Fra barndommens dal

Skoleveien i Barndommens dal...To kilometer nedoverbakke om morgenen, to kilometer oppover bakke etter skoletid. Om høsten smugspiste vi rips på veien, om våren plukket vi kortvokst vårpengeurt og ørsmå fioler.
På kalde vintermorgener ble vi kledd i ull fra topp til tå, og som en siste finish smurte mor ansiktene våre med et beskyttende lag LdB. Den stivnet som en maske før vi svingte ut porten og tinte, med sin umiskjennelige eim, i midten av første skoletime.
Vi hadde ullgensere, i vårt tilfelle ensfargede ettersom mor aldri har vært spesielt stø på mønsterstrikk, hjemmestrikkede ullsokker og luer av solid ull.
Luene hadde den egenskap at de varmet, og klødde. Etter en halvtimes tid med hjemmestrikket lue var behovet for peeling av panne borte, ja rent bortsett fra at vi på den tid ikke ante hva peeling var da...

Denne lua er ikke fra Barndommens dal, men fra Høvdingens barndomshjem. Målet er å kopiere den, men da helst i et noe mindre stikkete garn. Det er rart hvordan vi venner oss av med det som for en liten generasjon siden var en selvfølge, kløete ullplagg, en havtimes barne-tv, nyhetsoppdateringer en gang i døgnet. Noe savner man, men ikke alt.

I tillegg til dette med minimal barne-tv savner Fruen et par-tre salighetsting fra oppveksten:
1. Tip-Top; saftisen med to pinner. Som skapt for å dele.
2. Å løpe over til naboen og få julekake med smør og geitost og fersk melk, og fri tilgang på nyhetssidene i lokalavisa. Og selvsagt, hjerte-smerte-føljetongen på nest siste side.
3. Å leke brødrene Løvehjerte med Storesøster, iført fars ullundertøy.