lørdag 5. september 2015

Kjære dagbok


               
Det er så mye som skal ut av hjertet og inn i hjernen.
( Barbro, 17 år )


Vi snakker om side opp og side ned, skrevet av en lettere eksaltert tenåring. 
Og når jeg leser dette blir jeg fylt av takknemlighet over følgende:
1. at dette skjedde lenge før internett. 
2.at jeg ikke er mora mi
3. at mora mi har spart på eska med dagbøker.

Og hvis jeg kunne gått noen tiår tilbake i tid og gitt et råd til den eksalterte tenåringen, hva ville jeg sagt? 
Du er ikke den eneste ( og bare vent til du selv får tenåringer i huset)

God lørdag godtfolk! 

fredag 4. september 2015

dagens tips; istedenfor fingerbøl

        

    

Noe av det aller beste med å holde kurs er at jeg stadig lærer noe nytt. Jeg møter mennesker med andre kunnskaper, annet arbeidsredskap og andre faglige vinklinger og har dermed mange gylne muligheter til å tilegne meg ny kunnskap.
Eller som i helgen - nytt utstyr. Jeg holder kurs i butikken Sy- og strikkedilla i Moss, og der kom jeg over disse erstatningene for fingerbøl. Jeg har i alle år, med et åpent sinn og klamme fingertupper prøvd å bli venn med fingerbøl. Siden det aldri utviklet seg til noe vakkert vennskap prøvde jeg med syrunger. Det ble et bekjentskap av typen man nikker vagt til på gata.
Siden jeg ofte syr i tykke stoff, eller bruker sånne tynne nåler som bare smetter inn under huden på deg blir det ofte såre fingertupper, træler og sår.
Jeg var derfor særdeles villig til å ta i bruk ThimblePads.

Resultat:
Jeg har sydd med de ( eller den, ettersom de er omtrent umulige å slite ut ) i en uke og ja. hurra jeg har fått en venn for livet! De sitter på plass, de beskytter og de lar fingrene mine puste.
Eneste aber er at de kan minne om vorteplaster. Men kjære vene, heller det enn fillete fingre.

Og dere, jeg skal dit igjen på søndag. da skal jeg kjøpe en annen variant, en mer avlang sak i et gjennomsiktig materiale. tenk om de er like bra, jeg kommer til å få silkepoter!


PS.
Hvis dere er i Østfold, eller planlegger en tur til Østfold så sier jeg bare Dra te Moss. Den butikken altså, så mye fint av garn, stoff og broderiutstyr. Hmmm, ved nærmere ettertanke er det mulig kurslærer fremstod som lett ukonsentrert et par ganger...så mye å se på!

Om jeg er sponset? Nei så sannelig, det er jeg ikke. 

Ut på tur



Jeg har kanskje nevnt det før; i år var jeg blant de heldige som fikk statens kunstnerstipend. Ikke arbeidsstipend,men et diversestipend for å reise på studietur og se på tekstiler i Norwich.
Det å få et slikt stipend er utrolig stas og en bekreftelse på at jeg antagelig gjør noe riktig  ( som selvstendig næringsdrivende og habil periodejobber kan man til tider tvile på akkurat det...) Men det er ikke bare stas, det er også en prestasjonsangst av en annen verden, og en nagende tvil om hvor fortjent dette egentlig er, eller ikke. 
I tillegg skal det hele passe inn i hverdagen. Det er skoleavslutning og skolestart, sommerferie og høstferie. Det er en mann som for tiden jobber ganske mye, og det er mine egne kurs og andre jobber, det er fotballkamper, konserter, spilletimer og innetider.

Men nå er flybillett og hotell bestilt. Jeg har funnet togruter og åpningstider. Jeg har til og med funnet en utstilling i London jeg skal ta meg tid til å se. Og jeg har funnet fram alle bøkene jeg synes jeg bør lese og plassert de i en svært synlig bunke i stua.

