onsdag 29. mai 2019

slitendottno

Stille på bloggen betyr ikke automatisk at det er så fryktelig stille ellers i livet. Jeg trodde det skulle stilne etter vårkonfirmasjonene, og etter 17.mai...nå satser jeg på at det blir litt mindre å holde styr på etter pinse.


fredag 17. mai 2019

Sjekkliste på slutten av dagen




Bunaddagen over alle er vel overstått, og hva gjør man så? Noen hadde kanskje et ublidt møte med en pølse i går, eller fikk en is i fanget. Andre kan oppdage at skjorta var penere før, eller at skoene klemte litt over tærne.
I dag er det lurt å oppsummere litt, tenke over hva som skal gjøres og om noe bør endres.
Derfor skal vi ta for oss litt om dette med stell og vedlikehold av bunad, for det trengs det også.

1. Selve bunaden.
Når du tar av bunaden, se over den! Mange små flekker kan du fjerne selv. Rensing sliter på tekstilene og bør spares til den dagen du får en bløtkake i fanget eller andre store tragedier inntreffer.

Flekker av blod, egg, fløte, juice fjernes med kaldt vann.
Flekker av alkoholholdig drikke, te og oppkast fjernes med lunkent vann.
Tyggis er vanskelig, da bør du putte plagget i fryseren og pille av tyggegummien når alt er kaldt.
Lebestift og annen sminke, matolje, sjokolade og smør fjernes med flekkfjerningsmiddel for fett.
Bruk en klut som ikke loer, ta litt vann/flekkfjerningsmiddel på denne og tørk pent og forsiktig. Ikke gnukk og gni!

La bunaden henge til lufting en dag, gå over den med klesbørste og heng den så pent inn i et skap hvor den ikke blir klemt flat. Bruk en bunadpose, eller et gammelt dynetrekk som beskyttelse mot støv og lukt.
Hvis du henegr bunaden ut, husk å ta den inn igjen...En dame vi kjenner hengte bunaden ut i januar og i slutten av april irriterte hun seg grønn over hva nå enn det var som lå og slang i hagen. Å skylde på slumsete naboer hjelper ikke når man går ut og finner egen bunad liggende i en snøfonn.

2. Skjorta.
Vask den, håndvask eller skånsom maskinvask. Heng den til tørk og pakk den bort ustrøket. Hvis du stryker og henger den bort vil den gulne fortere.
Eventuelle flekker av sminke og svette fjernes ved å ta litt zalo på flekker og skjolder før vask.
Hvis du ser i sidemenyen til høyre vil du se at bunadskjorter preger ti-på-topp-lista. Klikk deg gjerne inn der og les hvis du trenger flere tips.

3. Forklær og hodeplagg
Sjekk for flekker. hvis alt er rent og pent, pakk det pent bort til enste gang. Det kan være lurt å putte litt silkepapir i lua slik at den ikke blir flat.

                 
4. Sølvet.
Er alt komplett? Hvis sølja har mistet et løv, eller trenger profesjonelt stell, lever den til gullsmeden nå. Da får du den tilbake i god tid til neste gangs bruk. Oppbevar sølvet i en lufttett plastpose slik at det ikke blir svart.

5. Sko og strømper
Puss skoene, vask strømpene og sett dette bort. Hvis du har en strømpebukse du bare bruker til bunad, rull den sammen og putt den i den ene skoa. Da vet du hvor den er.

Og til slutt: satt alt som det skulle?
Hvis ikke bør du ta kontakt med noen som kan sy om eller sy nytt. Bestill ny skjorte hvis den gamle er for liten eller for sliten. Vurder å sy om bunaden hvis den ikke passet. Husk, det er bedre å ha plass til en ekstra pølse enn å sitte med en jernring rundt de nederste ribbeina og ha sure oppstøt.




Dette tar ikke lang tid, og om du gjør det nå vet du at alt er klart neste gang du skal trekke i finstasen.

torsdag 16. mai 2019

Om å bruke hodeplagg

I morgen skal jeg ta på meg bunad, med bunadsko og hodeplagg, og feire nasjonaldagen. Jeg skal ut blant folk og det blir helt sikkert snakk om bunad og hodeplagg og ytterplagg og riktig sølje og hvite eller svarte eller røde strømper. 
Og det som ofte gjør meg litt trist er hvor redde folk er for å gjøre feil. Samtaler innledes ofte med Gratulerer med dagen og går så rett over på ja jeg vet jeg skulle hatt på hodeplagg/lue/kyse/hette/skaut. Og ja, kanskje skulle du det, men om du av en eller annen årsak velger å ikke ta på hodeplagget så har jeg et råd til deg - snakk om noe annet. Ikke pek på det du er usikker på eller innerst inne vet ikke er helt standarden til din bunad, snakk om vær og vind og og andre dagsaktuelle temaer. 
Min nasjonaldag påvirkes ikke nevneverdig av hvorvidt du har på hodeplagg, selv om jeg blir veldig begeistret når jeg møter noen med hodeplagg  ( og jo større jo bedre). Din nasjonaldag derimot blir antagelig ikke bedre av at du går rundt og unnskylder deg. Så bær bunaden din med stolthet og glede og kvitt deg med bunadangsten. Til syvende og sist er det ditt valg og din bunad.



Men for ordens skyld - hvis du spør om jeg synes du skulle hatt på hodeplagg sier jeg ja. Det handler om respekt for det faget jeg jobber med. Men jeg sier ingenting hvis du ikke spør. Det handler om respekt for deg og dine valg.

Og vet dere - jeg snakker gjerne både mye og lenge om alt dette . Jeg snakker også gjerne om festdrakter og priser og skikk og uskikk og Kina og alt det andre som også hører med til det man snakker om i en samtale om bunad. Men jeg snakker veldig gjerne om mye annet enn bunad også. 

mandag 13. mai 2019

bunadbruk og bærekraft


Mange har bunad, stadig flere vil ha bunad. Samtidig skal vi være helt bevisst på at det går an å ha et aldeles strålende liv uten bunad og vi må unngå at bunadbruk blir en uniformering istedenfor en selvvalgt glede.

Vi er i midten av mai og mye handler om bunad. Skjortetips, flekkfjerning, hårbånd og ventelister - og diskusjon om pris. For ja, det koster å kjøpe bunad. Materialene er kostbare og arbeidstimene mange, noe som gir utslag på sluttprisen. Som bunadtilvirker ender jeg ofte opp med å forklare, eller forsvare, prisnivået på bunader, noe jeg synes er vanskelig. For meg handler det om lønn for jobben og respekt for håndverket og jeg føler ofte at argumentet om at bunad er så skamløst dyrt er en vag oppfordring om at jeg bør redusere timeprisen og oppfordre til bunaddugnad. Og da koker det ned til dette - er min tid mindre verdt enn din?

Jeg forstår og respekterer at ikke alle kan eller vil bruke penger på en tradisjonell bunad, og velger å heller kjøpe en festdrakt. Jeg går ikke rundt og fører logg over hvem som har hva , eller hvem som har Kinabunad. Jeg ønsker heller ikke å stadig måtte sammenligne disse to antrekkene. En bunad er en bunad, en festdrakt er ikke en bunad og er sjelden sydd med tanke på tilpasning til voksende barn.  Det innebærer at du ikke har den like lenge, og at de mest sannsynlig går av moten før du har en ny bruker.
Bunadene er sydd av naturmaterialer, gode stoffkvaliteter som holder seg i mange tiår. Plaggene er ofte konstruert slik at de  kan syes om og tilpasses en kropp i endring og særlig jentebunader kan med justeringer syes både inn og opp og ned og ut.

