onsdag 23. april 2014

sang fra systua

Det hender, ikke så rent sjelden, at potensielle kunder omtaler jobben som skal gjøres som liiiten. Dette stemmer sjelden overens med virkeligheten. For eksempel har det null og niks å si om du syr inn eller ut overdelen av bunaden hvis du ikke gjør noe med stakken ( og her snakker vi ikke sømmonn i sider, men justering av folder, rynker eller piping ).
Så, klok av skade, gir man aldri pris pr. telefon på slike enkle små fiksetrikse jobber.

I dag skjedde imidlertid noe helt usedvanlig - den liiiille jobben viste seg å være nettopp det. Liten.
Gledelig, overraskende, hyggelig. Kryss i taket og tjolahopp. Faktisk så bra at jeg deler et dikt:


Alle damer vil så gjerne
vera vakre og moderne,
og til meg dei alle går 
sommar, vinter, haust og vår.
Somme vil ha kjolen vid,
somme stutt og somme sid
og eg måler tyet rett,
klipper, prøver, snøgt og rett
syr med stutte, jamne sting
mange vakre fine ting.




Noen drømmer fra autovernet ble virkelige...jeg ble faktisk sydame. Bortsett fra at jeg syr bunad da. Men da jeg var 11 år visste jeg vel ikke at det var et fag. Eh, da jeg var 11 år var det ikke et fag. Det ble det først mange år senere. Bunadtilvirkerfaget ble lagt inn under lov om fagopplæring i 1997, for å øke arbeidets anseelse , formalisere kunnskap og bevare tradisjonshåndverk.



tirsdag 22. april 2014

om autovern og vårlyse kvelder

Fire frøkner rundt et bord, åtte gestikulerende hender, store ord flyr over bordet. Følelser som skal lande, liv som skal leves.

Og jeg tar meg i å tenke - kan man savne noe man ikke vil ha tilbake?

Det å være ung, glemme seg selv mens man sitter i timevis;  på et kaldt autovern, huskestativet ved den gamle skolen, hengende over sykkelstyret, på en stein, eller en sjelden gang ved et kafébord med en sur kaffe på deling. Sitte der med den ene, hjertevenninnen, hun som vet så mye om deg og du så mye om henne at et uvennskap aldri kan oppstå. Det å kunne kollapse i hysterisk fnising over nesten ingen ting, uten at noen tror du har klikket helt eller er full midt på lyse dagen.
Og apropos det siste...kan man savne lukten av vår og fersk sigarettrøyk og den lett gjærete smaken av alkohol som hverken vil opp eller ned? Kan man savne å stå ved en ribbevegg i et halvmørkt lokale og håpe, vente og be om å bli sett?

Den tiden hvor den minste lille detalj kunne få hele din eksistens til å falle i grus og et eneste blikk eller et utsagn kunne føre til endeløse drøftinger av typen tror du, vet du, tenk om, åååå, nei, det går ikke, men likevel...Og samtidig som en filleting ( sett i ettertid) kunne vippe deg fullstendig av pinnen kunne du være så uendelig stri og sikker i din sak, så helt og fullt overbevist om at du og du alene satt med løsningen. Ikke bare på dine problemer, men på det hele.
Jeg tar meg i å savne de endeløse samtalene om alt og ingenting. Samtalene vi hadde før vi fikk mann, barn, huslån,sprengte blodkar ved neserota og karrièrer som fortoner seg å være i blindgater.  Jeg tar meg i å, plutselig, som lyn fra klar himmel, savne det å gå ut av døra om morgenen og med et lite blaff i magen vite at i dag, skjer det. I dag skal verden endre seg. Og skjer det ikke i dag så skjer det ihvertfall i morgen!
Den ukuelige optimismen, troen på at det alltid løser seg og at det man ikke kan snakke seg ut av kan man vel for skams skyld smile seg ut av. Det å være ung og helt og fullt og fullstendig overbevist om at livets kamper ikke handlet om stort mer enn om hvorvidt du kan dra på fest neste lørdag og om du rekker å kjøpe ny bukse og få den godkjent av venninnene før nevnte kveld.
 
