onsdag 28. september 2016

Hvordan komme i gang med bunaden

Det kan skje den beste...fylt av optimisme bestiller du en materialpakke  og planlegger fine høstkvelder med broderi, eller helger med montering av bunad, til deg selv eller en du vil glede. Og så kommer pakken i posten eller du henter den hos leverandøren,  du tar den med hjem, løfter av lokket og kjenner panikken sige på. For hva er dette?
Stoffbiter liggende lagvis i tre poser, en liten pose pose med tre trådsneller i assorterte farger, noen bånd, noen tettskrevne ark med  en forklaring. Og en liten lapp - kontroller at materialpakken er komplett. Lykke til:)
De aller, aller fleste leverandørene lager gode, komplette materialpakker, og den lagvise sorteringen av stoffbiter viser gangen i det hele og har en logisk forklaring. Målet er at du ikke skal bruke biter fra buksa i vesten eller omvendt, at tittekanten til veska ikke blir kastet eller at du bruker kragen som prøvelapp. Du skal kunne åpne pakken og se hva du har fått, og du skal glede deg til å begynne.
Men, om du åpner en materialpakke for første gang vet du kanskje ikke dette. Du får en hel masse informasjon som det er vanskelig å dra nytte av, og det kan være fristende å sette lokket på eska igjen og vente en uke ( eller to, eller flere).
Det samme kan skje hvis du skal brodere. Det ligger mye informasjon i en god plansje, men du må vite at strekene på blader og blomster viser stingretning i tillegg til farger og at det er lurt å begynne innerst på noen blomster og ytterst på andre.

Mange som ønsker å sy bunad kan det meste fra før, men de trenger et vennlig lite dytt for å komme i gang. Hvis du har det slik, er du hjertelig velkommen på kurset Kickstart bunaden din, som går over to søndager i oktober i Asker. Mer informasjon finner du her. Kurset er også fint for den som har blitt stående fast og trenger hjelp til å komme videre i arbeidet.
NB. Linken går til en side i Asker Husflidslag som omhandler flere bunadkurs. De flest er fulle, og har allerede startet, men det er ledige plasser på kickstart-kurset.


På bordet her ligger det en materialpakke til en beltestakk. Dette er en god og oversiktlig pakke, og alt som skal være med er med. Men det er likevel fint å få en gjennomgang av hva som er hva og lage en arbeidsplan.


Valdresbunad. Fine farger, fint stoff, men hvor er det lurt å begynne? 
Eller, har du brodert ferdig og trenger hjelp til monteringen?


Eller skal du rett og slett brodere et belte og synes det er er litt trått å komme i gang?

Dette er ikke ment som en kommentar til uoversiktlige materialpakker eller manglende informasjon fra forhandler. Jeg er nesten alltid godt fornøyd med materialpakkene jeg kommer borti og synes kvaliteteten jevnt over er svært høy. 
Dette er ment som et tilbud til de som har grunnleggende sømkunnskaper og kan jobbe selvstendig, men som rett og slett hjelper hjelp til å gå gjennom materialpakken, sette opp en arbeidsplan og begynne å sy men som synes et kurs som går over åtte-ti uker er for mye.

tirsdag 27. september 2016

Silke og ull



I slutten av august ble de årlige Fagdagene for bunad og folkedrakt arrangert på Fagernes. Dette er et viktig møtested for mennesker som jobber med eller er genuint interessert i bunad, og det er alltid mange hyggelige gjensyn og nye bekjentskap.
I år stod bunadbroderi i fokus, og det var derfor en del småkurs hvor deltagerne fikk prøve seg på diverse broderiteknikker. Her var det nordmørssøm, perlearbeid, løyesøm fra Setesdal og mye annet jeg gjerne skulle satt nålene i. Men siden jeg holdt kurs ble det med å beundre andres prøvelapper og glede meg over mangfoldet vi har i Norge.
Jeg holdt to kurs i plattsøm, ull på ull og silke på silke, og for å gjøre det enkelt ( for meg selv) brukte jeg samme motiv. For å få det helt likt burde jeg brukt samme farge på stoffet også, men det får jeg eventuelt gjøre en annen gang. Jeg bør vel innrømme at dette med å gjøre det enklest mulig ikke var hele motivasjonen. Tanken var å vise hvor ulikt uttrykk man får ved bruk av ulike tekstiler. Og ja, vi vet det, men det er likevel fint å se det med egne øyne.

