fredag 5. april 2019

Snart er det helg


Det er sol og snøsmelting, og snart er det helg og helgekurs i bunadmontering. Kurs lørdag og søndag, torsdag til uka og første torsdag etter påske og gode muligheter for hjemmearbeid for deltakerne. 
På mandag skal jeg avslutte vårens dag- og kveldskurs, og så tar jeg en avspasering tirsdag formiddag. Det er fint å kunne rå seg selv og legge opp arbeidet på egen hånd, og jeg har vært (og er) heldig som har kunnet jobbe på denne måten i tolv år. Nå kjenner jeg likevel at jeg er på vei inn i tenkeboksen på hvordan framtiden skal bli. Skal jeg fortsette som i dag eller finnes det andre muligheter? De siste årene har vært hektiske, og selv om det er bare fine ting så er det likevel veldig mage ting og mange prosjekt som skal balanseres. Jeg liker å ha det travelt og jeg liker at ting skjer, men kanskje det er på tide å vinkle litt annerledes.


God helg forresten! Og snart er det påske, det blir fint. Jeg er spent på hvor mange ungdommer vi får med på hyttetur i år...

tirsdag 2. april 2019

Hva koster det å brodere en bunad?

Vi må snakke om lønn for godt arbeid!
Det hender jeg kommer over diskusjoner om pris på Facebook. Det opprettes et innlegg hvor en person spør hva det koster å brodere eller montere en bestemt bunad, og ganske raskt er kommentarfeltet fullt av folk som mer eller mindre underbyr hverandre. Innimellom får vi også innspill som Ja, Husfliden tar jo 10000. Jeg synes det holder med 4000. 

NB. Blomsten er ikke ferdig. Den innerste fargen mangler, se forøvrig PS

Hva du som privatperson velger å bruke tiden din på er din privatsak ( så lenge det ikke er kriminelt altså). Jeg kan ikke komme ridende på min høye hest og fortelle deg hva du skal ta betalt for jobben din. Men tenk på dette:Hvis du tar 4000 for å brodere en Nordlandsbunad og bruker rundt 120 timer på jobben så sitter du med en timelønn på kroner 33,33. Det er for å si det mildt, dårlig betalt. I tillegg er det også ganske dårlig gjort mot de som driver forretning, og det må vi fokusere på.
Problemet oppstår når mange tilbyr broderte bunadmaterialer til svært lav pris, det gjør det vanskeligere for butikker å selge sine varer til normal pris. Da fester seg en oppfatning om at butikkene ( her veldig ofte Husfliden) er ute etter penger og ikke respekterer folks ønske om å ha bunad. Pengegriske leser jeg i kommentarfelt, blodpenger for kulturarv i et annet.

For det første, butikk er butikk. Det er ikke butikken som er dyr, det er du som broderer hjemme som er billig. Hverken ledelse eller ansatte jobber på dugnad og det er endel krav til inntjening, lønn, sosiale utgifter og andre kostnader som en hobbysyer ikke har. Det koster å drive butikk og bunadsalg er handelsvare på lik linje med mat og sko . Det finnes ingen formildende omstendighet, ingen lov om at varer som ivaretar kulturarv er unntatt skatt, moms, husleie og normale lønnskrav. Har du butikk må du drive forsvarlig, og da går det ikke an å matche hobbypris på langt under halvparten av normal utsalgspris.

For det andre, vi trenger rekruttering til bunadtilvirkerfaget. Det er slik at mange som ønsker å jobbe i en bransje, som ansatt eller selvstendig, er opptatt av lønn og hvis kjappe nettsøk tilsier timelønn før skatt på under femtilappen så øker ikke lysten til å satse. Opparbeid yrkesstolthet, pust dypt inn og start holdningsskapende arbeid ved å sette pris på egen tid. Hvis dere som gladelig underbyr hverandre fordi det er så koselig å brodere øker prisene  litt vil dere ikke nødvendigvis få færre kunder. Derimot kan  dere bidra til å holde faget i live. Nå tenker du kanskje at det er omvendt, at du ved å tilby billige broderier dekker et viktig marked. Og ja, her og nå gjør du det. Du er med på å ivareta en viktig tradisjon og opprettholder bunadtradisjonene vi er stolte av. Men tidene endrer seg og neste generasjon kommer ikke til å jobbe for knapper og glansbilder. De vil ha lønn, og det skal de ha.

