fredag 30. januar 2015

bunadblogger?


jeg er alltid spent på hvordan et innlegg vil bli mottatt. Når jeg trykker publiser på et innlegg, deler det på facebook og klapper sammen den bærbare håper jeg alltid at noen skal like, kommentere eller kanskje dele. 
Som en liten blogger i utkanten av blogglandia ( det heter vel ikke det lenger ) har jeg etter hvert gått beveget meg fra en ganske allsidig blogg med lite fokus på hva jeg egentlig jobber med til en mer spisset blogg. Det er mye husflid og håndverk, bunad og broderi. Det er dette som opptar meg og dette jeg synes er viktig å formidle. Kinabunader, viktigheten av å ikke la seg jage opp til å kjøpe alt tilgjengelig tilbehør på en gang, gleden ved å skape noe selv, viktigheten av å bevare kunnskap.

Det forrige innlegget, hvor jeg etter beste evne oppsummerte mitt syn på bunader produsert i lavkostland, er et godt eksempel på problemstillinger jeg mener vi må fokusere på. Ikke bare bunader selvsagt, men hele trenden med at mer og mer flagges ut og at vi kan risikere å bli sittende hjelpeløse tilbake her på berget.
Responsen var overveldende. Det blir lest, likt, kommentert og delt slik at stadig flere leser. Mange er enige med meg, andre er delt i sitt syn på saken og andre synes det er helt greit at bunader syes i andre land. For min del er det ikke viktig at alle deler mitt syn på en sak, men jeg håper alle tar et bevisst standpunkt til dette. Vi skal hegne om kulturarven vår, vi skal være stolte av det vi forbinder med å være norske. På den andre siden skal vi bære denne stoltheten og bevisstheten uten å samtidig glemme at Norge er en del av en større helhet. 

Og før jeg ønsker dere en god helg:
 Takk, takk og tusen takk herfra og til Kina(!)! 

kanskje tenker dere ikke over hvor hyggelig det er å få respons, men vet dere - jeg blir hoppeloppe jublende glad jeg. Det å få en bekreftelse på at det jeg skriver og ønsker å formidle blir lest, likt og forstått - det er stor stas og en motivasjon for å blogge videre. 







tirsdag 27. januar 2015

Hva er egentlig galt med Kinabunader?

Ja, hva er egentlig galt med Kinabunader? Spørsmålet dukket opp i kommentarfeltet her en dag og selv om første innskytelse var å brøle ALT så synes jeg at spørsmålet trenger et noe mer utfyllende svar:

Det er flere årsaker til at jeg ikke liker bunader som produseres utenlands. For det jeg kaller Kinabunader blir ikke bare sydd i Kina. Du kan få deler av bunaden produsert i Kina, Vietnam, Bangladesh, Baltikum og sikkert flere andre land som her en ting felles- lavere lønnskostnader.

Og her har vi det første problemet, eller et av problemene - hvem tjener på disse bunadene?
Det er vanskelig å vite nøyaktig hva det koster å brodere en bunad  i et lavkostland, men det er vel ikke utenkelig at størstedelen av det du som kunde betaler ikke går til den som har brodert. Selvsagt koster administrasjon, måltaking og etterbehandling, men hovedjobben utføres med nål og tråd, ikke tastatur. Slik faller et av hovedargumentene for produksjon utenlands bort, de lave produksjonskostnadene kommer forhandleren til gode i form av større fortjeneste mens kunden ikke merker nevneverdig til hvor bunaden blir produsert.  Så ja, utflagging av bunadsproduksjon gir arbeid til flere mennesker som antakelig ikke hadde hatt jobb ellers, men egen inntjening motiverer nok mer enn dette med å skape arbeidsplasser og gi flere et verdig liv.

Et annet minus er at lavere produksjonskostnader utenlands holder vårt nasjonale prisnivå nede. For det er bare å bite tenna sammen og innse at veldig mange heller betaler 7000 enn 21000 for å få brodert en bunad. Hva dette resulterer i? Joda, det resulterer i at få bunader broderes med fortjeneste her til lands. Vi som broderer vet at inntjeningen er minimal og at mye av jobben er ren ideologi ( som kan også kalles idioti) ettersom det er mye mer lønnsomt å sy om femten bunader enn å brodere en.
Vi kan spørre oss selv hva tiden vår er verdt og hva vi fortjener å ha i timelønn. Men det det koker ned til er hva kunden er villig til å betale, altså spørsmålet om lønn eller forventning til lønn og hva en vare skal koste.
Dette kan vi se i sammenheng med vår betalingsvilje når det kommer til sportsutstyr, sesongens vesker og oppussingen av hus og hytte. Det er tankevekkende hvor mye lettere det ( for mange) er å betale friskt for en snekker som bygger ut hytta mens håndverkeren som syr bunaden din ikke kan forvente lignende timelønn.

