lørdag 13. september 2014

Rein lykke




Du vet du nærmer deg Barndommens dal når dette skiltet dukker opp i veikanten. 

  

Og selvsagt, de lett pinlige turist-i-egen-hjembygd-bildene hvor man vrenger bilen inn i en busslomme, stivbeint etter fire timer i bil vakler ut i ukurant fottøy og tar et bilde oppover og fire bilder nedover før man kjører videre...
Men altså, høstfarger i fjellet. Det er verdt en stopp, høyhælte sandaler eller ei.


Selve målet med minitur til Barndommens dal:


Turistene parkerer i hytt og pine i veikanten og tar bilder av reinsdyr som har sluppet unna. Jeg som har vært der før kjører friskt opp til tråa, spør etter far, sniker meg innover mot silen og tar bilder mellom plankene i gjerdet før jeg henter årets hodeløse kalv. Men akkurat det siste trenger dere vel ikke noen bilder av? 



     
PS.
Vi, eller jeg, har etter hvert fått en greie med å gi disse hodeløse navn. De har hett Rudolf, Kalven Klein, Reinhardt og i år - Rein Aleksandersen. Forslag for reinrelaterte navn mottas med takk - her begynner vi å gå tomme.


tirsdag 9. september 2014

hvordan kan vi bevare norsk bunadproduksjon?

Da jeg var ung og blivende konfirmant i en bygd med rike bunadtradisjoner visste alle hvem de skulle få sydd bunad hos. Min arvebunad ble sydd om hos en av fars tanter, mens de fleste som fikk ny råndastakk fikk  ( såvidt jeg husker) vevd og sydd hos en annen dame. Skjorter ble sydd lokalt, de få som hadde broderte bunader fikk også utført dette lokalt. Om noe i det hele tatt skulle kjøpes hos forhandler så var det materialene, resten ble sydd av slekt, venner og bekjente.
Jeg vil anta at dette ikke bare skjedde i min hjembygd, men at dette er et fenomen som har preget norsk bunadtilvirkning gjennom tidene.

Et tiår senere stod jeg bak en disk som blant annet solgte bunad, både ferdigsydd og som materialpakker. På den tiden kom postmannen innom jobben min med bunadskjorter sydd i diverse dalfører, det ble brodert skjorter i og rundt Oslo og barnebunadene ble sydd av tre søstre. Dette var mulig fordi skattesystemet var annerledes og husflid som biinntekt var regulert med en egen inntektsgrense før skatt og fordi det var flere hjemmeværende kvinner som kunne sy ( og som ikke var vant til å  forhandle lønn). Jeg kan huske at det på denne tiden ble vurdert som ikke lønnsomt å etablere systue i forbindelse med disken og det som ble sydd i forretningens bakrom var enkle tilpasninger og andre småjobber. Monteringer ble også utført hjemme hos ansatte eller eksterne syersker, og disken fungerte som en formidlingssentral. Angående dette så er det uklart for meg om kundene var klar over hvor plaggdelene deres ble produsert, men så lenge vi bedrev intens lufting av det som kom fra de mest kjederøykende produsentene var det ingen som spurte om noe som helst.

Som dere ser er begge eksemplene basert på at følgende er tilgjengelig:
materialer og sømkyndige mennesker.

Hvis vi hopper ti år lenger frem i tid finner dere meg atter bak en disk. Jeg er i  samme etablissement men i nye lokaler, ny ledelse og med en klar ideologi om norsk produksjon av norske bunader.
På denne tiden gikk ganske mange av syerskene av med pensjon og vi klarte ikke, til tross for iherdige vervekampanjer, å erstatte disse. Det viste seg at det å sitte hjemme og sy et visst antall bunadskjorter med og uten nupereller ikke var noen veldig mange drømmer om. Siden skattemyndighetene samtidig hadde et og annet på hjertet om husflid som biinntekt ble det enda vanskeligere å skaffe hjemmeprodusenter.
På denne tiden begynte også noen forhandlere å produsere deler av bunadene i utlandet og kunne dermed bidra til å holde prisene nede.
Salget av materialpakker var stabilt, men vi opplevde en stadig økende etterspørsel etter gode monteringsanvisninger. Vi merket av der vi før hadde noen lokale systuer vi sendte en del materialpakker til kom nå kundene i økende grad selv. Det var tydelig at de også sleit med å finne lokale produsenter og at antallet sømkyndige bestemødre og gammeltanter var synkende.

