lørdag 19. april 2014

Fortsettelse følger



Snø, solkrem, ski og appelsiner. 

Med andre ord; same procedure as every year. 

mandag 14. april 2014

gooood påske




God påske!

Bilde fra arkivet, fra den tiden da dobakken var lang og spennende.






fredag 11. april 2014

påskepåminnelse



Tudelu!

Det er snart påske og jeg har et par kommentarer i den anledning:

Husk de firbente!

Sjekk såre labber hvis det er harde skispor eller skare vi kan tråkke gjennom. Smør potene med vaselin hvis du har glemt den skammelig dyre og spesialinnkjøpte potesalven hjemme.

Ikke la oss ete oss kvalme og kleine på restene av påskelammet. Husk, vi skal alle sitte lenge i bil en dag eller to etter dette og enkelte firbente har ikke vett på å slutte å stappe innpå i tide.

Du synes sikkert det er morsomt med lange nedoverbakker og strålende skiføre. Vi som halser ved siden av i bånd eller line har ikke like god glid. Jeg for eksempel har femten cm lange bein - det gir ikke all verdens skrittlengde.



Kommer dere til kald hytte og må gå med varme sko inne for å ikke fryse ihjel? Tenk på oss som må ligge på kaldt gulv...brrrr, sier jeg bare. Varm teppet mitt bittelitt i det minste, jeg er ingen grønlandshund.

Og sist men ikke minst -
jeg kan leve uten appelsiner. Det er virkelig ikke godt. Påskeegg derimot - det mottas med takk!


God påske to all of you from all of me!

xoxo, Laika


PS. Kos dere! Det skal jeg.





torsdag 10. april 2014

bøker og bilder

Det har blitt endel lydbøker nå i vinter. Både lydbok og radio er finfint selskap på systua, men siden det er vanskeligere å krangle med en lydbok gir det bedre flyt i arbeidet med en klassiker i bakgrunnen enn en oppkjeftig skvaldrepetter på radio.
For tiden er det Madame Bovary som holder meg med selskap. Akkurat hva jeg synes om ekteparet Bovary skal vi ikke gå nærmere inn på, rent bortsett fra at jeg antakelig ikke ville invitert de på middag særlig ofte. Men det avsnittet jeg spolte tilbake og gledet meg over tre ganger, er det hvor klærne til bryllupsgjestene beskrives detaljert. Og gjett om jeg gjerne skulle vært flue på veggen, eller heller påklederske, og sett hvordan livene ble snørt, buksene festet, hva slags kantiebånd de valgte, om det var hjemmevevd eller kjøpestoff, hvor pent det ble brodert ( eller valgte noen å kjøre på med litt lenger sting?)
 Klær og tekstiler er av det som ofte fenger meg i bøker. Ikke slik at dette må være hovedbudskapet, men når det skinner gjennom, når det beskrives i en bisetning hvordan de ulike klassene i samfunnet gikk kledd, måten klær ble sydd på - alt dette er fascinerende.
Jeg gleder meg når Jonas Lie skriver om kapteinsfruen på Gilje som stopper og lapper, når Sigrid Undset skriver om hvordan Kristin broderte og sydde pensko til lillesøster Ulvhild. Jeg tror jeg vet hvordan resultatet ble, samtidig som jeg ikke vet om mine bilder ville stemt overens med en eventuell filmversjon.

Når jeg leser at dypblå var de kongeliges sørgefarge i Tudortidens England tenker jeg at det er fordi blåfarge var så kostbart at det kunne bare de aller rikeste bruke og jo blåere jo bedre.

Og jeg tenker at gjennom bøker kan man lære så mye, nesten uten å merke det.

I dag hadde jeg besøk av en tante og en onkel - og i påsken skal jeg kose meg med en fagbok om teppet i Bayeux og en roman om hvordan det ble til. Ypperlig kombinasjon av fag og fiksjon!



Boken vant Danmarks skolebibliotekarforenings børnebogspris i 1989 og Nordisk skolebibliotekarforenings børnebogspris i 1997!

Hva liker du å lese, og lager du bildet i hodet mens du leser?


onsdag 9. april 2014

made for the movies


Historien er syltynn, tidvis nærmest tvilsom. Heltinnen skylder på andre, legger seg oppi det ene og det andre og er generelt lite sympatisk. Helten går fra farsfigur via steinansikt med halvåpen munn og smektende blikk til mister loverboy. 
De andre karakterene har sine glipptak de også.