Jeg føler meg alltid så fjong når jeg setter i sving med et silkebroderi, ihvertfall helt til tråden setter seg fast i fingertuppene, fliser og floker seg og minner meg på at jeg må begynne å bruke håndkrem med jevne mellomrom og ikke bare ved knitrende behov. Det er noe så herlig lettsindig og ubekymret over silken, den forteller om gode dager uten hardt arbeid som setter spor i arbeidshender. 
For meg ligger spennet mellom ull og silke i dette. Ikke bare i det bekymringsløse, men i det å faktisk ha hender som kan håndtere silke. Hender som ikke melker, kjerner, spinner eller legger i ovnen men myke, hvite stashender. Hender som lar andre gjøre grovarbeidet. Og så har vi hendene som egner seg best til ull, hender som jobber, med vannblemmer, træler og flisete neglebånd. Disse hendene har laget noe av det vakreste jeg vet - norske ullbroderier inspirert av det kvinner så i husene hos embetsstanden, på kirkebakken og som arvegods fra husfruer og andre veldedige sjeler. 

Jaja, der havnet jeg litt utpå viddene, igjen...Jeg er trøtt...I natt hadde jeg og sønnen vekkerklokkene på ti på tre for å se debatten mellom Clinton og Trump og selv om jeg la meg etterpå tok det lang tid før jeg fikk sove. Det var mye å tenke på etter å ha opplevd han med håret i relativ fri dressur i halvannen time. Huff , sier jeg, hva skjer med en verden hvor slike kandidater får et seriøst spillerom?

PS. 
I et tappert forsøk på å ro meg i land igjen:
Hvis du vil vite mer om fagdagene, som arrangeres hver høst, kan du lese på hjemmesidene til Norges Husflidslag og  Norsk Institutt for bunad og folkedrakt. Fint og viktig arrangement.

mandag 26. september 2016

Nå er det høst

Det er alltid godt når høstsesongen starter opp med kurs og faste rutiner.
I høst har jeg to dagkurs i bunadsøm, i Asker og Oslo, og et kveldskurs( Asker).
Og damene, for nå er det bare damer, skal innom dette:
Damebunader fra Nordland, Fana, Røyken, Sigdal, Øst-Telemark, Vest-Telemark, beltestakk, Graffer og Senja.
Mannsbunad fra Øst-Telemark, Senja og Trøndelag.
Noen broderer, noen monterer, to skal sy om og tre stykker syr skjorte også.





Det har blitt noen kurs etterhvert og jeg har hatt gleden av å møte mange engasjerte kursdeltakere. I år har noen kommet tilbake etter noen års pause for å gå i gang med et nytt prosjekt. Andre er helt nye, og noen synes jeg at jeg kjenner ganske godt etter flere sammenhengende kurs.

Litt morsomt er det jo å tenke på at jeg, som har såpass lunkne minner fra håndarbeidstimene i grunnskolen, har såpass stor glede av å undervise i søm og broderi...Men kanskje er det det som er litt av drivkraften, å ufarliggjøre det hele og motivere til økt håndarbeidsglede?

lørdag 24. september 2016

Alle de små detaljene




Sunnmørsbunaden har et vakkert brodert koneskaut. Rundt koneskautet knyttes en silkesløyfe med broderier i endene. Rundt denne sløyfa, som er ganske lang, går det en gul sikksakkbord.
Den syes for hånd, hele veien.

Slike jobber tar tid, men glemmes lett i den helheten som utgjør en komplett bunad. 

Jeg hadde ikke tenkt over denne borden før jeg satt med materialpakken foran meg...
Har du tenkt over det, når du ser en slik sløyfe;
at det ligger noen timers jobb "bare" i den gule sikksakken?




søndag 18. september 2016

Ni år med Laika

I dag er det ni år siden en liten firbeint lodott  ble født. De første ukene gikk hun under navnet Jackie, men da det ble bestemt at dette skulle bli vår hund fikk hun nytt navn. Da hun ble hentet gråt hun  ynkelig hele veien fra barndomshjemmet og snek seg beskjedent og ubesluttsomt langs veggene den første tiden.


