Hurra for personlig stil

 

Som vanlig i mai er det mye skriving, både i aviser og sosiale medier, om viktigheten av å uttrykke seg selv og sin personlige stil når man bruker bunad. Og som relativt iherdig bunadbruker ser jeg selvsagt viktigheten av å være seg selv når jeg kler på meg bunaden min.

 Mange som kjenner meg vet at jeg gjerne går med skjørt eller kjole til vanlig. Jeg synes sko med heler er fint, og både silkeskjerf og smykker er til for å brukes. I vinter stod jeg flere ganger på stasjonen iført min skumnisserosa ullkåpe og så utover en sørgelig uniform menneskemengde, primært kledd i nyanser av svart, grått og greige ( udefinerbar blanding av grått og beige) og ble litt trist til mote. Hvor ble det av de røde luene, de mangefargede skjerfene og de broderte vottene?  Hvorfor så jeg ingen rosa bukser? Hvor ble det av behovet for å uttrykke sin personlighet?

Og det jeg ofte lurer på når jeg blir spurt om, eller leser om behovet for å uttrykke egen stil de dagene man bærer bunad, er hvorfor dette behovet tilsynelatende bare dukker opp på bunaddagene?

Hvis du er en av de som bruker bunad to-tre dager i året har du så utrolig mange dager igjen. Faktisk har du over 360 dager hvor du kan fråtse i fjas, stas og bling. Ingen løfter et grettent øyebryn om du bruker sølje på en vanlig ullgenser eller bruker silkeskjerf som er innkjøpt til bunadbruk til et vanlig bluse eller utenpå en kjole. 

I perioder har jeg brukt bunad i snitt en gang i måneden. De dagene er jeg vagver og kler på meg råndastakken med passende skjorte, strømper, forkle og stivaturkle. De andre dagene trår jeg til med det jeg har lyst til, det være seg prikkete sko, kjole fra sekstitallet, øredobber fra det store utland eller annet jeg finner i det skapet som enkelte i husstanden omtaler som Narnia.

Det er faktisk ikke så vanskelig og jeg skulle ønske nordmenn var flinkere til å pynte seg. Ikke i den grad at vi hutrer oss gjennom vintermånedene, men slik at vi viser litt av den personlige stilen som ligger latent i oss alle.

I et intervju sa Sonja Henie Jeg er et juletre, alle vet jeg er et juletre, og jeg vil være et juletre så lenge jeg lever. La oss gjøre som Sonja og pynte oss i hverdagen, og heller være bunadbrukere og vise vår personlige tilknytning til sted og slekt de få dagene i året det er aktuelt.