Alt har en historie og gjennom å kjenne gjenstandens historie øker også gjenstandens verdi. Jeg snakker gjerne om tekstil kulturarv og viktigheten av å ta vare på kunnskapen som ligger i bunn. For meg er det nærliggende å ta utgangspunkt i min egen historie og mitt eget klesskap. Dette gjør jeg ikke fordi mine historier eller mine klær på noen som helst måte er unike, men fordi de er tidsbilder og noe mange kjenner seg igjen i.
Ofte får jeg historier i retur, andres minner om klær, sysaker og mødre som sydde i sene nattetimer. Viktige minner og en erkjennelse av at mye av det vi tok som en selvfølge i oppveksten er en del av kulturarven vår.
Denne uka var jeg hos Ullensaker husflidslag og snakket om tekstil kulturarv. Jeg hadde med klær, broderier og ulike sysaker og vi hadde en fin kveld. Aller morsomst var det å møte hun som kjente igjen knappene på oldemors bluse. De kommer fra P Thorkildsens Plasticindustri som holdt til på Holmlia i Oslo. En fabrikk som faktisk eksisterer den dag i dag, men som for lengts har sluttet å lage blomsterknapper.
Knappen ble også laget i rødt og blått, og damen gjenkjente de fordi moren hadde vært kontordame der. Det var en utrolig fin opplevelse, og sier noe om hvordan samfunnet var for ikke så veldig mange tiår siden, i en tid med atskillig færre varer å velge mellom.
Så morsomt! Disse knappene kjenner jeg igjen fra min barndom. Det rare er at jeg ikke husker kjolen de satt på, men jeg husker hvor fascinert jeg var av de røde blomsterknappene. Jeg kan fremdeles kjenne følelsen av dem i fingrene. Skulle gjerne hørt foredragene dine om tekstilhistorie. Jeg skriver på et festskrift til mine foreldre i forbindelse med at de begge var født for 100 år siden, far i 1923 og mor i 1924. Far døde bare 68 år gammel, men mor ble 93. De giftet seg i 1948 og vi har funnet brev fra forlovesesperioden der de planla bryllup. De var lite tekstiler å få tak i på den tiden. Alt de hadde av klar ble godt brukt, stoppet og lappet og omsydd. Mor ønsket seg ny drakt til hun skulle bli frue. Både hun og moren sydde. Men det var ikke mulig å oppdrive stoff til en ny drakt. Da tok mor og datter og srettet opp sømmene i den gamle, falmede drakten, snudde stoffet med en ublekede innsiden ut og sydde den sammen i nøyaktig samme sømmer. Dermed hadde den nygifte en fornyet drakt. Vi har mye å lære om gjenbruk fra de som gikk foran. Utslitte klær og stoffer endte som filleryer istedenfor å lage svære klesberg i u-land!
SvarSlettTakk for en fantastisk historie! Vi har mye å lære av formødrene våre, og ved å fortelledisse historiene holder vi kulturarven dagsaktuell.
Slett