Hun sluttet fort å være beskjeden og overtok med den største selvfølge sofa, stoler, senger, dukkevogner og gjorde i tillegg noen heltemodige og nesegrusende forsøk på å innta kjøkkenbenk og spisebord. Hun spiste mat, gulvlister, sko og belter. Hun spiste tyggegummi med bringebærsmak og gummigodter så lenge det ikke var antydning av lakris.
Ikke bare var hun over alt hele tiden, men hun var også under, bak, foran og mellom. Hun var rett og slett urimelig energisk og det hendte vel en gang eller to ( eller tre ) at jeg truet med å annonsere lodotten på Finn.
Det har blitt bjeffet på postmannen, sønnen til naboen, katta til den andre naboen, løvet som falt ifjor, kundene som skal på systua og hundeglam fra fjernsynet. Sofaryggen er hunderumpeformet foran utsiktsvinduet og hvis den hunden kunne snakke ville vi visst alt som skjer i gata. Andre hunder bejubles, så sant de ikke er schæferlignende, og hun tar sitt mulige vertinneansvar alvorlig og byr intenst på seg selv.

Men gradvis, nesten uten at vi merket det, skjedde det noe. Brikkene falt på plass, og hunden innså at det ikke var tvingende nødvendig å være så på absolutt hele tiden. Gradvis ble det hyggelig å bare ligge, foran ovnen, i sofaen, i en stol, under senga, i senga, på et fang, i en armkrok. Hun er den vi alle hilser på hver gang vi kommer hjem, hun er den vi alle sier hadet bra til før vi går. Hun får kos, alle har en klapp, et smil eller en runde mageskvalpende kløing å by på.

Det følger arbeid og ansvar med det å ha en hund i hus. De skal mates, luftes og oppdras. De må på feriekoloni når vi skal på ikke-hundevennlige aktiviteter og de vil minst en gang spise noe de ikke burde spist. Og da tenker jeg ikke bare på sånn de blir syke av, men sånn som vi faktisk hadde tenkt å servere ( middag, kaffemat, pepperkakefotballbane). 

Men alt i alt, livet med Laika kort fortalt - jeg blir stadig overrasket over at det kan følge så mye glede med en som er så liten ( og som snorker så høyt).



 


 


           

          



Dagen har blitt markert med leverpostei og hurlumhei, og alle hjerter gleder seg. 



fredag 16. september 2016

På innsiden




Jeg hadde en konsulenttime i går, og ikke uventet dreide samtalen raskt inn på forventningene om en perfekt bakside. Jeg vet at mange er svært opptatt av dette, jeg liker også pene baksider, men jeg synes fokuset skal være på det man ser.

På disse to bildene ser dere samme motiv, forside og bakside. Dere ser at det er forskjell?
Det ene er konturstingene. Hvis du syr de riktig ser de ikke ut som kontursting på baksiden, de ser ut som attersting. Altså,, det må automatisk bli en forskjell.
I tillegg ser dere at jeg hopper mellom de hvite feltene. Dette gjør jeg av flere årsaker. Jeg vil spare tid ( i dette tilfellet er faktisk tid penger) og jeg vil ha bedre mulighet for å feste tråden. Hvert hvite felt består av 5-10 sting, og hvis jeg skulle festet det glatte perlegarnet to ganger i hvert felt vilel det enten blitt  klumpete eller sjansen for at tråden løsner vil være større.
Det samme skjer med gullbroderiene, av samme årsak hopper jeg fra felt til felt. 
Kryssestingene blir heller ikke liggende pent i kryss på baksiden. Kanskje er det mulig, men isåfall må du bruke mye mer garn og hele broderiet ( og dermed forkleet) blir tyngre.

Så nei, det blir ikke likt. Det kan og bør og skal være pent, men det blir ikke likt.



torsdag 15. september 2016

om å brodere bunader

du oppfordrer til innspill på hva du vil skrive om. I dagens bunadsproduksjon går debatten høyt om produksjon i utlandet og da spesielt broderinga. Det argumenteres med at "ingen" vil gjøre denne jobben i Norge. Artig hvis du vil skrive litt om hva jobben din består i og at du faktisk er en norsk nordmann i Norge som BRODERER bunader.......

