lørdag 22. juli 2017

Edinburgh - London



I følge Google maps skal det være mulig å kjøre fra togstasjonen midt i Edinburgh til en togstasjon midt i London på  åtte timer. Nå tar de riktignok høyde for eventuelle forsinkelser grunnet kø, men jeg tror likevel ikke at de har brukt samme rute som oss...
Dag en:
Vi kom til Edinburgh om ettermiddagen, gikk i byen, så slottet, menn i kilt, menn med sekkepipe, menn som spilte sekkepipe, tok pariserhjul, spiste fish&chips og så den ene av de to pubene hvor J.K. Rowling skrev deler av Harry Potter og de vises stein.


Dag to:
Vi gikk vi litt mer, litt inn og ut av butikker, litt opp og end trapper og innom Scottish National gallery for å se Beyond Caravaggio - en utstilling jeg har hadde lyst til å se da den stod i London ( men altså, man får jo ikke sett alt).
Så hentet vi bil. Og ja, jeg hadde tenkt å kjøre litt jeg også. Venstrekjøring og greier - det må vel erfares det også. Men altså, leiebil med automatgir, som jeg ikke er vant til, og venstrekjøring...jeg holdt meg til strikketøyet.
Vi kjørte mot grensa til England, og overnattet i Kelso. Nå var ikke dette veldig planlagt, men siden jeg har gode leseminner om Ivanhoe ( som jeg i starten uttalte som det skrives) og Kenilworth var det jo hyggelig å tilbringe litt tid i en by med strekt tilknytning til Sir Walter Scott.



Dag tre
Vi spiste en omfattende engelsk frokost og kjørte over den engelske grensa. Deretter tråklet vi oss fram til et av de anbefalte stedene hvor man ser mest av Hadrians Mur, Housesteads. Her så vi både steinmur og rester av et romersk fort.
Deretter kjørte vi til Durham, og så katerdralen der og så endte vi i Scarborough. Nå påstås det at engelske badebyer er ved å få et sentimentalt oppsving. Jeg skal ikke mene mye om dette, men det er fremdeles mulighet for forbedringer her altså.




 




 Dag fire
Brontë Parsonage! jeg innrømmer glatt at når jeg får, eller tar, ansvar for å legge opp forslag til reiserute så putter jeg gjerne inn et sted eller to jeg har fryktelig lyst til å besøke. Som for eksempel barndomshjemmet til søstrene Brontë. Få forfattere er så spennende som disse tre søstrene, som fra en relativt skjermet tilværelse har skrevet bøker som fremdeles gleder nye lesere.
Og etter at alle entusiastisk hadde tilbrakt tid her kjørt vi over lyngheier i Yorkshire og jeg satt klistret til vinduet og drømte om et lite glimt av Heathcliff. Nåja, jeg er egentlig glad vi ikke møtte Heathcliff, han ville sikkert ikke likt turister.
Deretter dro vi innom en outlet og tilbrakte litt kvalitetstid der ( effektiv shopping er bedre enn seigpining gatelangs i storby) og så kjørte vi til Wales og Llandudno som var en fin liten badeby. Nåja, jeg vet ikke om veldig mange ble fristet til å bade for veldig varmt var det ikke.




 







Dag fem
Hittil hadde vi hatt latterlig flott vær, sol og blå himmel og bare noen symbolske skyer innimellom for å minne oss om at vi tross alt befant oss i Skottland og England. Men denne dagen, når vi skulle kjøre gjennom Snowdonia, da var det tåke. Ihvertfall helt til vi hadde passert Snowdonia og nærmet oss Aberystwyth. Da letnet det betraktelig og når vi gikk langs strandpromenaden og satt på piren skinte sola som bare det.
Vi var i Aberystwyth for nitten år siden og det er alltid spennende å komme tilbake til sånne små steder man har gode minner fra. Hit var det fint å komme tilbake, mye var som vi husket og mye var bedre og tydeligvis nyoppusset.



Dag seks
Enkelte i familien er mer begeistret for Top Gear enn andre, men alle hadde fått med seg at en av favorittveiene til gutta krutt er i Wales. Så, planen var å kjøre den, ta kule bilder og være superturister. Og så regnet det fra lavt skydekke. Helt til vi hadde passert fjellene og holdt stø kurs mot Bristol hvor Skins som enkelte andre i familien ser på ble spilt inn...
Og så kjørte vi til Bath for å stifte bekjentskap med Jane Austen, romerske bad og en og annen butikk.