  

  


Jeg gleder meg. Men jeg er litt spent også. Og med tanke på at det fremdeles er noen uker til avreisse tipper jeg at det blir endel bekymringer for om jeg vet nok, kan nok, er godt nok forberedt og om jeg i det hele tatt fortjener noe slikt...


torsdag 3. september 2015

Bunadskjorter, vask og stell


Her i bygda nærmer det seg konfirmasjonstid. Både denne og neste helg vil kirkene være fylt av konfirmanter og konfirmasjonsgjester iført bunader. Noen av disse bunadene har jeg brodert og montert, noen har jeg montert og atter andre har jeg sydd om eller reparert. I tillegg har jeg gitt råd, spesielt om vask og stell av bunadskjorter...
Som en kombinasjon av dette med at jeg har en del jobb nå og at jeg får en del spørsmål om disse skjortene resirkulerer jeg et tidligere innlegg:

En kjapp sjekk av hvordan lesere ankommer Fru Storlien viser at ganske mange kommer hit ved å google vask og stell av bunadskjorter. Dette har tatt seg opp de siste ukene, og Fruen tenkte hun derfor skulle gjenta et par tre tips om dette fagfeltet:
1. Fruen vasker familiens skjorter i maskin, av den enkle grunn at de blir renest da. Man er fullstendig klar over at enkelte sterke krefter anbefaler håndvask, og mener det er mest skånsomt for sarte fibre. Sant, sant, sant, men husk da å skylle mange ganger. Om man ikke får skylt ut all såpe av plagget kan dette etter hvert føre til gule skjolder som er vanskelige å få bort. En årsak til at mange i den eldre garde sverger til håndvask er at tidligere vaskemaskinmodeller ikke hadde de innstillingene vi er vant med i dag. Nå kan vi fritt og friskt velge ullvask, skåneprogram og redusert hastighet på sentrifuge. Om noen av dere husker de todelte Turnamat maskinene som hørtes ut som en overivrig kjøttkvern når den startet opp, vet dere hva Fruen mener.
2. Gule render i nakken fjernes kjapt og greit med zalo. Zalo løser opp fett, og ødelegger ikke stoff.
3. Når skjorta har blitt brukt en dag skal den vaskes, men ikke strykes. Legg den pent i skapet. Skjorteposer er fint, men gamle putevar gjør samme nytte. Husk bare at det kanskje ligger en bunadskjorte i det utvaskede putevaret på øverste hylle, slik at du ikke kaster stasen under en storopprydding.
4. Skjorta skal strykes før bruk. Linskjorter bør strykes tre-fire dager før bruk. Dette er fordi lin holder veldig godt på fuktighet, og om du stryker skjorta om kvelden 16.mai vil det fremdels være fumt inni fibrene om morgenen den 17. og skjorta vil skrukke før du er ute av døra.
5. Alle linskjorter skrukker, ikke bare din. Om du sitter og gremmes over skrukkete ermer på egen skjorte, kast et blikk rundt deg;  du er garantert ikke den eneste som ikke har skjorteermer glattere enn en nypreparert skiløype.
6. Rundstryking eller erme med brett? Her er det ulike oppfatninger av rett og riktig. Fruen stryker helst uten brett, men synes man skal velge det man er mest komfortabel med. Ha i bakhodet at de meste av skjorta er inni bunaden. Glatte ermer, skulderparti, halslinning og mansjetter er viktigst, rygg og forstykke er ikke synlig. De må glattes over, men det er ikke her kunststryking er viktigst!
7. Og helt til slutt, men veldig viktig. Behandle skjorta etter det svakeste ledd. Med dette mener Fruen at om du har en bomullskjorte med broderi i ull eller silke, må skjorta vaskes som ull eller silke. Hvis du vasker på bomullsprogram kan du få en ubehagelig, og dyr, overraskelse når du åpner vaskemaskinen.
8. Lykke til!

