onsdag 27. august 2014

Det vi ikke ser



Dag en: 
Tråkle, klippe, applikere...gjøre klart alt det som befinner seg under gullet og silken i en Tudor rose. 
Skoleveien går inn Lions Gate, gjennom labyrinten, forbi kjøkkenet og opp fire etasjer. 
Det vil komme mange, mange flere bilder!
Inntil videre sier jeg bare - oh my God!  

søndag 24. august 2014

klar for kurs


  

  


Her en dag overrasket jeg meg selv ved å komme med følgende utsagn til en potensiell kunde: Jeg er faktisk svært flink til å brodere.
Etterpå ble jeg selvsagt litt skamfull, for slikt sier man vel strengt tatt ikke og kanskje kjenner hun en hel armada av gammeltanter som broderer både vakkert og vent og mye penere enn meg.

Men uansett. Nå skal jeg lære mer. Jeg skal på kurs på The Royal School of Needlework og fordype meg i silk embroidery with metal thread.
Og forresten - skolen ligger i Hampton Court Palace.

Og dere vil definitivt bli oppdatert, så sant jeg ikke mister hodet helt da...


lørdag 23. august 2014

roser og saftis?




Minner fra butikklivet:
kunder som står i timevis og bytter om på farger for å få akkurat det riktige uttrykket, uten å tenke på at kanskje er det bare fire sting av den suppegule, eller at det lakseaktige ligger som en nyanse mellom to andre.
Kanskje er det galt av meg å kombinere denne teksten med fargene til storblomsten på nordlandsbunad, for i denne bunaden er fargene opplest og vedtatt og hver nyanse har sin plass. Jeg bruker den likevel, fordi jeg hver gang jeg tar opp dette broderigarnet blir slått av hvor lite fine jeg synes garnbuntene er sammen. Saftis og suppe, tenker jeg, eller laks med sandefjordsmør.

 

De tre første rundene hjelper ikke noe særlig, det er fremdeles suppete. Men når jeg får på plass den røde hjelper det seg. Og når den brune er på plass er jeg fornøyd.



Så lenge det ikke er lange trådsprang, knuter, floker og generell tjafs på vrangen er jeg fornøyd. Og dessuten - motivet skal være lett gjenkjennelig.


søndag 17. august 2014

kokkens beste anbefaling



I dag skal vi gå litt tilbake i tid, til 23.juni 1991.
I Nidarosdomen ble kongen og dronningen signet, på en liten fjellstue satt vertinne, kokker og en ansatt og så fjernsynsoverføringen. Det var, som alltid i slike situasjoner, den ansattes ansvar å ta seg av resepsjonen om det skulle være noen forstyrrelser.
Og det var det, for inn kom årets veipatrulje-sjåfør for å høre om noen trengte assistanse. Det var det ikke behov for, og den lysluggede sjåføren gikk ut igjen og kjørte videre.
Den ansatte gikk inn igjen i tv-stua og fortalte at det var samme sjåfør som året før. hvorpå den ene kokka kommenterte
- han er en utrolig hyggelig fyr han der.
Og den andre fulgte opp:
- ja, kanskje du skulle satse på han?
nei, nei, nei , sa den ansatte.
- JO, tenk litt på det du, sa kokkene.

Og så tenkte jeg litt på det, på hvor kjekk og hyggelig han var, og så satset jeg på ham.


Når sant skal sies så hadde jeg jo kikket både lenge og vel på ham året før også...