Dag syv
Og så kjørte vi til London og leverte bilen.




Og London fortjener et eget innlegg.

Angående det å kjøre bil i Storbritannia så er jeg kanskje ikke den rette til å uttale meg, ettersom jeg satt ved siden av sjåføren og var selvutnevnt kartleser. Nå har jo den jobben blitt atskillig enklere takket være GPS og google maps, men noen må jo plotte inn adresser også...Og tro meg, ikke alle stedsnavn i Wales er like lette å stave. Men det jeg kan si, er at jeg er dypt og inderlig takknemlig for at Høvdingen er en stødig sjåfør og at vi kan komme oss rundt både på hovedveier og krøtterstier.
Og så kunne vi kanskje vært flinkere til å overstyre GPS-dama, som til tross for utsøkt høflighet tidvis sendte oss på ville veier som visstnok skulle være både smarte og tidsbesparende.

tirsdag 11. juli 2017

Siste innspurt



Det nærmer seg ferie, og det  er alltid litt av hvert å ordne i siste liten.. Dagens plan er å finne det ultimate strikketøy for bilkjøring. Jeg har ikke mange krav, men de få jeg har er muligens litt vanskelige å kombinere:
- ikke være for avansert slik at jeg må telle hele tiden
- ikke for enkelt slik at jeg sovner
- ikke for stort slik at det fyller for mye i kofferten
- ikke for lite slik at jeg blir ferdig med en gang
- ikke loe, røyte eller på andre måter sette irriterende spor i bilen

Hmmm, når jeg tenker meg om kan jeg kanskje nøye meg med å putte tre-fire rundpinner i kofferten og legge inn knitmap.com  som bokmerke på mobilen. Ikke fordi det gjør valget enklere, men fordi det bare utsetter hele valget...
Apropos mobil - i helgen fikk jeg den førstefødte til å skifte mobil for meg. Nå har jeg gått fra min med smadret skjerm til yngstebarnets avlagte. Håpet er å finne ut av hvordan mobilblogging foregår fra ny mobil, og å finne ut av hvordan jeg regulerer lyd og lys samt blir kvitt endel varslingslyder. Og ja, fjerne et filter jeg la til på kameraet...Heldigvis er tidligere eier tilgjengelig for bistand.



mandag 10. juli 2017

sommerkurs

Jeg har hatt to kurs i sommer. Først var jeg på Handverksveka i Vågå og holdt kurs i Ullbroderi, og så reiste jeg til Raulandsakademiet og holdt kurs i Brodering av egen bunad.
Som alltid tenkte jeg at jeg skulle ta masse fine , informative og fristende bilder slik at dere skulle bli kjempeinspirert og melde dere på kurs både her og der ( og ikke nødvendigvis hos meg altså).
Intensjonene er gode, men det skorter på gjennomføringen og etter begge kursene kom jeg hjem med et aldeles minimalt utvalg av bilder. Jaja, jeg får skylde på at jeg i utgangspunktet er avsted for å undervise, og at det ikke alltid passer så fryktelig godt med en fotoknipsende lærer.

Her er noen bilder fra Vågå






Først jobbet vi oss gjennom en del prøvelapper jeg hadde med, og den siste dagen var satt av til arbeid med egen bunad. Grunnet få påmeldte ble Handverksvekuaflyttet til lokalene til Jutulskinn, så det ble ingen broderiseanser i prestegårdshagen. Forhåpentligvis får vi sjansen til det neste år.

------

Kurset i Rauland fokuserte på egne bunader, deltakerne hadde med materialpakker og arbeidet seg gjennom sting og teknikker på disse. Målet er selvsagt at alle skal kunne fortsette hjemme og at det å brodere bunad skal være lystbetont. 

Og hva de broderte?
Øst-Telemark, Vest-Telemark, forkle til beltestakk, Graffer og Nedre Buskerud. 
Fin variasjon, og fine eksempler på at både Øst- ogVest-Telemark kommer i et 
utall varianter.



Bildene er av Nedre Buskerud, Øst-Telemark, Vest-Telemark og barnebunad fra Vest-Telemark.