Så kan vi gå over til neste problemstilling som vil bli stadig mer synlig, nemlig bevaring av kunnskap og tradisjoner.
Det er slettes ikke vanskelig å rasere en tradisjon eller viske ut kunnskap. Atskillig vanskeligere er det å bygge opp igjen kunnskap og tradisjoner. Det er også slik at når etterspørselen synker vil også antall utøvere av et fag, et håndverk, en teknikk synke. Ingen oppmuntrer sine barn til å utdanne seg til arbeidsledighet, ingen velger å etablere egen virksomhet som mest sannsynlig ikke vil overleve.
Jeg har tidligere spurt hva som skjer hvis eller når all produksjon er flagget ut? Hva skjer hvis det vi i dag anser som lavkostland skrur opp prisene? Og hva skjer når ingen lenger kan sy ut en bunadsvest eller skifte hekter i et liv -skal slike jobber sendes jorda rundt? Vil det være lønnsomt eller kan man like gjerne bestille en ny bunad og kassere den gamle? Og hvor miljøvennlig er det?
Apropos miljø...Tenker du noen gang på at det blir sendt bunadmaterialer fra Norge til en annen verdensdel og tilbake igjen  og at mange bunader er mer bereiste enn en gjennomsnittlig norsk minstepensjonist?

Og til slutt en problemstilling som absolutt ikke gjelder alle forhandlere men noen:
Mange av våre broderte bunader er basert på dugnadsarbeid og idealisme. Noen butikker solgte en bunad, andre butikker en annen. Hvis vi ser på for eksempel kvinnebunader fra Telemark så finnes det et utall varianter som bare har to ting til felles - de er fra Telemark og ingen av de er eksakte kopier av kvinneklær fra attenhundretallet. Her har lokale ildsjeler og bunadkomiteer, husflidutsalg og andre interesserte gått sammen om å skape bunad. Dessverre har det sjelden vært fokusert på åndsverklov og mønsterbeskyttelse, men snarere vanlig folkeskikk og en oppfatning av at det ikke tar seg ut å kopiere annen manns ( eller kvinnes ) verk.  Så kommer det en friskus med sans for inntjening, kjøper en materialpakke og kopierer denne for salg. Unnskyldningen er ofte at bunadene ikke eies av noen og at dette er gamle plagg som hvermansen kan kopiere. Det stemmer overhodet ikke. Nordlandsbunaden er et annet godt eksempel. Arbeidet med å konstruere en bunad fra landsdelen startet i 1926 og bunaden slik den fremstår er utarbeidet av gruppe mennesker som lot seg inspirere av broderier funnet et sted, en stakk fra et annet sted, et liv funnet her og forkleet der. Det ble aldri noensinne hentet en komplett nordlandsbunad fra et skap for ren kopiering.
For meg er dette en kombinasjon av historieforfalskning og lettvint omgang med lover, regler og normal folkeskikk. Og jeg synes vi bør tenke på at om grupper, nemnder og enkeltpersoner som utarbeidet bunadene i sin tid hadde mønsterbeskyttet arbeidet sitt ville denne typen videreformidling kunne blitt politianmeldt.

Og til slutt, det siste argumentet som kanskje er det viktigste av alle - vi snakker om norske bunader, arvesølv, kulturarv, stoltheten i 17.maitoget...skal det virkelig stå made in China på innsiden?
Hvis jeg er i utlandet og skal kjøpe med meg en souvenir hjem så kan jeg love deg at så sant jeg ikke er i Kina så kjøper jeg ikke noe som er laget i Kina.Jeg vil ha kortreiste tradisjoner, eller ingen ting.

