onsdag 12. desember 2018

Annie Albers at Tate Modern



Jeg fikk mange gode forslag til fine ting å gjøre i London, og tusen takk for det. Vi var i butikker og kafeer, jeg kjøpte nye Doc Martens og vi fant noen bøker begge to.Det blir stadig lenger mellom bokhandlene, men vi fant en til slutt og fikk litt lesestoff.
Et av tipsene var å se utstillingen om veversken Annie Albers ( 1899 - 1994)  på Tate Modern, og jeg tenkte vel først at det kom til å havne langt ned på lista over ting å gjøre. Men så begynte jeg å lese litt om henne; utdannet på Bauhaus-skolen, elev hos Paul Klee, emigrerte til USA sammen med ektemannen da Hitler kom til makten, av jødisk avstamning, en av de første kvinner som definerte vev som kunstform....og ja, kort sagt et veldig spennende livsløp.
Og altså - en stor utstilling på Tate Modern. Om vev - det er jo rett og slett enestående fantastisk og vel verdt å se.

        

Der var lov å ta bilder til ikke-kommersielt bruk, og selv om det er ganske tomt for folk på bildene mine var det godt besøkt. Ikke slik at vi skumpet rundt i kø, men det var et jevnt sig av besøkende.
Store bilder, store veggtepper og draperier, små vevprøver, arbeidsbøker og deler av samlingen hennes av historiske tekstiler.



        



Utstillingen står til 27.januar.
Og du, det er grei utsikt fra kaffebaren i tiende etasje, men bildet øverst i innlegget er fra balkongen i terdje etasje og gir mye bedre utsikt mot S.Paul, Themsen og Millennium Bridge. Og som en liten hilsen til Harry Potter må jeg  innrømme at jeg ventet å se dødseterne komme sveipende inn over oss og vrenge broa...



Sekstenåringen holdt seg i den åpne utstillingen og var godt fornøyd med det. Og etterpå gikk vi i butikken og kjøpte hver vår bok.



Min til venstre.

mandag 10. desember 2018

Tanker om trendnisser og vattnisser




Når noen blogger tastaturet varmt om hvor fantastisk det var å komme inn i stua om morgenen julaften eller å pynte treet lille julaften, så undres jeg hvorfor i alle dager de tar fra barna denne forventningen og setter inn et ferdigpyntet tre i begynnelsen av desember? Hva skjedde med å glede seg, være spent og telle ned? 
Og når jeg ser bilder av perfekt pyntede stuer med lekkert innpakkede gaver under treet undres jeg om mor ( eller selvsagt, det kan like gjerne være far) pakker om gavene slik at alt får den rette looken? Eller sendes det ut et diskret hint, vi mottar gjerne presanger i følgende innpakning?
Og hva gjør man om noen av de inviterte medbringer gaver med høy harrytass-faktor? Blir de ikke-matchende gavene gjemt og glemt i boden, eller pakkes de opp med et ironisk glimt i øyet? 
Det er mange hensyn å ta; skal man være trendnisse, vattnisse eller fjøsnisse? Skal jula i år være  minimalistisk eller tradisjonell? Er det hvit jul, rød jul eller multifarget jul? Og hvordan får man gavene under treet til å matche? 

Hvordan kan man definere jula som et mote-fenomen, en trend? Kan ikke jula bare være jul?



For meg er jula en overdådig høytid. 
Hvis vi skulle sammenligne jula med en by ville jeg sagt at den er Las Vegas. Jula er en skinnende stjerne, en by som plutselig dukker opp av intet, fylt av lys, gull, glitter og noen ørsmå, men veldig hyggelige, innslag av dårlig smak. Som Las Vegas overvelder den oss med sin fargesprakende livsglede. Den er noe vi har drømt om, speidet etter, snakket om og telt ned til.
I disse korte ukene i året kan vi lesse på med gull og glitter, røkelse og levende lys. Det er alltid plass til en engel her , en nisse der og de kulene vi ikke har på treet kan ligge i et fint fat. Midt i mørket og kulden kan vi omgi oss av lys og tenke tilbake på tidligere generasjoner som hadde jula som et kjærkomment avbrekk i en lang vinter. For det er viktig å huske på dette - desember er ikke bare jul.
Desember er også advent, travle dager som fylles med alt som skal ordnes til jul.
Det skal vaskes og ryddes, bakes og kokkes før det kan pyntes.
Og selv om vi gleder oss til jul så er det fremdeles dager igjen til selve høytiden som skinner som en stjerne litt lenger fremme.