Hver gang jeg legger ut på facebook eller nevner at jeg skal til Rauland får jeg fine turtips. Hittil har jeg ikke kommet meg stort lenger enn ned på tunet for å se på hus, besøke håndverksutsalget eller bare kjenne lukten av norsk sommer. Det blir liksom aldri tid...for selv om kursdagen er ferdig kl. 16 blir alltid noen sittende og jobbe utover kvelden, det er foredrag og det er fine folk å snakke med. Og den ene kvelden , når jeg faktisk skulle ut og gå, syntes jeg det var en god ide å bare lukke øynene et par minutter først. Og da jeg våknet igjen var det vel egentlig bare å rusle i seng...


Jeg liker å holde broderikurs. Det er stor stas å kunne gjøre denne kulturarven tilgjengelig for de som ønsker det, og det er helt fantastisk å se sting legge seg i riktig retning og bli til blader, blomster og stilker. 

PS. Jeg holder helgekurs i Ullbroderi på Raulandsakademiet 9.- 12.november, 
Kanskje sees vi der?

søndag 9. juli 2017

The SilkMill


 For en tid siden testet jeg silkegarnet fra Au Ver a Soie, og fant ut at dette vil jeg gjerne jobbe mer med. Men jeg kan jo ikke nøye meg med dette, så jeg bestilte også en prøvepakkefra det engelske firmaet The Silk Mill. Her fikk jeg pent sammensatte pakker, min het riktig så lovende rose petals og var både fin og harmonisk. Det kunne kanskje vært en farge som brøt litt, rusket litt opp i harmonien og skapte litt liv, men det får jeg vel supplere med selv. Det vil forsåvidt ikke være noe problem - fargekartet er enormt.
Firmaet er engelsk, men holder til i Frankrike. Nettsiden er på engelsk og er oversiktlig og fin med god fargegjengivelse. Her kunne jeg lett brukt mye penger, men klok av skade holdt jeg meg pent innenfor tollgrensa ( når jeg bare bedriver testing kjøper jeg i vanlig nettbutikk).

Glansen er fin og garnet er glatt og samarbeidsvillig, det knekker ikke og skiller seg ikke.  Det sitter faktisk ikke fast i tørre fingre heller, slik en del silkegarn gjør. Jeg liker det veldig godt.




 Til venstre silke på silke, til høyre moulinegarn på silke. 
Jeg jobber videre, her er det tre deltråder i silken, nå skal jeg teste med to.


De to ytterste bladrekkene er sydd med to deltråder og jeg liker det uttrykket bedre. Noen ganger tror jeg at det skal ta kortere tid å brodere med tre deltråder. Det stemmer ikke for min del. Jeg blir bare frustrert fordi stingene blir så synlige, og bruker mer tid på å irritere meg over det og så tar jeg opp og bruker de to deltrådene jeg opprinnelig vurderte å bruke.


Jeg broderer vanligvis på ull, og ull vaskes vanligvis på ganske lav temperatur. Silken blir derfor testet til eget bruk og jeg vet ikke hvordan de ulike kvalitetene/fargene vil oppføre seg i vask. Noen farger blør, andre ikke. Noen blør en gang mens andre fortsetter å lekke farge. Derfor velger jeg å henvise til leverandørenes egne råd for vask og stell og anbefaler å følge disse.

Bunadutstilling


Hvis du tilfeldigvis befinner deg i nærheten av Notodden i sommer bør du absolutt ta turen innom Heddal Bygdetun og se utstillingen om Anne Bamlebunadene.



En detaljrikdom av en annen verden, utallige variasjoner og en enkel innføring i hvor mange valgmuligheter som kan finnes i en og samme bunad. Utstillingen er ikke stor, men den er stor nok. Du ser hele bunader, eksempler på skjortebroderier og gamle prikkemønster. 
