For det tredje, vi trenger butikker. Hvis vi ikke har levedyktige butikker og systuer som tilbyr materialpakker, tilbehør og ferdige bunader vil stadig mer av produksjonen bli utført i utlandet og det vil vel ingen av oss.
 Butikker som opprettholder norsk produksjon trenger kunder og godvilje og de trenger forståelse for at en butikk må ha inntjening. I dag har de fleste av Husfliden-butikkene egne systuer,  de ivaretar en viktig kunnskap og norsk produksjon. Det skal de fortsette med, men da må vi slutte å sammenligne hobbysøm uten firma med butikk med forpliktelser.

Og selvsagt - la oss snakke om tiden det tar. Mange kunder aner ikke hvor lang tid det tar å brodere en bunad, montere en skjorte eller flette et par hosebånd og er glade jo mindre de må betale. Opplys dem, fortelle på en hyggelig måte hvor lang tid det tar. Skap en bevissthet om at bunad tar tid og er verdt å betale for. Vær stolt av deg selv, av tiden din og kulturarven du ivaretar. Ta deg betalt, og slutt å kritisere forhandlere som driver forsvarlig norsk produksjon.

PS. Noen ganger går det litt fort i svingene ( det er en årsak til at en av favorittpersonene i Astrid Lindgrens verden er Koste-Kari). Jeg har valgt et bilde av en blomst som ikke er helt etter forskriftene, og dette har vakt berettiget oppsikt i enkelte kommentarfelt. Min første innskytelse var å bytte bilde. men så tenkte jeg at nei, da blir en del kommentarer veldig merkelige, og så kan jeg heller takke for vennlige innspill og love bedre billedvalg neste gang.

søndag 31. mars 2019

Dagens tips: sprayplaster

Det er vår og sesongen for småsko er i gang. Jeg har flottet meg med nye sko og har i kjent stil ikke tålmodighet til å gå ut skoene litt etter litt. Neida, her er det bare å gyve løs med lange dager og gode muligheter for vannblemmer og såre tær.



Men nå er det ihvertfall slutt på vannblemmer i tide og utide, for nå bruker jeg sprayplaster på hælene. Når jeg skal ut og vandre i nye sko jeg sprayer friskt i vei på hælene og lar det tørke før jeg tar på strømper og sko. Det funker helt glimrende og er mye mer effektivt enn all verdens gnagsårplaster som ihvertfall ikke gjør jobben på mine føtter.

Jeg kjøpe mine første DocMartens i 1987, på Bonaparte i Oslo, og følte meg for å si det mildt überkul. Årene har gått og både kulhet og sko anno 1987 er skakkgått og nedslitt, men jeg føler meg ganske fjong med disse godsakene. De begynner å bli ganske gode også, etter noen intense dager med påfølgende tåvifting i sofakroken.


PS. jeg har planer om å finne et par ordentlige småsko også.  Flate og brede. Der noen bloggere utvikler duckface har jeg gått motsatt vei og pådratt meg duckfeet.

fredag 29. mars 2019

Tomt i stua

Det har gått jevnt unna den siste tiden, og siden det bare har vært fine ting og fine folk har det vært morsomt. Men da jeg kom hjem ganske sent på kvelden i går kjente jeg at det skulle bli godt med en dag på systua uten kunder og mascara ( jeg blunket gjennom mascarabørsten utpå dagen likevel etter en brått og ublidt møte med eget speilbilde)