 

 Jula er ikke bare lys og glede, jula er også en høytid fylt av tradisjoner og minner. 

For meg blir dette ekstra synlig når vi pynter til jul, vi bruker tid på å pakke ut julepynten. Vi minnes tilbake,  husker hvem som gav oss noen av gjenstandene og hvor andre ble innkjøpt. Vi flytter litt om på nytt og gammelt. Noe lar vi ligge, noe trenger en kjærlig omgang med lim, nål og tråd og noe er hinsides reparasjon men får ligge i eska et år til. Lenker og kurver  som barna har laget bærer preg av stadig bedre finmotorikk og kan risikere å bli sensurert bort noen år før de blir tatt inn i varmen igjen. Men jula skal jo være  sånn, litt hjemmelaget, fylt av husker-du, smaker og lukter, minner og vaner.





Har du lyst på et Eiffeltårn? Eller hva med Venezia, med evig solnedgang? 
I Las Vegas er alt mulig. 
Og om du har lyst på en maksimalt overdådig jul, så kjør på. Jula varer i to av årets femtito uker, vi har plass til litt ekstra lys og glitter. Stilrent og lyst og interiørtrendy korrekt kan det være de resterende femti ukene.
Hvis du vil ha glitter, paljetter, blinkende lys og full pakke - kjør på
Fyll huset med farger og glede
God jul!


Blogginnlegg fra 2015. 
Jeg ligger fremdeles og vaker akkurat i vannskorpa med alt som skal og bør og må gjøres og av ulike årsaker dukket dette innlegget opp i tanken og bad om en liten reprise. Så da ble det det...
Hurra for jul og Las Vegas
Jeg ser at det å blogge lett blir nedprioritert i travle perioder, og jo lenger det går mellom innleggene jo vanskeligere blir det å ta tastaturet fatt. Et resirkulert innlegg i nye og ne virker motiverende på meg - jeg husker at det e rmorsomt å blogge.

Julebakst


Vanligvis baker vi pepperkaker første helg i advent, noe jeg begynte med da de søte små var små og ivrig ventet på jul. Et par brett med med pepperkaker og påfølgende pynting roet alle og så fikk det heller bli en runde til litt nærmere høytiden. Kaker smaker tross alt bedre før jul enn etter jul.
I år ligger jeg etter skjema. Det var litt av hvert på programmet forrige helg og denne helgen var jeg i London ( mer om det i eget innlegg) . Men snart skal det bakes. Både pepperkaker, sjakkruter, ekeblader og litt av hvert annet. 
Jeg liker å ha litt forskjellige slag, men lager mindre porsjoner enn i de originale oppskriftene. Her ringer varsellampene hver gang det er antydet en samlet melmengde på rundt en kilo - kombinert med andre ingredienser blir det maaaange små kaker.

  

Og som tidligere år minner jeg om at det går helt fint å smelte smørbukk-karameller og sette sammen pepperkakehus med karamellmassen. Null svidde fingre, null stress og mye lettere å jobbe med.
I år kan vi faktisk ha hus stående synlig, ikke på øverste hylle i skapet i stua av redsel for at lille ville skulle komme til å klatre opp og forsyne seg.


Høyt opp på lista over saker og ting jeg vil lære står takkebakst. Det får bli et annet år.

torsdag 6. desember 2018

London calling


Høsten har vært sånn passe travel og fin og nå er det tid for en liten Londontur med sekstenåringen.
Ok, det er sikkert ikke grønne plener og løv på trærne nå...Men vi satser på stemningsfulle ( eller noe lignende) julelys og generelt god stemning.
Lista hittil inneholder besøk på Victoria&Albert og Liberty, lunsj i St.Martin-in-the-fields, Liberty og vindusutstillingen hos Selfridges og Harrods.
Muligens også et tur innom en skobutikk med stort utvalg av DocMartens...

