tirsdag 3. mars 2015

Livet liksom




                                           Sånn er det. Nemlig.


Her en dag ringte en potensiell kunde og sjekket muligheten for omsøm av bunad. Ingen tidsfrist.
Det synes jo jeg var fint. Det er fullt på systua til over 17.mai, men siden det ikke var noen tidsfrist kunne jeg ta den etter den tid.

Det syes kunden var et latterlig forslag. Tidsfrister er nemlig ikke to og en halv måned. Tidsfrister er en til to uker. Selvsagt skulle den være ferdig til 17.mai - hva skulle de ellers med en bunad?

 ( jeg tror ikke de ringer tilbake )

Og kanskje er det på tide å legge ut denne lista igjen?



mandag 2. mars 2015

Tid og penger

Kanskje var det en fin høstdag, i en avsidesliggende liten grend i Telemark, hvor en kramkar kom inn døra på en av gårdene. Kanskje viste han fram synåler, silketørklær, bånd og annet stas og fjas som kunne kjøpes for penger. Og kanskje var det en husbond som nettopp hadde kommet tilbake fra fehandel og som tilfeldigvis hadde penger, og som kunne kjøpe noen fine bånd til kone eller datter.

Kanskje ble båndene sydd fast på et liv, en stakk eller et forkle og båret og brukt med stolthet.
Kanskje var kramkaren innom flere gårder før han hadde solgt alle båndene og slik kunne det ene båndet bli typisk for en bestemt bygd i Telemark.

Vi vet heller ikke hvordan de reagerte, de damene og jentene som ikke hadde fehandlere i husstanden eller på andre måter hadde tilgang på penger. De kunne ikke kjøpe bånd, men de kunne beundre andres bånd og kanskje drømme om noe lignende selv. Kanskje satte de seg ned og kopierte med det de hadde tilgjengelig? Ullstoff og ulltråd i fine farger?



 

Kanskje var det slik de broderte kantebåndene og stakkekantene gjorde sitt inntog i noen draktområder. Det vet vi ikke sikkert. Det vi vet er at folk i gamle dager hadde tid men ikke penger.
I dag vil de fleste finne det enklere å kjøpe tre meter og tyve centimeter med et flott silkebånd enn å ta seg tid til å brodere. Nå har vi penger men ikke tid.

Jeg liker å tenke på dette mens jeg jobber. Ikke nødvendigvis det med tid og penger, men hvordan vi opp gjennom århundrene har latt oss inspirere av det vi ser. Hvordan vi med tilgjengelige midler har kopiert noe og bearbeidet noe annet slik at det passer til eget bruk.

Og så tenker jeg at det krever mye kunnskap å omdanne sart silke til traust ull og at det er ganske hyggelig å kunne få være med på å holde denne tradisjonen i live. 

fredag 27. februar 2015

fin fredag


 


Blomster og bikkje, bedre blir det ikke!

Jeg har trukket i daffebuksene og funnet fram en riktig god film for fredagskvelden. 
Etter en passe hektisk uke er Legally blonde helt perfekt.


God helg!

torsdag 26. februar 2015

Broderi eller yoga?

Broderi er , for meg, den mest effektive form for avslapning. Jeg har prøvd yoga og meditasjon uten særlig hell. Tankene har en lei tendens til å gå helt bananas og jeg ender opp i en tankeball om middager, salting eller ikke salting av veier, de stripete skoene jeg så i Trondheim i 1985, hvordan livet blir når de søte små flytter ut, hva de ved siden av tenker på, hva som skjer om jeg må nyse, hvordan det gikk med Scarlett O´Hara og hvorfor jeg ikke klarer å ha bare en tanke i hodet.

Nei,  gi meg nål og tråd, et stykke stoff og godt lys, da senker roen og skuldrene seg mens tankene legger seg i pene rekker.

Vi snakket om dette en kurskveld - lykken i å mestre et håndarbeid. Det er viktig. Ikke bare fordi det gir mestringsfølelse men også fordi det er en avkobling i hverdagen, en mulighet for en stille stund og konsentrasjon.


 



Noen går i skogen, noen hugger ved. Noen sitter i lotusstilling og jeg broderer.

Hva gjør du for å rydde opp i tankerot og mentalt skrot?

tirsdag 24. februar 2015

for øyeblikket ikke tilgjengelig



Det skjedde i går kveld etter å ha hentet en av de håpefulle på fotballtrening. På vei ut av bilen glapp mobilen og landet med et triumferende pling på den eneste issvullen på gårdsplassen. Stille og mørk lå den der, mens jeg famlet rundt i irriterende avstand fra utelyset.
Vel innendørs viste det seg at mobilen var og ble mørk og stille.