Bunad er faktisk av de aller mest bærekraftige plaggene vi har, de er upåvirket av motens svingninger og kan brukes gjennom et helt liv uten store endringer. Hvis du er av de heldige som får bunad til konfirmasjonen har du antrekk til livets høytidsdager uten å tenke på hva du skal ha på, om du er korrekt kledd, har gått ut på dato eller om noen i selskapet har sett deg i samme antrekk før. Ingen leer på øyelokket om du kommer i samme bunad år etter år, men få kvinner synes det er stas å gå i samme kjole ved enhver festlig anledning gjennom mange år.
Det innebærer at vi ved å bruke konfirmasjonsgaven en  til to ganger hvert år , sparer miljøet for en anselig mengde sko og klær.
I tillegg sparer vi oss selv for masse frustrasjon og usikkerhet, for ikke å snakke om penger. For selv om du mest sannsynlig må sy om bunaden et par ganger underveis og muligens skifte sko og skjorte vil det likevel koste deg atskillig mindre enn nytt antrekk hvert år. I vår har jeg gjort reparasjoner på bunader fra tredve- og femtitallet, og selv om de trenger stell og omtanke vil de fortsette å glede nye brukere i flere år.


PS.
Bildet er av råndastakken jeg fikk til konfirmasjonen i 1985 og som jeg har arvet etter mormor. Vi kjenner ikke hele historien bak den, men basert på måten den er sydd på antar jeg den er fra rundt år 1900.  Jeg har ingen andre plagg som er i nærheten av en slik alder som jeg faktisk kan bruke. Har du?

søndag 12. mai 2019

Bare en bukse

Til min store glede har husets yngste blitt riktig så flink til å bruke mine avlagte klær og jeg synes det er ganske stas å se disse plaggene oppleve en ny vår.
Det har også vært en fin påminnelse om hvor sterke følelser jeg har til klær, og hvor fint vi klarte oss med atskillig færre plagg i skapet. I fjor høst tok jeg med en del klær fra Barndommens dal og gjenopplevde deler av barndom ungdomstid når jeg pakket fram diverse skatter jeg ikke hadde sett på flere tiår. Siden jeg samtidig tok med en del årganger med dagbøker var det duket for mange minner. Jeg kan lese om hva jeg hadde på i den ene bursdagen, klassefestene, og første skoledag på ungdomsskolen. Det står om øredobber og sminke, gensere jeg arver etter storsøster og hvordan vi byttelåner av hverandre.
Jeg leser om mine første forsøk på å sy klær til meg selv ( ballongskjørt i hvit lakenlerret) og hvor kjedelig det var når mor prøvde inn bukselengder og livvidder.
Noe av dette går jeg med ( takk til den nokså firkanta gensermoten på åttitallet) og mye har altså husets yngste stor glede av.
Noe tenker jeg vi kan sy om, selge eller gi bort. Men noe klarer jeg ikke å kvitte meg med.
Som Calvin Kleinbuksene jeg kjøpte i New York påsken 1995.  De henger uløselig sammen med en lykkestund på Macy's, to søstre med hver sin nye bukse og en hel verden foran seg. Vi visste jo ikke da at det bare skulle være to søstre i noen få uker til og at jeg aldri skulle se henne igjen i live da vi skiltes på flyplassen. Jeg kan fremdeles huske hvordan Storesøster og jeg prøvde oss gjennom de ulike modellen før vi endte med hvert vårt par. Når jeg tenker tilbake er jeg litt usikker på hvorfor vi kjøpe disse olabuksene, de fleste som kjenner meg vet at det ikke akkurat er av mine favorittplagg, men olabukser skulle vi ha.

Men da det kom en sms fra husets yngste som lurte på om en venninne kunne overta mine avlagte Calvins kjente jeg det som en fysisk smerte og jeg måtte be om betenkningstid. Og så måtte jeg bare innrømme at nei, det klarte jeg ikke. Selv om jeg mest sannsynlig ikke kommer til å bruke buksene igjen klarer jeg ikke tanken på å ikke ha dem.



fredag 10. mai 2019

fredag og fine lommer

Fredagsfølelsen begynner å sige på og jeg er klar for frihelg. Etter en vinter og vår med helgekurs og andre helgesamlinger har det vært godt med to frihelger på rad (noe som ikke har skjedd siden begynnelsen av januar).
Jeg kommer sikkert til å sy litt, men tror også jeg skal få fart på strikkepinnene igjen ettersom det ligger et par-tre (fire-fem) påbegynte prosjekt til modning.
Noen av dere skal kanskje ta siste innspurt på bunadene til de håpefulle denne helgen: fikse falder, heve på skuldre, ut eller inn i livet. Og noen skal kanskje bråmontere noen litt større prosjekt , for vi kan vel være enige om  at 17.mai ofte kommer itt tidlig.

Men altså, om det er noen av dere som har mannsbunad med lommer på helgens arbeidsliste vil jeg si en ting. Jeg sier det gjerne på kurs, men en god ting kan ikke sies for ofte så vi tar den her også:

Husk at det er tynt skille mellom passepoilerte og passe spolerte lommer.




God helg:)

torsdag 9. mai 2019

Viktige tradisjoner



Hadde det ikke vært for kontakten med andre land ville vi ikke hatt den rike bunadtradisjonen vi har i dag.  For når alt kommer til alt er det fint lite som egentlig er norsk. Stoff  og klesplagg ble importert fra England og Frankrike. Noen brukte importerte varer, andre kopierte og tilpasset mønster og snitt til norske forhold og norske råvarer. Vi kan spore broderiteknikker til andre land; åttebladsrosa dukker opp herfra til Mexico, smøyg ble sydd i Afrika og hardangersøm ligner veldig på richelieubroderi.  Men alt dette har blitt kjærlig bearbeidet og fått sitt eget uttrykk her i landet. 
Nettopp derfor bør vi ikke unnskylde utflagging av norsk bunadproduksjon generelt, og broderingen spesielt, med at dette er kunnskap som finnes i alle land og verdensdeler.  For, det er ikke det samme, det blir ikke likt og på sikt kan dette endre bunadenes uttrykk. 

Bildene i dette innlegget viser flere motiv fra Gudbrandsdalen festbunad. Det øverste er en detalj av to blomster, brodert av meg. Så kommer to bilder av løslomme og rygg, brodert i Kina og nederst flere bilder av norskbrodert bunad ( utført av meg).





Dere vil se at det er visse forskjeller i broderiteknikken:
De to midterste bildene har tydelige skiller mellom fargene i blomstene mens fargene går over i hverandre i den norskbroderte bunaden. For enkelthets skyld kan vi si at det her er brukt to ulike teknikker, plattsøm og sjattersøm, hvor den ene tar kortere tid enn den andre. Hvilken som er raskest? Plattsøm, for der kan du forholde deg til en bestemt linje hele veien mens du på sjattersømmen må gå inn og lage sjatteringene selv. Noen vil si at plattsømmen gir et roligere uttrykk, men det har faktisk ingen ting å si. I festbunaden brukes det sjattersøm, ikke plattsøm. Det skal være glidende overganger mellom fargene og det skal være liv i broderiet. Andre bunader har plattsøm og klart definerte fargefelt, der ville sjattersøm være helt feil. Vi kan for eksempel ikke se for oss en sjattert telemarksbunad.