Og forøvrig mottas tips med takk. Hyggelig kafe, garnbutikk, utstilling jeg bør se...


søndag 2. desember 2018

Mye lys og litt varme

    

Siden årets adventskalender kom opp på kjøkkenveggen i ettermiddag, altså litt på ettertid, blir det ikke noen kalender her i år. Ikke fordi jeg har noen god tradisjon på daglige adventtips, men ambisjonene er jo der omtrent hver senhøst.
I år legger jeg lista på et behagelig ( eller bedagelig ) nivå og nøyer meg med adventshyggeblogging i helgene. Og i dag er det altså tid for første tips:

Lysmansjett av saueskinn!
Jeg kjenner mange som syr i saueskinn, de lekreste feller og votter og andre flotte gjenstander og jeg vet at mange sitter på et aldri så lite lager av rester. Men har du tenkt på at noen av disse restene kan bli flotte lysmansjetter?

Du trenger:
En rest med relativt jevn ull, saks, nål og tråd.
Jeg brukte vanlig synål og lintråd  men annen solid tråd funker også helt fint.
Dette gjør du:
Klipp en remse som er ca en cm lenger enn diameter på lyset og pass på at du ikke snauklipper ulla ( klipp nær skinnet ). Her har jeg brukt en remse som er 3 cm bred og 10 cm lang og ser at den fint kunne vært 9 cm for å sitte tettere på lyset.
Sy sammen med kastesting fra vrangen og vreng  slik at du får hårsiden ut.
Tre mansjetten utenpå lyset, putt lyset i lysestaken og tenn på.

  

Og best av alt - disse lysmansjettene tar ikke fyr hvis lyset brenner ned. Ok, det vil frese litt og det vil bre seg en umiskjennelig eim av svidd hår ( og kanskje vil du få noen litt ubehagelige minner fra den tiden hvor du stod og smugrøykte bak et tre og ikke fulgte helt med på vindretningen...)

Ull er et fantastisk materiale og en av de flotte egenskapene er at den er flammehemmende. Det vil si at om lyset brenner ned og kommer i kontakt med ullfibrene vil fibrene forkulles og slokne.



Vi hadde juleverksted for store og små i husflidslaget i går. Der tovet vi, sydde hjerter, pyntet pepperkaker og sydde slike lysmansjetter. En veldig hyggelig dag.

PS.
Ideen fikk jeg da jeg var innom Hemsløjden i Landskrona i desember i fjor. Der hadde de lignende lysmansjetter og jeg synes de var utrolig morsomme. Og dere - selv om Landskrona ikke direkte er verdens navle så er det absolutt verdt omveien hvis du kjører nedover Skåne.  

onsdag 28. november 2018

Etter kurssesongen


 

 Kursåret 2018 er vel og vakkert overstått. I år har jeg totalt hatt femten ulike kurs ( pluss noen sånn små introduksjonskurs på to-tre timer ) og jeg ser ikke bort fra at neste år også blir ganske fint sånn rent kursmessig.
Det har ofte blitt sånn at jeg ved slutten av en sesong oppsummerer hva jeg har gjort av fine kurs og så handler det på en måte om meg som kurslærer. I dag snur vi på flisa. I dag vil jeg takke dere som velger å gå på kurs, hos meg eller hos andre kurslærere:

Kjære kursdeltaker

En eller annen gang i løpet av 2018 tenkte du tanken om at det hadde vært kjekt å melde seg på et kurs i ditt lokale husflidslag. Du tenkte at du ville tilegne deg mer kunnskap i en alle annen teknikk, kanskje ville du brodere, spikke, veve eller sy en bunad. Kanskje var du usikker på om du kunne nok til å gå på kurs, men du valgte likevel å melde deg på. Eller kanskje er du såpass dreven at du like gjerne kunne fullført prosjektet hjemme på egen hånd men valgte å gå på kurs for å være i et miljø.
Det dere har felles er at dere ikke bare tenkte tanken, men at dere meldte dere på og gikk på kurs. 

Mange tror at man må være superflinkis for å gå på kurs, bokstavelig talt ha orden i sysakene og inneha en hel masse smal spesialkompetanse. Noen har alt dette, andre er ikke like flinke eller blir sendt avsted med detaljert handleliste etter første kurssamling. Noen suger til seg teknikker som en svamp mens andre trenger litt mer tid til øving og prøving.
Noen jobber flittig og fokusert mellom kurssamlinger, andre legger lista lavere og nøyer seg med ivrig innsats på selve kurset. Noen snakker mye og gjerne og andre nyter muligheten til å sitte stille og holde fokus på eget arbeid. Noen av dere går kurs etter kurs og jeg blir godt kjent med dere mens andre er innom en helg og får en kort innføring i sting. 