Så ja, jeg synes det er ganske mye galt med Kinabunader!



torsdag 22. januar 2015

tre på topp

Har du noen gang savnet enkelte temaer her på bloggen, er det noe du innerst inne skulle ønske Fru Storlien skrev om ? Vel, det er det sikkert. Inntil videre får dere nøye dere med en tre-på-topp oversikt over temaer og vinklinger jeg aldri vil går nærmere inn på:

3. Viktigheten av å tenke nytt og bruke sesongens hotteste tilbehør til bunad

2.  Reisebrev fra kinesiske systuer og påfølgende positive vinklinger på behovet for å flagge ut arvesølv og nasjonal stolthet

1. Lip fillers. Duckface er latterlig nok i seg selv. Tanken på å holde knappenåler med et realt nebb er ikke til å holde ut.


Med unntak av dette, er det noe dere gjerne vil vite? Noe jeg bør skrive om?

onsdag 21. januar 2015

Hvor lang tid tar det å sy en bunad?

Det er noen spørsmål som dukker opp med jevne mellomrom;
- hva gjør du egentlig?
- hva er galt med Kinabunader?

og dette;
hvor lang tid tar det å sy en bunad?


Og hva skal man svare? For mener du komplett bunad; brodert og montert med skjorte og alt håndsydd?
Eller tenker du på en enklere variant der det ikke er et broderisting på selve bunaden og det meste går unna på maskin?
Skal det knyttes 800 knuter på sjalet? Skal det rynkes over og under fem millimeter, fire rader rett under hverandre rundt en stakkevidde på nærmere fire meter?


Og hvem skal sy? En yrkesutøver som syr samme modell fem dager i uka? En kursdeltaker som syr sin første bunad, ved siden av alt det andre som skjer i livet?

Det fantes, på en tidligere arbeidsplass, en liste over hvor lang tid de ulike arbeidsprosessene tok. Der var det antydet ca 70 timer for broderiene på en bestemt bunad. Siden dette var timer som skulle betales, er de ingen grunn til å tro at ledelsen hadde tatt godt i eller brukt den brodøsen som jobbet saktest når de målte tiden. Da kan kanskje en uerfarne kursdeltaker bruke 100 timer?
Og når jobben gjøres?
Er det når du er våken og opplagt, eller etter jobb og mat og trening og lekser og kjøring hit&dit og legging av barn og oppdatering på sosiale medier?


Det er to sider av denne saken som jeg prøver å få den nysgjerrige til å tenke på:
- bunad er ikke bunad. Det er godt og vel fire hundre forskjellige her i landet. De er mer ulike enn like.

Og
hva er ditt motiv for å sy bunad?
Hvorfor ønsker du å sy bunad? Er det for å spare penger, er det for å oppleve tilfredsstillelsen i det å skape noe selv eller, som for veldig mange, er det en kombinasjon? Noen går kurs etter kurs og hygger seg med å brodere en og samme bunad, mens andre feier gjennom en mannsbunad bestående av vest, knebukse og trøye på et kurs. Ambisjonsnivået er forskjellig.

Noen ganger, når det ikke nytter å forklare og peke og utrede og komme med bilder og snakke om skoninger, broderier, dobbel uttrekkssøm og andre teknikker som tar tid stiller jeg gjerne et motspørsmål;
hvor lang tid tar det å lese en bok?
Og når vi blir enige om at det avhenger av; bokas skriftstørrelse, antall sider, antall sider med bilder, hvorvidt historien fenger eller ikke og et par-tre-fire andre variabler så er det ganske lett å sveipe rett tilbake til buandsømmen og friskt hevde at det samme gjelder her. Det tar den tiden du vil det skal ta.

PS.
og så er det selvsagt de som spør ene og alene for å ha mulighet for å prute... Men det handler ikke om dem her, for på systua får kunden en pris før jobben starter opp. Og bommer jeg grovt så går det utover meg selv.




PS.
Innlegget ble første gang publisert 20.april 2013.
Det hender jeg går gjennom arkivet og finner innlegg jeg selv synes er ganske gode og som fremdeles har nyhetens interesse.
Slike innlegg hender det at jeg legger ut på nytt. Noen ganger deler jeg det bare på facebook, som dagens dypdykk i arkivet, andre ganger gjør jeg som med dette innlegget - publiserer det en gang til.

tirsdag 20. januar 2015

Nesten som i læreboka


Når jeg skal brodere en bunad er det flere hensyn som skal tas.
Tid, når kunden kan ta mål og prøve, årstider og hvilke andre arbeidsoppgaver jeg har.