Når jeg hisser meg opp over utflagging av norsk bunadproduksjon er det av flere årsaker. For meg handler det om arbeidsplasser, bevaring av kunnskap og tradisjoner og kontroll over en nasjonal kulturarv. Dette innlegget handler om en liten del av dette komplekse bildet - nemlig hva som skjer når håndverk endrer uttrykk.
Jeg vet at mange bunader som broderes utenlands blir brodert etter norsk standard. Men hva med alle de som ikke blir brodert på denne måten - vil de etter hvert sette en ny standard? Hva skjer når de som har lært av norske aktører etablerer egen virksomhet og tilbyr sine varer til det norske markedet?Vil lavt kunnskapsnivå bli overstyrt av ønsket om å spare inn noen timer hist og her ved å kutte noen sting og forenkle noen teknikker? Og hva skjer med oss forbrukere hvis vi stadig oftere blir presentert for en bunad med flat plattsøm ? Vil vi tro at dette er sannheten og endre vår egen teknikk slik at den ligner på kjøpebunadene? Er det dette vi vil?

Diskusjonen om utflagging blir ofte vinklet mot økonomi, hva kunden kan spare på å kjøpe bunadsdeler produsert i utlandet. Jeg skjønner at det kan være forlokkende å spare penger, og jeg skjønner det kan friste med kort leveringstid. Men tenk på hva du egentlig betaler for - du betaler for at dette IKKE skal utføres i Norge og at norske håndverkstradisjoner skal forringes av aktører med andre motiv enn bevaring av vår norske kulturarv.

PS. Vi som produserer i Norge sitter heller ikke i et stabbur og synger Håvard Hedde mens vi jobber.  Det å bevare tradisjoner og hegne om kulturarv er ikke det samme som å være bakstreverske og håpløst nasjonalromantiske, det handler om å ta bevisste valg og jobbe for en vital bunadtradisjon med levende broderier.


Dette innlegget har også blitt publisert før, men dessverre er det fremdeles aktuelt. 

tirsdag 7. mai 2019

Hurra, det blir bok


Jeg liker å tro at jeg er ganske flink til å ta vare på andres hemmeligheter, men mine egne er jeg ikke så flink til å holde på. Det har derfor vært litt ( les veldig) hardt å ikke kunne kvitre ut dette for mange måneder siden:

Jeg skal gi ut bok

Gjengen bak Magasinet Bunad startet opp Smøy Forlag i fjor og da den tredje venninna sendte meg en lenke om at forlaget var interessert i manus og bokideer tenkte jeg at ja, jo, jeg kunne jo prøve lykken.
Og gjett om jeg er lykkelig, for boka kommer til høsten og skal gi dere lyst til å  brodere av hjertens lyst. Jeg har selvsagt lyst til å vise bilder, fortelle om tekster og tanker og hele pakka, men det får vente litt til. Lanseringsdato er ikke endelig satt, tittelen er fremdeles i det blå og det er litt annet som skal på plass. Men - alt dette kommer jeg til å fortelle mer om etterhvert.


Dette er også en av årsakene til at det har vært litt stille her på bloggen i vinter. Jeg har skrevet tekster og fordelt bilder og dette i tillegg til andre jobber og forpliktelser har gjort at tiden ikke har strukket helt til.
Og selvsagt - hver gang jeg har levert noe, fått en tilbakemelding eller tatt noen riktig fine bilder har jeg hatt superlyst til å fortelle og siden jeg ikke har villet si noe før nå har andre forsøk på blogging blitt litt tamme og teite.
Nå har vi tatt de siste bildene, og forlaget har lagt ut en liten filmsnutt fra den seansen på facebook og da er det offisielt og på en måte enda mer sant og spennende ( og bittelitt skremmende).


Tiden det tar

Det er viktig å nytte tiden.
Omtrent samtidig med at pilotene i SAS bestemte seg for å streike kulle jeg fly til Bergen for å delta på fylkesledersamling i Norges Husflidslag og jeg fikk dermed en spontan togtur.
Nå hadde jeg opprinnelig tenkt å ta tog, men så dukket det oppe en bunaddebatt og en kunde og så måtte miljøhensyn vike. Men altså, det ble tog og Bergensbanen har jeg ikke tatt siden jeg var i begynnelsen av tyveårene og vi hadde en vinflaske i en ullstrømpe ( som om ikke konduktørene skjønte det...)
Nå hadde jeg ikke vin, og ei heller spesielt god mobildekning, og kunen derfor bruke tidne til matnyttig kartlegging.
Og hva jeg fant ut?
Jo, det tar Oslo-Arna uten forsinkelser å brodere veska til en Nordlandsbunad.



Slik liker jeg å jobbe - skrive lister og krysse av etterhvert som jeg syr meg gjennom broderiet. 

På togturen hjem sydde jeg knapphull og prikkesting. Og mellom togturene hadde jeg en fantastisk helg i Bergen med masse fine folk . Jeg er så imponert over alle disse entusiastiske og kunnskapsrike menneskene jeg møter i Norges Husflidslag, og alt det som blir gjort av frivillig arbeid rundt i vårt langstrakte land. Jeg tenker noen ganger på hvordan livet mitt ville vært hvis jeg ikke hadde meldt meg inn i lokallaget mitt og hva som hadde skjedd hvis daværende leder ikke hadde huket tak i meg på mitt første medlemsmøte og plassert meg ved to vennlige og pratsomme sjeler. Jeg hadde sikkert hatt en helt fint liv, men jeg er ganske sikker på at det ville vært kjedeligere. Og jeg hadde garantert ikke blitt kjent med alle disse fantastiske menneskene.

For å si det på ordentlig bloggespråk - I am one lucky grl!


mandag 6. mai 2019

Det snør?

Puh..den store konfirmasjonshelgen er over og dermed forsvant det verste trykket på systua ( og før du lykkelig tenker at det er tid for en henvendelse om omsøm så er jeg fremdeles fullbooket til godt over Jonsok).
Men i går tok jeg fri nesten hele dagen og gikk gjennom blomsterbedene. Som noen kanskje husker hadde vi en aldri så liten utbedring av hagen i fjor høst ( da vi lånte plenrulle) og siden jeg var på sluttsalg på et lokalt hagesenter og plantet litt sent på høsten var jeg spent på hva som har overlevd vinteren.
Og hurra - det ser ut som om alt har bestemt seg for å bli med videre!
Fylt av optimisme strøk jeg av sted og handlet flere planter som jeg plasserte her og der. Ideen er at det litt sånn utstudert tilfeldig skal poppe opp perleblomster, hvitveis og fioler inni hekken og rundt trærne, men det går sånn passe.

Litt nedtur å se på værmeldingen at det skulle komme snø i dag, så jeg var glad da jeg våknet og det var bart i hagen. Nå derimot laver det ned og jeg prøver å tenke positivt og se på dette som viktig fuktighet for bakken. Fint bunadsvær er det også, og en påminnelse om at jeg må finne fram snippsjalet jeg bruker over bunaden istedenfor trøye.


Bilde fra i fjor... I fjor høst vurderte jeg å fjerne en hvit pion fordi den har sett så stusslig ut i flere år og bare bidrar med en enkelt blomst. Nå har den tatt seg sammen og har hele fire knopper, så den er tatt til nåde igjen og skal få være med i det gode selskap.


mandag 29. april 2019

sjekkliste bunad

 

  

Det er konfirmasjonstid og snart er det  17.mai og sannsynligvis er det noen konfirmasjoner helgen etter det igjen også. Jeg vet ihvertfall at det er konfirmasjoner helgen etter det igjen.
Dette innebærer bunadbruk, mye bunadbruk, og potensielt stress fordi ikke alt er på stell.
Derfor gir jeg dere i dag en liten sjekkliste over hva som må være på plass:

1. Bunaden
Hvis den overhodet ikke passer så er det nok litt for sent å gjøre noe med det nå. Men se over hekter og hemper, hvis noe er løst kan du kanskje feste det selv? Det samme gjelder falden. Og apropos fald - vær så snill og ikke fest den med lynlim eller dobbeltsidig tape. Prøv noen små sting i samme farge som stakken og husk at det er bedre med tre små sting som såvidt synes enn et rødt stoffstykke som sleper i bakken.
Gå gjerne over bunaden med klesbørste eller rulle, slik at den er fri for hår og støv. Og om du finner noen flekker, se om denne lista kan hjelpe deg.