Det førte til hektisk aktivtet, for det passer jo sjelden å være helt uten telefon...
I dag skulle jeg til Tigerstaden med buss og tog og starte en svenneprøve til avtalt tid. 
Klokkene i skuffen hadde flate batterier, siden jeg kjøper billetter med en kjekk app hadde jeg selvsagt ikke kontanter, avtalen med det andre medlemmet av prøvenemnda var ganske klar ( oppmøte på utsiden et kvarter på oppstartstid ) men hva om noe skjer... Hva skal jeg gjøre på toget?
Fasttelefon har vi ikke. Kan mobilen fikses, hvor lenge må jeg isåfall vente, hvordan skal jeg få avtalt med kunder utover i uka, hva med de avtalene som ligger i det dype mørket og som jeg ikke frå tak i?
Og ikke minst - hva skjer på facebook, twitter og instagram?

Mange tanker i går kveld.

Heldigvis visste Høvdingen om et sted som fikser denslags mobilkriser og jeg fikk skyss til stasjonen hvor det i det minste selges billetter fra automat. 
På toget leste jeg bok og alle kom tidsnok til alle avtaler. Mobilen er fikset og jeg føler meg oppdatert. Jeg har gått gjennom tekstmeldinger og ført opp avtaler i syvende sansen. 
Jeg har lagt fram klokker for å huske å skifte batteri.

Og jeg har blitt minnet på at det er mye hyggeligere å lese bok enn å henge på nett på toget!

Men hvordan overlevde vi egentlig før mobiletelefonen inntok livene våre?


mandag 23. februar 2015

mitt beste festetips

Ofte, på kurs, konsulenttimer og også utenom jobb, blir jeg spurt hvordan jeg fester tråden når jeg broderer.
Her viser jeg hvordan jeg fester tråder i et plattsømsbroderi:

    A.                                                                B.
 

    C.                                                                 D. 
 

    E.                                                                  F.
  

A. Sy noen sting i det feltet du skal dekke. Hvis du er redd for å trekke ut disse stingene igjen før du begynner å brodere kan du la en liten trådende henge igjen og klippe av denne når du har sydd et par sting. Jeg drar vanligvis til slik at jeg ikke trenger klippe av. Jeg sparer tid og tråd og sitter roligere. 
B. begynn i den ene enden av feltet og broder. Hvis du syr festestingene på langs og broderer på tvers av feltet vil ikke de underste stingene synes. I tillegg dekker du festestingene på baksiden slik at de ikke kan pilles opp av rastløse fingre.
C. Når feltet er ferdig brodert er det ingen spor av underliggende sting.
D. Stikk nåla gjennom til broderiets bakside og stikk gjennom stingene på baksiden.Hvis du er redd for å dra ut disse stingene igjen eller at broderiet skal gå opp, kan du sy et ekstra sting eller to.
Jeg nøyer meg med et sting.
E. Til slutt klipper jeg helt inntil broderiet slik at det ikke er noen synlig trådende. 
F. Ferdig med et motiv, bare femten igjen. 

Knuter er helt uaktuelt. Å la alle trådender henge på baksiden og feste alt til slutt er heller ikke aktuelt. Da ender du opp med å sy fast noen av endene mens andre tover seg i hverandre og hele baksiden ser ut som skogsbilvei i vårløsninga. 


søndag 22. februar 2015

de første sting

Jeg var ingen stjerneelev på håndarbeidssalen. Jeg kom aldri lenger enn til luftmasker ( eller var det fastmasker ) da vi skulle hekle. Strikkelappen ble vindskreiv og ferdig tovet og den smalstripete babybuksa med applikerte hjerter på knærne imponerte ingen.

Hjemme derimot, når jeg slapp å tenke på sømmonn, strikkefasthet og måloppnåelse, satt jeg frivillig og broderte. Jeg ønsket meg broderibøker, jeg leste om sting og jeg ble inspirert av kapitler og avsnitt i bøker hvor broderi var nevnt.


 


Jeg ser jo at det nok hadde vært mulig å finne penere måter å sy sammen dukkene på, og jeg synes ikke det er mer enn måtelig flott å se de røde hjelpelinjene i alfabetet nedenfor.



  

Knaksje kunne stilkene vært sydd med lenger sting, men jeg har ihvertfall delt bladet med en midtnerve og lagt druene i samme retning.