I perioder med mye kurs og mulighet for mange korte arbeidsøkter på systua er det supert å ha et broderi eller tre i bakhånd. Det er lettere å legge fra seg en halvferdig blomst enn en halvveis foldet stakk. Og hvis det ligger an til en del kjøring med innlagt venting til og fra aktiviteter er det mye bedre med et lite broderi enn en hel stakk. Ikke bare fordi det er tungvint å slepe flerfoldige kilo ullstoff med seg, men også fordi det er litt sånn se-på-meg-jeg-er-sååå-sykt-flink å sitte og brodere noe som er så overveldende som en stakk.




Så, selv om jeg helst bruker min faste oppskrift stakk, løslomme, lue, forstykker liv, bakstykker liv hender det at jeg bytter friskt om på rekkefølgen.
Forrige uke broderte jeg forstykkene til en liv fra Øst-Telemark. Nå broderer jeg kantebånd og meier til det samme livet. Etterpå skal jeg brodere ryggen og så skal jeg begynne på stakkekanten.
Da kan jeg ha første prøving tidligere i prosessen og ta endelig mål av lengder og bredder når det passer kunden som ikke bor her i distriktet.

 

Det er totalt førti prikklike motiv og ja, det kan bli en liten tanke kjedelig. Bedre blir det ikke av at jeg gjør ferdig en og en farge på alle motivene. Først den ene brune, så den andre, så den turkise. Og så må jeg ta mellomrød i to operasjoner siden rødfargene går litt om hverandre. 


Noen ganger broderer jeg et motiv helt ferdig for å ha en mal å se etter, andre ganger ikke. På motiv som dette liker jeg å jobbe fargevis, og slippe å operere med åtte broderinåler eller et kaos av påbegynte tråder.

Like enkelt er det å bruke mobilkamera og knipse et par bilder av plansjen som ( ideelt sett ) skal følge materialpakken. Mobilen har jo de fleste med seg altfor mye uansett... Og joda, selvsagt kan jeg ta med plansjen men de er ofte i størrelse A3 og ganske stive og fyller godt opp i håndarbeidsposen. 
En annen fordel med et foto på mobil eller nettbrett er at det kan zoomes inn på detaljer, noe som er veldig kjekt hvis synet ikke er hva det engang var...


PS.
Jeg nevnte at årstider er en faktor som må taes med i beregningen. I fjor satt jeg i sommervarmen og broderte en stakk i stikkende ull, med et badehåndkle mellom meg og arbeidet. Det var varmt og jeg skulle gjerne brodert skjorte eller til nød lue og løslomme. 

fredag 16. januar 2015

livets små mysterier



Endelig helg og tid for å fabulere over noen av livets små mysterier...

Som for eksempel hvordan den lystige klarer å komme seg opp på tre puter uten å velte stabelen...

God helg ønsker dere alle!

torsdag 15. januar 2015

en rosa narkose

Jeg bruker ikke mye tid på å lese rosablogger som de lett nedlatende omtales som, disse bloggene som primært handler om egenpleie og egentid.
For det første er jeg ikke i målgruppen. Ærlig talt, hvilken bruk har jeg for å vite hvordan frøkner i begynnelsen av tyveårene forebygger rynker og bekjemper mulige spor av underliggende talg på haka?
For det andre har jeg antakelig aldri vært i målgruppen. Jeg synes mye av det det skrives om er dørgende kjedelig. Muligens samme reaksjon som de ville fått om de klikket seg inn her en dag jeg virkelig la ut om gleden ved å brodere bunad.

Men når jeg beveger meg inn i denne velduftende rosa skyen unnskylder jeg meg med at jeg som mor bør ha en vag idé om hva ungdommen synes er lesverdig og fengende. For det er der utfordringen ligger, ihvertfall for meg, at det er døtre og døtres venninner som er i en aldersgruppe hvor de er usikre og søker svar på de mest intrikate spørsmål. De bruker google og snapchat for å få de svarene vi måtte bla oss gjennom tyvebinds leksikon eller smuglese Romantikk og Starlet for å finne. Døtrene våre er på fornavn med Sophie Elise, Anna, Nelia og Fotballfrue. DE får en polert hevdag servert på smarttelefonen til frokost, de får treningstips og sminketips, de får rabattkoder på løsvipper og rettetenger. DE får bilder av gravide mager og fortellinger om romantiske date nights, venninnekvelder med godis hvor man ler så magemusklene er støle resten av helgen. Det er friske roser og blanke gulv.