2. Skjorta
Linskjorte? Stryk den i god tid, og la den henge luftig. Lin holder veldig godt på fuktighet og skjorta klapper sammen som en våt klut ( bokstavelig talt) hvis du stryker den kvelden før den skal brukes.
Du kan selvsagt også stryke bomullskjorta nå, alt som er gjort før 16.mai er en bonus.
Se over kanter, har nupereller, musetagger eller trådhemper løsnet og kan du isåfall klare å tråkle den sammen igjen?

3. Bunadsølv
Skulle sølvet vært pusset? Det kan du gjøre selv, sjekk gjerne her for tips om det. Gå over søljer og se om alt av hengeløv og annen stas er intakt. Hvis du har barn som skal løpe lykkelig rundt i bunad kan du vurdere å droppe mansjettknapper,sy igjen det ene knapphullet, sy i en fin tinnknapp og puste lettet ut.
Hvis du har justert livvidde på bunaden bør du sjekke beltet som ikke utvider seg automatisk.
Bunadlomma ( også kjent som veska) bør du også se over, og se særlig på låsfestet. Et par sting kan være en god investering hvis den begynner å se litt sliten ut. Og husk å forsterke festet med en solid sikkerhetsnål som du fester løslomma i stakken med.

4. Forklær og sjal
Se over for flekker, sjekk fald, hemper og hekter. Hvis noe skal knyttes i sløyfe stryker du knyttebåndene.

5. Sko
Hvis du skal kjøpe bunadsko denne helgen vil jeg gjerne minne deg på følgende:
Så sant du ikke er ivrig folkedanser eller veldig ihuga bunadbruker  vil du mest sannsynlig ikke bruke bunaden mer enn max tre-fire ganger i året. Derfor rekker du ikke å gå ut bunadskoene slik vi går ut andre sko, og bunadsko bør derfor sitte helt perfekt med en gang. Det er lurt å gå de ut hjemme, og om du for eksempel sitter i kirken og kjenner at de nye skoene klemmer både på hæl og tå bør du ikke ta de av. Å få gnidd seg inn i litt trange sko mens du er iført omfangsrik bunad kan være utfordrende.
Da ungene var små fant jeg bunadsko på loppemarked. Pensko til barn i vekst brukes ikke så ofte at de blir skeive og slitte, og da kan de helt fint brukes av flere enn en person.

6. Strømper
Det er vel flere som har halset rundt på et kjøpesenter dagen før dagen for å finne strømpebukser til seg selv og de håpefulle. Og dessverre er det slik at hvite strømpebukser til jenter kan være vanskelige å få tak i tyve minutter på stengetid dagen før dagen. Derfor - gå over dette nå og kjøp det dere mangler.

7. Ytterplagg
Børste, se over fald, sjekke hemper og hekter og eventuelle spenner hvis du har cape eller trøye som hører til bunaden. Hvis du ikke har et tilhørende ytterplagg bør du gå gjennom klesskapet og finne ut hva som er det beste alternativet. Strikkasjal kan fint brukes til bunad, snippsjal som krysses foran og knyttes bak er gode og varme.

8. Hodeplagg
Skaut kan stives, strykes og foldes. Luer kan børstes, sløyfebånd strykes og hårbånd kan man øve seg på å plassere korrekt på hodet.

 I tillegg kan det være lurt å sjekke at det i huset finnes nøytrale vanter, lyst ensfarget superundertøy, pene svarte paraplyer, gnagsårplaster ( eller sprayplaster som er superfint å bruke for å forebygge gangsår) sånn i tilfelle, flagg og småpenger til is.





Dette innlegget har trofaste lesere lest før men det er like nyttig i år som i fjor. 
Det blir sikkert publisert i mai 2020 også.

fredag 5. april 2019

Snart er det helg


Det er sol og snøsmelting, og snart er det helg og helgekurs i bunadmontering. Kurs lørdag og søndag, torsdag til uka og første torsdag etter påske og gode muligheter for hjemmearbeid for deltakerne. 
På mandag skal jeg avslutte vårens dag- og kveldskurs, og så tar jeg en avspasering tirsdag formiddag. Det er fint å kunne rå seg selv og legge opp arbeidet på egen hånd, og jeg har vært (og er) heldig som har kunnet jobbe på denne måten i tolv år. Nå kjenner jeg likevel at jeg er på vei inn i tenkeboksen på hvordan framtiden skal bli. Skal jeg fortsette som i dag eller finnes det andre muligheter? De siste årene har vært hektiske, og selv om det er bare fine ting så er det likevel veldig mage ting og mange prosjekt som skal balanseres. Jeg liker å ha det travelt og jeg liker at ting skjer, men kanskje det er på tide å vinkle litt annerledes.


God helg forresten! Og snart er det påske, det blir fint. Jeg er spent på hvor mange ungdommer vi får med på hyttetur i år...

tirsdag 2. april 2019

Hva koster det å brodere en bunad?

Vi må snakke om lønn for godt arbeid!
Det hender jeg kommer over diskusjoner om pris på Facebook. Det opprettes et innlegg hvor en person spør hva det koster å brodere eller montere en bestemt bunad, og ganske raskt er kommentarfeltet fullt av folk som mer eller mindre underbyr hverandre. Innimellom får vi også innspill som Ja, Husfliden tar jo 10000. Jeg synes det holder med 4000. 

NB. Blomsten er ikke ferdig. Den innerste fargen mangler, se forøvrig PS

Hva du som privatperson velger å bruke tiden din på er din privatsak ( så lenge det ikke er kriminelt altså). Jeg kan ikke komme ridende på min høye hest og fortelle deg hva du skal ta betalt for jobben din. Men tenk på dette:Hvis du tar 4000 for å brodere en Nordlandsbunad og bruker rundt 120 timer på jobben så sitter du med en timelønn på kroner 33,33. Det er for å si det mildt, dårlig betalt. I tillegg er det også ganske dårlig gjort mot de som driver forretning, og det må vi fokusere på.
Problemet oppstår når mange tilbyr broderte bunadmaterialer til svært lav pris, det gjør det vanskeligere for butikker å selge sine varer til normal pris. Da fester seg en oppfatning om at butikkene ( her veldig ofte Husfliden) er ute etter penger og ikke respekterer folks ønske om å ha bunad. Pengegriske leser jeg i kommentarfelt, blodpenger for kulturarv i et annet.

For det første, butikk er butikk. Det er ikke butikken som er dyr, det er du som broderer hjemme som er billig. Hverken ledelse eller ansatte jobber på dugnad og det er endel krav til inntjening, lønn, sosiale utgifter og andre kostnader som en hobbysyer ikke har. Det koster å drive butikk og bunadsalg er handelsvare på lik linje med mat og sko . Det finnes ingen formildende omstendighet, ingen lov om at varer som ivaretar kulturarv er unntatt skatt, moms, husleie og normale lønnskrav. Har du butikk må du drive forsvarlig, og da går det ikke an å matche hobbypris på langt under halvparten av normal utsalgspris.