PS. Jeg har tidligere anbefalt å bruke Domestos fresh som for å fjerne flekker. Nå står det bakpå flaskene at dette vaskemidlet ikke bør brukes til slik aktivitet og at de heller anbefaler å bruke Klorin. jeg tror jo fremdeles at Klorin inneholder klor og derfor ikke er så lurt å bruke på tekstiler, men det kan godt hende at innholdet er endret og at Klorin er mer miljøvennlig nå. Inntil videre har jeg ingen geniale forslag på hva man kan bleke med, men jeg jobber meg gjennom et assortert utvalg remedier og lover å ha et forslag innen 1.mai 2016.

Og til alle dere som har konfirmanter disse helgene  - gratulerer med dagen:-)

lørdag 29. august 2015

Stunder med kunder



Noen ganger får jeg henvendelser som får meg til å undres om det er meg eller den som spør det er  noe galt med. Det var mer av dette den tiden jeg jobbet som diskenspringer ( tro meg når jeg hevder at enkelte mennesker har få filter når det gjelder å gå inn i en butikk og stille spørsmål ), men det er fremdeles en og annen. Nå for tiden er det helst e-poster eller telefoner, det virker som om det er lettere å stille uhyrlige spørsmål når det er en disk mellom oss enn på en systue i et privat hjem.
i dag skal jeg dele noen av mine mest minnerike stunder med kunder;

1.The naked guy.
Han som alltid kledde av seg. Uansett. Han skulle ta mål av hals og håndledd, og vips stod han i prøverommet i bare tangaen. Dette var heldigvis mens jeg jobbet i butikk. Det ville vært enda mer ukomfortabelt på systua her hjemme.
2. Supersyklisten
Han som hentet bunaden sin, komplett med hatt og det hele, og insisterte på å sykle hjem i finstasen for å vise seg fram for foreldrene ( som han bodde sammen med ) slik at de fikk se den før han skulle feire femtiårsdagen. Det var en fin solskinnsdag i juni og han skulle opp noen bakker.
3. Hun med vippa
Hun som ringte og lurte på om hun kunne bruke vippe ( hodeplagg til Telemarksbunad ) til samekofta og som ble snyte fornærmet da jeg etter en lengre og ganske nytteløs diskusjon om hvorvidt dette  var en god idé eller ikke forslo at jeg kunne bruke Kautokeinolue til min bunad.
4. Den geskjeftige mora.
Hun fulgte sønnen for å få sydd ut bunaden hans og som mente han burde ta av seg noen kilo for å dra damer. Da hun i tillegg prøvde å få min mening om saken ble jeg helt og fullt overbevist om at menn som har fylt tredve år ikke behøver ha med mamsen når de skal prøve bunad. PS. Jeg har siden sett bilde av ham med kjæreste og nyfødt baby i lokalavisa.
5. Slankedronninga.
Hun som gikk opp og ned fem kilo annenhver uke. Samme hva jeg gjorde så satt ikke bunaden som den skulle. Jaja, jeg lærte ihvertfall at det er lurt å ta livmål hver gang kunden prøver, ihvertfall hvis bunaden alltid er biiiittelitte granne feil.
6. Den indignerte bunadentusiasten. 
Hun som ringer en gang i blant for å ha noen å snakke med om bunad og fagets fremtid og som enten har lest noe i avisa og tolket det hele litt annerledes enn det er ment, blitt fornærmet på et kurs eller sett noe hun ikke helt husker men ikke likte på et bilde og lurer på om jeg vet hva hun mener. Tilknytningen til faget er diffus.
7. Smilefjesdamen
Hun som omsider hentet bunaden sin etter en rekke henvendelser fra meg og en tilsvarende rekke tamme unnskyldninger fra henne. Jeg bedriver ikke lager eller oppbevaring av bunad. Når jobben er gjort skal bunaden ut. Samme hvor mange cruiseferier og bridgeaftener du skal på.
8. Epostdamen.
Jeg vet ikke helt hva hun vil, men med ujevne mellomrom sender hun en utrolig hyggelig epost med de mest ærbødige vendinger hvor hun stiller spørsmål av typen "hvordan kan jeg begynne å sy bunad", " trenger man sømerfaring for å sy bunad",  "hva slags symaskin syr man de norske bunader med". Jeg svarer, og så er det stille en stund. Hun er superhyggelig men klarer på en underlig måte å tirre meg noe aldeles grenseløst. Nå sist lurte hun på symaskintips, jeg svarte hva jeg brukte og hun spurte hvorfor jeg brukte den typen og ikke en industrimaskin. Jeg burde selvsagt lirt av meg noe hyggelig, men svarte bare at om jeg ikke hadde vært fornøyd med min maskin ville jeg ha byttet den ut.
9. Krysskombinasjonsmannen
Han som absolutt ville ha bukse fra en dal, vest fra en annen og trøye fra en tredje og syntes jeg var dritkjip som ikke applauderte denne innovative ideen.Jaja, han gav meg ihvertfall ideen til fotballargumentet; du  bruker ikke buksa fra Man U og trøya fra Chelsea.
10. den motvillige konfirmanten
Hun ville ikke ha bunad. Hun ville ha Mac. Det var liten tvil om at denne bunaden ville bli brukt så lite som overhodet mulig og hun spurte på hver prøving om det gikk an å selge bunad på nettet, slik at hun kunne bli kvitt filla om noen år. Mitt råd til mor, som ikke hørte, var å sette pengene i banken og vente til ungen ombestemte seg.