Anne Bamle 1884- 1972

Anne Bamle, som i dag er kjend for å ha utvikla det ho sjølv kalla Heddalsbunaden, blei fødd 13. november 1884 på garden Bamle i Nordbygda i Heddal.
Etter at ho hadde fullført skulegangen på Notodden, gjekk ho ei kort tid i lære hos ei sydame i Skien. Seinare drog ho til Oslo. Medan ho budde i Oslo, tok ho på seg sundagsvakter på Norsk Folkemuseum på Bygdøy. Der fekk ho interesse for soga og gamal bygdekunst. Anne Bamle vanka også ein del i Bondeungdomslaget, kor det var mykje aktivitet og mange kulturpersonar som sette fokus på den norske folkekunsten
 I Oslo kom ho i kontakt med miljøet kring kulturentreprenøren Hulda Garborg (1862-1934). Ho henta inspirasjon frå gamle folkedrakter i arbeidde med å lage nye festdrakter. Forretninga «Heimen» tok på seg oppdraget med å saume draktene. «Heimen» hadde i fleire år laga ei «Hitterdalsdragt», inspirera av dei gamle raudtrøyekleda som blei bruka i fleire bygder i Aust-Telemark i fyrste halvdel av 1800-talet.
 Anne Bamle sauma si fyrste bunad i 1914 etter mønster frå «Heimen».  Det var denne bunaden ho tok utgangspunkt i da ho etter fleire år i Oslo slo seg ned som bunadsyerske i Notodden.
 Ho reiste rundt om på gardane Heddal og nærliggande distrikt og spurde etter gamle raudtrøyedrakter eller delar av slike. Inspirasjon til broderia henta ho frå dei broderte sokkane og vantane som blei bruka til dei gamle kleda. I tillegg til det ho hadde sett og lært den tida ho var i Oslo, blei det ho fant i skåp og kister grunnlaget for det som skulle bli hennar eigen variant av drakta frå bygdene i Aust-Telemark.




Inspirasjon Anne Bamle henta inspirasjon frå dei gamle raudtrøyekleda som blei bruka i Aust-Telemark i fyrste halvdel av 1800-talet.
Sjølv om Anne Bamle henta inspirasjon frå dei gamle folkedraktene, tilførde ho også mykje nytt til bunaden ho konstruera. Nede på stakken utvikla ho store og vakre broderi og bak på trøya sette ho ei rose fordi ho meinte det var så snøtt der. Det er særleg bruken og omfanget av broderi som kjenneteiknar Anne-Bamle-bunaden.
Anne Bamle syntes det var viktig at folk kledde seg rett når dei gjekk i bunad, med svarte sko og strømper og med noko på hovudet. Ho laga difor falske lausvipper, sidan mange ikkje hadde langt hår. Til dei gamle kleda blei det bruka kvitt linskaut med oppåknytt silkeplagg. Dette er noko Anne Bamle vidareførde, men i tillegg sauma ho ei rose på snippen bak på skautet. Til bunaden laga ho også ei låslomme fordi det ikkje passa å bruke ei vanleg handveske til. Sjølv sa ho at: «Ikkje elt det gamle va fint. Det e om å gjørå å få det så fint som råd, gjer ein ikkje det, vi ingen ha det».
Såleis kan ein seie at arbeidet hennar ikkje berre er rekonstruksjon av gamle klede. I si levetid var Anne Bamle involvera i arbeidet med om lag 2000 bunader. Ofte fekk ho andre til å brodere for seg, men mønstra teikna ho sjølv på. Ho let kunstnaren og estetikaren få stort spelerom. Mangfaldet i broderia hennar, både når det kjem til bruk av farge og form, vitnar om nettopp dette. Ein seier at Anne Bamle-bunaden anten har ranke- eller prinsessebroderi. Rankemønsteret har lange tradisjonar lokalt, men prinsessemønsteret var det Anne Bamle som utvikla. Namnet «prinsesse» viser til dei så kalla «prinsessebunadene. Heile tre bunader blei i si tid gitt til kronprinsesse Märtha. Den fyrste bunaden blei borte under brannen på Skaugum i 1930 og den andre forsvann under okkupasjonen. Den tredje bunaden har barnebarnet prinsesse Märtha Louise arva. På den fyrste «prinsessebunaden» flytta Anne Bamle rosene frå mora si brudesokkar over på bunadstakken. Det var desse rosene som blei utgangspunktet for prinsessemønsteret.

Tekstene om Anne Bamle kommer fra hjemmesiden til Heddal Bygdetun

Hvis du vil lese mer om Anne Bamle og bunadene anbefales boka Anne Bamle og Øst-Telemarksbunaden - et livsverk av Anne Haugen Wagn og Guro Nordby.

 Utstillingen er initiert av Alfhild Jørgensens Eftf på Notodden, butikken som har størst utvalg av arbeidene hennes.

Heddal Bygdetun er åpent hver dag 10 - 17,  og utstillingen står frem til 31.august. Og forresten - hvis du ikke har umiddelbare planer om Telemarkstur så bør du tenke deg om - denne utstillingen er verdt å få med seg.