På slike dager savner jeg Laika. Eller, jeg savner henne hele tiden. Nåja, nesten hele tiden...det var et par vinterdager hvor det var helt fint å slippe å vasse gjennom snøfonnene og når det regner som verst og alle veier er bankpolert er det helt greit å ikke skulle ut og traske. Men ellers, fy søren som jeg savner henne.
Jeg venter å se henne i solstripene på stuegulvet og jeg er klar til å be om unnskyldning når jeg tar i skuffen med skjøteledningen jeg bruker til støvsugeren. Det gikk mange uker før jeg sluttet å rope på henne når jeg låste meg inn, og jeg venter fremdeles å høre klask- tripp-tripp når jeg rydder ut av handleposer på kjøkkenet. Og hvis noen ikke helt skjønner hva klask-tripp-tripp innebærer så er det altså lyden av en hund som ruller seg ut av seng og traver gjennom andre etasje, spinner ned trappa og svinger inn på kjøkkenet med mat i tankene og kalorier i sikte.



Om vi skal ha ny hund?
Nei, det er det ingen planer om. Jeg sveiper stadig innom hundesidene på Finn, og jeg har sett lenge på et par annonser. Men samme hvor fine og flotte og familievennlige de er så har de en feil alle sammen. De er sikkert helt greie, og akkurat det noen ser etter men de er ikke Laika.




søndag 24. mars 2019

Bitteliten jobb sa du?

Det er den tiden på året...telefonen plinger jevnt med hyggelige henvendelser...tekstmeldinger, e-poster,
meldinger på messenger og selvsagt telefoner ( sistnevnte primært utenom normal arbeidstid for å ikke forstyrre)

Stemme i andre enden: hei er det Fru Storlien? Jeg heter så&så og jeg har hørt at du syr ut bunad. Du har faktisk sydd ut bunaden til fotpleieren til min svigermor og nå lurte jeg på om du har anledning til å sy ut min bunad? Ja, det er ikke så mye og sånn jeg ser det er det ikke noen stor jobb. Det er jo sånn at jeg hadde tenkt å gå ned de her kiloene men det har jeg jo ikke gjort da, hehe. Og nå er det ikke lenge til jeg skal bruke den og da tenkte jeg at siden fotpleieren til svigermor var fornøyd og gav meg nummeret ditt så kan kanskje du hjelpe meg. Som sagt, det er ikke mye. Jeg tror ikke det er snakk om mer enn fem-seks centimeter. kanskje syv.
Fru Storlien: Nja, ja, jeg har en del jobb. Egentlig så er det fullbooket og vel så det altså. Er det 17.mai som gjelder eller?
Stemmen: Hva? Nei, erru gærn. Da hadde det jo vært håp. Nei, det er konfirmasjon om ti dager. Men som sagt, det er ikke noen stor jobb altså. Det er bare litt i livet.



Dette  skal ikke handle om overoptimistiske stemmer i telefonen. Blide telefonstemmer er hyggelig, og noe av det man lever av. Dessuten, de fleste av oss har vel tatt en telefon eller tre og forhørt seg om noe man strengt tatt vet ikke er realistisk...

Nei, det skal handle om hva som skjer når en bunad skal syes ut: 
For enkelthets skyld tar vi utgangspunkt i en som er sydd sammen i livet, altså ikke stakk og liv hver for seg. 

Aller først sjekker vi at det er nok stoff i sidene til at vi slipper å skjøte inn et ekstra stykke stoff. Det er vanlig å ha relativt generøse sømmonn i sidene når man syr til konfirmant ettersom konfirmanter ikke alltid ser ut som konfirmanter resten av livet. 

La oss si at det er nok stoff i livet. Fint. Da spretter vi fra hverandre liv og stakk. Kanskje er det linning på stakken. Da må vi se om det  ( forhåpentligvis) ligger litt ekstra stoff der også. Hvis ikke må vi skjøte. Eller sy ny. Hvis dette er en bunad som bruker belte så kan du skjøte midt bak, eller der stakken overlapper midt foran. Det er ikke veldig fint å bare sette inn en stoffbit i en kvalitet som nesten ligner et vilkårlig sted.

