ord, ord, ord?

Livet. Det er så ufattelig verdifullt, og så skjørt. Tanken på at man en dag, helt uten forvarsel kan miste en av sine nære og kjære, eller selv dø er fjern. Tanken på at man plutselig skal miste sjansen til å si det man burde sagt men kanskje utsatte fordi man er litt gretten eller ikke synes man har tid, er ikke til stede til daglig.

Det er ikke mange dager siden vi gikk rundt på et okkupasjonsmuseum i  Latvia. Vi snakket om hvordan det må være å leve i frykt, med redselen for å bli henrettet eller deportert hvis man har meninger som ikke stemmer overens med landets offisielle politikk hengende over seg.
Vi snakket om viktigheten av demokrati og hvorfor man skal respektere andres holdninger.

Og vi snakket, som så ofte før om hvor heldige vi er vi som vokser opp og bor i fredelige lille Norge.

Og så, uten forvarsel, får vi en brutal oppvåkning. Et menneske river ned mye av tilliten vi har til det gode i mennesket og troen på at alle har noe godt i seg. Ingen vi kjenner har mistet livet eller opplevd skrekken på nært hold. Men likevel er vi berørt. Jeg føler meg invadert, livet vil aldri bli helt det samme igjen.
For vi kan beskytte oss selv og våre barn mot så mye, vi kan snakke om menneskeverd, om livets rett og troen på det gode. Men samtidig; de vet og vi vet dette - at det trengs bare et menneske gjennomsyret av ondskap for å ødelegge mange, mange menneskeliv.
Likevel, vi skal ikke hate. For om vi tillater oss å hate gir vi rom for egen ondskap. Vi kan ikke forstå, det er ikke mulig. Men vi kan bevare troen på det gode.

--------
Det er ufattelig at noe slikt kan skje her i lille, snille Norge. Men ville det vært mer naturlig om det skjedde noe som helst annet sted? Ondskap er ikke nedfelt i en bestemt menneskegruppe, den velges. Man kan ikke skylde på en ødelagt barndom eller dårlig påvirkning. Man kan ikke skylde på utstrakt bruk av krigsspill eller manglende sosial omgang. Ondskap velges.
Og nå, i disse dagene bør vi alle oppmuntre våre barn til å ikke føle hat. Det er naturlig å føle motvilje og avsky, og det finnes handlinger man ikke kan eller skal forklare. Men ved å slippe hatet til lar vi ondskapen utvikle seg, og det kan vi ikke tillate oss.

Vi bør snakke med våre barn om hvor viktig og riktig det er å åpent stå for sine holdninger, å foreta valg og stå for dem. Samtidig skal vi forklare dem at man også skal respektere andres meninger.
Det som ikke er greit er å mumle og hviske og tiske og spre gift i det stille, uten å gi motparten muligheten til å forsvare seg eller ta til motmæle.
Vi voksne bør også tillate oss å inrømme dette - at vi ikke skjønner alt. Vi er ikke dårligere foreldre om vi tillater oss å være mennesker, vise fortvilelse og frustrasjon over en umenneskelig handling. Vi ville tvertimot vært dårligere mennesker om vi hadde vært i stand til å forklare hva som har skjedd.

teknologiens vidunderlige verden....dette innlegget publiserte seg selv i halvferdig utgave. delen under stiplet linje har kommet til i ettertid.