søndag 14. oktober 2018

Et trofast hjerte



Det som skulle være en helt vanlig hund endte raskt opp med å bli attpåklatten, kjæledeggen, den alle snakker med og den som alltid blir glad når noen kommer hjem. Hun er den som den utflyttede sønn får tilsendt bilder av, den som vi gleder oss til å se når vi har vært bortreist og den som alle alltid har tid til å klappe. At hun etterhvert la av seg uvanen med å gnage på sko, bøker og gulvlister har også hjulpet på populariteten sammen med det velkomne faktum at hun ikke lenger stikker av ved hver eneste anledning.
Hun er selskap på systua, klagemur i sofaen, turkamerat og entusiastisk restespiser. Å si at hun er limet i familien ville være hennes versjon, men hun er definitivt viktig.

Slik begynte jeg innlegget da Laika fylte elleve år 18.september, et av de få innleggene merket lystige Laika som hun ikke førte i labben selv. I dag skriver jeg det siste innlegget om Laika som har slitt med sykdom de siste ukene. Det har vært tunge dager for både tobeinte og firbeint, prøver har blitt tatt og analysert,  medisiner har blitt spist, håp har blomstret og kollapset. Vi har gått de fineste turene for siste gang, båret den lille vennen opp trapper og ned trapper og hatt henne i armkroken etter tur. Vi har fortalt henne hvor uendelig fin hun er og hvor viktig hun har vært. Hun har blitt takket for turer og morsomme episoder, betingelsesløs kjærlighet og trofaste vennskap.
Vi har grått og ledd og tatt farvel og fredag gikk den siste reisen, til dyrlegen som tok imot oss med omtanke og respekt, lot oss gråte og ta farvel.
Og nå er huset så tomt. Jeg våkner om nettene og lytter etter tassende labber og innsmigrende pust ved fotenden. Jeg venter å se henne komme piltende når jeg sitter i gangen og tar på sko og jeg snur meg når jeg står på kjøkkenet for å se om hun ligger der i sin velkjente positur på rygg med labbene slapt til sidene.


   

Det kommer til et punkt hvor dyrets beste ikke alltid samsvarer med hva vi mennesker ønsker. For Laika ville en operasjon kanskje gitt henne et greit liv en stund til, men ikke et godt liv. Kanskje ville det gjort alt verre og vi hadde ikke rukket å ta farvel. Nå fikk vi tid til å venne oss til tanken, i den grad det er mulig, og vi fikk de siste viktige dagene. Alle fikk sagt farvel og Laika fikk dø sammen med flokken sin og i visshet om at hun da, som alltid, var det naturlige midtpunkt.
Og kanskje - i en annen verden er hun nå frisk og fylt av fart og i sin sedvanlige vindskeive galopp er hun fremst i flokken med flagrende ører og hale som en hjulvisp.
Og vi har, i tillegg til en gigantisk klump i halsen og hull i hjertet, en mengde fantastiske minner om en helt fantastisk hund.




Lille, ville Laika.
 Vi savner deg.


fredag 12. oktober 2018

Høstmørket senker seg



På en grå og trist oktoberdag er det fint å kunne ta frem et bilde fra begynnelsen av uka og glede seg over en fin tur med godt turfølge og god samtale.

Jeg ønsker dere en god helg, fylt av fine aktiviteter og fine folk.