Jeg skal ikke gå nærmere inn på hva jeg synes om produksjon i utlandet. Ikke fordi jeg ikke vil skrive om det, men fordi dere like gjerne kan lese om det her, her eller her.
Hvis dere ikke orker å klikke dere bakover kan jeg kort oppsummere: jeg synes bunader bør tilvirkes i Norge. Ikke fordi vi er så ekstremt mye flinkere til å brodere enn alle andre nasjonaliteter, men fordi dette er en del av kulturarven vår.  Jeg broderer ikke alle bunadene jeg monterer, og jeg takker nei til en del jobber fordi jeg ikke kan tillate meg å ha så liten inntjening. Jeg klarer å holde et jevnt tempo når jeg broderer, og jeg prøver å jobbe effektivt, men dette er jobb mange ikke ser verdien av og som mange mener like gjerne kan utføres i land  med like lang eller lenger broderitradisjon enn Norge.
Dette er selvsagt også påvirket av at mange i min generasjon har bunader brodert av bestemor, bunader som er brodert som gaver og hvor det ikke har vært fokusert på antall arbeidstimer. Dette har vært med på å bevare bunadtradisjonen, men det har samtidig bidratt til å befeste oppfatningen av at bunadbroderingen er en hyggelig hobby som i beste fall genererer litt lommepenger.

Det hender jeg undres på vitsen, det kan jeg være ærlig og innrømme. Det hender jeg har lyst til å bare si ja til enkle og lønnsomme jobber, og heller bruke broderibehovet på noe kreativt, noe morsomt, noe eget. Men jeg gjør ikke det, jeg velger å fortsette med en Ørskogsbunad her, en Nordlandsbunad der, en veske, en lue...Ikke fordi jeg blir rik av det ( langt derifra ) men fordi jeg synes det er viktig å bevare en kunnskap om og en respekt for vår kvinnelige kulturarv.

Mange av bunadbroderiene er inspirert av eller kopier av folkelig broderi og er for meg en hyllest til tidligere generasjoners evne og vilje til å gjøre det beste av lite.
Det siste året har jeg vært så heldig at jeg har fått besøkt magasinene i et par museer og sett nærmere på gamle broderier. Det som sjarmerer meg mest er ikke de mange eksemplene på nydelig håndverk av ypperste klasse, men de små vitnesbyrdene om at ikke alle var like flinke og alle fingre ikke like myke. Vi finner prøvelapper fra skoler, små duker, broderte vanter og andre arbeid som klart og tydelig ikke er utført av mesterbrodøser. For noen år siden ville jeg kanskje bare ristet på hodet av disse broderiene og tenkt at noen burde holdt seg til strikking eller hekling. Men nå ser jeg det som vitnesbyrd om en tid da mange rett og slett måtte bite tennene sammen og gjøre det de måtte, ikke bare det de selv ville.

Vi skal ikke langt tilbake i tid for å oppleve et Norge med en helt annen økonomi enn den vi har i dag. En tid hvor mange klær ble sydd hjemme, klesskapene var magre og genserne hjemmestrikket. Og selv om alle kunne sy og strikke er ikke det det ensbetydende med at alle var flinke. Noen var faktisk ganske dårlige til å sy. Men de måtte, ikke fordi det var hyggelig, avslappende eller en måte å oppnå mindfulness på. Dette var for å kle familien eller pynte et hjem etter beste evne.
Det er lett å riste på hodet av ujevn plattsøm eller vindskeive korssting, men før vi gjør det bør vi tenke på hva som ligger bak. Kanskje er disse broderiene utført av en husmannskone med ti barn, i dårlig lys og med dårlig garn? Kreativitet og ønske om å skape noe vakkert følger ikke automatisk hånd-i-hånd med økonomi og tid til egen disposisjon.
Andre broderier kan være hjemmelagde kopier av kjøpte materialer, en personlig tilnærming til stoff og bånd som ligger bortenfor egen kjøpeevne. De er ikke alltid vakre, de har ikke alltid samme farge i alle rosene, og de bærer noen ganger preg av både dårlig lys og dårlig tid. Men de er personlige, de er sydd ( liker jeg å tro) med kjærlighet og de har sitt eget uttrykk. Her er det ingen blomster som er prikklike over en hel bunad, ingen broderier som ser ut som de er stemplet inn i stoffet og ingen, overhodet ingen, påminnelser om masseproduksjon.