I dag har vi vært gift i nitten år. Altså ikke rundt tall eller noe som helst, men det er første og ( sikkert siste ) gang jeg har 19-års bryllupsdag så jeg vil gjerne takke:
- Kokkene, av opplagte årsaker
- en NAF testestasjon som ikke trengte sommersansatte men som foreslo for den lysluggede å søke sommerjobb som veipatrulje
- tidligere kolleger som var særdeles fleksible når jeg trengte kaffepause sommeren 1991
- tidligere kollega som fingerte motorhavari slik at vi fikk snakket litt ekstra med den lysluggede

og selvsagt - den lysluggede! Uten deg hadde det opplagt nok ikke vært noen grunn til å glede seg i dag.


fredag 15. august 2014

La barna leke



  



Unger altså... de lager så mye fint, bare de får muligheten. De trenger ikke så mye:
- en treplate, stifter og tråd
- en stoffbit på 10*30 cm, noen mindre lapper, en god nål og solid tråd
- noen avkappa greiner, en god og skarp kniv og litt maling

og - litt tid

Det trenger ikke være fint, plastpakket og dyrt. Barn trenger ikke en ferdig mal eller fire sider med illustrert fremgangsmåte. De trenger bare muligheten, og bittelitt materialer.



tirsdag 12. august 2014

enda en kreativ sommeruke



Vi er i gang med årets andre kreative sommeruke. Opplegget er ganske likt det vi hadde i vår, men barna er nye.

Det er alltid spennende, og ikke minst inspirerende, å se hvordan en ny gruppe løser oppgaver på nye måter. De velger andre farger, de vil kanskje heller spikre enn spikke. Noen vil strikke langt, andre kort. Noen vil flette hår, andre leter etter frosker.

Min rolle i det hele er å se at alle har det bra. Jeg passer på spisetider og medisiner der det skal passes på, ser til at alle har noen å snakke med, plukker opp en maske her og syr noen sting der. Jeg plastrer fingertupper og kutter frukt. Jeg tror absolutt jeg har den aller beste jobben denne uka!

søndag 10. august 2014

alene hjemme

Har du husker pass?
JA
lommebok?
JA
Badehåndkle? Fotballsko? Lader?
JAAAAAA
Du trenger ikke tenke på feriegave til mamsen!
Tomt blikk, etterfulgt av et spørrende nei ( som i skulle jeg i det hele tatt vurdert det)

Dette har vært sommeren hvor de søte små begynte å reise mer på egen hånd. Den ene har jobbet, besøkt kompis og er for tiden på treningsleir i det glade utland. Den andre, som nå er hos besteforeldre, har vist en stadig økende vilje og evne  til å organisere egen fritid.
Og slik var det at vi foreldre plutselig var alene hjemme og oppdaget at vi hadde et helt døgn til rådighet. Et helt døgn hvor vi kunne gjøre akkurat hva vi ville.

Lykke!

Og hva gjorde vi?
Støvsugde, vasket, ryddet, sorterte klesvask og strøk skjorter. Slo plen, luket hekk og vannet. Klippet klørne på den lille lystige og trøstet henne med fotballspilling og badetur.
Og helt til slutt, da vi for syns skyld burde tent lys, skjenket noe godt i glasset og hatt den gooode samtalen...Da halvduppet vi foran fjernsynet og en så en film vi har sett før.

Og alt i alt så var det en aldeles strålende dag. Det trenger ikke være så forrykende festlig og stemningsfullt for at det skal være bra. Noen dager er det helt supert å bare kunne traske mellom etasjene og ordne uten å skulle ta hensyn til eller aktivisere andre enn seg selv.

Men det skal bli godt å få den ene hjem igjen i morgen og den andre om noen dager.


fredag 8. august 2014

superdupermagisk #vacay?

 

             






Åh, dere. Dette har vært en supermagisk sommer altså. Jeg har hatt det helt #amaze og vært på #vacay både i inn- og utland. Shopping? Ikke så mye - sparer opp til en skikkelig bonanza til høsten - so stay tuned honeypots!!!

Det er alltid litt bloggtørke på sommeren. Dere har annet å gjøre enn å sitte med nesa i et nettbrett og jeg har annet å gjøre enn å traske rundt og lete etter dekning. Slik er det tydeligvis for flere, og det er lettere å bla seg gjennom litt lett underholdning på instagram og trykke en sporadisk liker enn å gå gjennom blogglister og slite med å få publisert kommentarer.