tirsdag 9. oktober 2018

Modulbasert bunadopplæring




Ei kursrekkje som kan vera ein del av løpet til sveinebrev.
Bunadopplæringa er eit samarbeid mellom Norges Husflidslag, Noregs Ungdomslag, Norsk Folkedraktforum og Studieforbundet kultur og tradisjon. Kursrekkja består av seks modular, til saman skal dette gje deltakarane ei brei innføring i praktisk bunadssaum. Kursrekkja er open for alle som ønskjer å lære meir om bunadssaum, anten som grunnlag for fritidsinteresser eller næring. Det er ein fordel med grunnleggjande kunnskap om saum. Det er mogleg å ta heile kursrekkja, eller berre enkeltmodular. Modulane er lagt opp etter vanskegrad med tilrådd rekkjefølgje, dess lenger ut i kursrekkja ein kjem, dess meir forkunnskap vil kursa krevje.
Dette er den innledende informasjonen om bunadsmodulene som du vil finne på hjemmesiden til studieforbundet kultur og tradisjon. Her finner du også mer praktisk informasjon om innhold, når og hvor de ulike modulene avholdes og krav til forkunnskap. Akkurat nå er det hele tre modulrekker som er i sving, fem kursrekker er fullført, den sjette avsluttes i november,  og mer enn 300 deltakere har vært innom en eller flere moduler. Av disse har femti stykker gått hele modulrekka og interessen øker. 
Og det er jo ganske fantastisk at det ikke blir tomt for folk som vil lære mer om bunadsøm! Jeg hadde ikke trodd, da jeg kjørte hjem etter å ha avsluttet min første innsats på en modul at dette skulle vokse seg så stort og bli en slik suksess. 
Mye av årsaken til suksessen er nok at tilbudet er såpass konstant, om du "mister" en modul er det fullt mulig å ta den ved en senere anledning og selv om modulene er satt opp i anbefalt rekkefølge er det fleksibelt.  Modulene er solide, de er faglig variert og  deltakerne kommer innom mange av de fagfeltene som utgjør læreplanen for bunadtilvirkerfaget. Og det er viktig - modulene skal
være en hjelp på veien mot svennebrevet og da må deltakerne også få informasjon om læreplan, kompetansemål, praksisperioder og slikt som kan fremstå som en uoversiktlig paragrafjungel når man saumfarer nettet på egenhånd.
Men noe som også er viktig og som mange både nåværende og tidligere deltakere snakker varmt om  er vennskap, samhold og deling av kunnskap. Det kan være ensomt å jobbe alene på et verksted dag ut og dag inn og en gang i blant vil det være behov for hjelp, trøst og motivasjon. Det å sitte med en  heiagjeng som du har jobbet sammen med på flere intense ukeskurs kan være en god støtte i hverdagen. I tillegg kan det selvsagt være en faglig støtte, enten fordi du kan videreformidle oppdrag du ikke har tid til eller ikke kan nok om eller fordi du plutselig trenger hjelp av typen går foldene den eller den veien, er det to eller tre rynketråder eller hvordan var det nå med disse spissene? Da er heiegjengen god å ha, og midt i gjengen sitter kanskje en som kan svare på akkurat det du lurte på. Rett og slett en fjernkollega ( uttrykk innført for å forklare hvordan en annen bunadtilvirker og jeg jobber).

Jeg har sagt det før og jeg sier det gjerne igjen og igjen og igjen: For at bunadene skal bestå som en levende norsk tradisjon må vi tilby norskproduserte bunader. Men hvis vi skal klare det i fremtiden må vi også ta ansvar for å lære opp de som vil sy slik at kundene har et tilbud og så må vi samarbeide.


Fire faglig sterke organisasjoner som også samarbeider med Norsk institutt for bunad og folkedrakt står bak tilbudet og du kan lese mer om de ulike aktørene på hjemmesidene deres:
Norges Husflidslag
Studieforbundet kultur og tradisjon
Noregs Ungdomslag
Norsk Folkedraktforum

Det finnes også en modulrekke for håndveverfaget. Den er det Norges Husflidslag og Studieforbundet som står bak og den er et godt og viktig tilbud tilde som ønsker fordypning i dette faget. Og hvis du kunne tenke deg en smakebit på et av disse fagene men synes en modul eller en kursrekke er i meste laget akkurat nå så kan du jo sjekke kursoversikten til Norges Husflidslag, der er det mange fristelser.

PS.
Jeg er jo så heldig at jeg får undervise på to av modulene, nummer 3 - sting og broderi og nummer 6- søm og tilpasning av kvinnebunad. Jeg er derfor i tvil om slike innlegg skal merkes som reklame for egen virksomhet, men har kommet fram til at det ikke er nødvendig. Hvis noen mener noe annet er jeg lutter øre og villig til å endre tekst eller overskrift.


mandag 8. oktober 2018

finere på fransk?




Var det ikke en reklame for noen år siden som påstod at alt høres bedre ut på fransk? 
Ettersom mine forsøk på fransk uttale kan få meg til å slå knuter på tunga i ren frustrasjon er jeg  ikke automatisk enig i den påstanden. Franske knuter derimot, det blir sjelden feil.

Fine for å markere linjer og fine for å dekke felt. I en farge eller flere farger. Snurr tråd og sy knuter!

torsdag 4. oktober 2018

Modul 3 -sting og broderi, dag tre og fire

   

I går byttet gruppene plass og jeg begynte på første side i permen med prøvelapper igjen.Det er fint å undervise på denne måten. Gruppene er oversiktlige, alle får sett når vi demonstrerer og det er god tid for å gå rundt og veilede. I tillegg er det ganske så kjekt når deltakerne er så selvstendige at vi lærerne kan ta noen studieturer til den andre enden av rommet og se hva det undervises i der.
Og der har det disse dagene blitt undervist i mye spennende; ulike knapphull, broderi av forkle til Åmlibunad, stakkekanter og løyesaum fra Setesdal.