Og så var det stakken. For det er ikke bare å sy ut litt i livet. For hva skjer om du syr ut livet ti centimeter og så gjør du ikke noe som helst med stakken? Jepp, det blir masse rynker og rusk når du syr sammen igjen og så er alt nøyaktig like stramt på midten. Type ilter veps...

Derfor; stakken må ut. Kanskje må du ta ut alle folder, stryke ut alle bretter og gjøre alt på nytt. Eller slippe opp rynkene litt? Det du ikke kan, er å fjerne foldene i sidene. da får du et glatt stykke i hver side og så ser du ihvertfall ikke smalere ut...Vidden fordeles jevnt rundt det hele.

Og så, når stakken og livet er sydd ut like mange centimeter kan det hele syes sammen. Og om du har sydd ut mye ( mer enn ti centimeter ) så må du kanskje justere livlinjen ( påsyingslinjen altså). Kundens egen livlinje får kunden ta ansvar for selv. Da er det kjekt å prøve. Og å ha tid til eventuelle justeringer. I tillegg kan du jo være så heldig ( eller noe lignende) at kunden har gått ned eller lagt på seg siden sist.

Og, la du merke til at jeg nevnte noe om bunader med belte? Hvis du syr ut bunaden er det ganske opplagt at beltet også må ut...Så om den som syr ut bunaden din spør om dette så er det ikke bare fordi h*n er hippen på mer jobb eller gjerne vil selge deg et par sølvstøler. Det ligger også et lite snev av omtanke der, for ditt fremtidige inntak av mat og oksygen mens du er iført bunad.





Og til slutt: de søteste damene er de som fortvilet betror meg at det er mer enn nok stoff som kan syes ut i livet men det er ikke noe å sy ut i stakken for der er det bare halvannen centimeter sømmonn i hver side. 

Til dere: Det har seg slik at de fleste stakker består av to stykker stoff ( to høyder) og vidden er konstant uavhengig av om du er en smal konfirmant eller en valkyrie av episke dimensjoner. Livvidden reguleres ved hvor mye stoff vi dytter inn i hver fold. Jo tynnere du er jo dypere folder har du. Og når vi syr ut finstasen så slipper vi ut foldene, litt, bittelitt eller masse. 

Og nei, det har ikke mye å si om det skal syes ut fire eller fjorten centimeter. Jobben er den samme. 

PS.
Denne teksten ble første gang publisert i 2013, men den er like aktuell i år ( som alle andre år) Og du, bare et tips - jeg er ikke evig optimist. Hvis telefonen ringer lørdag kveld er min første tanke at noe har skjedd med en av mine nære og kjære og ikke at du nettopp har oppdaget at bunaden er for liten. Vent gjerne med slike telefoner til normal arbeidstid, da kan det også hende at du får et noe vennligere svar. 

Og ja, det er latskap å sende ut gamle tekster på nytt, men så dukket denne opp via en annen deling på facebook og så tenkte jeg som så at hmmm, denne er faktisk av de bedre ( god følelse forresten).

fredag 22. mars 2019

De små blå



Hvis du skulle beskrive blomsterbroderiene på en Gudbrandsdalen festbunad, hva ville du begynt med? De røde blomstene på livet, de med gull inni? Eller de med i gul sjattersøm? De i rosa sjattersøm kanskje? Jeg er ganske sikker på at du ihvertfall ikke ville fremheve de små, blå. Du vet, de som er både foran og bak på livet og generøst fordelt utover stakken.
Og om du i det hele tatt har tenkt over at det er en del av disse små, blå har du sikkert ikke telt dem.
Det er faktisk rundt femti blå blomster på denne bunaden. Og hvis du hadde satt deg ned og telt antall sting i hver blomst på den jeg har brodert ferdig i vinter ville du sett at ikke to er helt like.
Ikke som i en kunstnerisk tilnærming, men gjennom ulikt antall sting og varierende antall franske knuter. På avstand ser det likt ut, men håndverkets rytme endrer seg og lever sitt eget liv.
Noen dager synger nålene , andre dager knurrer de og ber meg finne på noe annet.
 ( Ok, de gjør selvsagt ikke det. Den eneste lyden nålene lager er når de en sjelden gang knekker, men det høres bedre ut enn å si at arbeidet tidvis går som en lek.)