For det andre, vi trenger rekruttering til bunadtilvirkerfaget. Det er slik at mange som ønsker å jobbe i en bransje, som ansatt eller selvstendig, er opptatt av lønn og hvis kjappe nettsøk tilsier timelønn før skatt på under femtilappen så øker ikke lysten til å satse. Opparbeid yrkesstolthet, pust dypt inn og start holdningsskapende arbeid ved å sette pris på egen tid. Hvis dere som gladelig underbyr hverandre fordi det er så koselig å brodere øker prisene  litt vil dere ikke nødvendigvis få færre kunder. Derimot kan  dere bidra til å holde faget i live. Nå tenker du kanskje at det er omvendt, at du ved å tilby billige broderier dekker et viktig marked. Og ja, her og nå gjør du det. Du er med på å ivareta en viktig tradisjon og opprettholder bunadtradisjonene vi er stolte av. Men tidene endrer seg og neste generasjon kommer ikke til å jobbe for knapper og glansbilder. De vil ha lønn, og det skal de ha.

For det tredje, vi trenger butikker. Hvis vi ikke har levedyktige butikker og systuer som tilbyr materialpakker, tilbehør og ferdige bunader vil stadig mer av produksjonen bli utført i utlandet og det vil vel ingen av oss.
 Butikker som opprettholder norsk produksjon trenger kunder og godvilje og de trenger forståelse for at en butikk må ha inntjening. I dag har de fleste av Husfliden-butikkene egne systuer,  de ivaretar en viktig kunnskap og norsk produksjon. Det skal de fortsette med, men da må vi slutte å sammenligne hobbysøm uten firma med butikk med forpliktelser.

Og selvsagt - la oss snakke om tiden det tar. Mange kunder aner ikke hvor lang tid det tar å brodere en bunad, montere en skjorte eller flette et par hosebånd og er glade jo mindre de må betale. Opplys dem, fortelle på en hyggelig måte hvor lang tid det tar. Skap en bevissthet om at bunad tar tid og er verdt å betale for. Vær stolt av deg selv, av tiden din og kulturarven du ivaretar. Ta deg betalt, og slutt å kritisere forhandlere som driver forsvarlig norsk produksjon.

PS. Noen ganger går det litt fort i svingene ( det er en årsak til at en av favorittpersonene i Astrid Lindgrens verden er Koste-Kari). Jeg har valgt et bilde av en blomst som ikke er helt etter forskriftene, og dette har vakt berettiget oppsikt i enkelte kommentarfelt. Min første innskytelse var å bytte bilde. men så tenkte jeg at nei, da blir en del kommentarer veldig merkelige, og så kan jeg heller takke for vennlige innspill og love bedre billedvalg neste gang.

søndag 31. mars 2019

Dagens tips: sprayplaster

Det er vår og sesongen for småsko er i gang. Jeg har flottet meg med nye sko og har i kjent stil ikke tålmodighet til å gå ut skoene litt etter litt. Neida, her er det bare å gyve løs med lange dager og gode muligheter for vannblemmer og såre tær.



Men nå er det ihvertfall slutt på vannblemmer i tide og utide, for nå bruker jeg sprayplaster på hælene. Når jeg skal ut og vandre i nye sko jeg sprayer friskt i vei på hælene og lar det tørke før jeg tar på strømper og sko. Det funker helt glimrende og er mye mer effektivt enn all verdens gnagsårplaster som ihvertfall ikke gjør jobben på mine føtter.

Jeg kjøpe mine første DocMartens i 1987, på Bonaparte i Oslo, og følte meg for å si det mildt überkul. Årene har gått og både kulhet og sko anno 1987 er skakkgått og nedslitt, men jeg føler meg ganske fjong med disse godsakene. De begynner å bli ganske gode også, etter noen intense dager med påfølgende tåvifting i sofakroken.


PS. jeg har planer om å finne et par ordentlige småsko også.  Flate og brede. Der noen bloggere utvikler duckface har jeg gått motsatt vei og pådratt meg duckfeet.

fredag 29. mars 2019

Tomt i stua

Det har gått jevnt unna den siste tiden, og siden det bare har vært fine ting og fine folk har det vært morsomt. Men da jeg kom hjem ganske sent på kvelden i går kjente jeg at det skulle bli godt med en dag på systua uten kunder og mascara ( jeg blunket gjennom mascarabørsten utpå dagen likevel etter en brått og ublidt møte med eget speilbilde)

På slike dager savner jeg Laika. Eller, jeg savner henne hele tiden. Nåja, nesten hele tiden...det var et par vinterdager hvor det var helt fint å slippe å vasse gjennom snøfonnene og når det regner som verst og alle veier er bankpolert er det helt greit å ikke skulle ut og traske. Men ellers, fy søren som jeg savner henne.
Jeg venter å se henne i solstripene på stuegulvet og jeg er klar til å be om unnskyldning når jeg tar i skuffen med skjøteledningen jeg bruker til støvsugeren. Det gikk mange uker før jeg sluttet å rope på henne når jeg låste meg inn, og jeg venter fremdeles å høre klask- tripp-tripp når jeg rydder ut av handleposer på kjøkkenet. Og hvis noen ikke helt skjønner hva klask-tripp-tripp innebærer så er det altså lyden av en hund som ruller seg ut av seng og traver gjennom andre etasje, spinner ned trappa og svinger inn på kjøkkenet med mat i tankene og kalorier i sikte.



Om vi skal ha ny hund?
Nei, det er det ingen planer om. Jeg sveiper stadig innom hundesidene på Finn, og jeg har sett lenge på et par annonser. Men samme hvor fine og flotte og familievennlige de er så har de en feil alle sammen. De er sikkert helt greie, og akkurat det noen ser etter men de er ikke Laika.




søndag 24. mars 2019

Bitteliten jobb sa du?

Det er den tiden på året...telefonen plinger jevnt med hyggelige henvendelser...tekstmeldinger, e-poster,
meldinger på messenger og selvsagt telefoner ( sistnevnte primært utenom normal arbeidstid for å ikke forstyrre)

Stemme i andre enden: hei er det Fru Storlien? Jeg heter så&så og jeg har hørt at du syr ut bunad. Du har faktisk sydd ut bunaden til fotpleieren til min svigermor og nå lurte jeg på om du har anledning til å sy ut min bunad? Ja, det er ikke så mye og sånn jeg ser det er det ikke noen stor jobb. Det er jo sånn at jeg hadde tenkt å gå ned de her kiloene men det har jeg jo ikke gjort da, hehe. Og nå er det ikke lenge til jeg skal bruke den og da tenkte jeg at siden fotpleieren til svigermor var fornøyd og gav meg nummeret ditt så kan kanskje du hjelpe meg. Som sagt, det er ikke mye. Jeg tror ikke det er snakk om mer enn fem-seks centimeter. kanskje syv.
Fru Storlien: Nja, ja, jeg har en del jobb. Egentlig så er det fullbooket og vel så det altså. Er det 17.mai som gjelder eller?
Stemmen: Hva? Nei, erru gærn. Da hadde det jo vært håp. Nei, det er konfirmasjon om ti dager. Men som sagt, det er ikke noen stor jobb altså. Det er bare litt i livet.



Dette  skal ikke handle om overoptimistiske stemmer i telefonen. Blide telefonstemmer er hyggelig, og noe av det man lever av. Dessuten, de fleste av oss har vel tatt en telefon eller tre og forhørt seg om noe man strengt tatt vet ikke er realistisk...

