lørdag 24. juni 2017

Det jeg kunne blogget om




 Jeg kunne blogget om hvor fint og grønt det er i hagen, hvordan alt bare vokser og at jeg til og med har fjernet de visne blomstene på rhododendronen. Jeg kunne blogget om at vi prøver oss på sommerfuglbusker ( igjen) og at alle staudene overlevde både vinteren og snøen som falt i mai.



Jeg kunne blogget om lanseringsfesten for programmet til Oslo Strikkefestival. at det var kjempemorsomt å spille sauebingo og at jeg som vanlig ikke vant noe som helst. Men - jeg fikk se og ta på masse fint garn, og er ganske sikker på at jeg må en tur på festival i september,


Jeg kunne blogget om at vi har fått laget og sendt ut invitasjoner til konfirmasjon, og at det er både fint og rart at husets yngste faktisk skal konfirmeres allerede. Ærlig talt, det er ikke så lenge siden hun ble døpt? Jeg kunne blogget om at jeg har pioner fra egen hage på kjøkkenet og at det bare ble med fjorten maur inn.



 Jeg kunne definitivt blogget om det som skulle bli de lekreste pizzasnurrer og som gikk i total oppløsning på grunn av litt for mye fuktighet i fyllet og måtte skuffes opp i muffinsformer. Jeg valgte å kalle det Pizzins og de smakte helt greit. Et typisk eksempel på at det hjelper med litt ost og at det lønner seg å enten ha eller lage en plan B.

I tillegg kunne jeg blogget om at eldstemann har gått ut av videregående skole. Jeg kunne blogget om hvor fint og vemodig var å se han stå på scenen sammen med resten av klassen og være ferdig og på full fart inn i voksenlivet.

Men har jeg blogget om noe av dette? Neida. Jeg har, jeg vet nesten ikke hva jeg har gjort. Jeg har jo jobbet, men ikke mer enn vanlig og livet går i samme tempo som det alltid gjør. Jeg har rett og slett ikke fått satt meg ned. Om jeg er lei av bloggen? Nei, men samtidig ser jeg at den har endret seg. Det begynte som en skravleblogg om alt og ingenting og har sakte men sikkert endret karakter. Nå er det mye bunad, fag og broderi og forsvinnende lite om de andre som bor her i huset. Jeg deler sjelden husmortips, og selv Laika holder seg mer i bakgrunnen. Så blir jeg usikker, for dere som kommer til når jeg skriver seriøst om bunad - vil dere også lese om pizzini og juleverksted? Og dere som begynte å lese fordi jeg skrev om mammalivet, gullkornene til Woody og innfallene til Queenie - henger dere med selv om de søte små har måttet vike plassen for plattsøm og prikkesting?

Er det greit med hummer og kanari?




mandag 12. juni 2017

Leseutfordring 2017: Desiree



1. En bestselger fra 2016 - Og hver morgen våkner jeg av Marita Hansen 
2. En bok med et navn som tittel - An-Magritt av Johan Falkberget
3. En bok med rødt omslag - Desiree av Annemarie Selinko
4. En bok skrevet før 1900 - Forraadt av Amalie Skram
5. En bok skrevet før 2000. Her har jeg tatt meg til rette. Jeg har byttet kategori og opprettet Biografi og valgt Dynastiet Romanov av Simon Sebag Montefiori
6. En bok med handling fra et sted du ønsker å besøke - De fortapte spillemenn av Vilhelm Heinesen
7. En bok med tall i tittelen - DE tre musketerer av Alexandre Dumas
8. En bok på mer enn 600 sider - The winds of winter av George R.R. Martin
9. En bok som er skrevet av en Nobelprisvinner  - Markens Grøde av Knut Hamsun
10. En bok som er oversatt fra et språk du ikke kan- Mi briljante venninne av Elena Ferrante
11. En bok som kun har ett ord i tittelen - Dadland av Keggie Carew
12. En bok som ble publisert den året du ble født - Gjøkeredet av Dale Wasserman