Jeg er inderlig glad for at ungdomstiden,  kort og intens, for lengst er overstått. Jeg har ikke noe behov for å dra tilbake, for å gjenskape den jeg var da.
Men når jeg hører småjentene fnise og hviske hemmeligheter så håper jeg de vil bruke noen lyse vårkvelder på å sitte på et autovern, eller en benk for å kanskje, kanskje, kanskje få et glimt av han der søte.
Jeg håper de vil bruke ungdomstiden, den de nå nærmer seg for fullt, til å sykle rundt, være fire stykker om en porsjon pommes frites, bruke to timer på å gå en kilometer skolevei. Jeg håper de vil bruke tiden ute, at ikke alt av avtaler og opplevelser skal gå via sosiale medier. Ikke fordi nettet aldri glemmer, men fordi minner er så mye mer enn flate bilder og tekst. Minner er lukt, smak, kalde tær, bukser som siger, gjenglemte votter og små, små smil i en kinokø.

Og jeg håper Queenie vil være like heldige som meg, som fremdeles kan fnise hemningsløst med hjertevenninnene. Forskjellen er at selv om vi fremdeles vet mye om hva som skjer i hverandres liv så er det ikke lenger en trussel, en potensiell ikke-angrepspakt, nå er det en trygghet.

Og selvsagt - at vi vet hvor dumt det er å tilbringe timer på vårkalde autovern...


mandag 21. april 2014

for tiden uten dekning



Så sitter vi der uten fjernsyn og med slarkete internett. 
Vi leser, broderer, spiller spill, snakker sammen, drikker kaffe, ser på utsikten og hører på værmeldinger. Vi drikker enda mer kaffe, lager mat, vasker opp, leser litt mer, klør bikkja på magen.

Vi nyter de få glimtene av lynraskt nett og oppdaterer oss på verdensnyheter av variabel kvalitet. 

Vi planlegger sommerferie og snakker om hvordan det blir neste år når vi har en elev i den videregående skole.

Vi har så god tid at vi nesten blir handlingslammet. Og det er ikke bare de søte små som undres på hvordan i all verden vi overlevde før-i-tiden, da vi ikke hadde nett og ikke ble oppdatert på hele verden hele tiden...


Neida, det er ikke Ørskogbunad fra Sunnmøre hele tiden. Det bare virker slik...

søndag 20. april 2014

tryggheten i å høre til

Det har vært en rolig påske, og noen vil kanskje tenke over at bildene ikke akkurat bærer preg av stor aksjonsradius. Og det stemmer. Påskeferie er hytteferie så sant ikke været slår seg helt vrangt. Men når påsken innledes med noe som minner mistenkelig om influensa er det fristende å holde seg nærmere hytteveggene enn hva normalt er. Ikke det at jeg pleier å halse fjellheimen rundt, men det er nå greit å komme seg over tregrensa en gang i blant.
Men, sånn er det når man går inn i årets travleste uker og vikarene ikke akkurat står i kø...Da pleies sår hals og gretten kropp i solveggen og i  de løypene vi gikk da de søte små var riktig små og søte. 

Så, nå er jeg frisk og fornøyd og klar for ny innsats. På systua vel å merke. 







Men mens jeg satt der da, i solveggen, med appelsinen min og tenkte over livet og sånn og hørte nyheter fra andre steder i verden så tenkte jeg litt forbi min egen fregnenese og innså at jeg er heldig. Heldig fordi jeg har et slikt sted å reise til. Ikke bare fordi det ligger så fint til, eller fordi det er strålende turmuligheter derfra, eller fordi det ikke bygges ut mer i dette området. Nei, mest av alt er jeg heldig fordi jeg har et sted med minner om glad barndom, frustrert ungdom, nyforelsket, nygift, nybakt mor, og sliten tobarnsmor. Jeg sover godt, jeg lar mascaraen ligge urørt og er helt og fullstendig hjemme.

Den tryggheten i å ha noe slikt  - den er god!

lørdag 19. april 2014

Fortsettelse følger



Snø, solkrem, ski og appelsiner. 

Med andre ord; same procedure as every year. 

mandag 14. april 2014

gooood påske




God påske!

Bilde fra arkivet, fra den tiden da dobakken var lang og spennende.






fredag 11. april 2014

påskepåminnelse



Tudelu!

Det er snart påske og jeg har et par kommentarer i den anledning:

Husk de firbente!

Sjekk såre labber hvis det er harde skispor eller skare vi kan tråkke gjennom. Smør potene med vaselin hvis du har glemt den skammelig dyre og spesialinnkjøpte potesalven hjemme.

Ikke la oss ete oss kvalme og kleine på restene av påskelammet. Husk, vi skal alle sitte lenge i bil en dag eller to etter dette og enkelte firbente har ikke vett på å slutte å stappe innpå i tide.