Alle dere er kjempeviktige!
Det blir tross alt ikke kurs uten deltakere. Vi kan sette opp kurs i vilden sky og bestrebe oss på å lage fine, flotte, inkluderende og pedagogisk fengende kurs, men det hjelper ikke hvis vi ikke får deltakere. Hvis det skal holdes gode og varierte kurs må noen melde seg på. Noen må sette av tid og penger og prioritere kurs i en kortere eller lenger periode.
Og det er det du, kjære kursdeltaker,  har gjort i løpet av 2018. Du har deltatt på kurs og dermed bidratt til en viktig bevaring av gode håndverkstradisjoner. Og så håper jeg du har lært , ikke bare en ny teknikk, men også at det viktigste er ikke hva du kunne før kurset men hva du har vært villig til å lære i løpet av kurset. 
Jeg håper vi sees neste år også!

Hilsen Barbro




tirsdag 27. november 2018

Hva er en klut verdt


Tidligere i vinter var jeg på en ganske liten julemesse hvor åtte-ti eldre damer satt ved hver sin del av langbordet og solgte håndarbeid og julebakst. Lusekofter, raggsokker, trekk til vinkartonger, selbuvotter og det som tydeligvis er årets "greie" - kluter.
Det meste var pent. Det kunne muligens vært litt mer farge på noe og litt mindre farge på noe annet, men alt i alt var det god kvalitet og pene fargekombinasjoner. Og billig. Skremmende billig.

En strikket klut, 20*20 cm , kostet femti kroner. Det er vel ikke så ille, tenker du kanskje, det koster det samme på kjøkkenbutikker og sikkert enda mer i de definert kule interiørbutikkene.
Men vet du, femti kroner er ille.
Værsågod - her har du forklaringen:


  

Kluten på bildet veier 35 gram og det er 50 gram i et standard garnnøste.
Vi kan for enkelthets skyld si at du får tre kluter av 100 gram bomullsgarn. De fleste som strikker til slike messer handler i butikk, ikke direkte fra leverandør, og betaler full pris.
La oss si at strikkersken kjøper rimelig garn, 15 kr pr. nøste. For 30 kroner får hun 3 kluter, og har altså materialutgifter på 10 kroner pr. klut.
Da har vi 40 kroner igjen av utsalgsprisen. 40 kroner som skal dekke arbeidstid og mulig fortjeneste.

La oss ta utgangspunkt i hva en ansatt på systue kan forvente å få, hvis han eller hun har svennebrev eller tilsvarende kompetanse; 165,- kroner timen eller 2,75 i minutter.
Ja, det er vel ikke så ille, tenker du, men hvis klutstrikkersken skal forholde seg til den timelønna har hun ikke særlig god tid på seg pr. klut. Faktisk har hun i underkant av femten minutter på seg til å legge opp, strikke, skjøte garn, felle av og feste tråder.
Tror du det er mulig? Eller er det mer sannsynlig at dette tar en, kanskje to timer og at timelønna er rundt 20 kroner?

Jeg synes det er trist at vi, i et samfunn hvor stadig færre bruker tid på håndarbeid, fremdeles er villige til å bruke mer penger å¨masseproduserte og maksinelt fremstilte importvarer enn på håndverk. Kanskje er det de eldre damene som i sin bekjedenhet har skutt seg selv i foten med en limpistol, men samtidig vet de, like godt som vi, at om prisene blir skrudd opp forsvinner kundene.

Men; om vi sier at det tar en time å strikke en klut og setter pris basert på timelønn og materialer ender vi på en utsalgspris på rundt 180,-. Det er antakelig mer enn de fleste av oss er villige til å betale for en klut. Men  kanskje flere ville strikket selv? Da ville det jo i det minste lønne seg med litt egeninnsats.


Jeg forstår ikke hvorfor den turkise, håndstrikkede kluten med mønster bare skal koste fem kroner mer enn den røde som definitivt er produsert på fabrikk med dertil egnet maskinpark.  

Forstår du det? 


PS. Selvsagt handlet jeg, både kluter og raggsokker. Men jeg sa også, til samtlige damer jeg handlet av, at de burde sette mer pris på seg selv. 

Innlegget ble første gang postet i desember 2014, men har fremdeles nyhetens interesse

mandag 26. november 2018

Den kalde, fine tida



 

Nå er den her, sier vi, den kalde, fine tida.
Jeg tror jeg må være av de mest troløse på denne jord når det kommer til favorittårstid.