Og så hopper vi frem til idag. Jeg er fremdeles i bunadbransjen, men nå er det jeg som står klar med målbånd og knappenåler og syr til konfirmanter og andre som skal ha ny bunad eller få sydd om sin gamle.

Av de kundene jeg har hatt opp gjennom årene kan jeg ikke huske en eneste en som synes det er interessant å betale tre ganger så mye for en norskbrodert bunad som en bunad fra Bangladesh. Kundene ser primært på pris og hvis de ikke kan utføre jobben selv eller får noen de kjenner til å brodere så er de fleste ikke spesielt interessert i hvem som gjør hva hvor.
Det jeg derimot opplever er  kunder, og mennesker jeg møter i andre sammenhenger, som uttrykker et sterkt ønske om å sy bunad selv. Felles for disse er at de har opplevd å få bunad brodert av bestemor eller gammeltante, stoff vevd i nabobygda eller bunad montert hos en venninne av familien.  Gjennom disse opplevelsene har de selv fått en tilhørighet til bunaden som de ønsker å bringe videre til nye generasjoner.
Derfor holder jeg kurs og snakker høyt og gjerne om gleden og viktigheten i å oppleve gleden i et håndarbeid og tilfredsstillelsen i å se en egenprodusert bunad.

 For disse menneskene som syr til seg selv, ektefelle, barn og barnebarn - det er de som er med på å opprettholde tradisjonen med norskproduserte bunader. Vi trenger selvsagt systuer og profesjonelle som syr bunad, men jeg tror det lureste vi gjør i kampen mot Kinabunader er å legge til rette for kurs ved å satse på å utdanne gode kurslærere, lage gode materialpakker med utfyllende forklaringer og å generelt være hyggelige og behjelpelige når noen ønsker å sy selv. Ved å legge til rette for at de som synes bunader er kostbart heller kan gjøre hele eller deler av jobben selv demmer vi opp for  utenlandske aktører som tilbyr livstidgaranti uten å reflektere over at vitsen med en bunad er at den kan tilpasses en kropp i endring.

På høstens kurs har jeg deltakere som syr:
Mannsbunad fra Gudbrandsdalen, Grafferbunad, Malobunad, Raudtrøyebunad fra Telemark, beltestakk og bringeklutbunad fra Telemark, kvinnebunad fra Vest-Telemark, Sigdal, Nordland, Romerike, Senja, Oslo og Rogaland. Jeg har femten elever fordelt på to kurs. Tredve elever i året - det blir en god del norskproduserte bunader av det.
 I år har alle fått gode materialpakker med gode forklaringer. Det er ingen selvfølge. Et år sleit lærer og elev så med å få fatt i sømforklaring at eleven til slutt gav opp og bestilte ferdig bunad. Problemet er at når du over tid har følt deg dårlig behandlet og mistenkeliggjort av en forhandler så har du ikke alltid lyst til å støtte den bedriften med mer penger og denne eleven valgte derfor å kjøpe en bunad produsert i utlandet. Selv jeg, som er prinsipielt motstander av Kinabunader, hadde en viss forståelse for det valget i denne spesielle situasjonen.





søndag 7. september 2014

Harrystrikk


Det har blitt lite tid til strikking de siste årene... Et minus ved å ha systue hjemme er at det er altfor lett å gripe til et betalt håndarbeid når det er tid for rekreasjon i sofaen. 

Et mål for høsten er derfor å bli flinkere til å ha håndarbeid som hobby også! Første prosjekt er å strikke husskjerf til Queenie. 
Go Griffing! 






lørdag 6. september 2014

Alltid beredt


Jeg liker å ha litt orden og system i hverdagen og har gjerne noen nåler liggende i bunnen av veska ( sammen med litt av hvert annet som kan vise seg å være kjekt å ha). Men da jeg forrige lørdag fant dette armbåndet i museumsbutikken til V&A så jeg mitt snitt til å oppgradere! 

Tenk, må kan jeg friskt og effektivt vippe av meg armbåndet og ta noen kjappe mål. Hvor bra er ikke det? 


fredag 5. september 2014

Kardinalen, synderen og de seks konene



Husker dere den tiden da vi bare hadde en tv-kanal og det ble sendt et engelsk kostymedrama hver formiddag i romjula? Aller best husker jeg en serie som handlet enten om Henrik og konene eller om kone nummer to, Anne Boleyn. Helt siden det, og sikkert grunnet alle mytene, påstandene og den usannsynlig usympatiske kongen, har Tudortiden fascinert meg.
Jeg liker historie og om jeg ikke hadde insistert på å bli bunadtilvirker er det ikke utenkelig at jeg ville studert litteratur eller historie. Så nå, en uke midt i smørøyet...det har blitt kvitret og knipset, jeg har tenkt på de som har levd der, sporene de har etterlatt seg, stormannsgalskapen de har bidratt til eller vært vitner til. Livene som har blitt levd i og rundt Hampton Court.