Du synes sikkert det er morsomt med lange nedoverbakker og strålende skiføre. Vi som halser ved siden av i bånd eller line har ikke like god glid. Jeg for eksempel har femten cm lange bein - det gir ikke all verdens skrittlengde.



Kommer dere til kald hytte og må gå med varme sko inne for å ikke fryse ihjel? Tenk på oss som må ligge på kaldt gulv...brrrr, sier jeg bare. Varm teppet mitt bittelitt i det minste, jeg er ingen grønlandshund.

Og sist men ikke minst -
jeg kan leve uten appelsiner. Det er virkelig ikke godt. Påskeegg derimot - det mottas med takk!


God påske to all of you from all of me!

xoxo, Laika


PS. Kos dere! Det skal jeg.





torsdag 10. april 2014

bøker og bilder

Det har blitt endel lydbøker nå i vinter. Både lydbok og radio er finfint selskap på systua, men siden det er vanskeligere å krangle med en lydbok gir det bedre flyt i arbeidet med en klassiker i bakgrunnen enn en oppkjeftig skvaldrepetter på radio.
For tiden er det Madame Bovary som holder meg med selskap. Akkurat hva jeg synes om ekteparet Bovary skal vi ikke gå nærmere inn på, rent bortsett fra at jeg antakelig ikke ville invitert de på middag særlig ofte. Men det avsnittet jeg spolte tilbake og gledet meg over tre ganger, er det hvor klærne til bryllupsgjestene beskrives detaljert. Og gjett om jeg gjerne skulle vært flue på veggen, eller heller påklederske, og sett hvordan livene ble snørt, buksene festet, hva slags kantiebånd de valgte, om det var hjemmevevd eller kjøpestoff, hvor pent det ble brodert ( eller valgte noen å kjøre på med litt lenger sting?)
 Klær og tekstiler er av det som ofte fenger meg i bøker. Ikke slik at dette må være hovedbudskapet, men når det skinner gjennom, når det beskrives i en bisetning hvordan de ulike klassene i samfunnet gikk kledd, måten klær ble sydd på - alt dette er fascinerende.
Jeg gleder meg når Jonas Lie skriver om kapteinsfruen på Gilje som stopper og lapper, når Sigrid Undset skriver om hvordan Kristin broderte og sydde pensko til lillesøster Ulvhild. Jeg tror jeg vet hvordan resultatet ble, samtidig som jeg ikke vet om mine bilder ville stemt overens med en eventuell filmversjon.

Når jeg leser at dypblå var de kongeliges sørgefarge i Tudortidens England tenker jeg at det er fordi blåfarge var så kostbart at det kunne bare de aller rikeste bruke og jo blåere jo bedre.

Og jeg tenker at gjennom bøker kan man lære så mye, nesten uten å merke det.

I dag hadde jeg besøk av en tante og en onkel - og i påsken skal jeg kose meg med en fagbok om teppet i Bayeux og en roman om hvordan det ble til. Ypperlig kombinasjon av fag og fiksjon!



Boken vant Danmarks skolebibliotekarforenings børnebogspris i 1989 og Nordisk skolebibliotekarforenings børnebogspris i 1997!

Hva liker du å lese, og lager du bildet i hodet mens du leser?


onsdag 9. april 2014

made for the movies


Historien er syltynn, tidvis nærmest tvilsom. Heltinnen skylder på andre, legger seg oppi det ene og det andre og er generelt lite sympatisk. Helten går fra farsfigur via steinansikt med halvåpen munn og smektende blikk til mister loverboy. 
De andre karakterene har sine glipptak de også.


Men ærlig talt, Det er bare en film. Eller nei, ikke bare en film. Det er selveste Fante-Anne. Norges første spillefilm. Innspilt i Barndommens dal, smekkfull av råndastakker, stivatørklær og flotte forklær. Det er steder man har vært, bekker man har vasset i, hus vi har løpt forbi, gjerder vi har klatret over. 
Og nei, jeg er ikke så gammel som Fante-Anne, men noen steder endrer seg saktere enn andre. 


Jeg må bare beklage luguber kvalitet på bildene. Sånn blir det når statskanalen sender kvalitetsfilm midt på blanke søndagen. Vi kan vel kanskje kalle det minner med glitterkanter?