Men altså, disse hashtagene på instagram...Jeg er helt og fullt klar over at jeg ikke er ung, dynamisk eller en trendspotter. Jeg er også klar over at min leserskare på ingen måte består av hippe bloggere med større fokus på tanning og den for meg nokså uinteresante problemstillingen hvordan se nysminket ut når du stiger opp av bassenget. 
Så hvorfor skriver jeg dette?
Jeg innrømmer gjerne at jeg liker å leke med språket. Jeg liker å prøve nye vinklinger på godt innarbeidede uttrykk og å bruke ord med dobbel betydning. Men jeg lurer på hva som er vitsen med å leke i den grad at man mer eller mindre ødelegger andre språk? Er det så vanskelig å skrive amazing, eller vacation?
Eller er dette slikt vi må regne med, i likhet med da kult og fett inntok skoledagbøkene på åttitallet? Jeg kan ikke huske at foreldre direkte hyllet våre nyord...Det jeg derimot kan huske er at svært lite var verre enn foreldre som prøvde seg på bruk av "våre" nyord...eller slang som de gjerne omtalte det som.

Men, hva synes du?
Er det greit med språklige nyvinninger av denne sorten eller bør vi holde oss innenfor grammatiske regler og normer? Og er det en aldersgrense på nyord? 

Men forresten - det har vært en fantastisk sommer. Serr.

søndag 3. august 2014

Øyet som ser



Det å komme tilbake til steder man var som barn og ungdom...Steder du husker som helt greie men ikke noe mer. Steder du vagt forbinder med netter i telt, gamle fangstanlegg, tamrein i det fjerne og mange kilometer med grusvei for å komme til bommen og bilen. 

Det å komme tilbake og oppdage hvor tvers igjennom vakkert det er... Det er en viktig påminnelse om hvordan blikket endrer seg i løpet av livet. 
Som mor trenger jeg denne påminnelsen, jeg trenger å huske tilbake og huske hva jeg selv så. Jeg trenger denne påminnelsen om at den voksne og barnet ikke alltid ser det samme. 



tirsdag 29. juli 2014

om ull og gull

De som følger Fru Storlien på facebook fikk kanskje med seg denne statusoppdateringen?

har fått på meg bunad og er klar for bryllup. Hurra for ung kjærlighet, og hurra for at det ihvertfall ikke regner. 

PS. Om noen dager kommer det sikkert et innlegg om hvordan man overlever en lang og varm dag i bunad.


Aller først vil jeg gjerne si at det var en fantastisk dag fylt med kjærlighet, gode ord, musikk og glede.
Hurra for ung kjærlighet og for disse to som har valgt hverandre og som gjør hverandre så inderlig gode.

    


Deretter vil jeg si at - jeg overlevde. Men jeg skiftet etter middagen, da var jeg mer enn varm nok.

Og til slutt vil jeg si litt om dette med å bruke bunad når det er veldig, veldig varmt:
For hva gjør du hvis planen er å bruke bunad i festlig lag og kvikksølvet kryper oppover, oppover, oppover?
Velger du et annet antrekk eller bruker du bunad?
Og om du, som meg, velger å bruke bunad, kan du gjøre noe for å unngå å ende som vår venn på bildet under?

                         

Vel, her er mine velmente råd for overlevelse i ull:
1. Damer - dropp ytterplagget helt. 
2. Gå gjerne uten understakk. Minimer der du kan og husk at hvert lag med klær gir økt varme. 
3. Jeg bruker heller strømpebukser enn knestrømper - det gir jevnere fordeling av varme og jeg slipper den der ugreie følelsen av at lårene sitter fast.
Strømpebuksa trenger ikke være av tykk ull. Gå for en tynnere, men likevel kompakt, modell. Jeg valgte 40 den, matt versjon fra en kleskjede av svensk opphav. 
4. Langt hår? Sett det opp slik at du slipper svett nakke. Dette gjelder forsåvidt ikke bare til bunad.
5. Kan du gå uten forkle? isåfall går du uten forkle. Jeg valgte bort ullforkle og brukte silke. 
kan du slippe et ekstra lag med stoff så gjør du vel det?
6. Er bunaden litt stor? Vær glad til. Å sitte i solsteiken med bunad som klemmer i livet, gnager over bringa og gir deg akutt åndenød er enda verre enn å bruke samme bunad i kjøligere vær.
7. Tenk positivt. ærlig talt. Det er ikke så mange timene. Hold fokus på noe annet enn at du er varm, at det klør, klemmer eller trykker. Drikk to liter isvann, hold en kald brusboks mot nakken, smil til de andre gjestene og gled deg over livet. Jo mer du sutrer jo verre blir det.

