Lyden av allværsjakke

Det falt en vegg ut av tilværelsen da Storsøster døde og selv om livet er godt vil det alltid være en som mangler.

Jeg tenker ikke så ofte på hvordan det kunne vært hvis Storsøster fremdeles var i live. Det har jeg sluttet med. Jeg vet ikke når jeg sluttet å tenke på dette, det at vi kunne vært to, at jeg skulle hatt en søster å besøke, utveksle erfaringer med, ringe til. Det er så mye som har hendt, så mye som har forandret seg i løpet av disse tjueto årene. Jeg vet ikke engang om jeg er den samme, om hun ville kjent meg igjen.
Men jeg tenker på hvordan det var å ha en Storesøster. Jeg tenker på den tryggheten hun representerte.  Det finnes tross alt ikke noe mer bestandig enn fornuftige storesøstre. Jeg tenker på hvordan det var oss to, storesøster og lillesøster. Ikke alltid like enige, ikke alltid like gode venner, men alltid oss to.
Jeg tenker på hvordan det har vært for mine barn å vokse opp med en tante de aldri har møtt, en tante som bare er et navn og et savn. Vet de hvordan det er å skulle balansere savn og glede på dager som rommer begge deler? Skjønner de hvorfor jeg snakker om henne, hvorfor jeg vil at hun skal være med, være en del av livet mitt?
Jeg tenker på at livet går videre. Facebook minner meg på at de hun gikk i klasse med fyller femti år i år. Jeg tenker på at  det gjør litt vondt hver gang jeg ser disse gratulasjonene.
Jeg tenker på at denne sorgen, dette savnet alltid vil være en del av meg. Og jeg tenker at samme hvor mange år som går, samme hvor gammel jeg blir så vil jeg aldri slutte å kjenne et lite hugg av forventning når jeg hører den helt spesielle lyden av allværsjakke bak meg eller kjenner lukten av Neutrogena håndkrem. Jeg vil alltid snu meg, se meg om og i et lite glimt ønske at hun står der og smiler.
For i tankene mine er hun så levende, så nær, at jeg fremdeles ikke helt klarer å ta inn over meg at hun ikke er her.