God helg forresten. I morgen skal jeg på årsmøte i Østfold Fylkeshusflidslag, og så tenkte jeg å jobbe noen timer på søndag... Sen påske og tidlig konfirmasjon er en elendig kombinasjon...




Til, for og med ungdommen

I fjor høst dukket det opp en ung jente på kveldsnyhetene som klart og tydelig fortalte verdenslederne at det må fokuseres på klimaendringene. Et kjapt søk viste at hun var svensk, het Greta Thunberg og at hun hadde startet sin helt egen skolestreik for klimaet utenfor Riksdagen i Stockholm. Jeg er sikkert ikke den eneste foreldre som beundrende har sagt For et engasjement  og samtidig tenkt Jeg er glad mitt barn holder seg på skolen.
I dag skal jeg tenke litt annerledes om akkurat den saken, for siden Greta første gang entret den internasjonale scenen har begrepet skolestreik for klimaet blitt et begrep over store deler av verden.
I dag streikes det i Norge og det meldes om storinnrykk av ungdom i Oslo, med faner og streikevilje.
Det har blitt diskutert fram og tilbake, gyldig eller ugyldig fravær, nyttig eller unyttig, kan de ikke heller begrense eget forbruk og egne luksusvaner?
Jeg synes , som gledelig mange andre, at vi skal heie på ungdom og engasjement i denne saken. Selvsagt bør vi oppfordre til all verdens andre klimahensyn, men la oss ta en ting av gangen. La oss glede oss over at dagens unge ikke er nettopp luksusdyr med selvsentrert fokus. la oss glede oss over at en liten, svensk jente kan dra i gang et slikt engasjement og inspirere så mange av den oppvoksende generasjon til å tenke klima.

Hvis vi vil ha engasjert ungdom skal vi heie på denne dagen og huske at alt engasjement starter et sted. Hvis vi fnyser hånlig av en skolestreik som varer en dag, hva skal vi da heie på? Og så kan vi benytte oss av sjansen nå, når de håpefulle kommer hjem med en dags fravær, til å snakke klima. La oss snakke om hvordan vi kan jobbe sammen for å kjempe mot klimaendringene. Togferie til sommeren? Ta buss istedenfor bil? Hva kan vi voksne gjøre, hav kan de unge gjøre og hva kan vi bidra med sammen, som familier og som samfunn?

Høsten 1991 stod vi som sild i tønne på Youngstorget og ropte Hopp, Arne, Hopp, da Arne Myrdal skulle holde en appell mot innvandring. Jeg husker stemningen og følelsen av å være med på noe stort, med på å si at nok er nok. Den muligheten skal vi gi ungdommen i dag, og så får vi heller sette denne dagen i kategorien for allmenngyldig fravær.

For ærlig talt, en dag eller en fremtid?



søndag 3. mars 2019

siden sist

Neida, jeg tok ikke to ukers vinterferie selv om det kan se slik ut. Ikke har jeg hatt influensa, ikke har jeg gjort noe eksotisk eller uhørt heller. Det finnes rett og slett ingen gode grunner til at det er så stille her.
Nå har jeg pakket koffertene og er klar for en uke med modul 6 i bunadopplæringa, og når jeg kommer hjem fredag skal jeg bytte koffert og dra til Hordaland for å delta på årsmøtet til Hordaland Husflidslag.
Og sånn er det for tiden, ikke akkurat stress, men ganske tettpakka program.

Og forresten - kan vi ikke kjøre spørrerunde?
 Det har vist seg at i perioder med lite blogging er det vanskelig å komme i gang igjen ( omtrent som med trening) . Så, kanskje dere kan gi meg litt drahjelp?

Inntil videre sier jeg som Arnold, I'll be back og ønsker dere en fortreffelig uke.