  

I morgen har vi halv dag før vi reiser hjem, og disse siste timene skal brukes til å fullføre prøvelapper, hjelpe der det er behov for det og en liten oppsummering helt til slutt før vi  skal reise hjem på (forhåpentligvis) bare veier.

Jeg er litt tom for ord disse kveldene og kjenner at jeg har brukt opp min daglige ordkvote når jeg låser meg inn på rommet utpå kvelden. Det er fine dager med hyggelige og flinke folk, men når jeg setter meg ned med gode intensjoner om å skrive mer enn fire sammenhengende setninger stopper det helt opp og jeg har gått i dvalemodus. Så, nå skal jeg legge meg til lading før morgendagen.

PS
Jeg satser på å få skrevet en oppsummering av uka i løpet av helgen, må bare samle sammen noen ord først.

tirsdag 2. oktober 2018

Modul 3 - sting og broderi, dag to

  

Det første jeg tenkte da jeg trakk gardinene til side i dag var at jeg er glad jeg ikke skal lenger enn tvers over tunet de nærmeste dagene. Og så sendte jeg en vennlig tanke til rette vedkommende som følger med på værmeldinger og la om til vinterhjul for meg før jeg reiste til Rauland.
Og så tenkte jeg at nysnø lukter så rent og godt og optimistisk ( i den grad en lukt er optimistisk så gjelder det for lukten av den første snøen ) . Og så tenkte jeg at det var tid for kaffe.

  

I dag startet vi dagen med sjattersøm før vi gikk over til kniplingsøm og avsluttet med enkel og dobbel uttrekkssøm. Når jeg bare viser bilder av den ene teknikken er det rett og slett fordi alle prøvelappene ble helt forskjellige. Noen sydde ensfarget ull, noen brukte to farger, noen kombinerte ull og lin. Dette er så fint med prøvelapper - du kan leke og teste ut kombinasjoner som ikke nødvendigvis hører hjemme i et bunadbroderi. Slik blir teknikken morsommere å tilegne seg og det blir mer fristende å sette den inn i nye sammenhenger. Noe annet som er viktig å tenke på er at f.eks. kniplingssøm ofte brukes i veldig små felt med hvitt på hvitt og hvis du ikke kjenner stingene er det mye lettere å knekke koden når du jobber i større format.

I morgen bytter gruppene plass, jeg skal snu bunken med prøvelapper og starte dagen med spilesøm. Men jeg tror det er litt mer interessant for dere å se hva Torild underviser i, så jeg skal ta noen studieturer over gulvet og forevige litt av prosjektene.

PS.
Jeg vet at mange kaller kniplingsøm grunnsøm, men jeg velger å skille. Kniplingsømmen syes ikke gjennom stoffet og ligger løs oppå, mens grunnsømmene syes fast.

Og ja - snøen har forlengst regnet bort. 

mandag 1. oktober 2018

Modul 3 - sting og broderi, dag en



  

 Vi har delt de femten deltakerne på enkleste måte. De åtte første på navnelista går til venstre, de syv siste til høyre. Mandag og tirsdag med den ene læreren, torsdag og fredag med den andre og på fredag gjør vi ferdig det som ikke er ferdig, sniker inn noen ekstraoppgaver ved behov og oppsummerer uka før avreise.
Dagene er omtrent slik:
8-9 frokost
9-12 arbeid
12-13 lunsj
13 - 16 arbeid
16 - 16.30 kaffe
16.30 - 18 arbeid
18 - 19 middag
Og da er dagens program over, deltakere kan fordype seg i det de har blitt introdusert for i løpet av dagen eller gjøre noe helt annet eller det er et foredrag om noe faglig relevant ( det kommer i morgen og onsdag).
Jeg lovte dere små smakebiter, og kommer til å følge den ene gruppa sånn løselig gjennom uka slik at bildene viser litt av det det jobbes med på begge stasjonene. I dag har de vært gjennom spilesøm, to typer grunnsøm, applikasjon med leggsøm og plattsøm. I morgen venter nye oppgaver.