PS. jeg ser gjerne Synnøve Solbakken om igjen også. Før Flåklypa var den fast innslag på 17.mai i Barndommens dal. Høydepunktet burde vel vært Ingrids sang, eller når de unge elskende endelig får hverandre? Neida. Høydepunktet var når faren til en av venninnene dukket opp som ung og  smilende  tilskuer til livlig dans. Husker jeg ikke feil var rådgiveren med som felespiller.
Den er definitivt ikke på netflix...kanskje er den å oppdrive på dvd?


tirsdag 8. april 2014

Bunadsølv til barn

Det kan være hyggelig å gi bunadsølv i gave til dåp, bursdag og andre merkedager i barnas liv. Og ekstra hyggelig er det å gi noe barnet har glede av i mange år.

Derfor: Styr unna de aller minste barnesøljene. Joda, de er supersøte og helt perfekte på en ettåring. Men så blir de plutselig så veldig små, og da ender de ofte gjemt og glemt i et smykkeskrin. Kjøp heller den nestminste, bruk den litt nedpå brystet i starten og ha den som halsknapp/halssølje senere.

Det samme gjelder mansjettknapper. Ihvertfall hvis dere ikke er en familie som bruker bunad veldig mange ganger i løpet av et år; velg en enkel modell som barnet kan bruke minst til konfirmasjonsalder. Hvis du ikke gjør som meg og syr tinnknapper i skjorta, for å slippe å løpe rundt og lete etter tapte mansjettknapper på 17.mai...

Noen gir knapper til gutt. Da bør du være ganske så sikker på hvilken bunad han skal ha som voksen ettersom sølvknapper kan være vanskelig å få byttet og ingen nordlending med respekt for seg selv vil vel gå rundt med åttekantede knapper fra Rogaland i vesten og filigransknapper fra Telemark i trøya?

Til slutt, hvis dere har bunadsølv...bruk det!
Små søljer er fint på mer enn bunad. Og om du er redd for å miste den kan du enten sy sølja fast med et par sting på baksiden eller surre en sånn brun strikk rundt pinnen slik at den ikke glir ut så lett.


takk til mormor i Barndommens dal for fint fotografi. Det var ikke alltid like stas når hun kom med Rolleiflexen og skulle forevige oss. Nå derimot, er det en evig glede å ha disse albumene. 

Men jeg skulle ønske jeg også hadde hatt dådyrøyne og pannelugg da jeg var barn...Det er liksom ikke helt den samme schvungen over bollekinn og riskorntenner. 



mandag 7. april 2014

Hva mister vi på veien?

Da jeg ble konfirmert hadde så godt som alle jentene i kullet den lokale bunaden og de aller fleste var vevd og sydd av samme dame. Noen hadde en annet, arvet versjon og et par hadde den broderte festbunaden.
Likt for alle var at vi, eller mødrene våre, kjente den eller de som hadde laget finstasen vår. Og at alle hadde bunad, noe annet ville vært helt uhørt i Barndommens dal på åttitallet.

Da jeg noen år senere satt på en utdannelsesmesse og markedsførte muligheten for å utdanne seg til bunadtilvirker var responsen gjennomgående denne Men det er jo ikke en jobb. Dette er sånn som bestemødre gjør.
Men når jeg spurte om de så for seg at deres mødre ville sy til sine fremtidige barnebarn var responsen tilsvarende unison - er du gal! Mamma sy? Og påfølgende hånlatter.
Og det er den veien det går. Håndarbeidet har, i den grad det fremdeles blir utført, gått fra å være en hjelp for å spe på slunken økonomi og magert utvalg i butikker til å bli hobby. Der våre formødre sydde lappetepper av utslitte klær kan vi gå i lappebutikker eller online og handle ferdige klippede biter som vi syr sammen igjen. Det blir ikke mange bunader av dette...
Selvsagt er det både bestemødre og mødre som syr bunad, de broderer og monterer og kjenner gleden ved å skape varige verdier. Noen vil det alltid være, det vil alltid finnes mennesker som ser gleden og verdien i å skape, i å lage noe som kan glede i flere tiår.
Men i det store og hele kan vi vel si at bunaden har forlatt kjøkkenbord og sofakrok og blitt industri.

Det er stadig færre som tar sømutdannelse og håndarbeidsfaget i grunnskolen er ikke hva det var før i tiden.  Dette medfører at det ikke bare blir færre som kan sy til egen familie, men det er heller ikke mange som søker de få stillingene som blir lyst ut. Ergo, ufaglært arbeidskraft som ikke har all verdens gullkort på hånden når det skal forhandles om lønn. Slik forblir lønningene lave og enda færre synes det frister å sitte på en systue.
Og hva skjer da? Joda. Sannsynligheten er stor for at ledelsen vil se på dette og tenke at nei, her til lands er det altfor lav rekruttering. Hvis vi skal overleve må vi flagge ut.
Og vips forsvinner enda flere arbeidsplasser og stadig mer kulturhistorie blir borte i dragsuget.