PS. Nysgjerrig på disse modulene? Her er et innlegg fra i fjor om modul 6
 og et annet innlegg om hele kursrekka.

lørdag 16. februar 2019

Vinterferie



Jeg har pakket ned bok og broderi 
og er klar for en liten ferie i Barndommens dal sammen med den hjemmeboende. 
Det har gått opp for meg ( i all sin gru) at det ikke er så forferdelig lenge til hun også flytter ut, og da kommer huset til å bli fryktelig tomt.  





fredag 15. februar 2019

Hurra for yrkesfag


Om noen uker skal et nytt kull tiendeklassinger sende søknader til opptak på videregående skole, og snart kommer avisene til å skrive om viktigheten av å velge yrkesfag. Vi trenger tross alt håndverkere. Men spørsmålet er hva vi voksne gjør når den håpefulle forteller at han eller hun vil sikte seg inn på yrkesfag og en fremtid som håndverker? Synes vi dette er en god ide? Dytter vi litt ekstra i retning studiespesialisering eller yrkesfagene som gir studiekompetanse? Vil vi egentlig at våre barn skal bli håndverkere eller er det mer behagelig at andres barn tar seg av "de jobbene"?
Det er barna som skal velge, men enten de vil eller ikke blir de påvirket av hva foreldre sier og hvilke holdninger foreldrene har til yrkesutdanning og håndverkere.
Da jeg skulle søke meg til videregående bestod rådgivningen av et kort kikk i karakterboka før jeg ble henvist til allmennfag og alle mine innspill om at jeg ville lære å sy ble avfeid med at det var jeg for flink til ( som i skoleflink). Mine barn hadde en noe mer nyansert rådgivningstjeneste da de gikk på ungdomsskolen, men det er ikke uvanlig at ungdommer sorteres etter karaktersnitt og anbefales å søke deretter. Jeg har også sittet i klasserom for få år siden og hørt en karriereveileder fortelle to klasser på videregående studieretning, design & håndverk, at de kan ta påbygning etterpå og få seg en ordentlig utdannelse.. Det blir ikke automatisk håndverkere av ungdommer som får en slik tilbakemelding...

Men hva gjør man da, for å øke status og få flere unge til å velge yrkesfag?

Vi må være enige om at ethvert samfunn trenger håndverkere. Vi trenger noen som kan skru bil, reparere vannkraner og elektriske anlegg. Det er viktig at noen kan reparere tak, støpe grunnmur og feie piper. Det er fint om noen kan klippe hår, sy klær og lage mat. Faktisk vil jeg anta at et samfunn hvor ingen av disse arbeidsoperasjonene ble utført ville kollapset fortere enn om vi plutselig befant oss uten valgforskere.
Så ok, dette kan vi vel være enige om? Vi trenger håndverkere.

Så kommer vi til det litt vanskeligere punktet; vi må innse at det ikke er slik at smartinger velger  studiespesialisering og dumskaller puttes inn på yrkesfag. Nå er det slik at ved mange skoler trenger du høyere snitt for å komme inn på studiespesialisering.  Slik var det i 1985 og slik er det i dag.
 Så kan vi si at karaktersnitt er mindre viktig enn karakterbygging, at man skal velge etter hjertet og Norge trenger en allsidig arbeidsstyrke. Men hvis vi faktisk mener dette bør vi applaudere alle ungdommer som ønsker en praktisk utdannelse. Vi trenger rådgivere som entusiastisk fremhever yrkesfag som en reell mulighet og ikke bare en del av et større bilde. Vi trenger lærere som fremsnakker yrkesfag og ikke minst - vi trenger foreldre som støtter ungdommen i deres valg.
Og for ordens skyld. Det kan være lettere å komme inn på yrkesfag, men det er ikke dermed sagt at det er lettere å komme gjennom. En yrkesfaglig utdannelse krever mye av deg og  du skal "ha det både i hode og hender". Der en akademiker skal foreslå hvordan jobben gjøres skal håndverkeren ikke bare gjøre det, men også foreta vurderinger underveis. Det hjelper ikke å følge læreboka hvis forholdene avviker fra standarden ( og tro meg, normalen er at forholdene avviker fra standarden).