PS.
De to minste bildene viser samme type grunnsøm, men de er sydd i ulikt garn. Vi har også vært gjennom en annen variant, den ser dere i det øverste bildet.

søndag 30. september 2018

Modul 3- sting og broderi



Det er stille før stormen...kurslokalet er ryddig og stille, prøvelappene ligger i sirlige bunker og alt er klart for morgendagen av oppstart av Modul 3 - sting og broderi i bunadopplæringa.  Femten deltakere skal gjennom ulike sting for sammensying og broderiteknikker.
Som alltid har jeg store ambisjoner om å dokumentere underveis, små innlegg som viser det deltakerne skal gjennom disse fem dagene. Og som vanlig blir det nok med de gode intensjonene for hvis engasjementet er som vanlig blir det lange kvelder og mange sting.

 

Jeg tenker ofte på hvor heldig jeg er som får være med på så mye spennende, som for eksempel disse modulen, og alle flotte mennesker jeg har blitt kjent med. Det kan ofte være fristende å legge seg i fosterstilling i et hjørne når man får forespørsler som jager deg litt ut av den berømmelige komfortsona. Men jammen kan det medføre mye moro hvis man heller sier ja takk, det har jeg faktisk veldig lyst til å være med på. 

Har du ikke hørt om den modulbaserte bunadoppplæringa? Det er en artikkel om tilbudet i nummeret av Norsk Husflid som er på vei ut til, eller har kommet til , medlemmene i Norges Husflidslag. Og i tillegg finner du mye god informasjon på hjemmesiden til Studieforbundet Kultur og tradisjon som står bak tilbudet sammen med Norges Husflidslag, Noregs Ungdomslag og Norsk Folkedraktforum.
I tillegg bidrar Norsk Institutt for bunad og folkedrakt på en av modulene.
Nettopp dette brede faglige samarbeidet har nok vært en medvirkende årsak til suksessen. Det at alle de store organisasjonene i bransjen står sammen gir en faglig trygghet for deltakerne og viser også viktigheten av samarbeid for å sikre bunadtilvirkerfagets fremtid.






fredag 28. september 2018

Nygamle kjøkkenstoler



Vi, eller rettere sagt jeg,  kjøpte nye kjøkkenstoler for halvannet år siden. De lekre danske designstolene var og ble en drøm, de stolene vi hadde var og ble et mareritt og vi trengte nye stoler i en tilgjengelig prisklasse. Løsningen viste seg å være enkel - stablestoler fra sekstitallet kjøpt på nettauksjon hos Blomqvist. Beroligende merket med Saron og utrolig behagelige ettersom de sikkert er bygd for at man skal utholde stillesittende seanser.
Ekstra morsomt var det å finne klistremerker fra fabrikken som for lengst er nedlagt og som lå her i bygda et sted. Og så kan man jo undres hvor det har blitt av alle disse små fabrikkene med sine eiere og ansatte ( sånn bortsett fra at mange mest sannsynlig er pensjonister nå)?

  

Eneste problem er at jeg er på jakt etter nytt kjøkkenbord, og helst i tre. Og det finnes ikke en tresort som passer til disse stolene. Jada, i-landsproblemer...jeg vet det. Jeg får legge på en duk og glede meg over at det veldig snart er helg. Og høstferie for noen.

Og ja, det jeg egentlig skulle si er at det er ganske fint  å handle brukt. Ikke bare fordi vi fikk god kvalitet til en hyggelig pris men også fordi det søppelberget vi pådrar oss ikke bare består av mobiltelefoner og klær, det er også ganske mye annet som skiftes ut rundt om i de tusen hjem ( og bedehus).


tirsdag 25. september 2018

En elvis i huset


Det som skulle være en helt vanlig hund endte raskt opp med å bli attpåklatten, kjæledeggen, den alle snakker med og den som alltid blir glad når noen kommer hjem. Hun er den som den utflyttede sønn får tilsendt bilder av, den som vi gleder oss til å se når vi har vært bortreist og den som alle alltid har tid til å klappe. At hun etterhvert la av seg uvanen med å gnage på sko, bøker og gulvlister har også hjulpet på populariteten sammen med det velkomne faktum at hun ikke lenger stikker av ved hver eneste anledning.
Hun er selskap på systua, klagemur i sofaen, turkamerat og entusiastisk restespiser. Å si at hun er limet i familien ville være hennes versjon, men hun er definitivt viktig.