Nei, det skal handle om hva som skjer når en bunad skal syes ut: 
For enkelthets skyld tar vi utgangspunkt i en som er sydd sammen i livet, altså ikke stakk og liv hver for seg. 

Aller først sjekker vi at det er nok stoff i sidene til at vi slipper å skjøte inn et ekstra stykke stoff. Det er vanlig å ha relativt generøse sømmonn i sidene når man syr til konfirmant ettersom konfirmanter ikke alltid ser ut som konfirmanter resten av livet. 

La oss si at det er nok stoff i livet. Fint. Da spretter vi fra hverandre liv og stakk. Kanskje er det linning på stakken. Da må vi se om det  ( forhåpentligvis) ligger litt ekstra stoff der også. Hvis ikke må vi skjøte. Eller sy ny. Hvis dette er en bunad som bruker belte så kan du skjøte midt bak, eller der stakken overlapper midt foran. Det er ikke veldig fint å bare sette inn en stoffbit i en kvalitet som nesten ligner et vilkårlig sted.

Og så var det stakken. For det er ikke bare å sy ut litt i livet. For hva skjer om du syr ut livet ti centimeter og så gjør du ikke noe som helst med stakken? Jepp, det blir masse rynker og rusk når du syr sammen igjen og så er alt nøyaktig like stramt på midten. Type ilter veps...

Derfor; stakken må ut. Kanskje må du ta ut alle folder, stryke ut alle bretter og gjøre alt på nytt. Eller slippe opp rynkene litt? Det du ikke kan, er å fjerne foldene i sidene. da får du et glatt stykke i hver side og så ser du ihvertfall ikke smalere ut...Vidden fordeles jevnt rundt det hele.

Og så, når stakken og livet er sydd ut like mange centimeter kan det hele syes sammen. Og om du har sydd ut mye ( mer enn ti centimeter ) så må du kanskje justere livlinjen ( påsyingslinjen altså). Kundens egen livlinje får kunden ta ansvar for selv. Da er det kjekt å prøve. Og å ha tid til eventuelle justeringer. I tillegg kan du jo være så heldig ( eller noe lignende) at kunden har gått ned eller lagt på seg siden sist.

Og, la du merke til at jeg nevnte noe om bunader med belte? Hvis du syr ut bunaden er det ganske opplagt at beltet også må ut...Så om den som syr ut bunaden din spør om dette så er det ikke bare fordi h*n er hippen på mer jobb eller gjerne vil selge deg et par sølvstøler. Det ligger også et lite snev av omtanke der, for ditt fremtidige inntak av mat og oksygen mens du er iført bunad.





Og til slutt: de søteste damene er de som fortvilet betror meg at det er mer enn nok stoff som kan syes ut i livet men det er ikke noe å sy ut i stakken for der er det bare halvannen centimeter sømmonn i hver side. 

Til dere: Det har seg slik at de fleste stakker består av to stykker stoff ( to høyder) og vidden er konstant uavhengig av om du er en smal konfirmant eller en valkyrie av episke dimensjoner. Livvidden reguleres ved hvor mye stoff vi dytter inn i hver fold. Jo tynnere du er jo dypere folder har du. Og når vi syr ut finstasen så slipper vi ut foldene, litt, bittelitt eller masse. 

Og nei, det har ikke mye å si om det skal syes ut fire eller fjorten centimeter. Jobben er den samme. 

PS.
Denne teksten ble første gang publisert i 2013, men den er like aktuell i år ( som alle andre år) Og du, bare et tips - jeg er ikke evig optimist. Hvis telefonen ringer lørdag kveld er min første tanke at noe har skjedd med en av mine nære og kjære og ikke at du nettopp har oppdaget at bunaden er for liten. Vent gjerne med slike telefoner til normal arbeidstid, da kan det også hende at du får et noe vennligere svar. 

Og ja, det er latskap å sende ut gamle tekster på nytt, men så dukket denne opp via en annen deling på facebook og så tenkte jeg som så at hmmm, denne er faktisk av de bedre ( god følelse forresten).

fredag 22. mars 2019

De små blå



Hvis du skulle beskrive blomsterbroderiene på en Gudbrandsdalen festbunad, hva ville du begynt med? De røde blomstene på livet, de med gull inni? Eller de med i gul sjattersøm? De i rosa sjattersøm kanskje? Jeg er ganske sikker på at du ihvertfall ikke ville fremheve de små, blå. Du vet, de som er både foran og bak på livet og generøst fordelt utover stakken.
Og om du i det hele tatt har tenkt over at det er en del av disse små, blå har du sikkert ikke telt dem.
Det er faktisk rundt femti blå blomster på denne bunaden. Og hvis du hadde satt deg ned og telt antall sting i hver blomst på den jeg har brodert ferdig i vinter ville du sett at ikke to er helt like.
Ikke som i en kunstnerisk tilnærming, men gjennom ulikt antall sting og varierende antall franske knuter. På avstand ser det likt ut, men håndverkets rytme endrer seg og lever sitt eget liv.
Noen dager synger nålene , andre dager knurrer de og ber meg finne på noe annet.
 ( Ok, de gjør selvsagt ikke det. Den eneste lyden nålene lager er når de en sjelden gang knekker, men det høres bedre ut enn å si at arbeidet tidvis går som en lek.)

God helg forresten. I morgen skal jeg på årsmøte i Østfold Fylkeshusflidslag, og så tenkte jeg å jobbe noen timer på søndag... Sen påske og tidlig konfirmasjon er en elendig kombinasjon...




Til, for og med ungdommen

I fjor høst dukket det opp en ung jente på kveldsnyhetene som klart og tydelig fortalte verdenslederne at det må fokuseres på klimaendringene. Et kjapt søk viste at hun var svensk, het Greta Thunberg og at hun hadde startet sin helt egen skolestreik for klimaet utenfor Riksdagen i Stockholm. Jeg er sikkert ikke den eneste foreldre som beundrende har sagt For et engasjement  og samtidig tenkt Jeg er glad mitt barn holder seg på skolen.
I dag skal jeg tenke litt annerledes om akkurat den saken, for siden Greta første gang entret den internasjonale scenen har begrepet skolestreik for klimaet blitt et begrep over store deler av verden.
I dag streikes det i Norge og det meldes om storinnrykk av ungdom i Oslo, med faner og streikevilje.
Det har blitt diskutert fram og tilbake, gyldig eller ugyldig fravær, nyttig eller unyttig, kan de ikke heller begrense eget forbruk og egne luksusvaner?
Jeg synes , som gledelig mange andre, at vi skal heie på ungdom og engasjement i denne saken. Selvsagt bør vi oppfordre til all verdens andre klimahensyn, men la oss ta en ting av gangen. La oss glede oss over at dagens unge ikke er nettopp luksusdyr med selvsentrert fokus. la oss glede oss over at en liten, svensk jente kan dra i gang et slikt engasjement og inspirere så mange av den oppvoksende generasjon til å tenke klima.

Hvis vi vil ha engasjert ungdom skal vi heie på denne dagen og huske at alt engasjement starter et sted. Hvis vi fnyser hånlig av en skolestreik som varer en dag, hva skal vi da heie på? Og så kan vi benytte oss av sjansen nå, når de håpefulle kommer hjem med en dags fravær, til å snakke klima. La oss snakke om hvordan vi kan jobbe sammen for å kjempe mot klimaendringene. Togferie til sommeren? Ta buss istedenfor bil? Hva kan vi voksne gjøre, hav kan de unge gjøre og hva kan vi bidra med sammen, som familier og som samfunn?