Men ærlig talt, Det er bare en film. Eller nei, ikke bare en film. Det er selveste Fante-Anne. Norges første spillefilm. Innspilt i Barndommens dal, smekkfull av råndastakker, stivatørklær og flotte forklær. Det er steder man har vært, bekker man har vasset i, hus vi har løpt forbi, gjerder vi har klatret over. 
Og nei, jeg er ikke så gammel som Fante-Anne, men noen steder endrer seg saktere enn andre. 


Jeg må bare beklage luguber kvalitet på bildene. Sånn blir det når statskanalen sender kvalitetsfilm midt på blanke søndagen. Vi kan vel kanskje kalle det minner med glitterkanter?

PS. jeg ser gjerne Synnøve Solbakken om igjen også. Før Flåklypa var den fast innslag på 17.mai i Barndommens dal. Høydepunktet burde vel vært Ingrids sang, eller når de unge elskende endelig får hverandre? Neida. Høydepunktet var når faren til en av venninnene dukket opp som ung og  smilende  tilskuer til livlig dans. Husker jeg ikke feil var rådgiveren med som felespiller.
Den er definitivt ikke på netflix...kanskje er den å oppdrive på dvd?


tirsdag 8. april 2014

Bunadsølv til barn

Det kan være hyggelig å gi bunadsølv i gave til dåp, bursdag og andre merkedager i barnas liv. Og ekstra hyggelig er det å gi noe barnet har glede av i mange år.

Derfor: Styr unna de aller minste barnesøljene. Joda, de er supersøte og helt perfekte på en ettåring. Men så blir de plutselig så veldig små, og da ender de ofte gjemt og glemt i et smykkeskrin. Kjøp heller den nestminste, bruk den litt nedpå brystet i starten og ha den som halsknapp/halssølje senere.

Det samme gjelder mansjettknapper. Ihvertfall hvis dere ikke er en familie som bruker bunad veldig mange ganger i løpet av et år; velg en enkel modell som barnet kan bruke minst til konfirmasjonsalder. Hvis du ikke gjør som meg og syr tinnknapper i skjorta, for å slippe å løpe rundt og lete etter tapte mansjettknapper på 17.mai...

Noen gir knapper til gutt. Da bør du være ganske så sikker på hvilken bunad han skal ha som voksen ettersom sølvknapper kan være vanskelig å få byttet og ingen nordlending med respekt for seg selv vil vel gå rundt med åttekantede knapper fra Rogaland i vesten og filigransknapper fra Telemark i trøya?

Til slutt, hvis dere har bunadsølv...bruk det!
Små søljer er fint på mer enn bunad. Og om du er redd for å miste den kan du enten sy sølja fast med et par sting på baksiden eller surre en sånn brun strikk rundt pinnen slik at den ikke glir ut så lett.


takk til mormor i Barndommens dal for fint fotografi. Det var ikke alltid like stas når hun kom med Rolleiflexen og skulle forevige oss. Nå derimot, er det en evig glede å ha disse albumene. 

Men jeg skulle ønske jeg også hadde hatt dådyrøyne og pannelugg da jeg var barn...Det er liksom ikke helt den samme schvungen over bollekinn og riskorntenner. 



mandag 7. april 2014

Hva mister vi på veien?

Da jeg ble konfirmert hadde så godt som alle jentene i kullet den lokale bunaden og de aller fleste var vevd og sydd av samme dame. Noen hadde en annet, arvet versjon og et par hadde den broderte festbunaden.
Likt for alle var at vi, eller mødrene våre, kjente den eller de som hadde laget finstasen vår. Og at alle hadde bunad, noe annet ville vært helt uhørt i Barndommens dal på åttitallet.

Da jeg noen år senere satt på en utdannelsesmesse og markedsførte muligheten for å utdanne seg til bunadtilvirker var responsen gjennomgående denne Men det er jo ikke en jobb. Dette er sånn som bestemødre gjør.
Men når jeg spurte om de så for seg at deres mødre ville sy til sine fremtidige barnebarn var responsen tilsvarende unison - er du gal! Mamma sy? Og påfølgende hånlatter.
Og det er den veien det går. Håndarbeidet har, i den grad det fremdeles blir utført, gått fra å være en hjelp for å spe på slunken økonomi og magert utvalg i butikker til å bli hobby. Der våre formødre sydde lappetepper av utslitte klær kan vi gå i lappebutikker eller online og handle ferdige klippede biter som vi syr sammen igjen. Det blir ikke mange bunader av dette...
Selvsagt er det både bestemødre og mødre som syr bunad, de broderer og monterer og kjenner gleden ved å skape varige verdier. Noen vil det alltid være, det vil alltid finnes mennesker som ser gleden og verdien i å skape, i å lage noe som kan glede i flere tiår.
Men i det store og hele kan vi vel si at bunaden har forlatt kjøkkenbord og sofakrok og blitt industri.