Dette ønsker jeg vi skal klare å bevare; en respekt for det håndlagde, for tradisjoner og for formødrenes utrettelige innsats for å holde familien varm og mett. Jeg kan ikke spinne, veve eller dyrke lin, men jeg kan opprettholde en del av kulturarven ved å brodere bunader og jobbe for en økt bevissthet om at det ligger mye historie i gamle tekstiler.


Detalj av brodert stakk fra Nord-Gudbrandsdalen. Denne er helt klart brodert av en som mestret faget. Men når noen kunne brodere slik, mest sannsynlig på frihånd, uten elektrisk lys, lupe og andre moderne hjelpemidler...
Da bør vi, som har tilgang på påtegnede materialer, broderigarn av jevn og god kvalitet, plansjer og lys også kunne klare det.


Her er min versjon. 


tirsdag 13. september 2016

flettemette farvel

Dere som følger meg på instagram har kanskje fått med dere  bildene som dukker opp med jevne mellomrom, hvor jeg funderer på om jeg skal la fletta ryke?
Jeg har hatt dette håret hengende, det vokser ganske fort og jeg er ikke så fryktelig flink til å gå til frisør. Jeg glemmer det, utsetter det og vips er alle snev av fasong og frisyre borte og håret stritter ved ørene og i nakken. Flette eller hestehale har vært et kjekt og greit alternativ.
Men du så lei jeg har blitt av kjekk&grei.
Og du så godt det var å klippe seg på fredag.

 

Så får vi se da, om det er langt hår igjen om noen år...

Dette er min egen farge, jeg ble tidlig gråmelert og for snart ti år siden sluttet jeg å farge håret.
 Jeg var lei av ettervekst, falmede rødtoner og slitt hår. 
Nå er jeg en glad sølvrev med sunt hår som passer til egen hudtone.



Glimt fra systua


Rart med dette, hvordan små biter av et arbeidsliv er lettere å vise enn den store helheten. 
Broderiene mine for eksempel, de er jo så mye lettere både å avbilde og skrive om enn omsøm av typen G.dal fest, 4 oppe 6 nede
( Gudbrandsdalen festbunad som skal syes ut fire cm over byste og seks cm i livet)

Noen ganger, som her på Løkenbunaden tar jeg huskebilder underveis, rett og slett for å huske hvordan beltet er sydd fast midt bak. Ikke fordi det er helt unikt, men fordi kunden er fornøyd med denne løsningen. Dessuten er det noen år siden forrige gang jeg sydde om en Løkenbunad og dermed kan jeg fort finne på å la beltet henge løst som på enkelte andre bunader.

Når jeg syr løslommer, også kjent som vesker, syr jeg noen festesting i enden av låsen på hver side og på toppen av låsen for at ikke hele saligheten skal forskyve seg. 


PS.
Festesting er ikke et eget sting altså. Jeg bare syr for at veskelås og stoff skal holde seg på samme sted. Gjerne i kontrastfarge slik at jeg husker å fjerne stingene etterpå. Som tråkling altså. 



mandag 12. september 2016

Loppelykke


Vi slang innom et loppemarked i går, litt lite planlagt, litt på tampen og med relativt lave forventninger til hva man kan finne sent på dagen. Og hva jeg fant?

Tre fine broderihefter. 


Else Poulsson 1909-2002
var tegner, kunstner og tekstildesigner og var nært knyttet til Den Norske Husflidsforening fra 1930-årene og utover. Hun var først tegner, og ledet tekstilatelieret fra 1929 til 1954. Hun komponerte mønster til ryer, tepper, gardin- og møbelstoff, og som her, broderier.
Av hennes mest kjente arbeid er det store billedvevteppet i Bystyresalen i Oslo Rådhus, med St.Hallvard som hovedmotiv. Et annet av hennes mest kjente verk hang i seksti år i FN-bygningen i New York men er nå flyttet til Cooper-Hewitt museet. 


Siden jeg ikke syr korssting tror jeg nesten at jeg må strikke noe av dette mønsteret.