Døtrene våre skjønner ikke at dette er som når vi skriver julekort. Vi skriver om de fine turene, de vellykkede helgene og den perfekte konfirmasjonen. Vi skriver ikke om sausen som ble svidd, gnagsårene og hvor andpusten mor ble i den første bakken. Vi pynter og polerer, eller skal vi heller si  vi filtrerer. Vi velger de heldigste bildene og den mest flatterende vinklingen.

Den siste tiden har en av våre største ( jeg føler at vi heller bør fokusere på mest leste) bloggere fått kritikk for å ha redigert bilder av seg selv og for å ha publisert falske kommentarer. jeg har ikke sett før og etterbilder og kjenner lite til dette med kommentarjukset. Det som plager meg mest i denne sammenhengen er vinklingen hun, en voksen mor på 27 år, velger når hun skal forklare hva som har skjedd.
For det er mannen som har gjort dette. Mannen har silt kommentarer for å skåne sin frue, og lagt inn støttende innspill under andre navn og andre titler enn den han har. Selv har hun sittet ved siden av og pent bedt ham om å slette, eller ikke skrive i første omgang.

Jeg har ikke snakket mye med tolvåringen om dette. Hun vet at hun ikke skal lyve. Men jeg har snakket med henne om noe som irriterer meg noe grenseløst i denne saken.

For, og her trekker jeg på de mentale rødstrømpene og blir amper, hvordan skal vi reagere når den voksne moren på 27 år sier - jeg sa han ikke skulle gjøre det, jeg bad ham om å slette. Men han gjorde det ikke.
Skal vi nikke forståelsesfullt og synes hun er superheldig som har en slik mannemann, en som stiller opp til siste sekund? Skal vi ønske oss en slik hverdagshelt selv, en som tar avgjørelser og ordner opp?  Vi liker alle tanken på en ridder i skinnende rustning.
Eller skal vi tenke at, nei, slik skal det ikke være. Et ekteskap, et forhold skal ikke baseres på roser og pidestaller. Det skal handle om gjensididg respekt og samarbeid. Og hvis den ene parten ber den andre om å slette noe eller ikke skrive det i første omgang, ja da bør det respekteres.

Så det sier jeg til hun på tolv. Finn deg en som respekterer deg ( en gang i fjern framtid altså).Vær voksen selv. Lær deg å si ifra, og ikke plasser deg selv på sidelinja i ditt eget liv.


PS.
Tolvåringen leser stort sett ikke blogger. Selv mener hun at hun har vokst fra dette stadiet, men vi snakker om innfallsvinkelen som ofte velges og hvordan viktigheten av å være fit, fager og glasert er  sterkt til stede.




tirsdag 13. januar 2015

Om å begynne med livet


Kurselever begynner nederst og bakerst på stakken, det som kan skjules i en litt ekstra dyp fold eller som rett og slett ikke er spesielt iøynefallende. Så får de brodere seg oppover, og ender med ryggstykket som er det flest ser. Enten i pølsekøa 17.mai eller i kirkebenken.

Selvsagt burde jeg også fulgt dette geniale oppsettet som jeg lærte da jeg var lærling. Og vanligvis gjør jeg det. Bortsett fra i dag, for i dag bestemte jeg ( via håndsopprekning på systua) at jeg er flink nok til å begynne med livet.

Ikke før hadde jeg begynt så kom jeg på det andre som er veldig, veldig smart når man broderer et liv hvor forstykkene  er speilvendt og du har bilde av det ene, for eksempel det venstre. Da broderer du det venstre først. da er det lettere å se opp og ned og fram og tilbake.
Hva jeg broderer? Det høyre...
Og så tenker jeg at joda, det hadde nok vært lurt å legge bort det påbegynte og brodere det som er likt plansjen.
Men gjør jeg det? Nei...

  

          

          


Men du og du som jeg koser meg.

Ikke det at kosen skal være hovedfokus altså, men jeg er heldig som har en jobb jeg liker og som jeg faktisk synes jeg er ganske god til.  Lydbok har jeg også. Oliver Twist.
Jo, livet er bra. Og livet blir bra:-)


fredag 9. januar 2015

sukker?



Den der kampanjen, fem uker uten sukker eller hva den heter, den avlyser vi i år også...

