om kunst, klær og kroner

 Kan man være både glad og skuffet på samme tid og for samme sak?

Denne uka ble tildelingen av statens kunstnerstipend offentliggjort, og i likhet med alle andre som søkte ( og sikkert endel som ikke søkte) kastet jeg meg over tildelingslistene. Først arbeidsstipend, hvor det var tildelt tre ettårige stipend i kategori folkekunst, og så diversestipend hvor det var litt flere tildelinger.

Arbeidstipendene gikk til folkemusikere. Og all ære og gratulasjoner til de som slapp gjennom nåløyet. De er flinke og fortjener hver krone. Men hvert år sitter vi som jobber med håndverk og håper på bekreftelsen på at det vi gjør også er viktig. At det å skape i tekstil er like viktig som folkemusikken og at den tekstile kulturarven også er en del av folkekunsten. Vi sitter på verkstedene våre, vi deltar på kurs i kunsten å søke kunstnerstipend og vi får litt, noen ganger. 

Like viktig som musikken, som kunsten vi har på veggene og ordene i bøkene er klærne vi har på oss. Dagens klær er ofte fast fashion uten rot i folkekunsten. Men bunadene våre, den unike tradisjonen vi har i å tilvirke og bruke bunader  er både klær og kunst. Vi trenger kunnskap om å tilvirke klærne, slå nuperellene, veve stoffene. Vi trenger kunnskap om de kvinnene og mennene som gikk foran med nål og tråd, strikkepinner og målebånd. Noen er godt dokumentert mens andre er navnløse og finnes som muntlige overleveringer. Vi vet det ble brodert av gjetere, av ugifte tanter og enslige mødre. Den tekstile kulturarven er ikke bare klær, den er også historien om de som har skapt klærne, som har skapt materialene, som har spunnet fiber til tråd og omskapt franske motemagasin til norsk folkedrakt. Inspirasjonen som ligger bak den folkelige norske klesskikken må holdes ved like og formidles. Den må formidles av noen som kan, ikke bare den teoretiske delen, men også den praktiske. Den må videreføres av noen som skjønner dialektene i stingene og årstidene i sømmene. 

Folkekunstaspektet er kanskje ikke så lett å se når det ikke handler om frie tolkninger slik som i musikken. Men forståelsen for tidligere generasjoners folkekunst er også viktig og er med på å bevare dagens uttrykk. 

Så mens jeg gleder meg over diversestipend og muligheten for en studietur og - at en nyutdanna bunadtilvirker ble tildelt ettårig arbeidsstipend for ung/nyetablert håper jeg også at litt flere av søkerne får uttelling for både søknadsskriving og fordypning ved senere tildelinger.