Noen ganger, når jeg har de mest hårreisende forespørsler lukker jeg øynene ( hvis det er pr. telefon eller epost altså) og innbiller meg at dette er en fleip , tulletelefon fra en radiostasjon eller noe annet fjas. Hvis ikke det nytter kan jeg prøve å innbille meg at denne kunden er sendt fra en eller annen diffus instans som skal vurdere meg for fremtidig premiering for strålende formidling av fag ( jeg er ganske lettlurt og kan bli fullstendig revet med av egne tankerekker). Og om ingen ting nytter bestemmer jeg meg for å bite tennene sammen og teller timer til jobben er gjort og kunden er ute av døra.
Men ingen ting, absolutt ingen ting kan noen sinne slå denne:

Kunden ringte ( dette er også fra butikktiden), skjelte meg ut etter noter og fortalte detaljert hvilken bedriten jobb vi hadde gjort da vi monterte bunaden hennes. Jeg husket ikke navn, kjente ikke saken og fikk ikke klarhet i hva som hadde skjedd eller når dette hadde hendt. Til slutt ble vi enige om at hun skulle komme med elendigheten slik at vi kunne komme til enighet om en eventuell kompensasjon eller finne en annen løsning. Time ble satt opp, jeg stålsatte meg for en ny runde med kjefting og til avtalt tid kom en seiersikker dame seilende inn i butikken og viste meg triumferende bunaden. Bunaden som beviselig ikke hadde blitt sydd hos oss siden vi aldri hadde dekket dette dalføret.
Ble hun blidere? Neida. Dette var som å helle olje på bålet...Det hjalp heller ikke nevneverdig at bunadens utseende tilsa at den måtte være fra rundt 1950...
Hva jeg lærte av denne saken? Ingenting bortsett fra at det er smartere å ha potensielt vrange kunder rett etter lunsj enn rett før lunsj.




fredag 28. august 2015

Kveldskos



Jeg kunne sydd knapphull. Eller sortert sokker, vasket bad, gått en rask tur uten Laika eller en mer ettertenksom tur med Laika. Jeg kunne pustet dypt på en yogamatte eller bakt noe sunt og velsmakende. 
Men gjorde jeg det?