Vår? Åja! Nytt liv, snøsmelting, lukten av tørr asfalt ( joda, den lukta er god. Bare snus med åpent sinn. Bar asfalt om våren lukter håp), vårblomster, tynne sko og lyse kvelder
Sommer? Åja! Varme solstråler, lukten av solvarm lyng, bading i fjellvann, de første markjordbærene, bare bein i gress
Høst? Åja! Det finnes ikke bedre lukt enn høstmorgener når eplene modner på trærne, løvet blir gult og rødt og ullgenserne kan hentes fram igjen.
Vinter? Åja! Den første snøen som lukter så rent og godt, kalde, klare dager, enda mer snø, jul, lys ute og inne.

Men akkurat nå er det denne tiden som er aller, aller finest. Rimfrost på trær og gress, utelysene begynner å dukke opp og midt i den klare luften kommer små drag av piperøyk og vedfyring.


Og selv om den kalde. fine tida stort sett kommer hvert år kommer den alltid litt før jeg har fått på plass luer og votter, tykke sokker og varme sko. For ikke å forglemme isskrape...

tirsdag 13. november 2018

Modulbasert bunadopplæring, modul 6



Tidligere i høst blogget jeg om Modul3 - sting og broderi og skrev også et innlegg om
 den modulbaserte bunadopplæringa ( lenke) .
Dette innlegget skal handle om modul 6, søm og tilpasning av kvinnebunad, som jeg underviste på forrige uke. Denne modulen avslutter kursrekka og mange av deltakerne har blitt godt kjent gjennom tidligere moduler. Det er alltid hyggelig å høre skravla gå søndag kveld når folk møtes ( og selvsagt utover uka også). Nettverk, vennskap og samarbeid er viktig både for faget generelt og den enkelte utøver spesielt.
Vi startet mandag morgen med en kort presentasjon av ukas program, deler deltakere inn i tre grupper og setter i gang prosjekt halvannen dag i tre draktområder:
Beltestakk fra Telemark
Åmlibunad fra Aust-Agder
Livkjol fra Gudbrandsdalen ( Oppland)
Årsaken til at det er disse områdene?
ja, litt tilfeldigheter og litt planlegging. Kanskje mest det siste...Da modulen ble planlagt var det viktig å finne tre områder med ulike bunader slik at deltakerne får en innføring i ulike metoder for montering. Slik det er nå får vi med en god blanding av hånd- og maskinsøm, ulike måter å kante på og andre teknikker som dukker opp flere steder i landet.

  

Livkjol: halve livet sydd for haånd, den andre halvdelen med maskin

 


Liv fra Åmli og til beltestakk, ulike måter å kante på og mange varaisjoner av stoff og bånd.

 



Trøyeermer fra Dølemo ( Åmli ) og beltestakk. Håndsøm, maskinsøm, knapphull og kantinger.






Stakk fra Åmli, med linning, rynkefelt og folder.

Og et par andre oppgaver...Jeg har alltid skyhøye ambisjoner om å ta masse bilder underveis og blogge friskt og fengende om lange dager, gode diskusjoner, morsomme innprøvinger og slit som skjer i møter med kunder...Men mandag var det mye å snakke med de to andre lærerne om, tirsdag var det strikkekafe, onsdag var håndverksutsalget åpent og etterpå snakket jeg om veien til svennebrevet og torsdag var det tid for avsluttende festmiddag med bunad, utdeling av kursbevis både til alle deltakerne på modul 6 og et til de som har gått alle seks moduler.
Og da jeg kom hjem fredag var det bare å klikke seg gjennom bildene og konstatere at det atter en gang er et visst utbedringspotensiale...

Nå er kursrekke nummer seks avsluttet, en ny kursrekke avsluttes i mars 2019, og enda en i 2020. Ny kursrekke starter opp i februar og der er det venteliste. Akkurat denne uka avholdes forresten femmer`n, søm og tilpasning av mannsbunad og jeg gleder meg over stemningsrapporter og bilder på facebook.