SE her ja, nå begynner det å hjelpe seg...Jeg synes det har gått litt tregt med å krysse av på lista, men nå ser jeg at det faktisk minsker litt på antall bøker som gjenstår. Nå har jeg lest kategori 3 - en bok med rødt omslag.
 Her gikk jeg for en gammel favoritt, Annemarie Selinkos bok om Desiree, silkehandlerdatteren fra Marseille som forlover sge med med Napoleon, gifter seg med Jean-Baptiste Bernadotte og ender som dronning av Norge og Sverige. 
Så ja, her ligger det an til dypdykk i historien, interessante anekdoter og livskloke betraktninger. Men det får vi ikke. Desiree Clary er ung når vi først møter henne og fremstår som en ganske så normal tenåring. Lett å glede, lett å kjede. Og det fortsetter hun med. Hun er blid og fornøyd, kvitrer seg gjennom livet og har få ( eller ingen ) dype refleksjoner.
Når jeg sier at dette er en bok jeg liker godt og som jeg har stor gled av å lese om igjen er det av flere årsaker:
 - jeg synes det er godt å lese noe skikkelig lettlest innimellom
- jeg liker historie
- jeg synes hun er en interessant person. 
- jeg liker den muntlige skrivestilen. Ved å holde en lett tone hele veien føler jeg at jeg kommer tett innpå hovedpersonen. Jeg liker også at hun ikke fremstår som en politisk brikke, en spekulativ dame eller en storpiller. Hun er bare med og gjør det beste ut av situasjonen. 

Jeg leser mye og jeg leser variert. Og noen ganger bruker jeg slike litt enkle innfallsvinkler for å komme nærmere på epoker jeg vil vite mer om. Det fungerer fint.
Nå må jeg imidlertid ha et lite opphold i leseutfordringen ettersom jeg er ivrig  opptatt med Napoli-kvartetten.For tiden liker jeg Elena best. 

onsdag 7. juni 2017

Sommer 2017



Vi har begynt å planlegge sommerferien. Det vil si at vi har flybilletter til Edinburgh og en vag plan om å leie bil og kjøre til London. Dette har vi tenkt å bruke en ukes tid på, noe som tilsier at vi får svært god tid. Returbilletter er ikke kjøpt, og vi ser for oss en ganske spontan ferie ( bortsett fra at jeg synes det er helt toppers å lese reiseguider og skrive lister over steder vi skal se, bør se og som det hadde vært stas å se når vi likevel bare er så&så langt unna...altså ikke helt spontan)

Hittil har vi kommet opp med følgende must-see:
Kafeen i Edinburgh hvor J.K. Rowling skrev begynnelsen på Harry Potter
Hadrians mur, ihvertfall deler av den...men hvilken del vet vi ikke
Katedralen i Durham
The Bronte Parsonage, hvor Emily, Charlotte og Anne Bronte vokste opp
Highclere Castle, også kjent som Downton Abbey

Enkelte kunne tenke seg å finne det hemmelige utsalgsstedet for Rowan Yarns, hvis noe slik finnes andre steder enn i min fantasiverden, og noen små brodeributikker/håndarbeidsbutikker/bokhandler med uante mengder bøker om håndarbeid. Og for husfredens skyld kan det godt være en koselig kafè i nærheten for de av oss som ikke er så begeistret for garn.
I tillegg kunne vi tenke oss å finne en badeby, gjerne en pastellfarget en som er litt sliten men likevel kul, med god sjømat. Scarborough? Eller noe i Norfolk?







 Kort sagt, mye er åpent og og tips mottas med takk.

Dette innlegget har ligget klart i noen uker. Første gang jeg skulle publisere det var det terrorangrep i Manchester. I helgen skjedde det i London. Jeg kunne ikke legge ut et innlegg om hvordan vi gleder oss til ferie i England akkurat da. Kanskje passer det ikke nå heller, kanskje skjer det noe igjen i morgen eller neste uke. Kanskje forflytter ondskapen seg til et annet land. Det eneste jeg vet er at terror rammer tilfeldig, og at vi ikke kan la ren redsel styre livene våre. 






tirsdag 6. juni 2017

Lyden av allværsjakke

Det falt en vegg ut av tilværelsen da Storsøster døde og selv om livet er godt vil det alltid være en som mangler.