 

Hotellet lå like ved en sideport til parken, og den eldste delen var fra 1709. Det var en ordentlig pub i første etasje, med mat, lokalt øl og to størrelser på vinglassene. I think you need a big one today, honey,  sa bartenderen som kunne vært barnet mitt, da jeg kom vaklenede inn den ene kvelden butikkene var langåpne og jeg hadde vært på shopping. Fyr på peisen, levende lys, null storskjerm - hva mer kan man be om? Jo, godt nok lys til å lese mens man spiser, ettersom det ikke alltid er like stas å sitte mutters alene og spise. Og lys var det, så jeg kom godt i gang med boka mi.
Det var et ganske lite hotell, med ni rom. Seks oppkalt etter konene, et etter Henrik selv, et etter kardinal Wolsey som bygde Hampton Court og det siste het The Tudor Rose. Jeg fikk Katherine Howard, kone nummer fem. Hun som var så opptatt av å gjøre alt ordentlig at hun kvelden før hun skulle halshugges fikk blokka brakt inn i cellen sin i Tower for å øve seg.



Deler av lørdagen ble brukt på Victoria&Albert Museum i London. Ikke bare fordi kafeen er hyggelig og museumsbutikken overveldende, men også fordi de har gode temautstillinger om sånn jeg liker å se og fordi de også har mye fint i de faste utstillingene. Klær, håndarbeid, smykker - ja takk.

Og i en sal - de fire englene som kardinal Wolsey hadde bestilt mens han ennå var en av favorittene ved hoffet og planla ettermælet sitt...Altså før han mistet huset, livet, det fancy gravstedet og sikkert en del annet også. Nå skal englene restaureres og penger mottas med takk. Jeg måtte jo kjøpe en button , men jeg tror faktisk ikke jeg kommer til å bruke den så veldig mye.




onsdag 3. september 2014

the Royal School of Needlework




The Royal School of Needlework ble grunnlagt i 1872, og har holdt til i Hampton Court Palace siden 1987. De har en treårig utdannelse innen broderi, utdannelse for fremtidige lærere på skolen og i tillegg - kursvirksomhet av variabel lengde.
Jeg må med skam tilstå at jeg først hørte om skolen da jeg var elev på sømlinja, men selv om jeg da også broderte med liv og lyst ble en utdannelse innen et slikt fagfelt vurdert som uaktuelt og ukult. Om du tror jeg innimellom har lyst til å stange hodet i veggen når jeg tenker på det så er svaret JA.

Det har vært en drøm noen år, å få komme hit og gå et kurs. Men så skal det passe inn i alt annet av hverdager, ferier, arbeidsoppgaver og plikter. Men nå, endelig, med stipend fra fylkeshusflidslaget!


 

Selve kurset:
Tudor rose in silk and metal embroidery.
Definitivt noe nytt for meg som er mest vant til å brodere med ull. Her i landet har vi ingen store tradisjoner for rike utsmykninger med gull og glitter. Det er spennende å lære noe nytt, gjøre noe annerledes, oppleve gleden i å være elev og få faglig påfyll.

 

 

 

Nei, rosa ble ikke ferdig. Men alle teknikker ble grundig gått gjennom og forklart og jeg kan nok til å sette meg ned og brodere, stikke, trekke og feste. 

 

Lunsj ja.
Den kunne vi innta på en benk, på en av kafeene, som denne som lå i tårnet hvor Henrik den 8. hadde badet sitt, i rosehagen eller i den formelle hagen.

Er det rart jeg sier - Oh, my God! 
Jeg skal tilbake! Og det er ikke helt sikkert jeg er ferdig med å fortelle om denne opplevelsen. 



mandag 1. september 2014

Jevne, raske rynker

Værsågod;
her er den enkleste måten å få fine, jevne rynker på:

 


Jevnt og fint, raskt og enkelt. Kan man be om mere?

Ja, å huske å ikke sy gjennom sømmonnene for da får du noen ganske markerte "pølser" hist og her.


Her er det hverdag igjen. Forrige uke var fantastisk og vil bli behørig referert i løpet av noen dager.

lørdag 30. august 2014

Fire dager



Jeg har lært så mye, hengt med i samtaler på engelsk, spist middag alene og med nye bekjentskap. Jeg har vært rundt omkring i og rundt Hampton Court. Jeg har diskutert utfordringer for håndverkere og viktighet av god opplæring. 