Det er stadig færre som tar sømutdannelse og håndarbeidsfaget i grunnskolen er ikke hva det var før i tiden.  Dette medfører at det ikke bare blir færre som kan sy til egen familie, men det er heller ikke mange som søker de få stillingene som blir lyst ut. Ergo, ufaglært arbeidskraft som ikke har all verdens gullkort på hånden når det skal forhandles om lønn. Slik forblir lønningene lave og enda færre synes det frister å sitte på en systue.
Og hva skjer da? Joda. Sannsynligheten er stor for at ledelsen vil se på dette og tenke at nei, her til lands er det altfor lav rekruttering. Hvis vi skal overleve må vi flagge ut.
Og vips forsvinner enda flere arbeidsplasser og stadig mer kulturhistorie blir borte i dragsuget.

Vi skal ikke dvele ved det rent sømtekniske her. Vi skal ikke diskutere hvorvidt det kan sees om bunaden er sydd her eller der, eller om en bunad sydd i Kina automatisk er annenrangs fordi den er sydd i Kina.  Det vi skal tenke litt på, rettelse , det vi skal tenke grundig over er dette:

La oss si at du har en bunadskjorte etter bestemor.
En skjorte du er glad i og som du har et sterkt ønske om å kopiere og som er sydd før det ble vanlig med broderiplansjer og monteringsanvisninger. En ting er å sende den til naboen til en tante i Barndommens dal. Men ville det være like fristende å sende den halvveis rundt jordkloden og samtidig miste muligheten til å påvirke eventuelle valg?

Eller, la oss ta utgangspunkt i det fantastiske, men slitte, beltet til beltestakk som dere fant på et stabbur på Gvarv. Tenk så morsomt det hadde vært å få kopiert det beltet! Men kanskje kunne det blitt enda finere om du byttet om to farger? Hva med å sende de til Baltikum? Ville det ikke vært enklere å ta dialogen ansikt til ansikt med produsenten i hjembygda og ikke på skype, eller med en agent?

Og så var det dette med industri da. Det er forskjell på industri og det man lager hjemme, på den måten at det førstnevnte får et noe mer ensartet preg. Det er grunn til å tro at det på en fabrikk vil være større fokus på at de ansatte behersker to eller tre mønster og holder seg til de, mens man hos en lokal produsent muligens vil få flere varianter å velge mellom og kanskje en større variasjon i stingtyper, slitekanter og avslutninger.

Vi kan fortsette:
Det hender viljen er større enn gjennomføringsevnen og noen må gi seg halvveis i et broderi. Det finnes fremdeles noen som overtar slike jobber her til lands. Du tror kanskje det er piece of cake å gå inn og fullføre? Nei, ikke alltid. Overgangen bør være usynlig, du må tilpasse stingene dine til arbeidet som alt er utført. Tror du en fabrikk utenfor Shanghai ville juble over å få en ladning med slike jobber?

Slike, eller lignende, situasjoner kan du havne i når du skal anskaffe en bunad. Senere kan det hende bunaden må justeres. Noen av oss går opp ivekt, andre går ned. Begge deler fører til at bunaden ikke alltid sitter like pent. Hvis vi fortsetter å flagge ut bunadsømmen kan vi risikere at mye av kunnskapen om tilpasning også forsvinner. Og om du etterhvert må sende bunaden din til fjerne Østen for å få den ut fire cm i livet, åtte over bysten og ned to sm på høyre skulder så kan det hende du får den tilbake litt senere enn ønskelig.

Hver for seg er dette småjobber. Dette er ikke hendelser som ødelegger et liv eller setter dype spor i en familie. Men for hver bedrift som enten flagger ut eller som etablerer seg med det mål å produsere bunader i utlandet vil vi vinke farvel til enda en bit av kunnskapen om hva det er som gir oss vårt bunadmangfold. Vi sier nei til valgfrihet, variasjon og lokalhistorikk.
Synes du det er verdt det?

Så nei. Dette handler ikke bare om arbeidsplasser og potensiell økonomisk gevinst. Dette handler om kulturarv, tradisjoner, kvalitet og historie. Dette handler om å ta vare på tradisjonshåndverk.


PS.
Det jeg kaller Kinabunader produseres ikke bare i Kina. Bunader eller deler til bunad produseres i dag blant annet i Kina, Thailand, Baltikum, Ghana  og Bangladesh. Og i Norge.