Neida, jeg gav meg selv en halvtimes lykke med Gone with the wind på øret og et ørskogbroderi i hendene. 

torsdag 27. august 2015

Er det noe galt med elever på yrkesfag?

Atter en gang skriver avisene om frafallet i den videregående skole. Forslag til løsninger nevnes og andre løsninger blir etterspurt.Særlig er frafallet på yrkesfag bekymringsverdig og vi kan lese at det skal fokuseres på tettere samarbeid mellom skole og hjem, elevene skal tilbys bedre oppfølging på skolen og helsesøstre og psykologer skal bidra til å gi gode og motiverte elever. I tillegg er mangelen  på lærlingeplasser et tilbakevendende tema og det virker å være bred enighet om at flere bedrifter på ta ansvar og ta inn lærlinger.
Jeg er helt enig i at flere bedrifter bør være seg sitt ansvar bevisst, se behovet for rekruttering i egen bransje og sørge for faglig kompetent tilvekst. Spørsmålet er bare hvordan det skal bli mer attraktivt å ta inn lærlinger?
Jeg har to svennebrev; jeg er buntmaker og bunadtilvirker. Jeg er stolt av å være håndverker og jeg ønsker fortsatt rekruttering til både disse fagene og andre håndverksfag.Jeg burde selvsagt fulgt opp dette med å slå meg på brystet og si at jeg  selv vil ta inn en lærling.
Men det gjør jeg ikke. Jeg har ikke råd til å bruke store deler av læretiden til å gi opplæring i grunnleggende kunnskap som burde vært dekket av de to innledende skoleårene. 

Da jeg fikk lærlingeplass i buntmakerfaget i 1991 var læretiden fire år. Siden jeg hadde to år på sømlinje og fullført allmennfag fra før fikk jeg et fradrag i læretid på ti måneder. Læretiden ble da tre år og to måneder. Med samme bakgrunn ville jeg i dag hatt en læretid på to år. 
Det første året mitt på søm, grunnkurs søm og tekstilforming, inneholdt omtrent en dag med søm i uka. Det andre året, vk1 klesformgiving, inneholdt enda flere timer med søm. 
I tillegg hadde vi materiallære og mønsterkonstruksjon og fikk et godt grunnlag for videre utdannelse innen sømfag. Elevene på dagens grunnkurs, design og håndverk, har muligheten til å sy i faget Prosjekt til fordypning. De andre timene på ukeplanen inneholder mye spennende, men gir lite kjennskap til sømfagene. Likevel vil en elev i dagens system få en mye kortere læretid. 

Det er ikke elevene det er noe galt med. Det er ikke behovet for samarbeid med NAV, oppfølgingen av skolens psykolog eller samtaler mellom skole og hjem som er viktigst for å gi elevene på yrkesfag gnisten til å fortsette å jobbe. Det de trenger er flere timer i uka med faget sitt.
Faglig flinke elever vil ha større sjanser for å få lærlingeplass, de vil ha større mulighet til å jobbe mer selvstendig ( selvsagt under oppsyn) og de vil tidligere i læretiden bidra til inntjening i bedriften. De flinkeste elevene får lærlingeplass, slik har det alltid vært, slik vil det alltid være. Og da handler det ikke nødvendigvis om karaktersnitt, en femmer i samfunnsfag eller gode norskfremføringer. Det handler om å kunne gjøre en jobb, den jobben du har valgt å utdanne deg til å gjøre.

Så, mitt tips for å redusere frafallet på yrkesfag er rett og slett å gjeninnføre yrkesfagene. Gi oss grunnutdannelsen tilbake, og la de elevene som vil ta teorien gjøre dette ved siden av eller etterpå.



fredag 21. august 2015

Hverdagen




Jeg har, i år som i fjor, erfart at ukene fram til høstens konfirmasjoner på merkelig vis er kortere enn ukene i november. De er til og med kortere enn en helt standard januaruke. 
Jeg syr, avtaler prøvinger og har prøvinger. 