Og når jeg har løftet blikket fra broderiet og sett ut over parken har jeg tenkt - satt søstrene Boleyn her og la planer mens  de klippet gulltråder og telte sting...

onsdag 27. august 2014

Det vi ikke ser



Dag en: 
Tråkle, klippe, applikere...gjøre klart alt det som befinner seg under gullet og silken i en Tudor rose. 
Skoleveien går inn Lions Gate, gjennom labyrinten, forbi kjøkkenet og opp fire etasjer. 
Det vil komme mange, mange flere bilder!
Inntil videre sier jeg bare - oh my God!  

søndag 24. august 2014

klar for kurs


  

  


Her en dag overrasket jeg meg selv ved å komme med følgende utsagn til en potensiell kunde: Jeg er faktisk svært flink til å brodere.
Etterpå ble jeg selvsagt litt skamfull, for slikt sier man vel strengt tatt ikke og kanskje kjenner hun en hel armada av gammeltanter som broderer både vakkert og vent og mye penere enn meg.

Men uansett. Nå skal jeg lære mer. Jeg skal på kurs på The Royal School of Needlework og fordype meg i silk embroidery with metal thread.
Og forresten - skolen ligger i Hampton Court Palace.

Og dere vil definitivt bli oppdatert, så sant jeg ikke mister hodet helt da...


lørdag 23. august 2014

roser og saftis?




Minner fra butikklivet:
kunder som står i timevis og bytter om på farger for å få akkurat det riktige uttrykket, uten å tenke på at kanskje er det bare fire sting av den suppegule, eller at det lakseaktige ligger som en nyanse mellom to andre.
Kanskje er det galt av meg å kombinere denne teksten med fargene til storblomsten på nordlandsbunad, for i denne bunaden er fargene opplest og vedtatt og hver nyanse har sin plass. Jeg bruker den likevel, fordi jeg hver gang jeg tar opp dette broderigarnet blir slått av hvor lite fine jeg synes garnbuntene er sammen. Saftis og suppe, tenker jeg, eller laks med sandefjordsmør.

 

De tre første rundene hjelper ikke noe særlig, det er fremdeles suppete. Men når jeg får på plass den røde hjelper det seg. Og når den brune er på plass er jeg fornøyd.



Så lenge det ikke er lange trådsprang, knuter, floker og generell tjafs på vrangen er jeg fornøyd. Og dessuten - motivet skal være lett gjenkjennelig.


søndag 17. august 2014

kokkens beste anbefaling



I dag skal vi gå litt tilbake i tid, til 23.juni 1991.
I Nidarosdomen ble kongen og dronningen signet, på en liten fjellstue satt vertinne, kokker og en ansatt og så fjernsynsoverføringen. Det var, som alltid i slike situasjoner, den ansattes ansvar å ta seg av resepsjonen om det skulle være noen forstyrrelser.
Og det var det, for inn kom årets veipatrulje-sjåfør for å høre om noen trengte assistanse. Det var det ikke behov for, og den lysluggede sjåføren gikk ut igjen og kjørte videre.
Den ansatte gikk inn igjen i tv-stua og fortalte at det var samme sjåfør som året før. hvorpå den ene kokka kommenterte
- han er en utrolig hyggelig fyr han der.
Og den andre fulgte opp:
- ja, kanskje du skulle satse på han?
nei, nei, nei , sa den ansatte.
- JO, tenk litt på det du, sa kokkene.

Og så tenkte jeg litt på det, på hvor kjekk og hyggelig han var, og så satset jeg på ham.


Når sant skal sies så hadde jeg jo kikket både lenge og vel på ham året før også...

I dag har vi vært gift i nitten år. Altså ikke rundt tall eller noe som helst, men det er første og ( sikkert siste ) gang jeg har 19-års bryllupsdag så jeg vil gjerne takke:
- Kokkene, av opplagte årsaker
- en NAF testestasjon som ikke trengte sommersansatte men som foreslo for den lysluggede å søke sommerjobb som veipatrulje
- tidligere kolleger som var særdeles fleksible når jeg trengte kaffepause sommeren 1991
- tidligere kollega som fingerte motorhavari slik at vi fikk snakket litt ekstra med den lysluggede

og selvsagt - den lysluggede! Uten deg hadde det opplagt nok ikke vært noen grunn til å glede seg i dag.