Neste år kanskje?


torsdag 8. januar 2015

Go Gideon



Gideon Sundback, født i Sverige 1880, død i Canada 1954. Studier i Tyskland, arbeidsliv i USA og Canada. Allmenn kjent som oppfinneren av glidelåsen. Eller rettere sagt, han utviklet en allerede patentert metode for å holde sammen plaggdeler og lanserte glidelåsen slik vi kjenner den i dag. 
Han var en lynende intelligent og godt utdannet mann. Men det å gifte seg med datteren til fabrikkeieren der glidelåsene ble utarbeidet hjalp sikkert også på veien mot sjefsdesignerstolen.

Dette kan man tenke på mens de siste sting syes i et særdeles levende blondestoff. 
Alternativt kan man tenke på at jammen, jammen er det bra glidelåsen ikke ble lansert før i 1913 slik at vi bunadtilvirkere stort sett slipper den slags uhumskheter.

PS. jeg skriver stort sett...det har vært en bunad her, montert på en lokal systue på den andre siden av dammen. Den hadde glidelås og brystsnitt og så ganske riktig ut som et resultat av en norsk-amerikansk koalisjon.

Og kjolen er til Queenie, nyttårsfest i morgen. 

onsdag 7. januar 2015

kurs mot mai



I skrivende stund er det 129 dager til 16.mai. 129 dager til veltilpassede bunader skal henge pent opphengt, sammen med nystrøkne skjorter og i selskap med blankt sølv og nypussede sko.
Noen synes et glass er halvfullt, andre halvtomt. Noen synes 129 dager er et hav av tid mens andre muligens kjenner åndenøden trenge seg på og undres på hvordan de skal komme i land med æren og fingertuppene i behold.
jeg bruker januar på å finpusse vårsesongen og å glede meg til å begynne kurssesongen om noen uker.  Og apropos kurs - kanskje kunne akkurat du tenke deg å gå på et bunadkurs?

I husflidslaget her har vi kurs i vår lokale bunad for mann og kvinne. I tillegg har vi kurs i generell bunadsøm, hvor deltakere broderer eller monterer ( eller begge deler) den bunaden de vil. Vi har også eget kurs for bunadskjorter, omsøm av bunad  ( ikke som i re-design men tilpasning ) og
- kickstart bunden din.

Dette kurset ble gjennnomført to andre steder i fjor, og nå prøver jeg det på hjemmebane også.
På dette helgekurset er vi effektive, vi går gjennom materialpakken din, ser på hva du skal begynne med, øver på sting om nødvendig, lager en arbeidsplan og jobber. Lørdag og søndag. Effektivt og helt passe for ganske mange som ikke trenger eller har tid til å gå x antall kvelder eller dager utover våren.

Og husk - det er mange måneder til bunadsesongen starter for fullt, og 129 dager er nesten et halvt år...men du skal ha tid til å glede deg over håndarbeidet. Det er liten vits i å utsette moroa!


        



søndag 4. januar 2015

nyttårsforsett 2015

Jeg har faktisk et nyttårsforsett i år _
jeg skal lakke negler minst en gang i uka.



Hva, tenker du kanskje, det var da et latterlig forslag. Neglelakk, en gang pr uke, det er jo bare teit.

Og ja, det er det kanskje. Men planen er som følger:
Jeg skal altså sette av ti minutter i løpet av hver uke til å fjerne gammel neglelakk og legge ny. Da kan jeg samtidig file negler og stelle neglebånd siden alle vet at neglelakk er hyggeligst i pene omgivelser.
Og når jeg først sitter der da, med vattdotter mellom fingrene kan jeg like godt ta en ansiktsmaske...Eller smøre hendene med håndkrem. Og når jeg først smører hendene kan jeg jo ta med armene, eller kanskje føttene og leggene. Eller hva med hælene som er litt vintertørre..
Kanskje setter jeg av to ekstra minutter til noen sit-ups, eller rydder litt i klesskapet mens ansiktsmaska stivner ( for den skal gjerne sitte på i femten minutter), eller fjerner noen forvokste hår under øyebrynet.
Og vips, når vi er et stykke uti april har jeg kanskje blitt såpass vant til dette at jeg øker til to ganger i uka. Og da dere, da kan man jo bli rent velstelt på heltid.

Jeg er ikke flink til å sette av tid til jåling. Jeg er ikke flink til å bruke øredobber og pene smykker i det daglige. Jeg er generelt ikke spesielt flink til å sette av tid til meg selv.
Og siden jeg vet dette og også vet hvor hektisk det stort sett er i hverdagen er planen som følger :

neglelakking en gang i uka.

Og så ser vi hvordan det går.