Så selvsagt hadde jeg vidløftige planer for 11-årsdagen. Jeg så for meg Elvistema siden vi altså skulle få en elvis ( som i fjortis ) i hus og vurderte tematisk matservering som ville gledet både den egentlige Elvis og vårt lille matvrak.  Her snakker vi fristende bursdagskjøttkake, helt selvvalgt tur og uante muligheter for kos og klapp og oppmerksomhet. Ny hylekosegris skulle skaffes og kort sagt skulle det bli en verdig feiring.
Planene var gode og omfattende helt til det hjemmeboende barnet stilte spørsmålet i går tror du Laika merker at hun har fylt elleve år?
Jaja, så mye for gode ord om attpåklatt og kjæledegge...burde jo huske datoen i det minste.
Vi får håpe det ikke setter varige spor...


mandag 24. september 2018

Familien på Gilje



Ok, nå fremstår jeg muligens som en sånn blogger som matcher bøker og pynteputer og anbefaler bøker etter hvor lekkert omslaget er...men jeg tar sjansen og nevner sånn i forbifarten at det faktisk er litt stas når det fine plantefargede garnet mitt passer helt perfekt til utgaven av Familien på Gilje som jeg kjøpte på loppemarked i fjor.

Jeg er så glad i Familien på Gilje og Jonas Lie som er en av de mannlige forfatterne som best beskriver kvinners hverdag med matlaging og håndarbeid, mulige og umulige forelskelser og fornuftige og ufornuftige ekteskap. Når jeg leser om Thinka og Inger -Johanne på Gilje, eller Cecilie og Marthe i Kommandørens døtre tenker jeg at den gode Jonas må ha fått gode innspill av kona Thomasine. Selvsagt kan det hende at han visste alt det han beskriver så levende, men jeg tror det må ha vært en sterk kvinnelig innflytelse i livet hans. Menn flest nøyer seg med at hun sydde, eller strikkepinnene klirret arrig. Jonas er mer grundig og anbefales som et hyggelig bekjentskap.

   

I tillegg leser jeg Selma Lagerløf på nytt. Hun skriver også levende om håndarbeid og det slår meg hvor stor del av livet til kvinner som handlet om klær. Ikke om hva de skulle ha på, men om hvordan klærne ble til. Selma anbefales også. Litt gammelmodig hist og her, men absolutt lesverdig.

Hva med deg? har du noen forfattere som skriver levende om håndarbeidets gleder og tristesser?
Tips mottas med takk ettersom jeg er en litt umotivert leser for tiden.Her en kveld satte jeg meg faktisk ned og leste Judy Bolton og mysteriet med den halve katten så jeg trenger virkelig gode boktips.



fredag 21. september 2018

Fredagskveld



Jeg vant over sjefsfloka!
Nå ligger fire fine nøster med en totalvekt på 98 gram og venter på å omformes til sjal. Dessverre må de vente litt til for i går la jeg opp til vott og har strikket en omgang vrangbord...Og da tenker jeg at jeg skal være fornuftig og fullføre de vottene før jeg begynner på noe nytt.
Problemet er egentlgi at jeg skal ta tg tur-retur Oslo i morgen og søndag og da burde jeg ha et togvennlig strikketøy og hverken vrangbord med fem pinner eller kniplingsstrikk er ideelt da.
Så, nå tror jeg at jeg skal ønske dere en glitrende fin helg og så skal jeg finne meg et håndarbeid som er helt perfekt på reise til og fra kurs.

PS
Jeg skulle egentlig bla gjennom en helt annen strikkebok men den passet ikke så godt til eplet.
Og nå må jeg avslutte, for den lille lystige sirkler rundt meg og vil ut for å snøfte og grøfte.

tirsdag 18. september 2018

Om bunadkurs

Det tydeligste tegnet på at høsten er her er at kurssesongen starter for fullt.
Forrige uke gikk startskuddet for kveldskurset og i går startet dagkurset. Før har jeg ofte skrevet litt om hva de ulike deltagerne skal jobbe med, men i år går jeg litt bort fra den detaljerte delen og nøyer meg med at det er atten deltagere og totalt seksten ulike bunader. Vi snakker brodering og montering, omsøm og reparasjon. Fullt hus og stort sett stormende jubel.