Og tilslutt vil jeg si at det er en glede og en ære å få lov å undervise på disse modulene og bli kjent med så mange flinke og engasjerte mennesker, både blant lærere deltakere og i det store apparatet som deltar i arbeidet med å arrangere gode kurs.
Som en ivrig blogger velger jeg derfor å avslutte med et par passende hastager #wowluckygirl #incrediblejourney #cantbelievemyluck #bunadforever


Hvis du er interessert kan du følge lenka øverst i dette innlegget og få mer informasjon, eller klikke deg inn hos organisasjonene som står bak tilbudet: studieforbundet kultur og tradisjon, Norges Husflidslag, Noregs Ungdomslag eller
Norsk Folkedraktforum og lese mer. 

søndag 11. november 2018

Ullbroderi

    

Forrige helg holdt jeg kurs på Raulandsakademiet - Innføring i ullbroderi og påteikning.

Planen var å blogge litt underveis, legge ut noen flotte og inspirerende bilder slik at enda flere skal få lyst til å prøve seg på grunnsøm, plattsøm. franske knuter og andre fine sting. Planen var god, men viste seg å være vanskelig å sette ut i praksis. Ikke fordi deltakerne var slitsomme, for det var de slettes ikke. De var både engasjerte og flinke. Jeg fikk rett og slett ikke samlet tankene til å kombinere tekst og bilder ( og når dere leser dette uhyre velskrevne innlegget skjønner dere selvsagt at blogging tar umåtelig lang tid...)

Forøvrig var jeg så heldig at jeg etter å ha vinket farvel til helgens kursdeltakere bare kunne gå inn på rommet og hente nye bokser med kursmateriell og gjøre klart for Modul 6 - søm og tilpasning av kvinnebunad. Litt bratt å være hjemmefra i over en uke, og litt bratt med kurs åtte dager på rad. men det var et stort pluss å slippe enda en biltur tur-retur Rauland på høstføre. Det er ikke så moro å kjøre bil, og for å være ærlig tror jeg det er ganske mange som synes det er ganske kjipt å ligge bak meg når jeg snirkler meg gjennom Åmotsdal og andre områder med glatte svinger. I slike situasjoner tenker jeg på noe den førstefødte sa en gang vi var ute og kjørte på vinterføre og jeg sa noe sånn som at jeg kjører som en gammel dame. Hvorpå den håpefulle kikket på meg og sa jammen mamma du er en gammel dame. Det var noen år siden, og mens hans diplomatiske evner har tatt seg opp en del hakk har ikke jeg på noen åte blitt mer eventyrlysten bak rattet. Jaja. Jeg er ihvertfall flink til å slippe folk forbi.

Eget innlegg om modulen kommer. Kanskje i kveld, kanskje i morgen. Og helt sikkert i løpet av uka...

tirsdag 30. oktober 2018

Når værmeldingen stemmer



Det var ganske hyggelig å våken i dag, kjenne på den totale stillheten ute og føle at noe hadde forandret seg i løpet av natta. Og joda, når jeg kikket ut var det hvitt. Mest sannsynlog blir det brunstripete og trist i løpet av dagen, men enn så lenge er det stor stas at værmeldingen faktisk slo til.
Jeg er av de som gjerne sjekker yr, men som aldri helt tror på varslene...Er det meldt regn på onsdag tipper jeg regn på torsdag, hvis yr sier snø tenker jeg regn. Og temperatursvingninger anses som veiledende...
Og nå - ja nå får jeg ta en tur i kjellerboden og hente et par vintersko...

Og tenk - bare en måned til kalenderhysteriet inntar norske medier!

fredag 26. oktober 2018

Finn fram en bok


Det er snart helg og da kan det jo passe godt å slå av fjernsynet og lese en bok. Vi har fått en ny "boks" og har nå muligheten til å benytte oss av noe som så fjongt heter tidsforskjøvet visning. Og resultatet er at det egentlig er enda mindre å se på tv. Derfor sier jeg som en figur fra Bjørnen i det blå huset - hvis du vil bli klok, finn fram en bok.
Lurer forresten på om Bjørnen i det blå huset går på barne-tv fremdeles...