Hvilket produksjonsted vil du skal stå oppført inni bunaden din?






søndag 6. april 2014

Den følelsen

Du vet, når håret skulle vært vasket i går eller kanskje forgårs ( fordel med å jobbe mutt putt alene)..,og du bare må på den søndagsåpne butikken og tar håret i en kjapp og glatt hestehale?
Og så ryker strikken i festet mens du står i butikken. Det er da, i en shampooreklame, at du med et svisj kan riste på hodet slik at håret legger seg som en blank man. I det virkelige liv derimot, der blir hestehalen stående en stund før den sakte tipper over til den ene siden og blir liggende. Ikke all verdens svisj og svosj kan gjøre noe med den saken. 

Jaja. Jammen godt det er vår i det minste...


lørdag 5. april 2014

Norsk bunad, takk!


Vi stiller krav til komfort og design og synes det er stas og status å kunne betale litt ekstra for å få det aller beste. 
Vi snakker om økologiske råvarer, mat laget fra bunnen av og viktigheten av å handle lokalt, tenke globalt.

Men hvorfor dette ikke skal gjelde våre bunader,  det skjønner jeg ikke.
Skal vi virkelig sitte med nisselua i hånden og se alt av kultur forflates med det tynnslitte argument at ingen ting er jo egentlig norsk? Jeg er fullstendig klar over hvor lite lønnsomt det er å brodere en bunad. Jeg vet at ingen kan se om knutene på nordlandssjalet er knyttet i Narvik eller Nantong eller om forkleet er faldet i Vågå eller i Estland.
Selvsagt kan man lære opp mennesker i andre land til å utøve norsk tradisjonshåndverk, og i land med lavere lønnsnivå kan disse arbeidsutøverne få lavere lønn enn en norsk håndverker. Men hvorfor?
Hvorfor er det så inn i helvete viktig å spare seg til kulturell fant?

Det finnes fremdeles bunadproduksjon i Norge, og det vil nok alltid finnes en viss lokal produksjon. Men når såkalt store aktører står frem i media og forteller at de måtte flagge ut for å overleve tenker jeg - hva vil det si å overleve.
Er det å ha et distribusjonskontor i Norge definisjonen på et vellykket firma som formidler norske tradisjoner? Er det nok å fly fram og tilbake til en lavkostland hver sjette uke for å kvalitetssikre fremstillingen av bunader?
Hvorfor er det viktigste av alt å være stor og vellykket i økonomisk målestokk? Og hvem kommer denne overlevelsen til gode? Det norske samfunn? Kundene som stolte bærere av norsk-ish tradisjon? Generasjoner etter oss som vil slite med å rekonstruere tradisjonshåndverk når alle andre land har nærmet seg vårt lønnskostnader i den grad at utflagging ikke lenger er lønnsomt?

Det forundrer meg hvorfor dette temaet dukker opp hver vår - noen forklarer og bortforklarer sitt enorme behov for å produsere utenlands og forbrukerne blir høflig belært i at det dessverre er slik - det er få eller ingen som syr bunader i Norge nå lenger. Snufs. De flagger selvsagt ikke ut for egen profitt. Neida, selvsagt ikke. Her handler det ene og alene om å møte kundens behov.
Jeg vil gjerne si at nei, det kryr ikke av bunadtilvirkere i Norge. Det kryr forsåvidt ikke av tradisjonshåndverkere i det hele tatt. Det kan hende du må ta en ekstra telefon eller tre for å få faglig assistanse og det kan hende du må vente på tur. Omtrent som når du kontakter andre yrkesgrupper.
Men om du virkelig vil ha norskprodusert bunad så får du det til.

Temaet er tidligere nevnt i  innlegget her, her og også  her og Fruen antar at dette vil bli nevnt om igjen og om igjen. For dette er viktig. Vi trenger kunnskap, og arbeidsplasser innen tradisjonshåndverk her i landet.
Ikke fordi vi er bedre enn andre, det er ikke vi ikke, men fordi dette er en del av vår kulturarv.


fredag 4. april 2014

Faglitteratur


En av fordelene ved å være bunadtilvirker er at man kan putte utrolig mye rart inn i avdelingen for faglitteratur, eller faglig relatert lektyre...Selvsagt bør man kunne drakthistorie. Og med drakthistorie følger ofte en viss interesse for hvordan tradisjoner og tekstiler vandret. Dermed kan man vinkle seg inn mot historie, politikk, religion, kunst, kongelige ekteskap, vær og vind og havstrømmer. Og ja, dere skjønner tegninga?
I tillegg er det en fordel å kunne brodere, eller i det minste ha kjennskap til broderi, og det er absolutt ingen ulempe å ha basiskunnskaper om vev- og masketeknikker. 
Bunadsølv og sko er egne fag, men ærlig talt. Det forventes jo at den du kjøper bunad av skal vite litt om sølv og behandling av sølv og hvorfor noen søljer  finnes over hele østlandet mens andre bare er å oppdrive i mer avstengte dalfører.