Høsten 1991 stod vi som sild i tønne på Youngstorget og ropte Hopp, Arne, Hopp, da Arne Myrdal skulle holde en appell mot innvandring. Jeg husker stemningen og følelsen av å være med på noe stort, med på å si at nok er nok. Den muligheten skal vi gi ungdommen i dag, og så får vi heller sette denne dagen i kategorien for allmenngyldig fravær.

For ærlig talt, en dag eller en fremtid?



søndag 3. mars 2019

siden sist

Neida, jeg tok ikke to ukers vinterferie selv om det kan se slik ut. Ikke har jeg hatt influensa, ikke har jeg gjort noe eksotisk eller uhørt heller. Det finnes rett og slett ingen gode grunner til at det er så stille her.
Nå har jeg pakket koffertene og er klar for en uke med modul 6 i bunadopplæringa, og når jeg kommer hjem fredag skal jeg bytte koffert og dra til Hordaland for å delta på årsmøtet til Hordaland Husflidslag.
Og sånn er det for tiden, ikke akkurat stress, men ganske tettpakka program.

Og forresten - kan vi ikke kjøre spørrerunde?
 Det har vist seg at i perioder med lite blogging er det vanskelig å komme i gang igjen ( omtrent som med trening) . Så, kanskje dere kan gi meg litt drahjelp?

Inntil videre sier jeg som Arnold, I'll be back og ønsker dere en fortreffelig uke.


PS. Nysgjerrig på disse modulene? Her er et innlegg fra i fjor om modul 6
 og et annet innlegg om hele kursrekka.

lørdag 16. februar 2019

Vinterferie



Jeg har pakket ned bok og broderi 
og er klar for en liten ferie i Barndommens dal sammen med den hjemmeboende. 
Det har gått opp for meg ( i all sin gru) at det ikke er så forferdelig lenge til hun også flytter ut, og da kommer huset til å bli fryktelig tomt.  





fredag 15. februar 2019

Hurra for yrkesfag


Om noen uker skal et nytt kull tiendeklassinger sende søknader til opptak på videregående skole, og snart kommer avisene til å skrive om viktigheten av å velge yrkesfag. Vi trenger tross alt håndverkere. Men spørsmålet er hva vi voksne gjør når den håpefulle forteller at han eller hun vil sikte seg inn på yrkesfag og en fremtid som håndverker? Synes vi dette er en god ide? Dytter vi litt ekstra i retning studiespesialisering eller yrkesfagene som gir studiekompetanse? Vil vi egentlig at våre barn skal bli håndverkere eller er det mer behagelig at andres barn tar seg av "de jobbene"?
Det er barna som skal velge, men enten de vil eller ikke blir de påvirket av hva foreldre sier og hvilke holdninger foreldrene har til yrkesutdanning og håndverkere.
Da jeg skulle søke meg til videregående bestod rådgivningen av et kort kikk i karakterboka før jeg ble henvist til allmennfag og alle mine innspill om at jeg ville lære å sy ble avfeid med at det var jeg for flink til ( som i skoleflink). Mine barn hadde en noe mer nyansert rådgivningstjeneste da de gikk på ungdomsskolen, men det er ikke uvanlig at ungdommer sorteres etter karaktersnitt og anbefales å søke deretter. Jeg har også sittet i klasserom for få år siden og hørt en karriereveileder fortelle to klasser på videregående studieretning, design & håndverk, at de kan ta påbygning etterpå og få seg en ordentlig utdannelse.. Det blir ikke automatisk håndverkere av ungdommer som får en slik tilbakemelding...

Men hva gjør man da, for å øke status og få flere unge til å velge yrkesfag?

Vi må være enige om at ethvert samfunn trenger håndverkere. Vi trenger noen som kan skru bil, reparere vannkraner og elektriske anlegg. Det er viktig at noen kan reparere tak, støpe grunnmur og feie piper. Det er fint om noen kan klippe hår, sy klær og lage mat. Faktisk vil jeg anta at et samfunn hvor ingen av disse arbeidsoperasjonene ble utført ville kollapset fortere enn om vi plutselig befant oss uten valgforskere.
Så ok, dette kan vi vel være enige om? Vi trenger håndverkere.

Så kommer vi til det litt vanskeligere punktet; vi må innse at det ikke er slik at smartinger velger  studiespesialisering og dumskaller puttes inn på yrkesfag. Nå er det slik at ved mange skoler trenger du høyere snitt for å komme inn på studiespesialisering.  Slik var det i 1985 og slik er det i dag.
 Så kan vi si at karaktersnitt er mindre viktig enn karakterbygging, at man skal velge etter hjertet og Norge trenger en allsidig arbeidsstyrke. Men hvis vi faktisk mener dette bør vi applaudere alle ungdommer som ønsker en praktisk utdannelse. Vi trenger rådgivere som entusiastisk fremhever yrkesfag som en reell mulighet og ikke bare en del av et større bilde. Vi trenger lærere som fremsnakker yrkesfag og ikke minst - vi trenger foreldre som støtter ungdommen i deres valg.
Og for ordens skyld. Det kan være lettere å komme inn på yrkesfag, men det er ikke dermed sagt at det er lettere å komme gjennom. En yrkesfaglig utdannelse krever mye av deg og  du skal "ha det både i hode og hender". Der en akademiker skal foreslå hvordan jobben gjøres skal håndverkeren ikke bare gjøre det, men også foreta vurderinger underveis. Det hjelper ikke å følge læreboka hvis forholdene avviker fra standarden ( og tro meg, normalen er at forholdene avviker fra standarden).

Så, ja, vi kan vel være enige om dette også. Yrkesfag er en krevende utdannelse og ikke en lettvint løsning.

Hittil er alt vel. Her er det  lett å gå på med fine ord, lage flotte flyere og foldere, stå på stand og fremsnakke fag. Tilsynelatende alt vel altså.

Men hva skjer da, hvis vi får en massiv økning i antall søkere til yrkesfag? Får vi flere svennebrev, flere fagarbeidere?
For meg ligger hovedproblemet her. Etter skolereformer og økt fokus på teoretisk innhold i den videregående skole har vi endt opp med en grunnutdannelse med betraktelig lavere innhold av yrkesfag. Vi har endt opp med elever som lærer mye mindre av det de bør lære  på skolen og som derfor stiller svakere når de skal ut i lære. Ingen tar skade av å ha engelsk og samfunnsfag, men hvis du skal sy klær må det være viktigere med mønsterkonstruksjon, kunnskap om håndsøm og evnen til å sy i en glidelås. Det er fint og flott med faglig bredde og spennende læringsmiljø, men det er ikke det viktigste. Vi trenger fokus på fag, terping på teknikker og økt timeantall dedikert til faglig relevant kunnskap.
Det er en kjensgjerning at det har blitt vanskeligere å få lærlingeplass. Ikke fordi dagens ungdom er vanskeligere å jobbe med enn tidligere generasjoner, men fordi de har et dårligere faglig utgangspunkt og skal tilegne seg mye mer kunnskap i løpet av lærlingeperioden enn tidligere tiders lærlinger. Dette krever mer av bedriften, som må sette av mer tid til å gi lærlingen grunnleggende kunnskap som han eller hun burde ha tilegnet seg i løpet av de to årene på videregående.
 Dette kan skape dårlig læringsmiljø; lærlingen blir frustrert fordi hun eller han ikke kan følge den estimerte læringskurven, bedriften blir frustrert fordi de må bruke mer tid på grunnleggende opplæring og tilbakemeldingene til skole og opplæringskontor preges av misnøye.
Mange bedrifter velger å ikke ha lærlinger, og slik svekkes yrkesopplæringen.