Jeg leser litt forskjellig, litt fag, litt historie, litt krim, litt kjærlighet, noe særdeles lettlest og noe litt tyngre. Det meste på papir, noe i den geniale appen EBokBib og litt lydbok som er helt genialt for oss som jobber alene og blir i dårlig humør av å høre radio over tid.
Og her er en liten gjennomgang av tre av høstens bøker:

Lars Saabye Christensen: Byens spor, Maj
Endelig full klaff! Jeg har lest og lest Saabye Christensen med åpent sinn og Frognerkart i tankene, men det fenger ikke og det blir for stillestående selv om det egentlig skjer ganske mye. Jeg får en vill lyst til å ruske tak i hovedpersonene, be dem snakke sammen og slutte å valse rundt grøten i stadig større sirkler.
Men i denne boka tar det seg opp. Jeg leste første bind, Evald, da den kom ut uten å reflektere over at det skulle bli en trilogi. Nå har det gått noen år siden Maj ble enke og satt igjen med de to barna Jesper og Stine. Hun har begynt å jobbe i reklamebyrået hvor mannen jobbet og det er tankevekkende å lese om overgangen til arbeidslivet, hvordan barna stiller opp hjemme og de sammen klarer å skape en ny hverdag. Jeg liker Maj. Hun er ganske driftig og lar seg ikke pille på nesen selv om livet ikke alltid går som planlagt.
Nå lurer jeg på hvem som ender som hovedperson i det tredje bindet. Innerst inne håper jeg på den sosialt klønete Jostein som ikke vil bli slakter. Eller kanskje pene lille Stine, som hittil ikke har vært så synlig? Jeg håper fru Vik tar seg sammen og forlater ektemannen og lurer på om Maj muligens kunne begynne å omgås Bjørn Stranger. Men, det blir kanskje å håpe på litt for mye?
Lest i papirutgave. Lars Saabye Christensen og mobil-app passer ikke sammen i mitt hode. Her må det være papir.

Marte Spurkland: Klassen
Har du barn, barnebarn, søskenbarn, nevøer, nieser, fadderbarn eller nabobarn som går på videregående eller nærmer seg videregående? Eller har du rett og slett bare lyst til å lese en aldeles fantastisk bok om å være ung i Norge i dag?
I Klassen følger vi lærer Anette og deler av klassen hennes gjennom det siste året på studiespesialisering. Gjennom samtaler og tekster blir vi kjent med både lærer og elever og får et innblikk i hvordan det er å være ung. Noen av elevene er midt mellom to kulturer og skal finne sin egen vei midt mellom forventninger fra hjemmet og vennene. Alle har utfordringer, alle skal finne ut av livet sitt, overholde tidsfrister, levere oppgaver, komme gjennom russetiden og fortsette med livet.
Jeg liker å tro at jeg er sånn noenlunde opplyst om hvordan det er å være ung i dag og hvilke utfordringer de unge møter, men å lese Klassen gav meg ny innsikt og også respekt for dagens unge.
Anbefales på det varmeste.
Og om du også leser denne som EBok på toget kan det være lurt å ta med et lommetørkle, det kan bli litt vått i øyekroken. 

Ronald H. Balson: Once we were brothers
Kan man flykte fra fortiden, etablere et helt nytt liv og slippe unna? Eller vil fortiden innhente deg?
I denne boka møter vi etterforsker Liam og advokat Catherine som blir kontaktet av en eldre jødisk mann som mener å ha gjenkjent en tidligere nazist fra krigsårene i Polen. Handlingen skifter mellom dagens Chicago og en liten polsk landsby før og under annen verdenskrig, noe som får meg til å lure på om dette er en motegreie for hvor mange bøker er det som driver med denne hoppingen fram&tilbake? Men, det fungerer og handlingen går fint fremover. Gode, gamle Ben forteller detaljert, Liam og Catherine har en greie gående og alt i alt er det hele spennende og jeg undres både  om når de to unge skal ta seg sammen og kysse og om Ben egentlig er en skurk.
Heldigvis ender det bra uten å bli en salig søtsuppe, de onde får sin velfortjente straff og vi kan puste lettet ut i vissheten om at det gode seiret nok en gang.
Denne hørte jeg på som lydbok på systua. Og her kommer vi til utfordringen med lydbok - stemmen. Boka ble lest av en mann som i utgangspunktet hadde god stemme, god uttale og innlevelse. Men når han skulle lese Bens fortellinger fra Polen følte han tydeligvis at normalt toneleie ikke holdt så han la om til en lav og inntrengende stemme som fikk meg til å tro han holdt på å kveles. 

Nå venter jeg på Søsterklokkene, men leser We used to live in the Castle av Shirley Jackson og Embroidery Techniques from the 18th century i mellomtiden og har det absolutt fint.