Disse broderiene og dukkene er fra barneskolen. 
Broderiet under er en skoleoppgave i fritt broderi fra grunnkurs Søm og tekstilforming. Da hadde jeg forsåvidt også skjønt vitsen med sømmonn og strikkeprøver selv om jeg fremdeles ikke hadde kommet lenger enn til luftmasker ( eller var det fastmasker...)

 

Jeg var heldig som hadde materialer tilgjengelig og kunne leke og prøve ulike sting og teknikker på egen hånd. Jeg er også heldig, ser jeg nå, som har en mor som sparte på mye av det vi produserte til tross for visse oppfordringer om å fjerne elendigheten fra jordens overflate...



fredag 13. februar 2015

dagens tips fra systua

Her en kveld mens jeg planløst zappet gjennom fjernsynskanalene i min jakt på noe som helst annet enn Top Gear og diverse serier om skjeggete gullgravere kom jeg over følgende tips fra en som er endel mer opptatt av interiør enn meg:
Det er alltid lurt å matche bøkene på stuebordet mot sofaen, det gir ro.
Personlig får jeg mer ro av å lese bøker enn av å dandere de pent rundt i rommet. men jeg skjønner jo at slike tips kan være gull verdt for noen.
Jeg hiver meg derfor rundt og kommer med et tips jeg antar dere alle tar imot med åpne armer:
Ved brodering av kantebånd til liv fra Øst-Telemark kan neglelakken Go with the lava flow fra OPI anbefales på det varmeste. Fargen er perfekt til den mellomrøde og gir deg en instant lykkefølelse.


PS.
Overhodet ikke sponset. 
Jeg anskaffer neglelakk på følgende måte:
finner en fin farge i parfymeriet, husker fargen, går hjem ( ok kjører hjem), søker opp nevnte lakk på Ebay og kjøper den fra Junaiten. Mye billigere, selv med frakt. 

tirsdag 10. februar 2015

Liker du dyr vin?

Noen ganger leser jeg artikler om vin. Ikke fordi jeg er sånn glødende opptatt av vin eller drømmer om å bli sommelier, vinbonde eller noen som helst vinfaglig. Nei, jeg liker et glass god vin og jeg liker å lese om hvor vin dyrkes og hva som gjør en vin god og en annen vin mindre god.
Jeg synes det er interessant hvordan  noen kan kjenne både bark og bråte i et glass, mens andre kjenner pæredrops og hockeypulver.  
Jeg liker å lese om viner som er som fløyel i munnhulen, selv om veien derfra til å våkne med plysjtunge muligens ikke er så lang. Familier med århundrers erfaring, generasjoner som tråkker druer og spytter vin og uttaler seg med italiensk entusiasme...alt dette liker jeg å lese om.
Helt til jeg kommer til siste linje, hvor det står hva herligheten koster.

Hæh! Flerfoldige hundrelapper for en flaske?

Er det mulig? Er det nødvendig? Er det flytende gull?

Jeg synes derfor at noen med vinfaglig makt bør ta til orde for visse endringer i dagens system. Og siden dette er noe som opptar meg meget skal jeg komme med et par tre eksempler, eller innspill, på hvordan en flaske Amarone kan bli allemannseie:

- Kjør halvferdig vin fra Italia til et eller annet land med lavere timelønn.
Der kan vines tappes for lavere pris.
- Temperatur kan lett styres fra et panel i lastebilen, kjør på med ekstra varme eller kulde alt ettersom en innleid effektivitetskonsulent foreslår.
- Bruk plastflasker
Alle vet at glass et tungt og at pappvin ikke kan klaskes ned på et dannet bord. Plast er lett å løfte, lett å resirkulere og ser aldeles ut som glass i dempet belysning.
- Eller om ikke dette er nok kan man kanskje vurdere å flytte hele produksjonen, vinstokker og det hele til et annet land?
Land er land, sol er sol, og tråkkende føtter er tråkkende føtter.

Jeg er helt sikker på at mange flere kunne kjøpt dyre viner på denne måten. Hva tror du?
Ville du kjøpt en vin som er Amarone, men likevel ikke Amarone? Amarone with a Polish polish? Eller er det litt kaksete og gjevt å servere vin som koster 7-800 kroner flaska? Er vi innerst inne litt lettet over å ha oppnådd et snev av kunnskap og forflyttet oss fra ungarsk okseblod, husets døde og Mateus?

De siste ukene har det ganske land skrevet spalte opp og spalte ned om ungjenter og vesker, unggutter og snowboard. Lokalt har det blitt skrevet om Kinabunader som farger av og forskjellen på pris og kvalitet. Det som interesserer meg mest er vår tilsynelatende bunnløse vilje til å bla opp for det man kan kalle merkevarer, mens bunader som "bare er der liksom" defineres som klesplagg og derfor bør være billig.
Hvorfor er det slik?