I slike perioder utgår den daglige broderiøkta til fordel for andre jobber. Brodere ksn jeg gjøre i oktober. Eller, brodere skal jeg gjøre i oktober. 
Da skal jeg ha velstelte negler også. Nesten hver uke. 
 
 

mandag 17. august 2015

17.august 1995


 

 

Tenke seg til, tyve års bryllupsdag! 
 
Dagen som skulle vært en festdag og fylt med glede fra morgen til kveld ble stille og rolig. Datoen som ble satt tidlig på våren ble endret. Den hvite kjolen en venninne skulle sy, vielsen i kirken i barndommens dal, utdrikningslag og bryllupsreise. Mye forsvant da storesøster  døde. Men det viktigste stod igjen; vi giftet oss. 

I ettertid har jeg tenkt på hvordan det ville gått om vi ikke giftet oss denne varme torsdagen i august. Ville han vært like tålmodig det første året, året hvor jeg stort sett gråt, tok alt i verste mening og ikke hadde overskudd til stort mer enn å sørge? Vi startet ikke tiden som nygifte svevende av lykke, og det var  ikke bare jeg som hadde tunge dager. 
Ville det fremdeles vært oss om vi ikke hadde giftet oss, men valgt å vente et år "til ting var bedre"? Som om det ble lettere etter et år, som om den tomme plassen ville vært mindre tom om vi ventet?

Nå, etter tyve år,noen flere tomme plasser ved festbordet, to barn, en hund, noen hjem, noen biler og enda flere erfaringer rikere vet jeg dette:

Det handler ikke om festen, kjolen og talene.  Det handler om å være der for hverandre i gode og onde dager. Det handler om å samarbeide, dele gleder og bekymringer. Det handler om å være ett, men samtidig kunne være to. 
Det handler ikke om andres forventninger eller andres vei til lykke. Det handler om å finne sin egen vei. Det handler om å måtte jobbe litt mer i noen perioder, men å aldri miste målet av syne, at det alltid skal være oss to. 

 Men mest av alt handler det om kjærlighet. 

( Og så får vi avfinne oss med slike kommentarer når dette med å bli gamle sammen nevnes; hva mener du egentlig med å bli? Hva tror du dere er? )
 
 




søndag 16. august 2015

Før skolestart

Familiens yngste begynner om få dager på ungdomsskolen og mor har selvsagt hatt et par gode råd på veien. 
Det er jo en spennende tid med ny klasse, nye venner, nye lærere og ikke minst - karakterer. Kort sagt, mye nytt. 
Så hvor skal man begynne og når skal man slutte? Jeg, som de fleste foreldre, besitter et hav av visdom som jeg hjertens gjerne deler av. Den vanskelige kunsten å gi seg i tide og helst før de håpefulle blir altfor glassaktige i blikket kan være vanskelig å mestre. Jeg prøver å holde meg til max et tips ( eller vennlig innspill som jeg kaller det) om dagen.

Mitt råd i dag er å ikke eksperimentere med nye frisyrer siste helg før skolestart. 

Vi var på hytta, som vi var store deler av sommerferien, og leste Alt for damerne som tante i Køvenhavn hadde hatt med. Det var en artikkel om punkere der, med flotte hanekammer, militærstøvler og skinnjakker. Vi ble øyeblikkelig inspirert til stordåd... Og da en av billedtekstene gikk omtrent slik de flotte frisyrer opnåes ved at gnide vaseline ind i håret og tvinde det ind i spikes.
Vi fant vaselin i skapet og i løpet av en times tid var håret som vanligvis rakk meg til litt under ørene grundig innsmurt og tvunnet opp i strittende tuster. 
Alt vel så langt, jeg gikk på campingplassen for å kjøpe is og storesøster holdt seg på passe avstand slik at ingen skulle tro hun var beslektet med dette vesenet. 
Så skulle det vaskes ut. Men da var det slutt på moroa gitt. Vi varmet vann, vasket og skylte. Håret var like fett. Jeg gråt, håret var fett og vi returnerte fra hytta i mutt stillhet. Vel hjemme vasket jeg videre, omtrent en gang i timen. Etterhvert med grønnsåpe og fremdeles med salte tårer. 
Men da jeg møtte de andre nedi svingen om morgenen første skoledag var det fremdeles slik at venninna spurte om jeg hadde nyvasket hår siden det så litt vått ut. 