Så, ja, vi kan vel være enige om dette også. Yrkesfag er en krevende utdannelse og ikke en lettvint løsning.

Hittil er alt vel. Her er det  lett å gå på med fine ord, lage flotte flyere og foldere, stå på stand og fremsnakke fag. Tilsynelatende alt vel altså.

Men hva skjer da, hvis vi får en massiv økning i antall søkere til yrkesfag? Får vi flere svennebrev, flere fagarbeidere?
For meg ligger hovedproblemet her. Etter skolereformer og økt fokus på teoretisk innhold i den videregående skole har vi endt opp med en grunnutdannelse med betraktelig lavere innhold av yrkesfag. Vi har endt opp med elever som lærer mye mindre av det de bør lære  på skolen og som derfor stiller svakere når de skal ut i lære. Ingen tar skade av å ha engelsk og samfunnsfag, men hvis du skal sy klær må det være viktigere med mønsterkonstruksjon, kunnskap om håndsøm og evnen til å sy i en glidelås. Det er fint og flott med faglig bredde og spennende læringsmiljø, men det er ikke det viktigste. Vi trenger fokus på fag, terping på teknikker og økt timeantall dedikert til faglig relevant kunnskap.
Det er en kjensgjerning at det har blitt vanskeligere å få lærlingeplass. Ikke fordi dagens ungdom er vanskeligere å jobbe med enn tidligere generasjoner, men fordi de har et dårligere faglig utgangspunkt og skal tilegne seg mye mer kunnskap i løpet av lærlingeperioden enn tidligere tiders lærlinger. Dette krever mer av bedriften, som må sette av mer tid til å gi lærlingen grunnleggende kunnskap som han eller hun burde ha tilegnet seg i løpet av de to årene på videregående.
 Dette kan skape dårlig læringsmiljø; lærlingen blir frustrert fordi hun eller han ikke kan følge den estimerte læringskurven, bedriften blir frustrert fordi de må bruke mer tid på grunnleggende opplæring og tilbakemeldingene til skole og opplæringskontor preges av misnøye.
Mange bedrifter velger å ikke ha lærlinger, og slik svekkes yrkesopplæringen.

Hvis vi skal ha en reell sjanse på å øke interessen for yrkesfag må de som vurderer å søke seg til disse linjene vite at de har en realistisk mulighet for å ende opp med et svennebrev eller et fagbrev. De må vite at de får et solid faglig grunnlag mens de går på skole og at de etter to års skolegang kan få en læreplass hvor de får den kompetansen som skal til for å avlegge en svennprøve, få et fagbrev og føle seg faglig kompetente og trygge nok til å kunne jobbe selvstendig.

Til syvende og sist handler alt om å få seg jobb. Og hvis du vet at det mest sannsynlig er bråstopp halvveis i utdannelsen så er ikke det veldig motiverende. Da hjelper det ikke hvor mange flotte flyere du får om viktigheten av å velge yrkesfag eller hvor mange som forteller det at det er flott å være håndverker.

Jeg gikk allmennfag...men etterpå begynte jeg på sømlinje likevel. Nå har jeg to svennebrev og føler jeg har både en ordentlig utdannelse og et godt liv.

Deler av innlegget ble opprinnelig publisert i 2016. Siden den gang har arbeidet med en reform av videregående opplæring kommet godt i gang. Jeg er optimist på vegne av yrkesfagene og håper på en god gjennomgang og en kvalitetssikring av god opplæring.

tirsdag 12. februar 2019

Dagens sting


Et av mine råd når det kommer til å brodere bunad er å ha oversiktlige delmål. Det er ikke nok å vite at broderte materialer skal leveres bunadtilvirker for montering i august 2021, da kan du lett forskyve hele prosjektet og havne i tidsklemme av typen som gir blodsmak i munn og blodspor på broderi.
Lag deg delmål underveis. Du kan for eksempel bli ferdig med stilker på stakk før 1.juni, blader før høstferien, blå blomster til i.desember. Løslomma tar du i januar og livet kan vi sette sluttdato på 1.juni.
Da kan du levere materialene før avtalt tid og ta sommerferie med god samvittighet.