Så alt i alt. Jeg kan stort sett lese hva jeg vil og påstå at jeg har faglig utbytte av det.

Og selvsagt - det skader ikke å kunne litt kundebehandling heller og det finnes det også bøker om...



torsdag 3. april 2014

3.april 2014

Sy om. Sy inn. Sy ut.
Feste hekter og hemper. 


Møte blikket til turglad bikkje med beklagelse og et løfte om snart, i morgen, senere i kveld. 


Finne en gjenglemt boks med en stakkarslig liten bit.


Avslutte et kurs. 


Nå er det kveld.

Og ja. Det  er noe med en kunde også. Men det tar vi en annen dag.

onsdag 2. april 2014

Fru smilesint og andre kandidater for leggspark

Hun var smilende men sint, og hun stod med ujevne mellomrom og ventet på å slippe inn i forretningen med en gang vi åpnet dørene. Som troll i eske dukket hun opp med et aggressivt lite smil som avdekket ekstremt krote og jevne tenner. Hun hadde et hav av tid og et arsenal av spissfindige spørsmål om stinglengder & -bredder, nåltykkelser og personlige, faglige og kryssmuterte preferanser angående hekter i størrelse to eller tre.
Hun var en kunde som raserte enhver dag og som jeg på ingen som helst måte klarte å like. Hun fikk hjelp og svar på spørsmål. Hun fikk deponere og vi var på alle måter imøtekommende. Men samme hva vi gjorde, og om vi så hadde gått på hendene rundt kvartalet så ville det aldri vært godt nok. Særlig ikke når jeg stod bak disken. Hvis hun andre stod der var det smil og armklapp, tilnærmet fnising og olme sideblikk bortover mot meg som stod duknakket og sorterte sølvknapper.
Etterhvert overtok kollegaen dama helt. Smilesint er her, freste jeg, og forsvant opp på kontoret eller ned i hvelvet.

Det vil alltid være kunder som en kollega samarbeider godt med, mens du selv ender i en blindgate hvor alt blir galt. Eller omvendt. Kanskje er det bare deg den vanskelige kunden kan snakke med, mens alle andre i butikken er tanketomme fjols. Det skifter. Det kan handle om fagkunnskap, dialekt eller det udefinerbare som kalles kjemi. Noen mennesker liker du, andre ikke. Og noen mennesker liker deg kjempegodt, mens du mest av alt vil gå i hi når de nærmer seg.

Dette er greit nok i en butikk. Ikke slik at du skal vise kunden hva du synes, men om det virkelig skjærer seg så kan du få en annen til å overta. Men overalt i livet kan du risikere å treffe mennesker du mest av alt har lyst til å sparke hardt på skinneleggen. Selvsagt sjeldnere når vi blir eldre og får bedre impulskontroll, men de er der.
Noen ganger står de utenfor systua med en bunad du skal sy om...

Og hva gjør du da? Alene med en kunde du skal jobbe sammen med over tid, et menneske som du ikke klarer å veksle to setninger med uten å enten si noe helt hemningsløst upassende, fnise hysterisk, eller på andre måter virke helt blåst. Du kan være sikker på at om du for en gangs skyld skal stikke en kunde med de lange sknappenålene så vil det være denne. Om du glemmer en prøving er det denne kunden som står på døra den morgenen du har jobbe-først-dusje-senere-dagen.  Det blir aldri bra nok.

Da er det lov å savne et større arbeidsmiljø. Og det er lov å ringe en kollega på andre siden av Tigerstaden og lufte sin frustrasjon. Og når man har gjort det, kan man starte operasjon snu en kunde.

Hva det er?
Såre enkelt - lek at dette mennesket er utplassert av høyere makter, for eksempel en offentlig instans som skal innstille deg til håndverkernes Nobelpris og derfor sjekker din egnethet. Kjør på med sjarm, oppfølging og faglig urokkelighet.
Tro meg  - det virker.

Og om det ikke virker? Send ham eller henne videre ved første og beste anledning.

Og fru Smilesint? Hun så jeg på toget her forleden. Men hun så ikke meg, for jeg skled så langt ned i setet man komme kan. Dessuten er det ganske mange år siden jeg rødlugget og nysminket stod og solgte broderigarn og beltestøler der inne i Tigerstaden. Og om hun hadde kjent meg igjen? Det er ikke sikkert hun ville snakket med meg heller. For alt jeg vet husker hun meg som Frøken snurpetrut...