leses om igjen og om igjen?



lørdag 4. juni 2016

4.juni


Det er den draumen me ber på
at noko vedunderleg skal skje,
at det må skje -
at tidi skal opna seg
at hjarta skal opna seg
at dører skal opna seg
at berget skal opna seg
at kjeldor skal springa
at draumen skal opna seg,
at me ein morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um


Olav H. Hauge




Hun vil alltid være Storesøster. 
Hun som stod i bakgrunnen og gremmet seg grenseløst mens lillesøster insisterte på å kjøpe l-o-v-e h-e-a-r-t-s.
Hun som alltid hadde en god idé om hvordan matteleksene kunne løses på en enklere måte enn det lillesøster lenger nedi klassene forstod.
Hun som, når lillesøster prøvde klær, alltid sa- den er jo fin, men jeg ville ikke hatt den.

Hun som døde for tjueen år siden i dag. Hun som alltid er med i tankene mine. 

Og om jeg noensinne blir intervjuet og blir spurt hva du håper Sankt Peter sier når du står der ved perleporten: jeg håper så inderlig, av hele mitt hjerte at han skal si - det er en storesøster her som gleder seg til å se deg. Se, hun står der borte.

tirsdag 31. mai 2016

Fjorten år




Man kan si både det ene og det andre om Melodi Grand Prix før og nå...
Men altså, noen av tekstene fra den tiden da alle måtte synge på eget morsmål  har definitivt satt sine spor.


Nå har vi en fjortis i huset, og en syttenåring som kjører lett motorsykkel og planlegger sommerferie uten foreldre. Rart det der, jeg synes ikke det er så lenge siden jeg stod hos en av naboene på byggefeltet og beundret kaninene da jeg plutselig skjønte at det nok ikke ble rolig hjemmehelg likevel...da var jeg godt og grundig på overtid altså, så jeg ble ikke veldig skuffet. 
Den førstefødte ble levert hos en annen nabo, jeg dusjet, drakk kaffe og drøyde for å slippe vaktskiftet på føden. I ettertid var jeg glad jeg ikke ventet enda lenger, frøkna hadde tydeligvis bestemt seg for å bli en maiblomst likevel.
Etterpå var det fullt, ikke i herberget, men på alle andre rom, så jeg lå i dagligstua og så sommernatta over indre Oslofjord helt til jeg høy på hormoner og lykke ikke klarte å vente lenger og gikk for å hente den nyfødte. I en riktig vakker fortelling ville selvsagt barnet ha sluttet å grynte da jeg kom. I  virkeligheten tok jeg med feil barn og ble heldigvis  hanket inn igjen av en våken jordmor før jeg ble beordret i seng igjen...

Jeg har aldri mer tvilt på at dette er min datter. Om det ikke holder å se på henne så kan hun bare åpne munnen og si noen setninger så er all tvil feid til side, dette er barnet mitt.  Akkurat som den førstefødte, de er sånne fine kombinasjoner av oss begge. Like, men likevel ulike. Akkurat slik søsken skal være, seg selv midt i flokken.




nytt kurs eller ny kurs

 



Jeg var visst ikke helt ferdig med kurssesongen likevel, så nå lager jeg  modell og materialpakker til et lite introduksjonskurs i plattsøm. 

Jeg tenkte å bruke en sommerfugl som modell, den er fin og sommerlig, halve motivet kan broderes på kurset og resten kan være mengdetrening hjemme.

Og mens jeg syr lurer jeg litt på hva jeg skal jobbe med i fremtiden...For endel år siden var det et godt og riktig valg å flytte arbeidsplassen hjem og være til stede for de søte små. Nå er ikke det behovet like stort lenger, og mye av arbeidstiden tilbringes uansett i andre lokaler.
Kanskje er det på tide å endre arbeidssituasjon igjen?
Ikke at jeg vil slutte med kurs altså, men jeg er litt i tenkeboksen på hva annet jeg skal gjøre. 





lørdag 28. mai 2016

Om å sette broderi på kartet



 



Et av ønskene for forrige helgs tur til Landskrona var å få se dette arbeidet "på ordentlig". 
Det dukket opp, stykkevis og delt, på instagram i fjor og er et prosjekt som kom i gang inspirert av en broderiutstilling ved Hemsløjden i Skåne:
 Kartet over Skåne ble inndelt i biter, hver kartbit og en stoffbit ble nummerert og delt ut etter prinsippet førstemann til mølla.
I vinter ble det montert, og det er altså så flott! 
Sting, teknikker og kunnskap varierer, men broderigleden skinner gjennom i hver bit.

Så, hurra for nytenkning og hurra for deling i sosiale medier. 
Dette prosjektet hadde jeg ikke hatt mulighet til å oppdage for ti år siden.

fredag 27. mai 2016

kjære dagbok


tittelbladet i en annen dagbok



Høvdingen fylte femti tidligere i vinter, og nå skal dette markeres med festivitas og glede. Jeg har funnet frem dagboka fra sommer 1991 og planlegger å varte opp med noen godbiter om den der bygutten med blide øyne og lys lugg. Han som kokkene mente jeg burde satse på, og som alle de andre jentene å fjellstua også heiet på. Han som jeg ikke turte snakke til den første sommeren fordi han var så voksen, men så kom han tilbake et år til og da var jeg kortklipt, tatovert og litt mer frampå...
Mye av det som står i dagbøkene fra tidenes morgen er rørende ukurant. Men å lese om denne første forelskelsen og hvordan jeg etter beste evne sjarmerte, plottet og planla er morsomt. Og tankevekkende.
Og selvsagt, pinlig platt her og der...

Jeg skrev dagbok gjennom det meste av grunnskolen og litt mer sporadisk da jeg gikk videregående. Årsaken til at jeg skrev sommeren 1991 var at jeg skulle være troppsassistent i den norske kontingenten til jamboreen i Korea. Og joda, jeg har skrevet dagbok det mest av den tre ukers turen til Asia...stort sett om det som skjedde ukene før jeg reiste og hva jeg håpet skulle skje når jeg kom hjem igjen. Det er tydelig at jeg ikke akkurat levde i nuet den sommeren...

Noen av dagbøkene er nøkterne og inneholder lite informasjon om hvem jeg egentlig var. Andre er litt i overkant fylt av hvem jeg var. Men uansett innfallsvinkel er jeg glad dette ble skrevet ned på papir og at jeg var ung før sosiale medier overtok for låsbare dagbøker og lapper som ble sendt på kryss og tvers i klasserommene.

torsdag 26. mai 2016

mai



 



Mai...

Dager på  hytta, med gledelige mengder snø ( ifølge Laika )
Jobbing
Trening, og ja,trening hjelper mot ømme nakker og høye skuldre
Blomster og kake


Og snart fyller maiblomsten år.
Jo, jeg liker mai 





tirsdag 24. mai 2016

Fika





Sånn i tillegg til at svenskene altså har underbart vackra broderier, 
Selma Lagerløf , Gideon Sundback og Stellan Skarsgård
har de fika.

Og att fika på er umåtelig mye bedre enn å fike.
Sannelig, jeg tror jeg er en liten skap-svenske. Eller, nei, det er jeg ikke. 
Jeg kan tross alt skilte med en svensk oldefar . 

Det er alltid interessant å se på hvordan folk forflytter seg og hvorfor.
Etter bybrannen i Ålesund var det stort behov for håndverkere som kunne hjelpe til med gjenoppbygningen av byen. En av disse håndverkerne var en svensk blikkenslager.
Etterhvert møtte han en sjarmerende lokal sydame.
Lang historie kort, de ble min oldemor og oldefar.