Men jeg fant ikke bare god norsk design, jeg fant også et svensk hefte med det vi kaller uttrekkssøm og et lite hefte med prydsøm. 



Jeg tror ikke denne puta med stingprøver vil dukke opp i min sofa de nærmeste tiårene, 
men fuglene kan jeg nok tenke meg å prøve.


Vil ha, vil ha! 
Mange gamle broderier kan fungere fint i andre enn de originale sammenhengene.

Det finnes så mange fine gamle broderier og broderimønster og jeg blir glad når jeg finner slike små hefter, med sine små lapper mellom sidene, små blyantstreker og bruksspor.



søndag 11. september 2016

Fin ull og fargeprøver

  

Jeg hadde en periode uten fast jobb da jeg var i midten av tjueårene. Den varte vel omtrent syv måneder, jeg jobbet i vikarbyrå og søkte alle jobber jeg så som kunne være relevante for en ung dame med svennebrev som buntmaker og praksis som modist i tillegg. Altså... jeg søkte butikkjobber.
Vi var tydeligvis mange som søkte butikkjobber på den tiden, og jeg søkte ganske mange butikkjobber.  I tillegg leste jeg enda flere stilling-ledig-annonser, dette var jo tross alt før internett overtok og særlig søndagsutgaven av Aftenposten var et eldorado av jobber man kunne søke på.

Det var en butikk jeg alltid håpet skulle annonsere etter folk, men Husfliden i Møllergaten hadde tydeligvis alle damene de trengte for de averterte aldri etter så mye som en ekstra lørdagshjelp.
Helt til en dag hvor jeg gikk forbi, kikket inn og så en plakat i vinduet hvor de søkte etter vikar i garnavdelingen. Før jeg rakk å tenke meg om stod jeg foran kassa og solgte meg selv etter alle kunstens regler som en mesterstrikker med stor kjennskap til mønsterstrikk, Rowan yarns og Kaffe Fassett og i tillegg - basiskunnskap om vev.
Intervju dagen etter,en onsdag, og så begynte jeg mandag.

Veien blir til mens man går; jeg lærte raskt hvilke garntykkelser som brukes til ulike typer vev, å forklare strikking av tomler ( jeg er fremdeles flinkere til å forklare enn å gjøre dette) og å konvertere engelske oppskrifter til norske garn. I tillegg lærte jeg fargekartet til Rauma Finull utenat og å tvinne tråder for å se hvordan farger blir sammen i et strikketøy. Prøv selv, du får et helt annet inntrykk av fargenes samspill når du tvinner du tråder enn når du holder to garnnøster ved siden av hverandre.

Senere den høsten fikk jeg vite at plakaten hadde ligget klar i flere dager før den ble plassert i vinduet hvor den rakk å stå i en liten halvtime før jeg kom forbi.


Jada. Det ble Marius til den håpefulle, i grått og hvitt. Altså ikke spesielt eventyrlystent...

Jeg hadde gode år i garnavdelingen til tross for en bratt læringskurve på hovler med og uten øyne, skjekroker og pakking av materialpakker til ryeknytting. Men så kom Woody, og en læreplass som bunaftilvirker og så flyttet Husfliden fra Møllergaten og ja, tidene endret seg. Men hver gang jeg går forbi lokalene med inngang Linaes gate tenker jeg på hvor stas det var å jobbe der, hvor variert vareutvalget var og hvor mange små leverandører i alle avdelinger,  hvor flinke kolleger jeg hadde og hvor mye historie som satt i veggene.

Og så tenker jeg på hvor fryktelig flaut jeg synes det var da jeg vant fire uker på rad i vinlotteriet i prøvetiden...og hvor stas det var da jeg fikk fast jobb og noen av kundene begynte å huske meg også.

fredag 9. september 2016

Tid for strikk





Jeg har plutselig begynt å strikke igjen. 

Så i morgen må jeg kjøpe garn. 
Alternativene er som følger:
- Mariusgenser i tradisjonelle farger til en av de håpefulle
-Mariusgenser i utradisjonelle farger til den samme håpefulle
- Ensfarget genser til meg selv

Hva tror dere jeg ender opp med?

Det eneste som er helt sikkert er at bikkja ikke blir tilgodesett med flere kreasjoner.