Jeg tenker ikke så ofte på hvordan det kunne vært hvis Storsøster fremdeles var i live. Det har jeg sluttet med. Jeg vet ikke når jeg sluttet å tenke på dette, det at vi kunne vært to, at jeg skulle hatt en søster å besøke, utveksle erfaringer med, ringe til. Det er så mye som har hendt, så mye som har forandret seg i løpet av disse tjueto årene. Jeg vet ikke engang om jeg er den samme, om hun ville kjent meg igjen.
Men jeg tenker på hvordan det var å ha en Storesøster. Jeg tenker på den tryggheten hun representerte.  Det finnes tross alt ikke noe mer bestandig enn fornuftige storesøstre. Jeg tenker på hvordan det var oss to, storesøster og lillesøster. Ikke alltid like enige, ikke alltid like gode venner, men alltid oss to.
Jeg tenker på hvordan det har vært for mine barn å vokse opp med en tante de aldri har møtt, en tante som bare er et navn og et savn. Vet de hvordan det er å skulle balansere savn og glede på dager som rommer begge deler? Skjønner de hvorfor jeg snakker om henne, hvorfor jeg vil at hun skal være med, være en del av livet mitt?
Jeg tenker på at livet går videre. Facebook minner meg på at de hun gikk i klasse med fyller femti år i år. Jeg tenker på at  det gjør litt vondt hver gang jeg ser disse gratulasjonene.
Jeg tenker på at denne sorgen, dette savnet alltid vil være en del av meg. Og jeg tenker at samme hvor mange år som går, samme hvor gammel jeg blir så vil jeg aldri slutte å kjenne et lite hugg av forventning når jeg hører den helt spesielle lyden av allværsjakke bak meg eller kjenner lukten av Neutrogena håndkrem. Jeg vil alltid snu meg, se meg om og i et lite glimt ønske at hun står der og smiler.
For i tankene mine er hun så levende, så nær, at jeg fremdeles ikke helt klarer å ta inn over meg at hun ikke er her.

søndag 4. juni 2017

4.juni

Det er den draumen

Det er den draumen me ber på

at noko vedunderleg skal skje,
at det må skje -
at tidi skal opna seg
at hjarta skal opna seg
at dører skal opna seg
at berget skal opna seg
at kjeldor skal springa -
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um»

Olav H. Hauge



                                       




Hun vil alltid være Storesøster. 
Hun som stod i bakgrunnen og gremmet seg grenseløst mens lillesøster insisterte på å kjøpe l-o-v-e h-e-a-r-t-s.
Hun som alltid hadde en god idé om hvordan matteleksene kunne løses på en enklere måte enn det lillesøster lenger nedi klassene forstod.
Hun som, når lillesøster prøvde klær, alltid sa- den er jo fin, men jeg ville ikke hatt den.

Hun som døde for tjueto år siden i dag. Hun som alltid er med i tankene mine. 


Tenk å kunne ta en telefon, høre den lyse, gode stemmen hennes. Tenk så fint det hadde vært.

fredag 2. juni 2017

Ut på tur



Et av de aller, aller fineste stedene i hele, vide verden er  Øvre Sjodalen. Når du kommer nedenfra, passerer Postfurua og tipper kanten ved Krambua er det som om alt faller på plass. Eller når du kommer ovenfra og bilen helt av seg selv saktner ved Vargebakka og Sjodalen vider seg ut foran øynene dine.
Jeg passerte tirsdag ettermiddag, og en av fordelene med å være alene i bilen er at du kan stoppe på absolutt alle de fine stedene, gå ut av bilen, sukke lykkelig og vite at det snart er ferie på ordentlig.
Dessuten kan man stoppe og plukke blomster. Det er ikke noe galt med kjøpeblomster eller hageblomster, men de ville blomstene er  finest av alle.
Ved nærmere ettertanke er det ikke så veldig mange andre fordeler med å være alene i bilen i flere timer, det er egentlig ganske kjedelig.



Nåja, det er ikke så verst litt lenger opp heller...må jo ta med det da, siden de siste bildene er fra Heimdalsmunnin ( folk kunne jo tro jeg ikke er lokalkjent).



God helg :) Mine helgeplaner inneholder fint lite; rydde et klesskap eller to, brodere noen blomster og tenke på hvor heldig jeg er som har slike steder jeg kan reise tilbake til igjen og igjen.