Det snakkes mye om bunadbransjens utfordringer, hvordan vi skal demme opp for produksjon i utlandet, hvordan vi skal få godt nok betalt, hvordan, hvordan, hvordan. Jeg har ikke alle svarene og noen ganger føles det som om jeg ikke har noen svar i det hele tatt for dette er så sammensatt. 
Vi har noen leverandører som har delproduksjon med tett oppfølging utenlands, vi har noen leverandører som produserer med tilsynelatende liten oppfølging og med litt vage rettigheter ( for å sid et mildt) til det de forhandler. Noen leverandører jobber aktivt med å rekruttere nye delprodusenter i Norge og tro meg, det er ikke slik at hverken brodøser eller hosebåndknyttere står i kø for å levere til en bedrift som skal selge videre når man kan selge selv.
Men, i dag skal jeg ikke skrive om Kinabunader. Jeg vil skrive om hvor viktig det er å 
A. Holde kurs
og 
B. Gå på kurs
I løpet av høsten skal jeg, i skrivende stund, hjelpe nærmere førti kursdeltagere i arbeidet med å sy en hel eller deler av en bunad selv. Og det er det viktige; det å hjelpe de som gjerne vil sy men som mangler den faglige tryggheten til å sette i gang på egen hånd.Jeg pleier å si at  bunad som er sydd på kurs er en bunad som ikke er sydd i Kina. Og dette er bare den kortsiktige effekten for ved å oppmuntre til å sy selv og la så mange som mulig forstå at dette er tradisjonshåndverk som krever kunnskap, fingerferdighet og tålmodighet får vi ikke bare en økt respekt for arbeidet som utføres og en enorm stolthet over å ha sydd selv. Vi får også en helt annen forståelse for at bunaden er et kostbart plagg og noe man investerer i. Derfor oppmuntrer jeg også ofte kursdeltagere som syr til andre om å danne seg et visst bilde av tidsbruken slik at man kan formidle det til mottaker på en hyggelig måte. Dette er fordi mange av oss damer har en lei tendens til å effektivt snakke ned egen innsats og feie bort utallige arbeidstimer med utsagn som det var så hyggelig og jeg er jo så glad i deg.
Og det er sant,  bunader til barn, barnebarn og andre familiemedlemmer blir sydd med kjærlighet og omtanke. Men gi likevel en pekepinn om tiden det tar, for når disse mottakerne en gang i tiden skal skaffe bunad til neste generasjon igjen vil de lettere forstå hvorfor en skjorte koster sjukt mye penger som en kunde sa eller for å sitere en annen - hvorfor har du så gammel bil når du selger så dyre bunader. 
Ting tar tid, håndverk tar tid og om du bruker tre eller fire arbeidsdager på å brodere livet til en Gudbrandsdal festbunad så er det ikke fordi du er treg, det er rett og slett fordi arbeidet består av mange små sting, mange farger og mange detaljer og det skal du være stolt av å ha fullført.

Så dagens oppfordring på en solfylt septemberdag er å enten gå på kurs og sy selv. Eller vel så viktig hvis du faktisk kan sy bunad, fingre hosebånd, slå nupereller eller har god kjennskap til en annen smal, sær og aldeles fantastisk teknikk ; meld deg som kurslærer. Delt kunnskap blir aldri borte.

PS.
Selv holder jeg kurs via Norges Husflidslag. Det gir en ekstra trygghet både for meg som lærer og deg som elev. Hvis du er misfornøyd kan du ta kontakt med lokallag eller fylkeslag og få støtte og hvis ( eller når) jeg lurer på noe kan jeg snakke med studieleder eller en annen i laget som arrangerer kurset. Jeg slipper å tenke på det formelle og kan stort sett stille nyvasket og blid ved kursstart mens lokallaget tar seg av inn- og utbetalinger, gode lokaler og andre formaliteter. 



onsdag 12. september 2018

Under opprulling, del to


Det går fremover...
Ikke akkurat rundt og rundt, men over, under, mellom og hit og dit. Alt som kan minne om oversiktlig garnhespe er nøstet opp og nå gjenstår selve tålmodighetstesten; sjefsfloka.
Med jevne mellomrom blir jeg fristet til å kaste resten av garnet men så tenker jeg at dette er straffen for å bare la hespa ligge ubrukt og så nøster jeg videre og håper å være ferdig i løpet av september.
Og da skal det strikkes sjal. Deilig, fnugglett blondestrikket sjal med telling på hver omgang.
Jeg må bare finne den ultimate oppskriften først..( det kan jo ta sin tid det også)


fredag 7. september 2018

En grønn bukse i babycord



I sommer gikk vi gjennom et par klesskap i Barndommens dal, og halvglemte skatter dukket opp. Nå har mor  hentet ned et par sekker  fra loftet og i går sendte hun meg  bilder av innholdet.
Jeg vil aller først takke foreldrene mine for at de har spart på så mye. Det er mye minner i gjenstander og klesplagg. Samtidig vil jeg takke dem, og tiden jeg vokste opp i, for at vi ikke hadde så mye klær.