Jeg broderer i snitt to timer om dagen, men for meg er det jobb og i arbeidstiden ( og litt til innimellom). Det er ikke alltid like lett å få klemt inn to time rom dagen etter jobb, middag, lekselesing, legging og husstell. En kursdeltaker fortalte at hun broderte i lunsjen hver dag, og selv om det ikke er mer enn 20-30 minutter daglig så blir det fort timer og effekt.

Og nå skal jeg tusle opp og starte arbeidsdagen...jeg skal tre seks nåler med gul nummer to og bruke opp disse trådene før jeg tar en kaffepause.

mandag 11. februar 2019

dagens tips: Si ja


Jeg følger etterhvert en god del lokallag i Norges Husflidslag på facebook. Slik får jeg inspirasjon til aktiviteter og lar meg stadig imponere over hvor mye fint som skjer rundt omkring i landet. Nå for tiden handler det ikke bare om kurs og aktiviteter for barn og unge, men også presentasjoner av nye styrer og takk til de som har fratredt sine verv.
Selv skal jeg ikke velges til noe som helst men har derimot gleden av å være i valgkomiteen i eget lokallag. Og nå tror du kanskje at jeg er lettere ironisk og at det ikke er noen glede i det hele tatt forbundet med å være i valgkomite og ringe rundt til folk og godsnakke dem til å påta seg ulike verv.
Ok, det trodde forsåvidt jeg også da jeg gikk ut av styre og inni valgkomiteen. jeg så for meg endeløse telefoner, endeløse møter og saumfaring av medlemslister for å fylle opp ledige plasser.
Men hva hendte?
Jo, jeg har hatt så mange fine samtaler med mange fine folk som enten sier ja til å fortsette eller til å påta seg en ny oppgave. Og de som ikke vil ta gjenvalg eller ikke vil påta seg noe verv er like hyggelige. Jeg har ikke hatt en eneste reaksjon av typen nei vet du hva, det gidder jeg virkelig ikke. Folk beklager, de har ikke tid, de har travle hverdager og familieliv, kabalen går ikke opp.
Noen ber om å bli oppringt neste år, noen vil gjerne hjelpe til men uten å binde seg for to år.
To som tok gjenvalg sa, helt uavhengig av hverandre, at de gjennom vervet hadde blitt bedre kjent med både lokallaget og andre medlemmer og mange snakker om hvor hyggelig det er å være med og gi noe tilbake til et miljø de har glede av å være en del av.

Selvsagt er det slik at et frivillig verv tar tid, og noen ganger har man kanskje mer lyst til å kollapse foran fjernsynet enn å reise på et møte. Noen lørdager frister det mer å sove lenge eller finne på noe med familien enn å stå på stand eller organisere hoppetausnurring. Men, kanskje kan du sove lenger på søndager istedet? Og kanskje har familien også lyst til å snurre hoppetau ( eller spikke barkebåter og spise vafler på standen ved siden av)?  Kanskje ender du i en komite sammen med mennesker du ikke har hilst på før som blir venner for livet og som gir deg inspirasjon til å være enda mer aktiv?

Ganske sikkert er det ihvertfall at du får en veldig fin mulighet til å være med og forme framtiden til ditt lokale husflidslag og sikre overføring av kunnskap og tradisjoner til enda flere medlemmer.

Så, om du får en telefon fra valgkomiteen eller det på ditt lokale årsmøte plutselig mangler en person til et verv - si ja. Å være frivillig er både hyggelig og lærerikt.



Bildene er fra Kreativ sommeruke i Asker husflidslag ( for noen år siden)

Årsaken til to ukers dvale fra bloggen skyldes ikke verv som medlem av valgkomite, men rett og slett at jeg ikke klarer å presse inn flere timer i døgnet. Alder merkes på ulike måter, her har behovet for mer søvn dukket opp som en mindre hyggelig ( og ganske irriterende ) reaksjon på dette med årene som går.