Vi skal ikke dvele ved det rent sømtekniske her. Vi skal ikke diskutere hvorvidt det kan sees om bunaden er sydd her eller der, eller om en bunad sydd i Kina automatisk er annenrangs fordi den er sydd i Kina.  Det vi skal tenke litt på, rettelse , det vi skal tenke grundig over er dette:

La oss si at du har en bunadskjorte etter bestemor.
En skjorte du er glad i og som du har et sterkt ønske om å kopiere og som er sydd før det ble vanlig med broderiplansjer og monteringsanvisninger. En ting er å sende den til naboen til en tante i Barndommens dal. Men ville det være like fristende å sende den halvveis rundt jordkloden og samtidig miste muligheten til å påvirke eventuelle valg?

Eller, la oss ta utgangspunkt i det fantastiske, men slitte, beltet til beltestakk som dere fant på et stabbur på Gvarv. Tenk så morsomt det hadde vært å få kopiert det beltet! Men kanskje kunne det blitt enda finere om du byttet om to farger? Hva med å sende de til Baltikum? Ville det ikke vært enklere å ta dialogen ansikt til ansikt med produsenten i hjembygda og ikke på skype, eller med en agent?

Og så var det dette med industri da. Det er forskjell på industri og det man lager hjemme, på den måten at det førstnevnte får et noe mer ensartet preg. Det er grunn til å tro at det på en fabrikk vil være større fokus på at de ansatte behersker to eller tre mønster og holder seg til de, mens man hos en lokal produsent muligens vil få flere varianter å velge mellom og kanskje en større variasjon i stingtyper, slitekanter og avslutninger.

Vi kan fortsette:
Det hender viljen er større enn gjennomføringsevnen og noen må gi seg halvveis i et broderi. Det finnes fremdeles noen som overtar slike jobber her til lands. Du tror kanskje det er piece of cake å gå inn og fullføre? Nei, ikke alltid. Overgangen bør være usynlig, du må tilpasse stingene dine til arbeidet som alt er utført. Tror du en fabrikk utenfor Shanghai ville juble over å få en ladning med slike jobber?

Slike, eller lignende, situasjoner kan du havne i når du skal anskaffe en bunad. Senere kan det hende bunaden må justeres. Noen av oss går opp ivekt, andre går ned. Begge deler fører til at bunaden ikke alltid sitter like pent. Hvis vi fortsetter å flagge ut bunadsømmen kan vi risikere at mye av kunnskapen om tilpasning også forsvinner. Og om du etterhvert må sende bunaden din til fjerne Østen for å få den ut fire cm i livet, åtte over bysten og ned to sm på høyre skulder så kan det hende du får den tilbake litt senere enn ønskelig.

Hver for seg er dette småjobber. Dette er ikke hendelser som ødelegger et liv eller setter dype spor i en familie. Men for hver bedrift som enten flagger ut eller som etablerer seg med det mål å produsere bunader i utlandet vil vi vinke farvel til enda en bit av kunnskapen om hva det er som gir oss vårt bunadmangfold. Vi sier nei til valgfrihet, variasjon og lokalhistorikk.
Synes du det er verdt det?

Så nei. Dette handler ikke bare om arbeidsplasser og potensiell økonomisk gevinst. Dette handler om kulturarv, tradisjoner, kvalitet og historie. Dette handler om å ta vare på tradisjonshåndverk.


PS.
Det jeg kaller Kinabunader produseres ikke bare i Kina. Bunader eller deler til bunad produseres i dag blant annet i Kina, Thailand, Baltikum, Ghana  og Bangladesh. Og i Norge.

Hvilket produksjonsted vil du skal stå oppført inni bunaden din?






søndag 6. april 2014

Den følelsen

Du vet, når håret skulle vært vasket i går eller kanskje forgårs ( fordel med å jobbe mutt putt alene)..,og du bare må på den søndagsåpne butikken og tar håret i en kjapp og glatt hestehale?
Og så ryker strikken i festet mens du står i butikken. Det er da, i en shampooreklame, at du med et svisj kan riste på hodet slik at håret legger seg som en blank man. I det virkelige liv derimot, der blir hestehalen stående en stund før den sakte tipper over til den ene siden og blir liggende. Ikke all verdens svisj og svosj kan gjøre noe med den saken. 

Jaja. Jammen godt det er vår i det minste...