Hvis vi skal ha en reell sjanse på å øke interessen for yrkesfag må de som vurderer å søke seg til disse linjene vite at de har en realistisk mulighet for å ende opp med et svennebrev eller et fagbrev. De må vite at de får et solid faglig grunnlag mens de går på skole og at de etter to års skolegang kan få en læreplass hvor de får den kompetansen som skal til for å avlegge en svennprøve, få et fagbrev og føle seg faglig kompetente og trygge nok til å kunne jobbe selvstendig.

Til syvende og sist handler alt om å få seg jobb. Og hvis du vet at det mest sannsynlig er bråstopp halvveis i utdannelsen så er ikke det veldig motiverende. Da hjelper det ikke hvor mange flotte flyere du får om viktigheten av å velge yrkesfag eller hvor mange som forteller det at det er flott å være håndverker.

Jeg gikk allmennfag...men etterpå begynte jeg på sømlinje likevel. Nå har jeg to svennebrev og føler jeg har både en ordentlig utdannelse og et godt liv.

Deler av innlegget ble opprinnelig publisert i 2016. Siden den gang har arbeidet med en reform av videregående opplæring kommet godt i gang. Jeg er optimist på vegne av yrkesfagene og håper på en god gjennomgang og en kvalitetssikring av god opplæring.

tirsdag 12. februar 2019

Dagens sting


Et av mine råd når det kommer til å brodere bunad er å ha oversiktlige delmål. Det er ikke nok å vite at broderte materialer skal leveres bunadtilvirker for montering i august 2021, da kan du lett forskyve hele prosjektet og havne i tidsklemme av typen som gir blodsmak i munn og blodspor på broderi.
Lag deg delmål underveis. Du kan for eksempel bli ferdig med stilker på stakk før 1.juni, blader før høstferien, blå blomster til i.desember. Løslomma tar du i januar og livet kan vi sette sluttdato på 1.juni.
Da kan du levere materialene før avtalt tid og ta sommerferie med god samvittighet.

Jeg broderer i snitt to timer om dagen, men for meg er det jobb og i arbeidstiden ( og litt til innimellom). Det er ikke alltid like lett å få klemt inn to time rom dagen etter jobb, middag, lekselesing, legging og husstell. En kursdeltaker fortalte at hun broderte i lunsjen hver dag, og selv om det ikke er mer enn 20-30 minutter daglig så blir det fort timer og effekt.

Og nå skal jeg tusle opp og starte arbeidsdagen...jeg skal tre seks nåler med gul nummer to og bruke opp disse trådene før jeg tar en kaffepause.

mandag 11. februar 2019

dagens tips: Si ja


Jeg følger etterhvert en god del lokallag i Norges Husflidslag på facebook. Slik får jeg inspirasjon til aktiviteter og lar meg stadig imponere over hvor mye fint som skjer rundt omkring i landet. Nå for tiden handler det ikke bare om kurs og aktiviteter for barn og unge, men også presentasjoner av nye styrer og takk til de som har fratredt sine verv.
Selv skal jeg ikke velges til noe som helst men har derimot gleden av å være i valgkomiteen i eget lokallag. Og nå tror du kanskje at jeg er lettere ironisk og at det ikke er noen glede i det hele tatt forbundet med å være i valgkomite og ringe rundt til folk og godsnakke dem til å påta seg ulike verv.
Ok, det trodde forsåvidt jeg også da jeg gikk ut av styre og inni valgkomiteen. jeg så for meg endeløse telefoner, endeløse møter og saumfaring av medlemslister for å fylle opp ledige plasser.
Men hva hendte?
Jo, jeg har hatt så mange fine samtaler med mange fine folk som enten sier ja til å fortsette eller til å påta seg en ny oppgave. Og de som ikke vil ta gjenvalg eller ikke vil påta seg noe verv er like hyggelige. Jeg har ikke hatt en eneste reaksjon av typen nei vet du hva, det gidder jeg virkelig ikke. Folk beklager, de har ikke tid, de har travle hverdager og familieliv, kabalen går ikke opp.
Noen ber om å bli oppringt neste år, noen vil gjerne hjelpe til men uten å binde seg for to år.
To som tok gjenvalg sa, helt uavhengig av hverandre, at de gjennom vervet hadde blitt bedre kjent med både lokallaget og andre medlemmer og mange snakker om hvor hyggelig det er å være med og gi noe tilbake til et miljø de har glede av å være en del av.

Selvsagt er det slik at et frivillig verv tar tid, og noen ganger har man kanskje mer lyst til å kollapse foran fjernsynet enn å reise på et møte. Noen lørdager frister det mer å sove lenge eller finne på noe med familien enn å stå på stand eller organisere hoppetausnurring. Men, kanskje kan du sove lenger på søndager istedet? Og kanskje har familien også lyst til å snurre hoppetau ( eller spikke barkebåter og spise vafler på standen ved siden av)?  Kanskje ender du i en komite sammen med mennesker du ikke har hilst på før som blir venner for livet og som gir deg inspirasjon til å være enda mer aktiv?

Ganske sikkert er det ihvertfall at du får en veldig fin mulighet til å være med og forme framtiden til ditt lokale husflidslag og sikre overføring av kunnskap og tradisjoner til enda flere medlemmer.

Så, om du får en telefon fra valgkomiteen eller det på ditt lokale årsmøte plutselig mangler en person til et verv - si ja. Å være frivillig er både hyggelig og lærerikt.



Bildene er fra Kreativ sommeruke i Asker husflidslag ( for noen år siden)

Årsaken til to ukers dvale fra bloggen skyldes ikke verv som medlem av valgkomite, men rett og slett at jeg ikke klarer å presse inn flere timer i døgnet. Alder merkes på ulike måter, her har behovet for mer søvn dukket opp som en mindre hyggelig ( og ganske irriterende ) reaksjon på dette med årene som går.

mandag 28. januar 2019

ullbroderi


I helgen holdt jeg kurset Innføring i ullbroderi  og på tolv timer kom vi gjennom kjedesting, kontursting, franske knuter, plattsøm, sjattersøm, grunnsøm og kniplingssøm. Og leggsøm. 

Denne glade fyren er ikke fra helgens kurs, men han er en medvirkende årsak til at jeg heier på leggsøm og all moroa vi kan finne på med dette ganske enkle stinget. Og så kan han jo være en liten illustrasjon på hvor hyggelig det er å holde kurs og bli kent med så mange hyggelige og engasjerte mennesker. 
Og det skal dere vite - dere som sitter og leser kurskataloger og undres om dere skal melde dere på et kurs i en ny og ukjent teknikk- dere er hjrtelig velkommen. For, hvis vi skal ha gode kurs og bevare kunnskap om gamle håndverksteknikker må vi også ha noen som går på kurs. Det er ikke nok at jeg ( eller andre kurslærere og studieledere) koker sammen fjonge oppsett hvis vi blir sittende mutters alene i et kurslokale.
For tiden ligger det masse spennende kurs i kurskalenderen hos Norges Husflidslag på husflid.no. Og om du ikke finner noe som frister i nærheten kan du jo alltids ta kontakt med lokallaget ditt og etterspørre kurs. Eller tilby deg å holde kurs i noe du selv synes er skikkelig moro å holde på med og som du klarer å formidle på en engasjerende måte.

I ekte bloggerånd skal jeg nå friske opp make-upen før jeg fyker avgårde:) Snart tid for nytt kurs! Mandag er fine dager, kurs fra 10-14 og 18-21, og aktiv hvile mellom øktene.