om bunadtradisjoner

Bunadsøm er en takknemlig aktivitet når man sitter på stand og skal markedsføre kurs eller yrkesvalg. De fleste trenger bare å se en del av en bunad før de blir lettere lyriske og forteller om egen bunad, egen drømmebunad eller de har morsomme anekdoter om egen kamp for å komme inn i bunad. Og så er det de andre, de som mener at det såkalte bunadpolitiet bør legge seg under tre fot jord og la folks kreativitet blomstre fritt og freidig.

Sistnevnte kategori er for så vidt de morsomste. For selv om man får lyst til å rive seg i håret og skålde seg selv med kaffe, kommer det alltid en del gullkorn i slike diskusjoner og særlig dette ene ; 

før i tiden brukte folk det de hadde. Da fantes det ikke noe bunadpoliti og alle gjorde som de ville. 

Og det er helt sant. I gode gamle dager, da pengene var få og de fleste holdt seg innenfor dalens høye og trygge sider fantes det ingen retningslinjer for hva man kunne tilføre egen påkledning. Bortsett fra noe som vi lett glemmer, nemlig den begrensede tilgangen på stoff og tilbehør. Det fantes ikke postordre eller internett, faktisk fantes det  knapt nok butikker. En gang i blant kom en kramkar innom, og de som hadde penger kunne kjøpe av hans utvalg. De andre kopierte ved hjelp av det de hadde av garn og stoff. 

Slik oppstod en helhetlig draktskikk, styrt av tilgang på råvarer. 

Det var et fåtall som reiste. Å dra på ferie var et ukjent begrep, og om noen giftet seg ut av bygda så holdt de seg gjerne i samme dalføre. Slik vandret draktskikkene litt, men sjelden fra landsdel til landsdel. Enkelte unntak finnes selvsagt og man kan noen steder se draktskikker som skyldes handel og ferdsel over fjellene. I områdene der sjøfart var utbredt forekom silkeskjerf som en mer vanlig del av klesskikken ettersom dette var fine og ettertraktede kjærestegaver når noen kom tilbake fra langferd. 

Derfor er det ikke helt riktig å bruke dette argumentet om tidligere tiders frihet, for de hadde faktisk ikke så mye å velge i. Når de tok det de hadde så var utvalget lite, og ønsket om å skille seg veldig ut var nok ikke særlig stort. Det er vel ingen overdrivelse å antyde at norske bønder ikke var spesielt flamboyante, og tryggheten i å være en i mengden var større enn behovet for å skille seg ut.  Den slags var ikke for vanlige folk, og ble overlatt til prestefruer og andre som var gift med embetsmenn. For vel kunne disse bli stemplet som litt vel aparte i klesveien, men de var likevel en inspirasjonskilde og det de iførte seg ble kopiert. De var trendsettere i en tid der motemagasin var noe kun et fåtall visste hva var.

For omtrent 150 år siden var drakter av typen til høyre på bildet utbredt. Man hadde en stakk med linning og et skjøteliv utenpå. Dette var basert på fransk mote, og var en variant av overklassens snørte korsettliv. Så kom empiremoten og det ble moderne med lettere drakter og høyt liv. Ikke det enkleste å bruke i en norsk bygd, men løsningen var enkel; damene klippet av skjøtene på livene, sprettet av linningen på stakkene og sydde sammen. Enkelt og greit, og slik ble det vi i dag kaller livkjolemodellen til.

Så joda, de endret og ordnet. De tenkte selv og de fulgte med i motebildet. For selv om det ikke var fire sesonger i året og heftige stilskifter, så endret klesskikken seg sakte men sikkert. Kjøpestoffene kom, symaskinen kom, papirmønstrene overtok for de som gikk gård-i-mellom og klippet etter mål og tilgjengeligheten på klær ble mye større. 

Til slutt var det man kan kalle byklær normen, altså enten ferdigkjøpte fra butikk eller sydd etter moderne mønster. I dag brukes bunader til festklær, og siden de ikke lenger er i stadig bruk har de naturlige endringer som før kom med hverdagens behov for tilpasning og fornyelse forsvunnet. 

Men når en mann er full av entusiasme og vil sette sammen draktdeler fra dal etter dal og tyr til dette argumentet med frihet og ferdsel i gamle dager, da tyr Fruen til lettvinte løsninger og sin gamle slager; 

du vet, en fotballfan bruker ikke skjorta fra Arsenal og bukse fra Chelsea. Det er det samme her. 

Og det slår ikke feil. Man kan liste opp argument etter argument, faglig basert og seriøst begrunnet uten at det hjelper. Men fotballdrakta - det skjønner alle.