Hvert plagg jeg så på bildene gav kontante små støt av gjenkjennelse. Her er den hvite og rosa genseren storesøster strikket, den hun fant mønster til i Strik med nordisk tradition. Her er den mønstrede genseren fra Benetton som hun hadde med hjem etter utvekslingsåret i Sveits. Jeg ser treningsjakkene fra Vågå IL som vi var så stolte av ( jeg husker eksakt hvordan det  stive og samtidig bøyelige stoffet) føltes. Her er t-skjorter fra kusina i København og buksa med knytting rundt anklene som jeg var så stolt over. Her er belter i pastell og halstørklær med innvevde gulltråder. Her er kjøpeklær og hjemmesydd, arvet og nytt.
Og - den strekkbuksa i babycord som jeg kjøpte på salg på Lillehammer en gang jeg var med en venninne og familien på lørdagstur.Svært grønn, med trykt diamantmønster i svart. Jeg husker den kombinert med den første genseren jeg strikket selv, i lilla mohair. Fire firkanter som ble sydd sammen ettersom jeg ikke var i nærheten av å mester hverken fem pinner eller rundpinner. Rosa øredobber i plast og Isba-støvletter med syltestrikk.
Jeg husker butikkene hvor kjøpeplaggene er kjøpt, og hvor stoffene i de hjemmesydde klærne ble kjøpt. Jeg husker følelsen av å langsomt dø mens ulike kvaliteter av cordfløyel ble vurdert og hvor langtekkelige seansene med prøving fortonet seg. Jeg husker gleden over å arve klær fra søskenbarn, og hvor stas det var med nye klær.Hvert plagg gir små glimt til en tid jeg både savner og ikke vil ha tilbake og dagbøkene er fulle av avhandlinger om hva jeg hadde på ved ulike anledninger.




Jeg har fremdeles klær som betyr mye for meg, klær jeg har hatt i år og tiår. Men samtidig har jeg alt som bare fyller klesskapet, det som ble kjøpt fordi jeg hadde glemt å pakke ned en ekstra t-skjorte, skjørtet som var så fint ( og billig) og slikt som jeg bare kjøper fordi det er fint der og da. Jeg kommer ikke til å ha en total kjøpestopp, men når jeg ser hvor sterke minner jeg har til klærne fra den tiden hvor klesskapet var mer oversiktlig blir jeg motivert til å bruke det jeg har.

Og så gleder jeg meg veldig til neste tur til Barndommens dal. Jeg tror buksene kan sendes rett til den oppvoksende slekt, men det er håp om at enkelte gensere og t-skjorter passer. Man kan si både det ene og det andre om moten på åttitallet, men det er ihvertfall et tilgivende snitt i en del av overdelene...

onsdag 5. september 2018

Knapper og prikker






Husker dere jakka Dots som jeg begynte på i sommerferien? Den ble nesten ferdig, og så ble den lagt bort fordi jeg hadde annet å gjøre. Eller, rettelse; jeg la den bort fordi jeg hadde igjen å plukke opp og strikke stolper med knapphull og lage halskant. Problemet var ikke i utgangspunktet selve operasjonen, men å finne riktige knapper. Det tok sin tid. Jeg ville ha runde kanpper, eller kanskje ovale? Hva med de firkantede med gullkant? Den ene hadde jeg fem av, den andre ble for tung, den tredje ble bare feil. Knappesamlingen ble dandert utover, utvalget ble snevret innover og på et punkt innså jeg at enten må jeg begynne å sy andre klær enn bunad for å bli av med noe av lageret eller jeg må selge unna litt. Alternativt, putte alt sammen ned i en eske igjen...


 

Knapper ble lagt på og tatt bort og en stund vurderte jeg å kapitulere og kjøpe nye.  Men nederst i samlingen av gamle knapper kom jeg over en pose med åtte sommerfuglknapper.
Perfekt! Runde, fine farger som passer uten å bli altfor matchy-matchy. Og tenke seg til - en ekstra knapp i tilfelle jeg mister en.

  



Og nå er det tid for nytt strikketøy. Garnlageret minsker saaakte. 




fredag 31. august 2018

Historien om plenrulla

Det begynte med at vi skulle flytte en mur, og da vi vel og vakkert hadde gravd et lite stykke innover dukket det opp en avstengt septiktank fylt med diverse stein og skrot.
Forslaget om å anlegge en bølgende mur inspirert av Salvador Dali nådde ikke opp, og vi endte med å fjerne øverste del av tanken og la resten stå til en annen anledning.
Ny mur kom på plass, vi har fylt på med fyllmasse og jord, planlagt nye blomsterbed og fylt ut en bakke slik at den ble litt slakere.