Og hvorfor i all verden er det så viktig å vite hvor vinen du drikker et glass av kommer fra, mens bunaden du skal bruke resten av livet kan komme fra hvor som helst og ihvertfall ikke være dyr?

dagens jobb

Du tror kanskje arbeidsdagen består av time etter time med broderi og lydbok?

Vel, det er nok ikke standarden. Jeg broderer litt hver dag, en time eller to, men bortsett fra det er det skuffende lite. I dag, som er en ganske vanlig dag på systua, har jeg hittil gjort følgende:
- sprettet fra hverandre en nordlandsbunad.
Livet passer perfekt, men linningen må skjøtes åtte centimeter. Det gjør jeg helst midt bak, der livet dekker.
Foldene i stakken må tilpasses ny livvidde og hekter og hemper til forkle skal justeres.

- reparert falden på en sunnmørsbunad.
Det er lett å tråkke end en fald. Da er det bedre å feste den opp med en sikkerhetsnål enn med dobbeltsidig tape. Det aller beste er selvsagt å reparere med en gang, enten selv eller sende bort slik denne kunden har gjort.

- planlagt hva som passer å ta med som hobbyjobb på vinterferie

( vasket to maskiner med klær, puttet den ene lasten i tørketrommel og hengt opp den andre, venter på tredje maskin og planlegger kveldens kjøring til og fra spilletimer og drukket tre kopper kaffe.  Og snakket med studieleder i husflidslaget om høstens kurs).


mandag 9. februar 2015

Fru Storlien

Da jeg begynte å blogge var det viktig å ikke være altfor sporbar. Jeg skrev kjølig nyansert i tredjeperson og alle navn og stedsnavn ble omskrevet. Hvorfor dette var så viktig?
Nja, det var vel litt av hensyn til de søte små som tidvis figurerte med sine mer eller mindre flatterende ( om mor ) utsagn. Dessuten var det ganske vanlig å ikke blogge under fullt navn.

Jeg blogget mest om barna, litt om håndarbeid og overraskende lite om det jeg faktisk fyller mye av uka med - bunadsøm. Tanken var nok at folk flest heller ville lese om unger og strikkaluer enn om broderier som tar tid og bunader som skal syes inn eller ut.

Etterhvert skriver jeg stadig mindre med håndarbeid, med unntak av disse bunadene da, og de søte små er det ikke like naturlig å skrive om. Det er faktisk lettere å mammablogge om unger på to og seks eller 12 og 16. Bunader derimot, og husflid og håndverk, det skriver jeg stadig mer om. Jeg  er mer bevisst på behovet for og mangelen på ordentlig fagopplæring. Jeg holder kurs, og noen ganger reklamerer jeg for kursene mine her på bloggen.

Det har etterhvert gått opp for meg at den der kjølige distansen jeg hadde i starten, den er rett og slett vekk. Det har også gått opp for meg at om jeg skal fortsette å blogge, mene, tenke og skrive så får jeg være voksen nok til å sette navnet mitt på dette.

Bloggen vil selvsagt fortsatt hete Fru Storlien, det er tross  alt navnet mitt. Men fra og med i dag vil hele navnet mitt stå på bloggen.



Så værsågod; her er jeg, usminket og med utslått hår.

Barbro Tronhuus Storlien





søndag 8. februar 2015

helg hele kvelden



Jeg skrev vel noe om en uke uten kurs? Nja, det var jo ikke helt riktig ettersom jeg har hatt kurs i går og i dag. Fire damer har kommet godt i gang, eller fått et nytt puff i retning ferdig bunad.
Vi har vært innom Hardanger, Østerdalen, Åmli og Nordland. Vi har sydd lue, brodert lue, sydd cape, foldelagt stakk, tilpasset bunad og sydd trøye.
Ikke slik å forstå at alt er ferdig og henger klart, men forhåpentligvis er alle såpass godt i gang at resten av arbeidet vil gå som en lek.

Jeg liker å holde helgekurs. Det blir en annen ro over deltakere ( og kanskje lærer også) når vi har seks-syv blanke timer som skal fylles og alle er uthvilte og våkne. Vi slipper å pakke opp og ned arbeid og utstyr, og vi har dagslyset på vår side. 

I morgen er det dagkurs og kveldskurs, men nå, akkurat nå, er det intensiv helg i sofaen.