Og så kan du alltids skifte når det holder på å koke over.


Og til dere menn - dropp ytterplagget når du kan. Bruk trøye i kirken, men ta den av når dansen starter. Hvis du ender ved et bord i solsteiken kan du ta den av under middagen også. Bryllup skal faktisk være hyggelig. Men, behold vesten på. Jeg gjentar - behold vesten på. Skjorte og bukseseler er omtrent like korrekt som at damene sitter i undertøyet.

PS.
Hvis du dropper understakken bør du bruke strømpebukse!  Ull kan klø...Varme lår mot stikkende ull kan gi deg visse problemer med å finne sittestillingen. 

mandag 28. juli 2014

hot dog


Face your fear, sier guruene.

Whatever gives me food, tenker jeg da. Og siden jeg ikke har stor sans for rå og levende fisk ser jeg liten grunn for å ta bomba fra flytebrygga. På den andre siden; når de som gir meg mat er i vannet blir problemstillingen litt annerledes. 

Jeg veier for og imot, for og imot. 
Hva ville du gjort?
Vann i nese, ører og påfølgende cred som den kuleste bikkja eller tviholde på alle prinsipper og ha ditt på det tørre?


xoxo, Laika 


søndag 27. juli 2014

#perfekt_sommer


Resten av ferien var det sol, sol, sol. 


              

              

Det å ha tid. Tid til å gå istedenfor å sykle, sitte litt lenger med morgenkaffen, bade en gang til, høre på sauebjellene, lese kart, ikke reflektere nevneverdig over at avisene er fra forrige uke...

Vagt har man observert at en avis oppmuntrer oss til å innse at mammakropper ikke er støpt i samme form og at en annen avis synes vi skal poste bilder av våre uperfekte liv. Men hva er perfekt?

Jeg trives på en hytte med enkel standard, en hytte uten strøm, inne-do, tv eller lynraskt nett. 
Andre synes de må ha hytter med høy standard. Noen pusser opp prinsesseværelse og sjørøverhule mens andre lar barna sove på et kjønnsnøytralt rom. Noen er lykkelige med å ha huset fullt hele ferien mens andre nyter stillhet og kjernefamilien. Noen leser, andre løper. Noen elsker å lage all mat fra bunnen av, andre er mindre entusiastiske på kjøkkenet. Vi har ulik mengde tid til rådighet og forskjellige ønsker og behov som må dekkes i løpet av døgnets 24 timer.

Vi er ulike, vi er egne individ og jeg undres hvor media vil med disse oppfordringene om å sette ord på det vi ikke er fornøyd med.
Hvorfor skal vi bruke tid på å vise ubrettet undertøy eller smuler på kjøkkenbenken?
Er det for å glede andre? For å gjøre oss selv mindre enn vi er?
Skal vi bli en nasjon hvor vi ikke kan være glade over det vi har? 

Jeg er ingen flittig deler i sosiale medier og det jeg deler her på bloggen er (for å bruke en forslitt og falmet bloggfrase) bare en liten bit av den jeg er. Slik er det vel med de fleste av oss? Selv de som oppdaterer facebook tre ganger om dagen har nok noe de ikke ønsker å fortelle omverdenen.  Noen vil være høyglanspolert, andre kan på en humoristiske måte formidle en mer avslappet holdning til livet. Vi trenger begge deler, og vi trenger alle som er et sted midt i mellom. 

Og dere - ha en fortsatt strålende sommer med eller uten myggstikk.