På et tidspunkt ble det nevnt at en plenrulle hadde vært kjekt. Jeg forbinder av en eller annen årsak  plenruller med Guffen i Donald Duck og tilbød meg å sjekke lånemulighetene på facebook.
Og napp fikk vi. En hyggelig bekjent hadde en stående og selv om de ikke var hjemme kunne den hentes utenfor garasjen i veien som ligger ti minutter unna oss.
Alt vel. Vi kjørte opp, fant veien, fant hus med plenrulle utenfor garasjen, lempet plenrulle inn  bilen og kjørte igjen. Vel hjemme sendte jeg en melding til utlåner og sa at vi hadde hentet og at vi kom opp igjen med den om en dag eller to eller når vi var ferdige.
Vi kan vel her erkjenne at det hadde vært taktisk å sjekke at vi var ved riktig hus, men ettersom plenruller ikke vokser på gress tenkte vi ikke på det. Ærlig talt, hva er oddsen for at det står plenruller parkert utenfor mer enn en garasje i en liten veistump?

Overraskelsen var derfor stor, og ubehagelig, da det tikket inn en melding fra utlåner som hadde kommet hjem. Utenfor garasjen stod plenrulla og hun lurte på om vi enten var ekstremt effektive eller om vi muligens hadde vært hos naboen... Vi hadde ganske riktig vært hos naboen og samme kveld ble en nyvasket plenrulle levert sammen med en unnskyldning.

PS. Konfliktsky som jeg er passet det aldeles utmerket å oppdage dette mens jeg var på vei til Fagernes og fagdager bunad. En blid og avbalansert høvding virker alltid mer troverdig enn en hektisk fnisende frue som prøver å snakke seg ut av et utilsiktet tyveri av plenrulle.



Brodering av nordlandsbunad


Har du hørt om Rødlista til Norges Husflidslag? Gjennom dette prosjektet retters oppmerksomheten mot teknikker som er lite i bruk, gjemt og nesten glemt. Det er ikke en fiks ferdig liste, men lokallagene velger teknikker de ønsker å fokusere på og som dermed havner på lista.  Du kan gå inn på hjemmesiden til Norges Husflidslag og lese mer om rødlista her, og la deg fascinere over hvor mange spennende teknikker som faktisk finnes. 
Noe av det jeg liker best er at lista er levende, at lokallagene selv bestemmer og at kunnskap som er godt etablert i et område kanskje er på vei ut av vår bevissthet i andre områder. Eller også - at vi oppdager teknikker fra andre steder i landet som ikke er så vanlige der vi selv bor.

I tillegg til de ganske små og smale teknikkene har det kommet prosjekt som vi kanskje ikke alltid tenker over at er utrydningstruet. Som for eksempel brodering av Nordlandsbunad.  Vefsn husflidslag har valgt dette som sitt rødlisteprosjekt og utarbeidet et hefte som viser hvordan du,sting-for-sting, broderer denne bunaden som faktisk fyller nitti år i år. 



Som bunadtilvirker og kurslærer er jeg avhengig av gode forklaringer, og denne er rett og slett veldig bra. Gode bilder, gode forklaringer. Jeg merker at de som har gjort arbeidet kan det de formidler, de har brodert og forklart gangen i broderiet mange ganger. Og aller best - det er vist to veier til målet.
Dette er utrolig viktig for i broderier er det sjelden  ( eller aldri) en løsning og det er motiverende å se to ulike fremgangsmåter forklart.

  

 Jeg sier gjerne at enhver bunad sydd på kurs er en bunad som ikke er sydd i Kina, og da er slike prosjekt som dette heftet viktige. Dette kan du faktisk følge og brodere en vakker bunad selv om du har liten erfaring fra før og det ikke finnes bunadkurs i nærheten av der du bor.

  


Alle som kjøper Nordlandsbunad hos Norsk Flid Husfliden Mosjøen vil få tilbud om å kjøpe denne brosjyren. Alle Norsk Flid butikkene vil få tilbud om å kjøpe inn brosjyren. Brosjyren har en utsalgspris på kr.300,- Den kan også bestilles på mail hos lilltidemann@outlook.com ( tekst fra hjemmesiden til Norges Husflidslag hvor du kan lese mer om dette fine prosjektet)