Beklager bilder uten sammenheng med teksten! 
Maj er levert tilbake og de andre to bøkene er lest/hørt via mobilen og den er det vanskelig å ta særlig fristende bilder av... Derfor ble dt bilder av to heldige kombinasjoner. Et hvor bok og håndarbeid matcher, jeg er forresten veldig glad i Jonas Lie. Og et hvor høstens epler passet strålende sammen med en av de riktig gode strikkebøkene. 

God helg forresten!
Jeg skal til Kristiansand og ha broderikurs, men først skal jeg en tur innom fylkesledersamlingen i Norges Husflidslag og hilse på flinke, hyggelige folk.

torsdag 25. oktober 2018

Siden sist




Siden sist har jeg:
- vært en liten tur i Barndommens dal
- oppdaget at lukten av ungdomsskole er helt uforandret etter noen&tredve år
- hatt et kurs i bunadbrodering og planlagt noen nye kurs
- lest to bøker og tenkt at disse må jeg skrive litt om

Og -  jeg har begynt å innse at selv om jeg rasler aldri så innbydende med yoghurtbegerlokk kommer jeg aldri til å høre det velkjente klasket av hund-som-hopper-ned-fra-seng etterfulgt av galopp ned en trapp og rundt et hjørne.

 


Jeg hadde helt glemt dette veggmaleriet midt mellom smia og snekkersalen, men jammen gav det en fin liten retur til ungdomstiden. Hmm, håper forresten veggen er satt inn med et eller annet stoff slik at fargene bevares selv om det blir vasket...

søndag 14. oktober 2018

Et trofast hjerte



Det som skulle være en helt vanlig hund endte raskt opp med å bli attpåklatten, kjæledeggen, den alle snakker med og den som alltid blir glad når noen kommer hjem. Hun er den som den utflyttede sønn får tilsendt bilder av, den som vi gleder oss til å se når vi har vært bortreist og den som alle alltid har tid til å klappe. At hun etterhvert la av seg uvanen med å gnage på sko, bøker og gulvlister har også hjulpet på populariteten sammen med det velkomne faktum at hun ikke lenger stikker av ved hver eneste anledning.
Hun er selskap på systua, klagemur i sofaen, turkamerat og entusiastisk restespiser. Å si at hun er limet i familien ville være hennes versjon, men hun er definitivt viktig.

Slik begynte jeg innlegget da Laika fylte elleve år 18.september, et av de få innleggene merket lystige Laika som hun ikke førte i labben selv. I dag skriver jeg det siste innlegget om Laika som har slitt med sykdom de siste ukene. Det har vært tunge dager for både tobeinte og firbeint, prøver har blitt tatt og analysert,  medisiner har blitt spist, håp har blomstret og kollapset. Vi har gått de fineste turene for siste gang, båret den lille vennen opp trapper og ned trapper og hatt henne i armkroken etter tur. Vi har fortalt henne hvor uendelig fin hun er og hvor viktig hun har vært. Hun har blitt takket for turer og morsomme episoder, betingelsesløs kjærlighet og trofaste vennskap.
Vi har grått og ledd og tatt farvel og fredag gikk den siste reisen, til dyrlegen som tok imot oss med omtanke og respekt, lot oss gråte og ta farvel.
Og nå er huset så tomt. Jeg våkner om nettene og lytter etter tassende labber og innsmigrende pust ved fotenden. Jeg venter å se henne komme piltende når jeg sitter i gangen og tar på sko og jeg snur meg når jeg står på kjøkkenet for å se om hun ligger der i sin velkjente positur på rygg med labbene slapt til sidene.


   

Det kommer til et punkt hvor dyrets beste ikke alltid samsvarer med hva vi mennesker ønsker. For Laika ville en operasjon kanskje gitt henne et greit liv en stund til, men ikke et godt liv. Kanskje ville det gjort alt verre og vi hadde ikke rukket å ta farvel. Nå fikk vi tid til å venne oss til tanken, i den grad det er mulig, og vi fikk de siste viktige dagene. Alle fikk sagt farvel og Laika fikk dø sammen med flokken sin og i visshet om at hun da, som alltid, var det naturlige midtpunkt.
Og kanskje - i en annen verden er hun nå frisk og fylt av fart og i sin sedvanlige vindskeive galopp er hun fremst i flokken med flagrende ører og hale som en hjulvisp.
Og vi har, i tillegg til en gigantisk klump i halsen og hull i hjertet, en mengde fantastiske minner om en helt fantastisk hund.




Lille, ville Laika.
 Vi savner deg.