Det er dølablodet, sier Fruen når hun får påtale av de søte små for bilhilsing som består i å løfte to fingre fra rattet. De skal være glad man ikke bruker skyggelue og hilser med en finger til bremmen...
Det er dølablodet, sier Fruen når hun konsekvent ber folk inn på kaffe uanfektet av om de drikker kaffe eller ikke. Kaffe er en talemåte, det kan godt serveres te også.
Det er dølablodet, sier Fruen når hun er grunnleggende skeptisk til nye bekjentskap. For hvem vet hvem de er. Så får man heller bli positivt overrasket etter hvert.
Det er dølablodet, sier Fruen og gleder seg de gangene vi klarer å klokke inn en tidlig middag.
Det er dølablodet, sier Fruen når det regner og henviser til at nedbør sikkert er bra for et eller annet som vokser og gror.
Det er dølablodet, sier Fruen når man tar det meste opp i verste mening, leter etter skjulte antydninger og sårende hint i de mest uskyldige utsagn.
Det er dølablodet, sier Fruen når mannen stiller seg uforstående til hennes forslag om å heller ta med en gitar når han sier han skal ta en tur i båten med kaffe og harpe.
Men hun sier også, det er dølablodet, når Woody til stadighet låner bort saker og ting og sykler til kompiser. For oppi all skepsisen er det ingen tvil om at det i alle døler befinner seg en kjerne av snillhet og omtanke. Vel kan vi være tause og tunge, men vi er hyggelige også. Vi må bare tenke oss litt om først.
Jeg tror jeg liker Døler. ;-)
SvarSlett