Når det beste ikke er godt nok

Innimellom montering av nye bunader og omsøm av eldre bunader har jeg for tiden en broderijobb som krever både fintfølelse og kunnskap om broderi.

For noen måneder siden ble jeg kontaktet av en bekjent hvis mor har blitt syk og derfor ikke kan brodere ferdig bunad til barnebarnet. Jeg kjenner familien og vet dette er vanskelig for bestemor som har brodert til flere barnebarn og også for hun som er både datter og mor og må si at nå setter vi bort jobben. Slike beslutninger blir ikke tatt over natten, og jeg tipper det materialpakken ble sendt videre med en blanding av sorg og lettelse.
Jeg har opp gjennom årene sett den gjensidige gleden når generasjoner kommer med en ferdig brodert materialpakke og jeg vet hvor mye det betyr for alle parter å ha en bunad som er brodert av mor eller bestemor. Det oppstår en egen nærhet, en følelse av eierskap som ikke kan erstattes. Noen ganger har jeg i mitt stille sinn tenkt at neon kanskje ikke burde brodert, og det har hendt jeg har fylt inn noen sting her eller en fransk knute der, men uten å nevne det.

Men her er situasjonen annerledes. Hun som har brodert har gradvis mistet synet. Farger er byttet om, sting er for lange et sted  og for korte et annet sted og kort sagt burde hun gitt seg for noen roser siden. Det er her problemet oppstår...Vi har en bestemor som med stolthet og glede har gjort som best hun kan. Vi har en konfirmant som har en vag følelse av at kusinens bunad så litt annerledes ut og vi har en generasjon i midten som skal gjøre begge parter til lags.
Og ja, så har vi meg da som skal tjene  på jobben.

Hvordan løse dette?
Jeg liker jo, som dere vet, å brodere og jeg broderer mye. Men det å overta en påbegynt jobb er noe helt annet enn å starte med ren påtegning og en tilmålt mengde farger. Her må jeg vurdere hva jeg skal ta opp og hva jeg skal beholde. Jeg må ta hensyn til hvor tett stingene ligger og tilpasse min egen tetthet til dette. Jeg må la det være igjen såpass mye at hun som begynte på jobben og barnebarnet kan være stolte av bestemors jobb samtidig som jeg må brodere såpass mye at jeg kan stå inne for det ferdige resultatet. For, hvis de er fornøyd har bestemor brodert. Hvis de ikke er fornøyd vil mitt navn bli nevnt, slik er det.Og hvis det er synlige forskjeller kan vi ende opp med at kunden ser skjev ut. Hvorfor? Jo, tenk deg at det ene forstykket har større motiv enn det andre fordi det er brodert langt utenfor påtegning. De som ser på bunaden da vil tror det er monteringen, eller kroppen inni bunaden, det er ujevnheter i.

Vet dere - jeg liker sånne jobber!
For meg er dette som å løse en intrikat gåte eller famle meg gjennom en labyrint. Jeg må tolke og tenke og hele tiden foreta andre vurderinger enn de jeg gjør når jeg starter en jobb helt fra bunnen av.
Utfordringen på disse plaggdelene er ikke å brodere det aller, aller vakreste jeg kan, men det aller , aller likeste det eksisterende arbeidet. Eller altså, den delen jeg beholder. Noe av det jeg tok opp var, for å si det pent, ikke helt heldig.

Detalj av Valdresbunad, brodert helt og fullt av meg.

 Bunaden i teksten vil ikke bli fotografert for bruk her.