mandag 23. desember 2019

snart ringes jula inn

Jul er tradisjoner og forventninger. Alle har sine ideer om hvordan høytiden skal være, hva som skal spises, hva man skal se på tv, når treet skal inn ( og ikke minst ut) og en mengde andre detaljer.
Media opplyser oss om de beste ribbetipsene ( det blir jul selv om svoren blir seig et år) og de beste gavene til ham, henne, bikkja og bror ( stort sett uten be beste gavene av alle - bøker) og ikke minst - gode råd til å unngå julestress.

La meg si det med en gang: Det blir ikke jul uten litt stress. Det er akkurat som om vi må legge inn et ekstra gir, gå oppover en bratt bakke for å oppleve gleden når alt flater ut og vi kan slappe av. Tenk så kjedelig det hadde vært om livet var helt flatt, uten en eneste stressfaktor? Så lørdag kveld satte jeg meg ned og skrev en liste over hva som manglet av bakst for at jeg skulle komme i julestemning.
Og i går tok jeg med min relativt detaljerte liste inn på kjøkkenet etter morgenkaffen.
Etter tre runder med oppvaskmaskina, et ukjent antall stekebrett ut og inn av ovn og flittig dokumentering på instagram-stories kollapset jeg foran fjernsynet utpå kvelden.  Da jeg innså at jeg satt med blanke øyne og så en særdeles gjennomsnittlig julefilm av den særdeles amerikanske sorten gikk jeg og la meg. Ærlig talt, hva er det med amerikanere og jul? Og hvordan klarer de å spinne så mye vatt rundt en historie som kort fortalt er slik: To brente sjeler treffes. Det oppstår søt musikk men de brente sjelene har problemer med tillit og fortrolighet. En nisselignende hjelper fungerer som katalysator og helbredelse oppstår. Happy ending. Nisselignende figur er forøvrig ikke i familie med spretne små fjøsnisser men mer sedat amerikansk cola-nisse og er veldig ofte den eneste personen i filmen med troverdig BMI. Ok, nok om det. Jeg er antagelig ikke i målgruppen og er glad jeg brukte dagen på å bake istedenfor å fråde over elendige filmer i beste sendetid.

I dag har jeg ordnet de siste småtingene ( håper jeg), dukene ligger klare til stryking og den siste pynten skal på plass. Og når jula ringes inn i morgen er vi juleklare både utenpå og inni.
Og så får vi håpe på riktig mye julebesøk, for nå er julebaksten klar. Og selv om det ikke ble sju slag så ble det da noen.
Mine må-ha-julekaker inkluderer pepperkaker, det blir ikke jul uten. Og selv om jeg de siste årene har sittet og pyntet alene er det såpass mange minner forbundet med pyntingen, både fra egen barndom og de søte små sin oppvekst at det må til. Så får vi være rause og leve med at julesangene er byttet ut med bloddryppende lydbok. Hvis dere ikke har stiftet kjennskap med forfatteren Peter May ennå så anbefales han varmt.

 I tillegg må jeg ha ekeblader. Ikke fordi de er så himmelstormende velsmakende men fordi de stikkes ut med en form som oldefar blikkenslager laget til oldemor for mange herrens år siden. Og det e rjo nettopp dette jula handler om - vi viderefører tradisjoner. Og selv om det kommer noe nytt og noe forsvinner underveis er det likevel en kjerne igjen, noe vi bygger høytiden rundt.






Sorry, arkivbilder igjen. 
Lover å trå til med oppdaterte julebilder i løpet av helgen!

1 kommentar:

  1. Riktig god jul til deg og dine! Nå kan jeg snart heve beina og senke skuldrene litt her i sør. :)

    SvarSlett