Moralen, om det er noen, må være å tenke før man handler. Og å ikke begå de største krumspring rett før skolestart. 

Og om du lurer; bildene er forlengst ødelagt og jeg ble aldri noen punker. Men jeg blir fremdeles uvel ved synet av de gule og grønne boksene med vaselin...


lørdag 15. august 2015

Moro med leggsøm














Da vi bestemte oss for å ha broderi som aktivitet på kreativ sommeruke meldte jeg meg sporenstreks som lærer. 
Planen var å bruke litt av garnet vi plantefarget tidligere i uka, men hva skulle deltakerne lage og hvilke sting skulle de bruke? 
 
De fleste barns første møte med broderiets verden er korssting. Deretter kontursting. Siden jeg ikke er spesielt glad i korssting selv, pluss vissheten om at dette hadde de fleste gjort før, ble dette stinget valgt bort. Kontursting er nyttig. Kontursting gjør seg imidlertid best sammen med andre sting og bør helst ha noenlunde jevn lengde. Dermed utgikk kontursting. 

Jeg valgte å introdusere deltakerne for leggsøm og var ganske sikker på at de færreste kunne det. Årsaken til at det var viktig var rett og slett å lære noe nytt og å gi barna en ny oppfatning  av mulighetene som finnes i kunsten å brodere.



 
Vi brukte trerammer og stiftet ullstoff, bunadklede, fast på denne. Slik holdt stoffet seg på plass uten å bli sammensnurpet. Dessuten ble broderiet et bilde istedenfor en stoffbit med sting. 
Dagen startet med at alle fikk utdelt ark og en blyant og fikk beskjed om å tegne et motiv de deretter skulle brodere. Vi snakket om fargene de hadde til disposisjon; gul, grønn, rosa og brun samt ufarget hvitt. Jeg hadde med to modeller hvor de kunne se hvordan man syr rette linjer, lange trådsprang som syes ned eller buer hvor bunntråden formes mens man syr. Du synes kanskje modellene mine er kjedelige? Det var nemlig meningen! For meg er det ikke viktig å bli kopiert i denne sammenhengen, for meg er det viktigere at barna tenker selv. Nå var det jo en og annen som ble svært inspirert av sidemannen, men slik vil det alltid være. 

Når de var ferdige med tegningen skulle motivet overføres til stoffet. Det gjorde de selv, med spiss, lys fargeblyant. Og så ble det brodert med halvtykke, butte nåler. Jeg tredde nåler og knyttet knuter.




 
De fleste motivene endret seg underveis. Noen ble enklere, andre ble mer detaljert. Noen sydde ørsmå sting med prikklik avstand, andre tråklet seg like lykkelig i vei med mer variable sting. Noen baksider var pene, andre var overhodet ikke fine. 
Dette er en begynnelse, et første møte med broderikunsten. Første møter skal være hyggelige og gi ønske om å treffes igjen.

 


 






Vi brukte samme tykkelse på de to trådene, men leggsøm kan syes med mye forskjellig. Det er for eksempel en fin teknikk hvis du skal dekke et større felt med stivt metallgarn, eller du kan bruke tykke stoffiller, kardet garn eller omtrent hva som helst. Du kan sy ned med samme farge eller med en kontrastfarge, tynnere garn eller samme kvalitet. Kjør på, lek med nål og tråd!